Hvordan folk blir berørt av den sosiale forkynnergjerning
VED påsketider (mars—april) i år 32 mettet Jesus Kristus over 5000 menn, kvinner og barn ved et mirakel. Som utgangspunkt hadde han bare fem byggbrød og to fisker. (Matteus 14: 14—21; Johannes 6: 1—13) Da folket forstod hvilke store muligheter Jesus hadde, ville de gjøre ham til konge over seg. De trodde kanskje at han kunne befri dem fra det romerske åk og forbedre deres livssituasjon. Hvordan reagerte Jesus?
Istedenfor å bøye seg for folkets krav «gikk han fra dem opp i fjellet, han alene». (Johannes 6: 15) Men folkemengden gav ikke opp så lett. Dagen etter kom det mange til ham igjen. Jesus oppdaget hvilke baktanker de hadde, og sa til dem: «Dere søker meg fordi dere spiste av brødene og ble mette, ikke fordi dere har sett tegn.» Så tilføyde han: «Arbeid ikke for den mat som forgår, men for den mat som består og gir evig liv.» — Johannes 6: 25—27.
Hva kan vi lære av denne beretningen? Den viser blant annet tydelig at det er forholdsvis lett å tiltrekke folk med materielle goder. Men å få folk til å framelske ekte verdsettelse av åndelige ting — ting av varig verdi — er noe helt annet. I dag er tendensen til å betrakte ting fra et rent materialistisk synspunkt enda større.
Den sosiale forkynnergjerning appellerer sterkt til folk
De som bor i utviklingslandene, er av den oppfatning at de vestlige industrinasjoner står for alle de muligheter og materielle goder som en skulle ønske seg, men som er uoppnåelige i deres eget land. De misunner velstanden og prøver å etterligne livsstilen. Så å si alle skoleelever får høre at muligheten til å få en høyere utdannelse gir adgang til fremgang og suksess. Sett på bakgrunn av dette er det ikke vanskelig å forstå hvorfor kirkenes sosiale tiltak har appellert så sterkt til folk i disse landene. Men hvordan er resultatene?
I Østen, for eksempel, har folk fått den lite smigrende betegnelsen «riskristne» fordi de er villige til å gjøre nesten hva som helst som kirkene krever, for å kunne få gaver eller almisser. Det triste er naturligvis at de slutter å vise interesse når kirkene slutter å gi hjelp og støtte. Mange riskristne blir simpelthen borte. I Canton i Kina er det derfor et populært ordtak som kan oversettes med noe slikt som at «Gud elsker verden, men verden elsker tørrmelk».
Selv om de fleste kirkesamfunn ikke treffer slike hjelpetiltak lenger, kanskje bortsett fra under katastrofer, har det som skjedde før, satt sine spor. Mange orientalere betrakter kirker som veldedige organisasjoner, og den eneste grunnen til å gå i kirken er å få, ikke å gi. De ser ikke noe behov for å bringe noe som helst personlig offer for kirken. Denne innstillingen kommer for eksempel til uttrykk ved at de helst ikke vil gi noe for bibelsk litteratur, for de mener at noe som kommer fra en kirke, bør være gratis.
At mange bruker kirken som et middel og ikke som et mål i seg selv, er lettest å se når det gjelder utdannelse. I mange utviklingsland blir en vestlig utdannelse ansett for å være en sikker vei til berømmelse og suksess. Da India ble uavhengig av Storbritannia, hadde 85 prosent av Indias regjeringsmedlemmer gått på «kristne skoler», ifølge én kilde. Og ifølge konfusianske idealer i Det fjerne østen er det å få en god utdannelse et av de høyeste mål i livet. Mange ser naturlig nok hen til misjonsskolene, som vanligvis følger vestlige metoder og normer, som et middel til å utvikle seg selv. Og en god del orientalske foreldre som normalt holder seg til de tradisjonelle religioner, går med glede i kirken og formaner barna sine å gjøre det samme, fordi de håper å få barna inn på en av misjonsskolene og kanskje senere til utlandet.
Hvordan er fruktene?
Sammenlignet med kirkene i de landene misjonærene kommer fra, blir kirkene ved misjonsstasjonene vanligvis godt besøkt. Mange får dermed kjennskap til kirkens læresetninger og et visst innblikk i kristendommen. Men har dette hjulpet dem til å forstå Bibelen og dens budskap? Er de virkelig blitt kristne, det vil si disipler av Jesus Kristus?
Ta for eksempel Kuo Tung, den unge mannen som ble nevnt tidligere. Da han ble spurt om han nå trodde på Gud etter å ha gått i kirken en tid, svarte han: «Nei. Det ble aldri trukket fram noen beviser for at Gud er til.» Han var heller ikke sikker på om noen av vennene hans trodde at Gud er en person, selv om de hadde vært med ham i kirken. De ble med ham bare for å få anledning til å lære engelsk, sa han.
En annen ung mann, som gikk på college i USA, kom hjem på ferie. Da han fikk besøk av et av Jehovas vitner, spurte han om Jehovas vitner holdt møtene sine på engelsk. Hvorfor? «Så jeg kan holde engelsken min ved like,» sa han. Da han fikk vite at møtene ble holdt på det lokale språket for at alle skulle få åndelig utbytte av det, sa han at han ville gå der hvor det ble holdt engelske møter to ganger i uken.
Selv de som er blitt kirkemedlemmer og er blitt døpt, viser liten forandring i sitt livssyn. Mange av dem holder fremdeles fast ved sine tidligere trosoppfatninger og skikker, ofte med kirkens godkjennelse, om ikke også med dens velsignelse. I Kina, for eksempel, får katolikker lov til å fortsette sin fedredyrkelse, selv om det er forbudt andre steder. Små plater som folk henger opp ved døråpningene på huset sitt for å be om dørgudens velsignelse, er ofte å se ved døråpningene til «kristne» hjem. Og på den japanske øya Okinawa henger folk opp bilder av dyr som forestiller forskjellige guder, på mønet for å beskytte familien.
Hva med dem som har nytt godt av kirkenes tiltak? Det er ikke uvanlig å høre at de som har fått økonomisk og materiell sikkerhet, sier at løsningen på dagens problemer er å stole på seg selv. Resultatet er at mange av dem enten har sluttet å ha noe som helst med alle kirker å gjøre eller i beste fall holder seg på god avstand.
Kirkenes misjonærer har hatt mange fine anledninger til å undervise folk i det Bibelen lærer. Men istedenfor å lære dem å følge Jesu formaning om å ’søke først Guds rike og hans rettferdighet’, slik at de kan «få alt det andre i tillegg», har de lagt vekt på «det andre». (Matteus 6: 33) Gjennom sine sosiale tiltak har de gjort mye for å hjelpe folk fysisk og medisinsk og når det gjelder utdannelse. Men godene er stort sett av verdslig karakter. Hvis det ikke blir gitt et åndelig livssyn, får slike tiltak ofte folk til å strebe etter flere verdslige fordeler.
Kirkene har satt seg fore å forkynne evangeliet. Men i mange tilfelle er resultatet blitt at det er den vestlige, materialistiske livsstil som er blitt fremmet. Kirkene har riktignok fått mange til å omvende seg. Men som vi har sett, viser det seg at mange av disse er mer verdslige og materialistiske enn noen gang før. Jesus sa om noen religiøse ledere på sin tid: «Dere drar land og strand rundt for å vinne en eneste tilhenger, og når dere har klart det, gjør dere ham til en som fortjener helvete [Gehenna, NW] dobbelt så mye som dere selv.» (Matteus 23: 15) I så henseende har kristenhetens bestrebelser på å forkynne evangeliet ved sosiale midler slått feil. Dens bestrebelser har på langt nær vært gode nok når det gjelder det store oppdraget Jesus Kristus gav: «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag [mennesker av alle nasjoner, NW] til disipler, idet dere . . . lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere.» — Matteus 28: 19, 20.