Millioner har forlatt kirkene — bør du også gjøre det?
KRISTENHETENS kirkesamfunn omfatter nesten en milliard mennesker. I de siste årene har enkelte kirkesamfunn hatt en rask vekst. Publikasjonen Religion in America 1975 viser at det nå er 31 prosent av amerikanerne som tror at religionen får større innflytelse. I 1970 var det bare 14 prosent som mente det.
«Samtidig var det imidlertid et flertall (56 prosent) som sa at religionen får mindre innflytelse,» het det i den samme publikasjonen. Hvis man ganske kort studerer den innstilling og oppførsel de fleste medlemmer av kristenhetens kirkesamfunn har, vil ett interessant moment komme klart for dagen: Millioner av kirkemedlemmer deltar ikke i gudstjenester eller annen kirkelig virksomhet. Selv om navnet deres fremdeles kan stå i kirkeboken, har de i realiteten, om enn ikke formelt, forlatt kirken. Tenk over følgende kjensgjerninger:
Medlemskap og kirkebesøk avtar
I USA har den forente metodistkirke mistet om lag 150 000 medlemmer årlig i de siste fem årene. Enkelte andre protestantiske samfunn der i landet har mistet fra titusener til hundretusener tilhengere i 1970-årene. Den samme tendens finner vi i verden for øvrig. I enkelte vesttyske byer opplyser de kirkelige myndigheter at folk formelig står i kø for å bli utmeldt av kirken. En sammenligning av tallene i Britannica Book of the Year for 1975 og årbøkene for 1974 og 1973 viser en tilbakegang på 80 041 050 i det samlede medlemstall for den romersk-katolske, den gresk-katolske og den protestantiske kirke verden over på bare to år.
Kristenhetens kirkesamfunn har ikke bare mistet medlemmer — de har også fått færre og færre nye medlemmer i de siste årene. Kirkebesøket ligger også meget lavt. En fransk statistikk viser at mens over 80 prosent av alle franske statsborgere er døpt som katolikker, er det bare om lag 20 prosent som går sånn noenlunde regelmessig i kirken. En kanadisk statistikk fra 1972 viser at bare 30 prosent av katolikkene i Montreal går til messe og mottar sakramentene. I USA er tallet for kirkebesøk bare 40 prosent for voksne medlemmer.
Hvorfor har alle disse millioner vendt ryggen til kristenhetens kirker?
Hvorfor går de sin vei?
Folk oppgir mange og forskjellige grunner for at de forlater sine kirkesamfunn. I Vest-Tyskland gjør noen det for å slippe å betale kirkeskatt. Oftere er imidlertid grunnen den at det har funnet sted visse forandringer i den romersk-katolske lære i de siste årene. Disse endringene har forvirret mange mennesker som trodde de hadde den sanne, apostoliske religion. Som en katolsk prest i USA uttrykte det: «Hvis det kirken har sagt i de siste ti årene, er sant, da er alt den sa i de siste 2000 årene, falskt.»
Enkelte prester har prøvd å holde på ungdommen ved å ha noen populære innslag i gudstjenestene. De har for eksempel benyttet folkemusikk og rockemusikk. Men slike tiltak har ikke vært særlig vellykket. «Det ser ikke ut til å virke,» sa den katolske presten Andrew M. Greeley. «De unge er tydeligvis ikke tiltalt av prester som oppfører seg som hippier, og kirker som prøver å erstatte kaféen på hjørnet.»
At mange prester åpent har godkjent de slappe moralnormer som så mange har antatt i dag, har ført til ytterligere tilbakegang for mange kirkesamfunn. Også de unge misliker dette, noe som kom godt fram i en fast avisspalte med tittelen «Hva ungdommen mener»:
«Det er et gammelt ord som sier at du ikke kan heve deg selv opp ved å trekke en annen ned. Det er akkurat det motsatte en bør gjøre. Etter vår mening har derfor kirkesamfunnene sviktet ved å la være å stå fast for høye moralnormer og myndig lære hva som er rett og hva som er galt moralsk sett. Unge mennesker trenger og vil ha veiledning. . . . Man kan ikke gå på akkord med det som er moralsk galt.»
Den katolske prest og psykolog Martin Pable trakk fram en annen hovedårsak til at folk er skuffet over kirkesamfunnene. «Folk har en ekte religiøs hunger, og en av de få anledninger de har til å få tilfredsstilt denne hunger, er under gudstjenesten om søndagen. Og når presten ikke stiller den åndelige hunger, da blir man virkelig skuffet.»
Hvordan er situasjonen i ditt kirkesamfunn? Får du sunn veiledning ut fra Bibelen som bygger opp din åndelighet? Eller er du blant de hundretusener som er blitt skuffet når de fra prekestolen til stadighet får oppfordringer om å gi penger, får høre politiske utredninger og får høre uttalelser som bifaller den moralske oppløsning? Hvis du har opplevd dette, er det da noen mening i å fortsette som medlem av et slikt kirkesamfunn? Millioner har funnet at det ikke er det, og har gått ut av kirken. Bør du gjøre det samme?
Dette er en alvorlig sak som du bør tenke over. Mens du gjør det, så sørg for å overveie omhyggelig det Gud selv sier i Bibelen, i 2 Korintierne 6: 14—17: «Dra ikke i fremmed åk med vantro! for hva samlag har rettferd med urett, eller hva samfunn har lys med mørke? . . . Derfor, gå ut fra dem og skill eder fra dem, sier Herren, og rør ikke ved urent.»
Hvis du bestemmer deg for å følge det bibelske rådet og gå ut av ditt kirkesamfunn, hvor kan du da vende deg for å få ditt åndelige behov dekket?
Er «personlig» religion svaret?
De fleste mennesker som har forlatt sine kirkesamfunn, tror fremdeles på Gud og har et åndelig behov. Hvordan prøver de å tilfredsstille dette behovet? Ifølge bladet U.S. News & World Report har man kunnet registrere «en fornyet interesse i religionens mer personlige og følelsesmessige aspekter».
I de siste årene er det et betydelig antall mennesker som har fortalt om at de har hatt «mystiske» opplevelser. Dette er i virkeligheten ikke noe nytt. Presten Andrew M. Greeley og William C. McCready skrev nylig i en artikkel de kalte «Er vi en nasjon av mystikere?»:
«Slike uvanlige opplevelser . . . har folk hatt til alle tider og overalt på jorden. . . . Østerlending og vesterlending, helgen og synder, mann og kvinne, ung og gammel — det ser ut til at alle kan fortelle om praktisk talt samme opplevelse, om en intens, overveldende glede som bokstavelig talt synes å løfte dem ut av dem selv.»
Har du noensinne hatt en slik personlig religiøs opplevelse? Hvis ikke, kjenner du kanskje noen som har hatt det. Slike opplevelser gjør et dypt inntrykk på folk. Men det er grunn til å utvise forsiktighet. Hvorfor? Jo, fordi slike opplevelser har, som det ble sagt ovenfor, funnet sted til enhver tid opp gjennom historien, både i den hedenske verden og i kristenheten. Ekstatiske opplevelser kan ikke i seg selv hjelpe folk til å bli kjent med den sanne Gud, hans krav til en antagelig tilbedelse og hans hensikt med jorden og menneskeheten. Ekstatiske opplevelser kan tvert imot hindre et menneske i å lete etter denne viktige informasjon. Hvordan det?
Det er ganske interessant at det i den ovennevnte artikkelen av Greeley og McCready blir pekt på at 48 prosent av 600 personer som hadde hatt slike opplevelser, følte «en visshet om at alt ville gå bra». En av dem som ble intervjuet, ble spurt hva han trodde om et liv etter døden, og da sa han:
«Alt jeg vet, er at når du har hatt slike opplevelser som jeg har hatt . . . , da er ikke dette spørsmålet særlig viktig. Du vet at det hele vil ordne seg, og du plager ikke deg selv med å gå omkring og bekymre deg om bagateller.»
Bibelen oppfordrer imidlertid folk til å ’lete etter’ kunnskapen om Gud som om de gravde etter skjulte skatter. (Ordspr. 2: 3—5) Jesus oppfordret sine disipler til å ’stride’ for å vinne evig liv. (Luk. 13: 24) Og enda de alt var «helliget i Kristus Jesus, kalt til å være hellige», ga apostelen Paulus følgende advarsel til noen kristne i det første århundre: «Derfor må den som tror han står, passe på at han ikke faller!» (1 Kor. 1: 2; 10: 12, UO; jevnfør Filippenserne 2: 12; Matteus 24: 13.) En opplevelse som får et menneske til å bli selvtilfreds og skråsikker på å bli frelst, kan derfor ikke komme fra Gud.
Men når hverken kristenhetens kirkesamfunn eller personlige religiøse opplevelser utgjør grunnvollen for en rett tilbedelse av Gud, hvor kan man da vende seg?
De fant sann kristendom
Jesus fortalte hvordan hans sanne etterfølgere skulle skille seg ut fra mennesker som bare påstår at de er kristne: «Derfor skal I kjenne dem av deres frukter.» (Matt. 7: 20) Av hvilke «frukter»? La oss se på to slike frukter.
Den sanne kristne menighet skulle ifølge Bibelen være ’et folk for Guds navn’. (Ap. gj. 15: 14) Det er klart at de ville bruke navnet til Gud, Jesu Kristi Far, i sin tilbedelse. Gjør ditt kirkesamfunn det? Kjenner du personlig Guds navn og bruker du det i din gudsdyrkelse? En ung mann fra Vest-Tyskland forteller om hvordan nettopp dette hjalp ham til å finne fram til de sanne kristne:
«Jeg hadde bodd i et kollektiv, brukt narkotika og stjålet for å få mat. Jeg ble imidlertid snart klar over hvor ufornuftig det var å leve et slikt liv, og begynte derfor å lete etter meningen med livet. Men ikke noe syntes å være så verdifullt at jeg fullt ut kunne gå inn for det. Vanligvis ga jeg opp å prøve før jeg i det hele tatt hadde fått begynt.
En kveld da jeg kom tilbake til kollektivet, hørte jeg at de andre diskuterte Gud. Det jeg hørte der, stimulerte min interesse for å lese i Bibelen. Så begynte jeg å søke, for jeg var sikker på at det et eller annet sted måtte finnes en sann kristen menighet.
Da var det min søster ga meg et eksemplar av bibeloversettelsen New World Translation. For første gang i mitt liv ble jeg stilt overfor navnet Jehova. Noen dager senere spurte jeg et av Jehovas vitner: ’Hvorfor bruker dere navnet Jehova?’ Ha ga et eksakt svar, men jeg var skeptisk og lot ham bare snakke videre, for jeg tenkte at på den måten kunne jeg fange ham i hans egne ord.
Jeg inntok den samme skeptiske holdning i flere uker mens vi hadde bibelske drøftelser. Men til slutt innså jeg at jeg hadde funnet akkurat det jeg så ofte hadde bedt om. Her var en virkelig kristen organisasjon. Snart begynte jeg å gjøre forandringer, så mitt liv kunne bringes i harmoni med de bibelske prinsipper. Nå har jeg den forrett å bruke en stor del av min tid til å dele bibelske sannheter med andre.»
Jesus framholdt et annet kjennemerke på de sanne kristne da han sa: «Derpå skal alle kjenne at I er mine disipler, om I har innbyrdes kjærlighet.» (Joh. 13: 35) En ung kvinne oppdaget at dette hjalp henne til å identifisere den sanne kristendom. Hun forteller:
«Jeg dro hjemmefra da jeg var 18, begynte å bruke narkotika og bodde i et kollektiv. Det bodde ofte opptil 20 mennesker i de to rommene, så det så ut som en søppelplass der. Der opplevde jeg hvor onde og mentalt grusomme mennesker kan være.
Jeg var overbevist om at det et eller annet sted måtte finnes mennesker som virkelig legger kjærlighet for dagen. Så kom jeg i kontakt med ’Jesus-folket’ og slo meg i lag med dem. Men jeg skjønte snart at dette ikke var noe for meg. Dagene gikk bare med til å synge, be og danse. Disse ungdommene brukte ikke narkotika, men jeg la merke til at noen kom i en slags ekstase når de var sammen med dem.
Jeg leste i Bibelen hver dag og ba om at Gud måtte lede meg til en gruppe med virkelig kristne. Da kom [en venn] på besøk og fortalte meg at Guds navn var Jehova, og mye annet som han hadde lært av Jehovas vitner. Men dette interesserte meg ikke da. Jeg sa at jeg søkte etter Kristus. ’Hvis det er kristne du vil møte,’ svarte [han], ’så bli med meg.’»
Denne unge kvinnen ble med på et møte i Jehovas vitners Rikets sal. Her ble hun overrasket over å møte mennesker som virkelig la innbyrdes kjærlighet for dagen og også viste kjærlighet mot fremmede. Hun forteller: «De menneskene jeg møtte der, gjorde et dypt inntrykk på meg.» Seks måneder senere ble hun døpt som et av Jehovas kristne vitner. Hun giftet seg med den mannen som hadde gjort henne kjent med Jehovas vitner, og bruker nå hele sin tid til å dele Bibelens sannheter med sine medmennesker. Hun uttrykte hva hun følte, med disse ordene: «Jeg takker Jehova av hele mitt hjerte for at han har frelst meg fra dette fordervede verdenssystemet og har ført meg inn i sitt vidunderlige lys.»
Har du vært bekymret over at ditt kirkesamfunn ikke har vært i stand til å dekke sine medlemmers åndelige behov? Har ditt kirkesamfunn erstattet sunn bibelsk veiledning med sosiale tiltak og med et politisk engasjement? Da må du treffe et viktig valg. Betyr medlemskapet i en kirke mer for deg enn det å stå i et godkjent forhold til Gud? Vil du fortsatt være en del av en organisasjon som bare er kristen i navnet? Eller vil du forlate den?
Hvis du gjerne vil vite mer om Guds Ord uten å forplikte deg til å bli medlem av en kirke, vil Jehovas vitner med glede hjelpe deg. De vil lede et gratis bibelstudium med deg i ditt eget hjem eller på et hvilket som helst annet passende sted. Hvis du tar imot denne innbydelsen, vil det hjelpe deg til å bli kjent med den form for tilbedelse som er basert på Bibelen. Og er det ikke nettopp det du har søkt etter?
[Diagram på side 436]
(Se den trykte publikasjonen)
Tilbakegangen i kirkebesøk i USA
Prosentdel som gikk i kirken
50 1955
1960
45
1965
1970
40 1975
Av de 131 424 564 medlemmene av kristenhetens kirkesamfunn var det bare 40 prosent som gikk i kirken en tilfeldig valgt uke i 1974. Antall kirkebesøk i andre land ligger meget lavere.