’Å forkynne evangeliet’ gjennom sosialt arbeid

KUO TUNG, en ung buddhist i Hongkong, fikk gå på universitetet. Hsiu Ying, en mor i Taiwan, fikk sønnen sin behandlet for en alvorlig sykdom. Hva har disse to hendelsene, som tilsynelatende ikke har noen forbindelse med hverandre, til felles?

En universitetsutdannelse ville under normale forhold ikke ha kommet på tale for Kuo Tung. Men gjennom den kirken han tilhører, ble dører åpnet for ham. Og der Hsiu Ying bodde, var det bare det sykehuset kirken eide, som kunne gi sønnen hennes den kompliserte behandlingen han trengte. Også dette problemet ble løst gjennom forbindelser med kirken.

Det som Kuo Tung og Hsiu Ying har opplevd, er på ingen måte uvanlig. Tusener av mennesker i utviklingsland er blitt tilskyndt til å benytte seg av skoler, sykehus, barnehjem og andre sosiale institusjoner som blir drevet av kirker. På den måten har de fått betydelige materielle goder. Og ved å slutte seg til kirken har mange av dem samtidig bidratt til å øke kirkens medlemstall.

En praksis med en lang historie

Skoler og sykehus som blir drevet av et kirkesamfunn, er naturligvis ikke noe nytt. Helt siden man begynte å sende misjonærer til det som enkelte har kalt fiendtlige hedenske land, er skoler og sykehus blitt betraktet som de mest effektive midler når det gjelder å åpne nye distrikter og vinne lokalbefolkningens tillit og slutte vennskap med den.

Boken Nineteen Centuries of Missions (1899) beskriver for eksempel situasjonen i India på begynnelsen av 1800-tallet slik: «Misjonærene er ikke bare oppriktig interessert i evangeliseringsarbeid, men de arbeider også med tydelig suksess med undervisning, medisinsk arbeid og i haremer.» Hva ble resultatet? «Hver misjonsstasjon har sine dagskoler, industrielle skoler og internatskoler, en videregående skole eller et universitet, og i nesten alle tilfelle en teologisk skole.»

Angående den rolle medisinsk arbeid spiller i misjonsvirksomheten, sier den samme boken: «Legen er alltid velkommen, og den lindring som blir gitt for fysiske lidelser, vekker ikke bare tillit til legen, men blir også ofte etterfulgt av tro på den religion han forkynner. Som et resultat av medisinsk behandling slutter ofte hele landsbyer med avgudsdyrkelse og får kristen undervisning.»

Det som var tilfellet i India, ble også tilfellet i andre land i Det fjerne østen, Sør-Amerika og Afrika. Den idé å forkynne evangeliet ved hjelp av sosiale midler hadde slått an. Europeiske og amerikanske misjonsselskaper, både katolske og protestantiske, sendte arbeidere til disse stedene og opprettet sine misjonsstasjoner og sine skoler, sykehus og andre institusjoner. Mye av dette viste seg å bringe så gode resultater når det gjaldt å tiltrekke lokalbefolkningen, at slikt sosialt arbeid snart ble en vesentlig del av kirkenes misjonsarbeid i fremmede land.

I årenes løp har disse institusjonenes betydning økt slik at de nå spiller en svært viktig rolle i lokalsamfunnene. Kirkenes skoler og universiteter er ofte de best ansette og mest ettertraktede institusjoner for høyere utdannelse. Vanligvis er det deres sykehus som har best utstyr og er mest moderne. Og mange steder, hvor myndighetene sliter med store sosiale problemer, blir de ønsket velkommen, om ikke også æret.

Det er ikke tvil om at de tjenester som blir ytet gjennom en slik ordning, har resultert i mye godt. Skoler og universiteter som blir drevet av kirker, har gitt bokstavelig talt tusener av elever og studenter en utdannelse som de antagelig ikke hadde fått ellers. Kirkers sykehus og helsetjenester har hjulpet utallige mennesker som bor på fjerne steder hvor utviklingen ikke har kommet så langt. Det humanitære arbeid som Albert Schweitzer og Mor Teresa utførte, for eksempel, er kjent verden over, og begge har fått Nobels fredspris.

På den annen side må en spørre: Er hensikten med det sosiale evangelium virkelig blitt oppfylt? Er de som har nytt godt av dette veldedige arbeidet, blitt sanne kristne? Har menneskene fått sann tro og et virkelig håp? Og noe som er enda viktigere: Var det dette Jesus hadde i tankene da han gav sine disipler i oppdrag å ’forkynne evangeliet i hele verden’? — Matteus 24: 14.