Ønskekvisten — et vitenskapelig eller et overnaturlig fenomen?

«UTROLIG!» utbrøt en melkebonde i Midtvesten i USA. En tynn kvist fra et ferskentre ristet og vred på seg i hendene hans. Han presset neglene inn i barken for å holde kvisten rolig, men kraften nedover var sterk. «Den vred løs biter av barken i hendene mine,» gispet han med ærefrykt i stemmen. Han ble enda mer forbløffet da han senere fant vann ved å grave nøyaktig der kvisten hadde anvist. Hva var det som foregikk?

Bonden gikk med ønskekvist. Mange såkalte vannfinnere har en Y-formet gren i hendene når de går omkring for å lete etter vann. Plutselig kan kvisten begynne å oppføre seg merkelig. Noen kvister rykker ned mot bakken, andre bøyer seg oppover og slår til og med vannfinneren i ansiktet eller i brystet, mens andre igjen bare så vidt beveger seg. Uansett føler vannfinneren at det er vann under ham. Ønskekvisten brukes over hele verden. Ifølge ett anslag er det cirka 25 000 personer bare i USA som har dette som levevei.

Et vitenskapelig fenomen?

Er det et vitenskapelig prinsipp som får ønskekvisten til å reagere? Det har lenge vært et omstridt spørsmål. For over 70 år siden resonnerte The Watchtower på denne måten: «Vi ønsker ikke å ignorere noen av naturlovene, men det virker svært merkelig at en liten vannåre fem—seks meter ned i jorden har så stor magnetisk kraft at den kan bøye en vierkvist, når en hel elv slett ikke påvirker den samme kvisten. . . . Det må derfor være noe annet enn naturlovene som er i virksomhet.»

Likevel påstår mange at bruken av ønskekvist er basert på vitenskap. Ja, den amerikanske forening for vannfinnere kaller seg selv «en ikke-kommersiell forening for opplæring og vitenskap». I årenes løp har mange vitenskapsmenn stått fram og sagt at det burde settes i gang egen forskning for å forklare hva det er som får ønskekvisten til å virke. På 1700-tallet skyldtes fenomenet «stråling» fra atompartikler. På 1800-tallet sa man at årsaken var elektrisitet. I vårt århundre er det blitt tilskrevet alt fra radioaktivitet til elektromagnetisme og psykologiske årsaker.

Mer nylig, i 1979, holdt det anerkjente bladet New Scientist fram flere tilsynelatende troverdige teorier om fenomenet. En energiekspert og en geolog mente at menneskekroppen kan være overfølsom overfor svake forandringer i elektriske, magnetiske eller elektromagnetiske felt som dannes av underjordiske malm- eller vannårer.a

Men slike teorier er ikke blitt alminnelig anerkjent blant vitenskapsmennene. Nei, i oppslagsverket The Encyclopedia Americana avviser vitenskapsmennene E. Z. Vogt og L. K. Barrett ved Harvard universitet bruken av ønskekvist på denne måten: «Kontrollerte felt- og laboratorieforsøk har ikke bevist at ønskekvisten er pålitelig, og bedømt ut fra en vitenskapelig målestokk er bruken av den i liten grad basert på kjensgjerninger.» I november 1990 underkastet noen vannfinnere seg 720 forsøk i Kassel i Tyskland. Selv om de var fornøyd med testforholdene og var sikre på suksess, mislyktes de — de klarte bare av og til å påvise vann og metaller under jorden. Månedsskriftet Naturwissenschaftliche Rundschau trakk den slutning at det å gå med ønskekvist vitenskapelig sett er «like pålitelig som å kaste mynt og krone». Lignende forsøk har hatt samme utfall.b

Vannfinnere forklarer slike uheldige utfall på en merkelig måte. Noen klager for eksempel over at testene får dem til å tvile på evnene sine eller til å bruke ønskekvisten av urette eller useriøse motiver. De hevder at slike faktorer gjør at de midlertidig mister sin kraft. Mange har faktisk opplevd å bruke ønskekvisten med hell hele livet, men akkurat den ene gangen da de virkelig har måttet vise det, har plutselig evnene deres forsvunnet — eller villedet dem. Noen trekker derfor den slutning at kraften bak ønskekvisten må ha en sær form for humor.

Synes du dette høres vitenskapelig ut? Naturkreftene (som kan måles ved hjelp av metoder som er kjent av vitenskapen) har tross alt ikke humoristisk sans, verken på den ene eller på den andre måten, og de er heller ikke lunefulle. De er konstante og varierer ikke alt etter humøret, innstillingen eller motivene til dem som gjør forsøk med dem eller måler dem. For de fleste vitenskapsmenn er derfor ønskekvisten knyttet til overtro — ikke noe annet. Selv fremtredende vannfinnere innrømmer at ingen kraft som er kjent av vitenskapen, kan forklare ønskekvistens reaksjoner.

Er det bare bedrag?

Men betyr mangelen på vitenskapelige forklaringer at alle de tilfellene det fortelles om da ønskekvisten har virket, enten er spesielle slumpetreff eller rett og slett bedrag? Hva med opplevelsen til bonden som ble nevnt til å begynne med — var det bare et bedrag, et enkeltstående tilfelle?

Det finnes faktisk utallige godt dokumenterte «ønskekvisthistorier». Et eksempel er en kvinne i Vermont som kontaktet en vannfinner da vanntilførselen til huset hennes ble brutt. En vannledning fra en kilde langt unna hadde tydeligvis sprunget lekk. Kvinnen hadde ingen anelse om hvor røret lå — det var blitt gravd ned 30 år tidligere — langt mindre hvor det kunne være ødelagt. Men vannfinneren «spurte» ønskekvisten sin, og den reagerte over et bestemt punkt. Femten centimeter derfra ble lekkasjen på røret funnet.

Mest berømt er sannsynligvis beretningen om den kjente amerikanske vannfinneren Henry Gross. Geologene var overbevist om at det ikke fantes ferskvann under jorden på Bermuda. Bladet The Saturday Evening Post skrev: «Gross brettet ut et kart over Bermuda hjemme hos [romanforfatteren Kenneth] Roberts i Kennebunkport i Maine. Han førte ønskekvisten over det og merket av tre steder der det skulle finnes ferskvann . . . For å kontrollere funnene hans fløy Gross og Roberts til Bermuda, overtalte regjeringen til å skaffe boreutstyr og begynte å arbeide. Noen måneder senere, i april 1950, kom det vann fra alle tre brønnene, akkurat som Gross hadde sagt.»

Noen vannfinnere hevder at de har funnet vann til tusenvis av brønner. Journalister har vært med dem og sett ønskekvisten riste så voldsomt at vannfinneren har fått blemmer i hendene, og de har til og med hørt det bli forutsagt hvor dypt vannet befinner seg. De har sett brønnene bli boret og forutsigelsene bli bekreftet. Mens vitenskapen kanskje ikke kan gi en fornuftig forklaring på hvorfor ønskekvisten virker, er det tydelig at den virker — i hvert fall for noen mennesker, noen ganger. Hvorfor?

En avslørende historie

Ønskekvistens historie er ganske avslørende. Kvisten kan ha vært brukt i flere tusen år. Men da fysikeren Georg Agricola på 1500-tallet skrev sitt banebrytende verk om gruvedrift, De re metallica, ble det for første gang gitt en detaljert skriftlig beskrivelse av hvordan ønskekvisten ble brukt. Tyske gruvearbeidere brukte den for å finne malmårer. Men selv den gang var det strid om hvorvidt dette var et naturfenomen eller noe overnaturlig. Agricola skrev at noen var imot denne praksisen fordi «[ønske]kvistene ikke vil virke for alle, men bare for dem som bruker trylleformularer og har spesielle evner». Etter hvert som ønskekvisten ble utbredt i hele Europa, bredte også striden seg. Martin Luther fordømte bruken av den, og senere gjorde andre kirkeledere det samme. For å stagge slike geistlige var det noen som døpte ønskekvisten sin og påkalte den treenige Gud når de brukte den.

For mange var det ikke nok å lete etter vann- og mineralforekomster. De fant flere og flere bruksområder for ønskekvisten. I Frankrike begynte Jacques Aymar på 1700-tallet å bruke ønskekvist for å finne forbrytere! Det fortelles at han en dag lette etter vann, da ønskekvisten begynte å riste voldsomt ved graven til en myrdet kvinne. Kvisten pekte så mot kvinnens mann, som flyktet med én gang. Aymar — og mange etter ham — brukte ønskekvisten til å avsløre forbrytere over hele Europa. Katolske fanatikere fikk til og med Aymar og ønskekvisten hans til å hjelpe dem med å oppspore protestanter de skulle drepe.

Forbindelse med det overnaturlige

Ikke overraskende var det selv i Aymars dager «eksperter» som trodde de kunne forklare bragdene hans vitenskapelig. De mente at Aymars ønskekvist fanget opp mystisk «stråling» som var spesiell for mordere, og som de kalte «morderisk materie». Det er imidlertid tydelig at Aymars bragder hadde lite med vitenskap å gjøre. Kraften som stod bak det Aymar gjorde, var intelligent. Den kunne peke ut forbrytere og skille mellom protestanter og katolikker, i tillegg til å finne vann og mineraler.

Og hvordan kan noe annet enn en intelligent kraft stå bak ønskekvisten når den peker ut vannkilder på et kart over et område langt unna? Noen har funnet bortkomne lommebøker, pass, smykker og til og med mennesker ved å bruke en pendel over et kart. Noen får disse «leteinstrumentene» til å svare ja eller nei på spørsmål. I 1960-årene brukte amerikanske marinesoldater ønskekvister for å avsløre tunneler, landminer og minefeller i Vietnam. I dag blir ønskekvisten stadig mer populær som et redskap til å utforske det overnaturlige. Den blir brukt til å forutsi framtiden, lete etter ’gjenferd’ og undersøke folks ’tidligere liv’.

Forfatteren Ben G. Hester var opprinnelig overbevist om at ønskekvistens reaksjoner bare var et «fysisk fenomen som ennå ikke var forstått». Men etter åtte års undersøkelser om emnet skrev han boken Dowsing—an Exposé of Hidden Occult Forces. Der sidestiller han ønskekvisten med slike innretninger som ouija-bordet. Han oppdaget at noen hevder at de har evnen til å helbrede folk — eller gjøre dem syke — med en ønskekvist! Vannfinneren Robert H. Leftwich skrev noe lignende: «Energien  om utnyttes, stammer sannsynligvis fra krefter som . . . er nær knyttet til dem som brukes i trolldom. Uforsiktig eksperimentering kan derfor være farlig.» — Dowsing—The Ancient Art of Rhabdomancy.

For sanne kristne lyder dette uhyggelig. Uansett om ønskekvistens reaksjoner i tilfellene som er nevnt ovenfor, er ekte eller ikke, er dette fenomenet helt klart ikke vitenskapelig; det ser ut til å være overnaturlig. Som vitenskapsmennene Evon Z. Vogt og Ray Hyman oppsummerte det: «Vi trekker derfor den slutning at det å bruke ønskekvist er et opplagt tilfelle av magisk spådomskunst.» — Water Witching U.S.A.

Bør kristne bruke ønskekvist?

Hvis det å bruke ønskekvist virkelig er knyttet til spådomskunst, vil sanne kristne selvfølgelig ikke ha noe med det å gjøre. Guds folk fikk den befalingen vi leser i Bibelen i 5. Mosebok 18: 10 (EN): «Det skal ikke finnes hos deg noen som . . . gir seg av med spådomskunster, eller som spår av skyene [praktiserer magi, NW] eller tyder varsler eller er en trollmann.» Profeten Hosea sørget over at israelittene ikke hadde gitt akt på denne befalingen, da han skrev: «Mitt folk spør sin trestøtte til råds, og spådomsstaven gir dem svar.» — Hosea 4: 12.

Noen innvender kanskje at de bare bruker ønskekvisten på enkleste måte: til å finne vann. Men er vannleting ved hjelp av ønskekvist helt uten forbindelse med det overnaturlige? Det er interessant å merke seg at folk som gir opplæring i å bruke ønskekvist, ofte lærer elevene at de skal si direkte til kvisten hva de leter etter, som om den var et intelligent vesen. Én slik instruktør sier til og med til elevene at de skal gi kvisten navn og bruke dette navnet! Mange spør ønskekvisten sin hvor dypt vannkilden ligger. Kvisten begynner å hoppe, og eieren teller hvor mange ganger den gjør det. Antallet viser hvor mange meter det er ned til vannet. Tyder ikke dette på at det står en usynlig intelligens bak?

Dessuten er bruken av ønskekvist knyttet til noe som Jehovas vitner i lang tid påpasselig har holdt seg unna — ESP (ekstrasensorisk persepsjon eller oversanselig oppfatning). I 1963 skrev Vakttårnet om denne sammenhengen. Kort tid etter svarte den amerikanske forening for vannfinnere med et brev: «Vi er enige i at bruken av ønskekvist er en form for ESP, og at det å benytte en eller annen form for ESP kan føre til ’besettelse’ eller til at en kommer i kontakt med ’onde åndemakter’, med mindre en ikke tar sine forholdsregler. Men vi protesterer mot at dere dogmatisk anbefaler å ta helt avstand fra dette.»c

Hva mener du? Hvis selv de mest ivrige talsmennene for vannleting med ønskekvist innrømmer at en risikerer å komme i kontakt med onde åndemakter, eller til og med å bli besatt av dem, bør ikke kristne da ønske å holde seg borte fra slikt?

’Men gjør ikke vannfinnerne mye godt?’ spør kanskje noen. ’Beviser ikke det at kraften bak ønskekvisten er god?’ Nei, dessverre. Husk at «Satan selv skaper seg stadig om til en lysets engel». (2. Korinter 11: 14) Selv i bibelsk tid prøvde demoner av og til å vinne fordeler og innflytelse ved å fortelle sannheter. — Apostlenes gjerninger 16: 16—18.

Vi kan riktignok ikke dogmatisk påstå at alt som har med ønskekvister (eller ESP) å gjøre, ikke kan forklares vitenskapelig og må være forårsaket av demoner. Det er uten tvil mye ved menneskesinnet og naturkreftene som fremdeles ligger utenfor vitenskapens rekkevidde. Og uten tvil kan mange bragder som er forbundet med ønskekvisten og med ESP, forklares som rent og skjært bedrag. Men fordi ønskekvistens historie og våre dagers bruk av den er så uløselig knyttet til det overnaturlige, til ESP og til spiritisme, er dette helt opplagt for farlig til å bli avvist som et harmløst kunststykke.

Nei, når det gjelder ønskekvisten, ser det ut til at rådet i 2. Korinter 6: 17 fremdeles er passende: «Hold opp med å røre det urene.»

[Fotnoter]

[Ramme på side 15]

Er det en ønskekvist?

DAGENS ønskekvister finnes i mange varianter foruten den Y-formede kvisten. Noen vannfinnere bruker to metallstaver som går i kryss når de «føler» stoffet det letes etter. Andre bruker en pinne som de holder bøyd i hendene. Andre bruker kleshengere av metall. Og noen bruker ikke noe redskap i det hele tatt; de venter bare på å føle kvalme eller kjenne prikking i hendene. På markedet finnes det også mange «høyteknologiske» ønskekvister med håndtak og med et kammer hvor en skal legge en prøve av stoffet en leter etter. Selvfølgelig finnes det også helt vanlige metalldetektorer. De må ha en kraftkilde, for eksempel batterier, og er derfor lett å skille fra ønskekvister.

[Bilderettigheter på side 12]

Tresnitt av en som går med ønskekvist, fra Georg Agricolas De re metallica