Hva er den massoretiske tekst?

UANSETT hvilket språk du leser Bibelen på, er deler av den sannsynligvis direkte eller indirekte oversatt fra den massoretiske tekst, som omfatter De hebraiske skrifter, eller «Det gamle testamente». Det fantes faktisk mer enn én massoretisk tekst. Hvilken ble valgt og hvorfor? Hva er egentlig den massoretiske tekst, og hvordan vet vi at den er pålitelig?

Jehovas Ord

Nedskrivningen av Bibelen begynte ved Sinai-fjellet i 1513 f.v.t. I 2. Mosebok 24: 3, 4 leser vi: «Da Moses kom og bar fram for folket alle [Jehovas] bud og alle rettsreglene, svarte de samstemmig: ’Alle de bud [Jehova] har gitt oss, vil vi holde.’ Så skrev Moses opp alle de ord [Jehova] hadde talt.»

De hebraiske skrifter ble skrevet ned i løpet av over 1000 år, fra 1513 f.v.t. til omkring 443 f.v.t. Ettersom skribentene var inspirert av Gud, er det rimelig å tro at han ville lede det hele slik at budskapet hans ville bli bevart uforandret. (2. Samuelsbok 23: 2; Jesaja 40: 8) Men betyr det at Jehova ville utelukke enhver menneskelig feil, slik at ikke en eneste bokstav ville bli forandret etter hvert som det ble laget avskrifter av teksten?

Unøyaktigheter begynner å snike seg inn

Selv om det var menn med dyp respekt for Guds Ord som kopierte det fra generasjon til generasjon, var det ikke desto mindre enkelte menneskelige feil som snek seg inn i avskriftene. Bibelskribentene var inspirert, men avskriverne utførte ikke sitt arbeid under Guds inspirasjon.

Da jødene kom tilbake fra fangenskapet i Babylon i 537 f.v.t., tok de i bruk en ny skriftstil. De begynte å bruke kvadratskrift, som de hadde lært i Babylon. Denne store forandringen medførte naturlig nok det problemet at enkelte bokstaver som lignet på hverandre, kunne bli forvekslet. Siden hebraisk er et språk som er basert på konsonanter, og leseren må tilføye vokallyder ut fra sin forståelse av sammenhengen i teksten, kan en forandring av en konsonant lett forandre betydningen av et ord. I de fleste tilfellene ville imidlertid slike feil bli oppdaget og korrigert.

Det store flertall av jødene vendte ikke tilbake til Israel etter Babylons fall, så synagogene ble det åndelige sentret for de jødiske samfunnene i Midt-Østen og Europa.a Hver synagoge måtte ha avskrifter av bokrullene med De hebraiske skrifter. Etter hvert som det ble stadig flere avskrifter, økte også muligheten for avskrivningsfeil.

Forsøk på å luke ut unøyaktigheter

I det første århundre begynte skriftlærde i Jerusalem å prøve å lage en standardtekst som alle andre hebraiske tekster kunne sammenlignes med. Men det fantes ikke noen bestemte prosedyrer for å skille mellom den opprinnelige teksten og de håndskriftene som inneholdt feil. Det virker som om konsonantteksten til De hebraiske skrifter var blitt rimelig bra standardisert fra det andre århundre etter vår tidsregning av, selv om den ikke var blitt endelig fastlagt. De skriftstedene fra De hebraiske skrifter som er gjengitt i Talmud (som ble samlet mellom det andre og det sjette århundre etter vår tidsregning), tyder ofte på at kilden er en annen enn den som senere ble kjent som den massoretiske tekst.

Det hebraiske ordet for «tradisjon» er ma·soh·rahʹ eller ma·soʹreth. I det sjette århundre etter vår tidsregning var de som tok vare på tradisjonen med å lage nøyaktige avskrifter av De hebraiske skrifter, blitt kjent som massoretene. De avskriftene de laget, blir kalt den massoretiske tekst. Hva er det som er så spesielt med deres arbeid og de tekstene de laget?

Hebraisk var ikke lenger et like levende og nasjonalt språk som det hadde vært tidligere, og mange jøder var ikke lenger fortrolig med det. Dermed var selve forståelsen av den bibelske konsonantteksten i fare. For å beskytte forståelsen av teksten utviklet massoretene et system med prikker og streker, eller punkter, som skulle betegne vokalene. De ble plassert over og under konsonantene. Massoretene utviklet også et innviklet system med tegn som tjente både som en slags tegnsetting og som rettesnor for en mer nøyaktig uttale.

Hvis massoretene mente at teksten var blitt forandret eller unøyaktig kopiert av tidligere generasjoners skriftlærde, forandret de den ikke, men skrev en anmerkning i margen. De noterte uvanlige former og kombinasjoner av ord og skrev hvor ofte disse forekom i en bok eller i De hebraiske skrifter som helhet. Tilleggskommentarer som skulle hjelpe avskriverne med å kontrollere teksten, ble også skrevet ned. Det ble utviklet et system av «koder» som inneholdt disse opplysningene i en sterkt forkortet form. Øverst og nederst på sidene var det en slags konkordans i miniatyr som inneholdt deler av de versene som hadde sammenheng med hverandre og var kommentert i marginalnotene.

Det mest kjente systemet ble perfeksjonert av massoretene i Tiberias ved Galilea-sjøen. Familiene Ben Asher og Ben Naftali i det niende og det tiende århundre, som muligens var karaitter, var spesielt framstående.b Selv om det fantes forskjeller mellom uttalen og marginalnotene til disse to skolene av massoreter, avviker konsonanttekstene deres på mindre enn ti steder i hele De hebraiske skrifter.

Begge disse massoretiske skolene, Ben Asher og Ben Naftali, bidrog i høy grad til økt kunnskap om Skriftene på den tiden. Etter at Maimonides (en innflytelsesrik talmudkommentator i det tolvte århundre) hadde rost Ben Ashers tekst, begynte andre å bruke bare den. Dette utartet slik at det i dag ikke lenger finnes noe håndskrift som stammer fra familien Ben Naftali. Det eneste som er igjen, er lister over forskjeller mellom de to skolene. Ironisk nok var det egentlig stilistiske faktorer, for eksempel plasseringen av mellomrommene mellom avsnittene, Maimonides uttalte seg om, og ikke viktigere ting som nøyaktig gjengivelse.

Finnes det en «ren» massoretisk tekst?

I dag er det stor uenighet blant forskerne om hvilken kodeks som er den «rene» Ben Asher-teksten, som om det ville gi oss den «ekte» massoretiske tekst. Det har imidlertid aldri vært noen enestående, «ren» og offisiell massoretisk tekst. I stedet har det vært mange massoretiske tekster, og hver av dem har vært litt forskjellig fra de andre. Alle eksisterende kodekser er blandede tekster med gjengivelser fra både Ben Ashers og Ben Naftalis tekster.

Enhver oversetter av De hebraiske skrifter står i dag overfor en enorm oppgave. Han må ikke bare bli kjent med den hebraiske teksten, men også med alle fornuftige alternative gjengivelser der hvor teksten kan ha blitt forandret på grunn av avskrivningsfeil eller andre faktorer. Selv om de forskjellige massoretiske tekstene tjener som et grunnlag, må han også sjekke andre brukbare kilder som godt kan inneholde eldre og kanskje mer nøyaktige versjoner av konsonantteksten.

I forordet til sin bok The Text of the Old Testament forklarer Ernst Würthwein: «Når vi står overfor en vanskelig passasje, kan vi ikke ganske enkelt se over de forskjellige gjengivelsene og velge den som ser ut til å legge fram den enkleste løsningen, slik at vi noen ganger foretrekker den hebraiske tekst, andre ganger Septuaginta og til tider de arameiske targumene. Vitnesbyrdene i teksten er ikke alltid like pålitelige. Hver tekst har sine egne særtrekk og sin egen forunderlige historie. Vi må kjenne til alt dette hvis vi skal ha håp om å unngå utilstrekkelige eller feilaktige løsninger.»

Vi har et solid grunnlag for å ha full tillit til at Jehova har bevart sitt Ord. Som følge av mange oppriktige menneskers forente innsats i løpet av flere hundre år har vi den bibelske teksten og innholdet og detaljene i Bibelens budskap like for hånden. Eventuelle små forandringer av enkelte bokstaver eller ord har ikke virket inn på vår evne til å forstå Bibelen. Det viktige spørsmålet er derfor nå: Vil vi leve i samsvar med Guds Ord, Bibelen?

[Fotnoter]

[Bilde på side 26]

Aleppo-kodeksen inneholder den massoretiske tekst

[Rettigheter]

Bibelmuseum, Münster