Hvem var massoretene?

JEHOVA, «sannhetens Gud», har bevart sitt Ord, Bibelen. (Salme 31: 6, NW) Men i betraktning av at sannhetens fiende, Satan, har prøvd å forvanske og ødelegge Bibelen, kan vi spørre: Hvordan har den nådd fram til oss, i alt vesentlig uforandret? — Se Matteus 13: 39.

Svaret gis delvis i en uttalelse av professor Robert Gordis: «Det som ble utrettet av hebraiske skriftlærde, kalt massoreter, eller ’tradisjonens bevarere’, er ikke blitt høyt nok verdsatt. Disse anonyme skriftlærde laget avskrifter av Den hellige bok med hengivenhet og pinlig nøyaktighet.» Navnet på de fleste av disse avskriverne er ukjent for oss som lever i vår tid, men navnet på én familie er tydelig registrert — Ben Asher. Hva vet vi om Ben Asher-familien og de andre massoretene?

Ben Asher-familien

Jødiske avskrivere laget samvittighetsfullt nøyaktige avskrifter av den delen av Bibelen som opprinnelig er skrevet på hebraisk, ofte kalt Det gamle testamente. Fra 500-tallet til 900-tallet var avskriverne kjent som massoretene. Hva gikk arbeidet deres ut på?

I flere hundre år ble hebraisk skrevet med bare konsonanter, og leseren føyde til vokalene. På massoretenes tid var imidlertid den riktige uttalen i ferd med å gå tapt, fordi det var mange jøder som ikke snakket hebraisk flytende. Grupper av massoreter i Babylon og Israel utviklet et system med vokalpunkter og aksenttegn som de plasserte omkring konsonantene for å angi hvordan ordene skulle uttales. Det ble utviklet minst tre forskjellige systemer, men det som fikk størst innflytelse, var det som ble utviklet av massoretene i Tiberias ved Galilea-sjøen, hvor Ben Asher-familien bodde.

Kilder oppgir fem generasjoner av massoreter fra den unike familien, fra og med Asher den eldre, som levde på 700-tallet. De andre var Nehemja ben Asher, Asher ben Nehemja, Moses ben Asher og, til slutt, Aron ben Moses ben Asher, som levde på 900-tallet.a Det var disse som gikk i bresjen for å videreutvikle de skriftsymbolene som best kunne få fram det de oppfattet som den riktige uttalen av den hebraiske bibelteksten. For å kunne gjøre det måtte de finne ut hvilke grammatiske prinsipper det hebraiske språket var bygd opp etter. Det var aldri tidligere blitt skrevet ned noe klart regelverk for hebraisk grammatikk. Man kan derfor si at disse massoretene var blant de første hebraiskkyndige grammatikere.

Aron, den siste massoreten i Ben Asher-familien, var den første som skrev ned og redigerte disse opplysningene. Det gjorde han i et verk med tittelen «Sefer Dikdukei ha-Te’amim», den første boken om hebraisk grammatikk. Boken ble grunnlaget for andre hebraiskkyndige grammatikeres arbeid i flere hundre år framover. Men dette var bare et biprodukt av et mye viktigere arbeid som massoretene utførte. Hva var det?

De måtte ha en fenomenal hukommelse

Det massoretene først og fremst var opptatt av, var å gjengi hvert eneste ord, ja, hver eneste bokstav, i bibelteksten helt nøyaktig. For å sikre en nøyaktig gjengivelse benyttet massoretene sidemargene, hvor de skrev ned opplysninger om hvilke forandringer tidligere avskrivere muligens hadde gjort, enten uforvarende eller med vilje. I margene gjorde de også anmerkninger om uvanlige ordformer og ordkombinasjoner og noterte hvor ofte de forekom i en bok eller i De hebraiske skrifter som helhet. I og med at plassen var begrenset, ble kommentarene skrevet i en meget komprimert kode. Som et ytterligere hjelpemiddel til kryssjekking avmerket de det midterste ordet og den midterste bokstaven i visse bøker. De gikk så langt som til å telle hver eneste bokstav i Bibelen for å forvisse seg om at avskrivingen var nøyaktig utført.

I topp- og bunnmargene skrev massoretene mer utførlige kommentarer vedrørende noen av de komprimerte notene i sidemargene.b Disse var til stor hjelp når de skulle kryssjekke arbeidet sitt. På den tiden var ikke versene nummerert, og det fantes ingen bibelordbøker, så hvordan henviste massoretene til andre deler av Bibelen for å kunne utføre kryssjekkingen? I topp- og bunnmargene gjengav de en del av et parallelt vers som en påminnelse om hvor ordet eller ordene var å finne andre steder i Bibelen. Av plasshensyn skrev de ofte bare et nøkkelord for å minne om hvert parallelle vers. For å kunne dra nytte av marginalnotene måtte avskriverne så å si kunne hele De hebraiske skrifter utenat.

Noter som var så omfattende at de ikke fikk plass i margene, ble flyttet til et annet sted i håndskriftet. I sidemargen til 1. Mosebok 18: 3 har massoretene for eksempel notert tre hebraiske bokstaver, קלד. Det er tallet 134 på hebraisk. Et annet sted i håndskriftet står det en fortegnelse over 134 steder hvor avskrivere før massoretenes tid med overlegg hadde fjernet navnet Jehova fra den hebraiske teksten og erstattet det med ordet «Herre».c Selv om massoretene kjente til forandringene, tok de seg ikke den frihet å endre tekster som var blitt overlevert dem. I stedet markerte de forandringene i marginalnotene. Men hvorfor var massoretene så omhyggelige med ikke å foreta noen forandringer i teksten, når tidligere avskrivere hadde forandret den? Hadde disse jødene en tro som var annerledes enn forgjengernes?

Hvilken tro hadde de?

I den perioden da massoretene gjennomgikk denne utviklingen, var jødedommen midt oppe i en dyptgripende ideologisk strid. Helt siden det første århundre av vår tidsregning hadde den rabbinske jødedom fått stadig større kontroll. I og med nedskrivningen av Talmud og de rabbinske tolkningene i den kom bibelteksten i skyggen av rabbinernes tolkning av den muntlige loven.d Det var derfor fare for at man kunne begynne å legge mindre vekt på en nøyaktig overlevering av bibelteksten.

På 700-tallet gjorde en gruppe som er kjent som kareere, eller karaitter, opprør mot denne utviklingen. De understreket verdien av personlig studium av Bibelen og avviste rabbinernes og Talmuds autoritet og tolkninger. De godtok bare Bibelens tekst som sin autoritet. Dermed økte behovet for en nøyaktig overlevering av bibelteksten, og det ble blåst nytt liv i massoretenes studier.

I hvilken utstrekning hadde enten rabbinske eller kareiske oppfatninger innvirkning på massoretenes arbeid? M. H. Goshen-Gottstein, som er ekspert på hebraiske bibelhåndskrifter, sier: «Massoretene var overbevist . . . om at de tok vare på en gammel tradisjon, og med vitende og vilje å klusse med den ville for dem ha vært den verst tenkelige forbrytelse.»

Massoretene betraktet det å lage nøyaktige avskrifter av bibelteksten som et hellig arbeid. De hadde kanskje en sterk personlig religiøs motivasjon, men det ser ut til at massoretenes arbeid i seg selv var hevet over ideologiske stridsspørsmål. De meget konsise marginalnotene gav ikke mye rom for teologisk debatt. Det var selve bibelteksten som var deres store interesse i livet, og den ville de ikke tukle med.

Hvilket gagn vi har av deres arbeid

Selv om det kjødelige Israel ikke lenger var Guds utvalgte folk, var disse jødiske avskriverne fullstendig hengitt til det arbeidet som bestod i å overlevere Guds Ord på en nøyaktig måte. (Matteus 21: 42—44; 23: 37, 38) Det Ben Asher-familien og andre massoreter utrettet, blir fint oppsummert av Robert Gordis, som skriver: «Disse ydmyke, men ukuelige arbeiderne . . . utførte ubemerket sin herkuliske oppgave og voktet bibelteksten mot tap eller forandringer.» (The Biblical Text in the Making) Da Luther, Tyndale og andre av 1500-tallets reformatorer trosset kirkens autoritet og begynte å oversette Bibelen til folks alminnelige språk, slik at alle kunne lese den, hadde de derfor en godt bevart hebraisk tekst å bygge sitt arbeid på.

Massoretenes arbeid er til gagn for oss den dag i dag. Deres hebraiske tekster danner grunnlaget for De hebraiske skrifter i bibeloversettelsen New World Translation of the Holy Scriptures. Denne bibeloversettelsen blir nå oversatt til mange språk i den samme ånd, med den samme nidkjærhet og sans for nøyaktighet, som massoretene i gammel tid hadde. Vi gjør vel i å legge for dagen en lignende ånd ved å gi akt på Jehova Guds Ord. — 2. Peter 1: 19.

[Fotnoter]

[Ramme på side 28]

Systemet for angivelse av den hebraiske uttalen

BESTREBELSENE for å finne fram til den beste metoden for å skrive vokalpunkter og aksenttegn pågikk i flere hundre år blant massoretene. Det er derfor ikke overraskende at vi ser en vedvarende utvikling hos Ben Asher-familien, generasjon for generasjon. I håndskrifter som eksisterer i dag, er det bare stilen og metodene til Moses og Aron, de to siste av Ben Asher-familiens massoreter, som er representert.e Når man sammenligner disse håndskriftene, ser man at Aron på enkelte mindre vesentlige punkter innførte regler for uttale og notasjon som avvek fra dem hans far, Moses, hadde benyttet.

Ben Naftali levde samtidig med Aron ben Asher. Kairo-kodeksen, som bygger på Moses ben Asher-systemet, inneholder mange lesemåter som tilskrives Ben Naftali. Enten var følgelig Ben Naftali selv elev av Moses ben Asher, eller så ivaretok begge en eldre, alminnelig tradisjon. Det er mange bibelforskere som drøfter forskjellene mellom Ben Asher-systemet og Ben Naftali-systemet, men Goshen-Gottstein skriver: «Det ville ikke være langt unna sannheten å snakke om to systemer innen Ben Asher-familien og omtale forskjellene i lesemåter som Ben Asher kontra Ben Asher.» Det ville derfor være upresist å snakke om en enkelt Ben Asher-metode. At det til slutt var Aron ben Asher-systemet som ble antatt, skyldtes ikke at det i seg selv var overlegent. Når Aron ben Asher-systemet ble foretrukket, var det utelukkende fordi talmudisten Moses Maimonides, som levde på 1100-tallet, uttalte seg fordelaktig om en Aron ben Asher-tekst.

[Illustrasjon — hebraiske bokstaver]

Utdrag av 2. Mosebok 6: 2 med og uten vokalpunkter og diakritiske tegn

[Fotnoter]

[Bilde på side 26]

Tiberias, sentret for massoretenes virksomhet fra 700-tallet til 900-tallet

[Rettigheter]

Pictorial Archive (Near Eastern History) Est.