Forfulgt fordi de forteller sannheten
JEHOVAS VITNER støtter ikke Kimbilikiti-religionens tro og skikker, for disse strider mot bibelske prinsipper. Den sannhet som finnes i Guds Ord, Bibelen, har frigjort vitnene. (Johannes 8: 31, 32) Følgelig nekter de å la sine sønner bli omskåret i samsvar med Kimbilikitis innvielsesritualer. Vitnene nekter også å gi mat, penger eller varer som forlanges under innvielsesperiodene, og kvinnene blant dem deltar ikke i de tvungne fisketurene som arrangeres i samme hensikt.
I forbindelse med det omtalte mordet på en gruppe Jehovas vitner er det interessant å merke seg hva den offentlige anklageren sa i sin henstilling til retten: ’Enkelte warengaer som tidligere deltok i Kimbilikiti-seremoniene og kjenner hemmelighetene, er nå tilsluttet Jehovas vitner. De har røpet hemmelighetene, og spesielt dem som har å gjøre med det at den ånden som kalles Kimbilikiti, ikke eksisterer. De har følgelig avslørt hvor uriktig det er å kreve offer på vegne av den angivelige ånden, som ifølge Jehovas vitner er et stort bedrag organisert av de gamle mennene som leder seremoniene.’
Etter hvert som enkeltpersoner fra Rega-stammen tar imot Bibelens sanne lære, blir overtro og frykt for døden erstattet med sannheten og oppstandelseshåpet. (Johannes 5: 28, 29) Istedenfor å komme med uanstendigheter overfor mødre, hustruer og søstre begynner de å vise respekt for kvinner. — Efeserne 5: 21 til 6: 4; 1. Timoteus 5: 1, 2.
Kristenhetens mange kirkesamfunn og misjonsorganisasjoner har som en slående kontrast til dette tillatt sine medlemmer å praktisere stammereligion under en tynn ferniss av såkalt kristendom. Ja, mange av Kimbilikitis prester betraktes som lojale, respekterte medlemmer av forskjellige kirkesamfunn. Så forskjellig fra den holdning apostelen Paulus hadde! Han skrev: «Trekk ikke i ulikt spann, sammen med vantro! For hva har rettferd med urett å gjøre, og hva samfunn har lyset med mørket? . . . Hvordan kan Guds tempel og avgudene forlikes?» — 2. Korinter 6: 14—16.
De som har sterk tilknytning til både Kimbilikiti og de ortodokse kirker, har meget ofte fått i stand vanskeligheter for Jehovas vitner. Disse motstanderne ligner svært på dem som laget avgudsbilder i det gamle Efesos. De så Paulus som en trusel mot sitt yrke, for han beviste at «guder som er laget av menneskehender, ikke er guder i det hele tatt». (Apostlenes gjerninger 19: 23—28) Det samme prinsippet gjelder for den sannhet at ånden Kimbilikiti ikke eksisterer.
Jehovas vitner føler seg forpliktet til å gjøre kjent slike sannheter. Av og til er de naturligvis blitt utsatt for forfølgelse fordi de sier sannheten. Men hva kan vi lære av deres trofaste utholdenhet?