Hvor finnes sannheten?
Sannheten vil kunne frigjøre deg, men hvor kan du finne den?
DA JESUS KRISTUS ble forhørt av den romerske landshøvdingen Pontius Pilatus, sammenfattet han sitt svar på de falske anklager som ble rettet mot ham, i følgende uttalelse: «Jeg er dertil født . . . at jeg skal vitne for sannheten.» Landshøvdingen svarte med et spørsmål: «Hva er sannhet?»
Pilatus var utnevnt til å styre et område som i århundrer hadde vært jødedommens senter. Og nå hadde de jødiske yppersteprester øvd sterkt press på ham for å få ham til å dømme en mann som han tydeligvis var overbevist om var uskyldig, til døden. Han hadde grunn til å spørre: «Hva er sannhet?»
Det er imidlertid ikke noe som tyder på at Pilatus virkelig søkte etter sannheten. Han overga Jesus til å bli henrettet og vasket sine hender for å vise at han fraskrev seg ansvaret. Det er tydelig at han var betenkt, men ikke betenkt nok. — Joh. 18: 37, 38; 19: 12—16.
Det er mange som i likhet med Pilatus føler seg tvilrådige og forvirret når det gjelder sannheten. Når spørsmålet om sannheten blir brakt på bane, tenker de kanskje på sitt eget kirkesamfunn, sin egen religion. Men i de senere år har det skjedd så mye i religiøse kretser at mange oppriktige mennesker er fullstendig forvirret. Når de hører eller leser om hva som foregår innen kirkesamfunnene, begynner de å tvile på at deres kirkesamfunn virkelig har sannheten. De tror fortsatt på Gud, men finnes han i deres kirkesamfunn? Ja, har han noen gang vært der? Har slike tanker også streifet deg?
Hvordan en kan finne sannheten
Men er det virkelig så vanskelig å finne ut hva som er sannhet? Du har kanskje hørt noen si at en eller annen uttalelse «lyder sannferdig». Hva vil det egentlig si? Det betyr at uttalelsen eller oppfatningen høres riktig ut. Sannhet er det som «er i samsvar med kjensgjerningene». Når en hører noe nytt som en vet er i harmoni med andre ting som bygger på kjensgjerninger, kan en straks si: «Det er riktig.» Det høres fornuftig ut. En har ikke vanskelig for å godta det.
Det kan også være at kilden til de opplysninger en får, har betydning for om en kan godta dem. Hvis de kommer fra en kilde som en vet alltid er pålitelig, fordomsfri og velinformert, har en ikke vanskelig for å erkjenne at opplysningene virker sannferdige.
Hvordan forholder det seg med det du hører og leser i forbindelse med det kirkesamfunn du står tilsluttet? Gir det deg alltid en slik tillit som det vi har beskrevet her? Har du lett for å få det du lærer, til å stemme med kjensgjerningene? Høres det fornuftig ut? Er du overbevist om at de religiøse lederne i ditt kirkesamfunn er oppriktige? Lever de selv i samsvar med det de lærer? Stadig flere har vanskelig for å svare ja på slike spørsmål.
En sannhetens bok
Men vil det si at det ikke er mulig å finne sannheten noe sted? På ingen måte. Når du står tilsluttet et kirkesamfunn, er det sannsynligvis fordi du alltid har ment at det tilhørte Gud og underviste ut fra hans Ord, Bibelen. Det kan være at du først nå har begynt å lese i Bibelen selv, og at du har vanskelig for å få det du leser, til å stemme overens med det presten sier.
Du har kanskje alltid betraktet din religion som den rette fordi den er så gammel. Men Bibelen er eldre, og alt det den sier, stemmer med kjensgjerningene. Det den lærer, er alltid fornuftig. De som skrev den, er alle i besittelse av den enestående oppriktighet som stempler dem som ærlige menn. Ingen har virkelig kunnet motsi den, og gang på gang viser det seg at dens profetier er sanne. Det var de hellige skrifter Jesus talte om da han i en bønn til Gud sa: «Ditt ord er sannhet.» Og det var dette Ord han anbefalte sine tilhørere da han sa: «I skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre eder.» — Joh. 17: 17; 8: 32.
Hvem var det Jesus sa disse ordene til? Det var til mennesker som trodde at de var frie, og at de kjente sannheten. De trodde at de tilba Gud slik som deres forfader Abraham hadde gjort, og at deres religion måtte være den rette fordi den var så «gammel». Men deres veiledere hadde i virkeligheten kommet langt bort fra det Abraham trodde på. De hadde innlemmet en rekke tradisjoner og filosofiske ideer i sin religion, og ved hjelp av disse holdt de folket i trelldom. Jesus viste hvor villfarne de var, da han irettesatte dem og sa: «Men nå står I meg etter livet, et menneske som har sagt eder sannheten, som jeg har hørt av Gud; det gjorde ikke Abraham.» — Joh. 8: 40
Sannhetens menn
Men ikke alle som hørte Jesus forkynne sannheten, motsto ham. Du er kanskje lik dem som ble hans disipler. De var også tilhengere av en gammel, tradisjonsrik religion hvis røtter gikk mange hundre år tilbake i tiden. Men de kunne se at deres religiøse veiledere hadde vendt seg bort fra Skriften og ikke fulgte en ærlig handlemåte. De kunne se deres pengebegjær, deres ærgjerrighet, deres innblanding i politikk og deres tilbøyelighet til å gjøre bruk av vold.
Det er blitt sagt mye om disse Jesu disiplers åndsevner. De jødiske rådsherrene omtalte dem som «ulærde og lege menn», samtidig som de måtte undre seg over den frimodighet de talte med. Da husket de at «de hadde vært med Jesus». Hvorfor? Uten tvil fordi det disse mennene sa, og den likeframme måten de resonnerte på, minnet om Jesu forkynnelse. — Ap. gj. 4: 13.
Det er interessant å legge merke til at enkelte religiøse ledere i dag har samme oppfatning som de jødiske rådsherrene og prestene hadde. I sin bok Whereon to Stand: What Catholics Believe and Why omtaler den romersk-katolske skribenten John Gilland Brunini Jesu apostler og sier: «Før Kristi død lot Peter og hans medbrødre seg i langt høyere grad lede av tro enn av kunnskap og forståelse. Uansett hvor mye Jesus veiledet dem, snublet de på grunn av ting som kristne skolebarn i dag forstår uten større vanskeligheter.» Men hvor riktig er denne vurdering av situasjonen?
Forfatteren går straks videre og belyser sin påstand med følgende eksempel: «Det tok lang tid før det gikk opp for dem at de vandret sammen med en mann som var enestående, og som var sann Gud og sant menneske.» De var med andre ord sene i oppfatningen fordi de tydeligvis ikke trodde på en treenighet. Ifølge forfatteren overvant de denne hindringen da ’den Hellige Ånd senere ga dem nåden’. Er dette i harmoni med kjensgjerningene? Les selv hva disiplene skrev under inspirasjon etter at de hadde fått den hellige ånd fra Gud, og se om du kan finne det minste vitnesbyrd om at de nå anerkjente treenighetslæren. Du vil ikke kunne finne noe som helst som tyder på det.
Og hvordan ser du på denne læren? Tror du på en mystisk Gud som består av tre personer som alle er likestilt? Hvordan stemmer denne oppfatningen med fornuften og med kjensgjerningene? Og, noe som er enda viktigere: Er den i samsvar med Bibelen? Peter sa ikke at Jesus var Gud, men at han var «den levende Guds Sønn». Den elskede apostelen Johannes omtaler ham som Guds «Sønn, den enbårne» og som «begynnelsen til det Gud skapte». Apostelen Paulus viser at Jesus har stillingen som «mellommann imellom Gud og mennesker». Alt dette lyder sannferdig. Det er fornuftig. Og det stemmer framfor alt med det Jesus selv sa. Det er ikke det minste vanskelig å forstå hans enkle uttalelse: «Faderen er større enn jeg.» — Matt. 16: 16; Joh. 3: 16; Åpb. 3: 14, NW; 1 Tim. 2: 5; Joh. 14: 28.
Egenskaper som har tilknytning til sannheten
La du også merke til at det i ordstriden mellom Jesus og de jøder som trodde at de hadde sannheten, kom tydelig fram at disse mennene var tilbøyelige til å gjøre bruk av vold? De ble rasende på Jesus, som sa dem ’sannheten, som han hadde hørt av Gud’, og ønsket å drepe ham. Jesus sa derfor til dem at de var barn av den første løgner og manndraper, Satan. Bibelen sier at de som har den virkelige sannhet fra Gud, vil være fredelige. «Den visdom som er ovenfra, er . . . fredsommelig,» sier disippelen Jakob. (Jak. 3: 17) Fremmer det kirkesamfunn du står tilsluttet, freden? Hvis du er katolikk, hva tenkte du da når du leste meldinger fra Brasil, som regnes for å være det største katolske land i verden, om at prester, munker og slike som studerer til prest, var blitt arrestert fordi de hadde tatt del i samfunnsnedbrytende virksomhet? Ble du forundret når en av de ledende innen Brasils sikkerhetstjeneste sa at han hadde «avgjørende beviser» for at minst tre av de arresterte geistlige hadde nær tilknytning til landets kommunistiske terrororganisasjon? (El Universo, Guayaquil, Ecuador, 9. november 1969) Og når det gjelder kristenhetens kirkesamfunn i sin alminnelighet, er det ikke da slik at tilhengere av ett og samme trossamfunn har drept hverandre i krigstid? Likevel sa Jesus at hans sanne etterfølgere skulle kjennes på sin kjærlighet og fredsommelighet. — Joh. 13: 35; Matt. 5: 9.
Jakob sa også at den visdom som er ovenfra, «er først og fremst ren». (Jak. 3: 17) Nå finner en urenhet overalt. Årsakene til det er mange, men det skyldes ikke minst uvitenhet om hva Bibelen lærer med hensyn til moral. Og de som skulle ha undervist folk i disse sannheter, må bære sin del av ansvaret. Verket Outline-History of Latin America forteller følgende om det religiøse liv i Latin-Amerika:
«Religionsutøvelsen i de spanske kolonier og i Brasil var ofte overfladisk, . . . Prestene kunne i mange tilfelle hverken lese eller skrive . . . og var dessuten ofte umoralske. De satte derfor undertiden et dårlig eksempel for folket, som i noen tilfelle mistet all respekt for geistligheten . . . På hvert eneste sted appellerte kirken til befolkningen ved hjelp av religiøse høytider, prosesjoner og fester av enhver art. Især i indianerbyene så det ut til at kirkens seremonier var uatskillelig knyttet til de gamle hedenske former for avgudsdyrkelse. Det kan trygt sies at den romersk-katolske religion i mange byer i koloniene hadde brutt sammen og hadde mistet mye av sin europeiske karakter, idet mange ikke-kristne skikker var blitt tatt opp i den.»
Slik var forholdene i kolonitiden, men de er ikke stort annerledes i vår tid. Religiøse prosesjoner med deltagere som er kledd ut som demoner, engler og dyr, og som samtidig bærer bilder og andre kunstgjenstander som benyttes i kirken, er fortsatt et vanlig syn blant Sør-Amerikas indianske befolkning. De religiøse festene kjennetegnes fortsatt av drikkegilder og orgier som ofte ender med blodsutgytelse, og de katolske prestene holder fortsatt messe i forbindelse med disse festene. Mange oppriktige katolikker som ser alt dette for første gang, blir foruroliget over at slike ting foregår innen «deres» kirke. Det har de også grunn til.
Alle de ting vi her har drøftet — sannferdighet, fornuft, fred og renhet — hører sammen. Hvis en av disse tingene mangler, må en også tvile på at de andre er til stede. Hvis de mangler i det kirkesamfunn du står tilsluttet, har du grunn til å søke sannheten et annet sted. Men hvor?
Hvor du kan finne sannheten
Jesus sa at de mennesker Gud søker, er de som tilber ham «i ånd og sannhet». (Joh. 4: 23, 24) Hvis det finnes slike mennesker — og det gjør det — vil de holde fast ved en lære som er fornuftig og bibelsk. De vil leve i fred med hverandre, og de vil leve et liv som tjener som en anbefaling for dem som kristne. Vi vil gjerne oppfordre deg til å se litt nærmere på Jehovas vitner. Du har sikkert truffet et av dem, ettersom du leser dette bladet. Du kjenner kanskje vedkommende personlig, eller du kjenner kanskje andre Jehovas vitner i nabolaget. Har du ikke lagt merke til at disse menneskene som regel svarer til den ovennevnte beskrivelsen?
Vi venter ikke at du skal godta det vi sier, uten at du selv har undersøkt saken. Du har kanskje din egen religion, og du mener kanskje fortsatt at den er den beste. Hvis du er oppriktig, er det slik det bør være. Men du bør også ønske å ha rett, å ha sannheten. Det er blitt sagt: «Det er én ting å ha et ønske om å ha sannheten på sin side, men det er noe helt annet oppriktig å ønske å stå på sannhetens side.»
Sannheten er nemlig ikke populær. Det var den ikke på Jesu tid. Jødene ville drepe ham fordi han forkynte sannheten. De ble rasende, ettersom sannheten avvek fra det de lærte. Det er av samme grunn Jehovas vitner som regel ikke er særlig populære. Det de sier, er annerledes, fordi sannheten er annerledes. En ser ikke at de deltar i politikk, men en vil se at de betaler sin skatt, lever i samsvar med Bibelens moralnormer og holder fred med sine naboer.
Dette er naturligvis ikke alt som kan sies om det å ha sannheten. Når en vet hva som er sannheten, bør en ikke være redd for å fortelle det til andre, selv om det kanskje avviker fra den vanlige oppfatning. Det er grunnen til at Jehovas vitner så ofte besøker ditt hjem.
Kanskje den som ga deg dette bladet, vil komme tilbake til deg, for Jehovas vitner er interessert i å snakke med folk som vil undersøke tingene. Hvorfor ikke invitere vedkommende inn og drøfte saken nærmere? Husk at det som er viktigst, er å finne sannheten. Og det finnes bare én sannhet. Hvis du har den, vil vi oppfordre deg til å bruke den for å hjelpe andre til å bli befridd for løgn og villfarelse. Men hvis du ikke kan få din religion til å stemme med fornuften, med det som er rent, og det som tjener til å fremme freden, har du grunn til å være foruroliget. Vær ikke lik Pilatus. Fraskriv deg ikke ansvaret, slik som han gjorde. Fortsett å lete etter svaret på spørsmålet: «Hva er sannhet?»