Hvorfor søke etter sannheten?

MANGE religiøse organisasjoner hevder at de har sannheten, og de er ivrige etter å utbre den til andre. De tilbyr imidlertid et forvirrende vell av «sannheter». Er dette bare enda et bevis for at alle sannheter er relative, og at det ikke finnes noen absolutte sannheter? Nei.

Professor V. R. Ruggiero gir i sin bok The Art of Thinking uttrykk for overraskelse over at selv intelligente mennesker noen ganger sier at sannheten er relativ. Han sier: «Hvis enhver skal fastsette sin egen sannhet, kan ikke én persons ideer være bedre enn en annens. Alle må være like gode. Men hva er poenget med å drive med forskning innenfor et eller annet felt, hvis alle ideer er like gode? Hvorfor grave i bakken for å få svar på arkeologiske spørsmål? Hvorfor prøve å finne årsakene til spenningen i Midtøsten? Hvorfor lete etter en behandlingsmåte som kan helbrede kreft? Hvorfor utforske galaksene? Den slags aktivitet vil bare ha en mening hvis noen svar er bedre enn andre, hvis sannhet er noe som ikke er knyttet til eller påvirkes av den enkeltes perspektiver.»

Det er faktisk ingen som ikke tror innerst inne at det finnes noe som er sant. Når det er snakk om fysiske realiteter, for eksempel i forbindelse med medisin, matematikk eller naturlovene, vil selv den mest påståelige relativist være av den oppfatning at enkelte ting er sanne. Hvem av oss ville vel ta sjansen på å reise med fly, dersom vi ikke trodde at aerodynamikkens lover var absolutte sannheter? Det finnes beviselige sannheter; de omgir oss, og vi baserer livet vårt på dem.

Relativismens pris

Det er imidlertid på det moralske området at relativismens feil er mest åpenbare, for det er på dette feltet denne tenkemåten har gjort størst skade. The Encyclopedia Americana sier: «Man har hatt seriøse tvil om hvorvidt det er mulig for oss mennesker å nå fram til kunnskap eller kjente sannheter . . . Det er imidlertid helt sikkert at det menneskelige samfunn går i oppløsning når de to samhørige idealene sannhet og kunnskap blir forkastet som uvirkelige eller skadelige.»

Du har kanskje lagt merke til slike oppløsningstendenser. Bibelens morallære, som tydelig går ut på at seksuell umoral er galt, blir for eksempel nå for tiden bare i sjeldne tilfeller betraktet som sannhet. En situasjonsbestemt etikk — «bestem selv hva som er rett for deg» — er helt vanlig. Er det noen som kan benekte at et slikt relativistisk syn på tingene har ført til et sosialt forfall? Den verdensomspennende epidemien av seksuelt overførte sykdommer, oppløste hjem og tenåringssvangerskap taler for seg selv.

Hva er sannheten?

La oss nå forlate relativismens skumle farvann og i all korthet undersøke det Bibelen beskriver som sannhetens rene vann. (Johannes 4: 14; Åpenbaringen 22: 17) Bibelens «sannhet» ligner ikke på noen måte det abstrakte og dunkle begrepet som filosofene drøfter.

Da Jesus sa at hans mening med livet var å snakke om sannheten, kom han inn på noe som trofaste jøder hadde satt svært høyt i mange hundre år. I sine hellige skrifter hadde jødene lenge lest om «sannhet» som noe konkret, ikke noe teoretisk. I Bibelen er ordet «sannhet» oversatt fra det hebraiske ordet «ʼemethʹ», som betegner noe som er fast, solid og kanskje mest av alt, pålitelig.

Jødene hadde god grunn til å betrakte sannhet på denne måten. De kalte sin Gud, Jehova, for «sannhetens Gud». (Salme 31: 5, NW) Det var fordi Jehova gjennomførte alt han sa at han ville gjøre. Når han avla et løfte, holdt han det, og når han sørget for at det ble framsagt inspirerte profetier, ble de oppfylt. Når han avsa endelige dommer, ble de iverksatt. Millioner av israelitter hadde vært øyenvitner til disse realitetene. De som nedskrev Bibelen under inspirasjon, gjengav dem som uomtvistelige historiske kjensgjerninger. I motsetning til andre bøker som betraktes som hellige, er ikke Bibelen skrevet på grunnlag av myter og legender. Den er solid basert på beviselige kjensgjerninger — historiske, arkeologiske, vitenskapelige og sosiologiske realiteter. Det er ikke rart at salmisten sier om Jehova: «Din lov er sannhet. . . . alle dine bud er sannhet. . . . Summen av dine ord er sannhet.» — Salme 119: 142, 151, 160.

Jesus Kristus gjengav ordene i denne salmen da han sa i bønn til Jehova: «Ditt ord er sannhet.» (Johannes 17: 17) Jesus visste at alt hans Far sier, er fullstendig sikkert og pålitelig. På samme måte var Jesus selv «full av . . . sannhet». (Johannes 1: 14) Hans etterfølgere så med egne øyne at det han sa, var fullstendig pålitelig, selve sannhetena, og de skrev det ned til gagn for senere generasjoner.

Men da Jesus sa til Pilatus at han hadde kommet til verden for å vitne om sannheten, hadde han en spesiell sannhet i tankene. Jesus kom med sin uttalelse som svar på Pilatus’ spørsmål: ’Er du konge?’ (Johannes 18: 37) Guds rike og Jesu egen rolle som konge i dette riket var selve temaet for, eller kjernen i, Jesu undervisning da han var på jorden. (Lukas 4: 43) Det at Guds rike skal hellige Jehovas navn, opphøye og herliggjøre hans overherredømme og gi trofaste mennesker et evig liv i lykke, er den sannhet som alle sanne kristne håper på. Siden Jesu rolle i oppfyllelsen av alle Guds løfter er så avgjørende, og siden alle Guds profetier blir «amen», eller sanne, på grunn av ham, kunne Jesus med rette si: «Jeg er veien og sannheten og livet.» — Johannes 14: 6; 2. Korinter 1: 20; Åpenbaringen 3: 14.

Det betyr svært mye for kristne i dag å erkjenne dette som en fullstendig pålitelig sannhet. Det innebærer at deres tro på Gud og deres håp til hans løfter er basert på kjensgjerninger, på realiteter.

Sannheten sporer til handling

Det er ikke overraskende at Bibelen setter sannhet i forbindelse med handling. (1. Samuelsbok 12: 24; 1. Johannes 3: 18) For gudfryktige jøder var sannheten en levemåte, ikke et filosofisk emne. Det hebraiske ordet for sannhet kunne også bety «trofasthet» og ble brukt for å beskrive en som handlet i samsvar med det han sa. Jesus lærte sine etterfølgere å se på sannheten på samme måte. Han var glødende i sin fordømmelse av fariseernes hykleri, det vide gapet mellom deres selvrettferdige ord og deres urette handlinger. Og han var et eksempel ved å leve i samsvar med de sannhetene han lærte andre.

Slik bør det være med alle Kristi etterfølgere. For dem er Guds Ords sannhet, det styrkende gode budskap om Guds rike under Jesu Kristi styre, langt mer enn bare tørre fakta. Denne sannheten tilskynder dem til handling og får dem til å leve i samsvar med den og dele den med andre. (Jevnfør Jeremia 20: 9.) I den kristne menighet i det første århundre ble den levemåten de kristne tok opp som Kristi etterfølgere, noen ganger rett og slett omtalt som «sannheten» eller «sannhetens vei». — 2. Johannes 4; 3. Johannes 4, 8; 2. Peter 2: 2.

En uvurderlig skatt

Det å ta imot Guds Ords sannhet har riktignok sin pris. For det første kan bare det å lære sannheten å kjenne være en rystende opplevelse. The Encyclopedia Americana sier: «Sannheten er ofte omstridt fordi den ikke støtter fordommer eller myter.» Det kan være skuffende å se at våre trosoppfatninger viser seg å være falske, og det er særlig tilfellet hvis vi er blitt opplært av aktede religiøse ledere. Noen vil kanskje sammenligne det med det å oppdage at ens foreldre, som en respekterer og stoler på, faktisk er forbrytere i det skjulte. Men er det ikke bedre å finne den sanne religion enn å leve i villfarelse? Er det ikke bedre å kjenne fakta enn å bli manipulert av løgner?b — Jevnfør Johannes 8: 32; Romerne 3: 4.

For det andre kan det å leve i samsvar med den sanne religion føre til at vi ikke lenger blir godtatt av tidligere venner. I en verden hvor så mange har «byttet Guds sannhet bort mot løgnen», virker de som holder fast ved Guds Ords sannhet, underlige, og til tider blir de foraktet og misforstått. — Romerne 1: 25; 1. Peter 4: 4.

Men sannheten er verd denne tosidige prisen. Når vi kjenner sannheten, blir vi frigjort fra løgner, villfarelse og overtro. Og når vi lever i samsvar med sannheten, gir den oss styrke til å utholde vanskeligheter. Guds sannhet er så pålitelig og velfundert og inngir et slikt håp at den setter oss i stand til å stå fast under en hvilken som helst prøvelse. Det er ikke rart at apostelen Paulus sammenlignet sannheten med det brede, solide lærbeltet som soldatene hadde på seg når de var i kamp. — Efeserne 6: 13, 14.

Et ordspråk i Bibelen sier: «Kjøp sannhet og selg den ikke, kjøp visdom, tukt og forstand!» (Ordspråkene 23: 23) Hvis vi avfeier sannheten som relativ eller ikke-eksisterende, går vi glipp av den mest gripende og givende utfordring livet kan tilby. Hvis vi finner sannheten, finner vi håp; hvis vi kjenner sannheten og elsker den, er det ensbetydende med å kjenne og elske universets Skaper og hans enbårne Sønn; hvis vi lever i samsvar med sannheten, får vi et meningsfylt liv og fred i sinnet, nå og for all framtid. — Ordspråkene 2: 1—5; Sakarja 8: 19; Johannes 17: 3.

[Fotnoter]

[Ramme på side 6]

Forandrer sannheten seg?

DETTE spørsmålet stiller V. R. Ruggiero i sin bok The Art of Thinking. Svaret er nei. Han forklarer: «Det virker av og til som om sannheten forandrer seg, men en nærmere undersøkelse vil vise at det ikke er tilfellet.»

Han sier: «Tenk på spørsmålet om hvem som har skrevet den første boken i Bibelen, 1. Mosebok. I mange hundre år trodde både de kristne og jødene at boken hadde én forfatter. Etter hvert ble denne oppfatningen dratt i tvil, og omsider ble den byttet ut med det syn at så mange som fem skribenter står bak 1. Mosebok. I 1981 ble så resultatene av en lingvistisk analyse av 1. Mosebok som har pågått i fem år, offentliggjort, og de viste at det er 82 prosent sannsynlighet for at det bare er én person som har skrevet boken, slik man opprinnelig mente.

Har sannheten om hvem som skrev 1. Mosebok, forandret seg? Nei. Det er bare vår oppfatning som har forandret seg. . . . Sannheten forandrer seg ikke på grunn av vår kunnskap eller uvitenhet.»

[Ramme på side 7]

Ærefrykt for sannheten

«ÆREFRYKT for sannheten er ikke rett og slett vår tidsalders pseudokynisme, som bestreber seg på å ’avdekke’ alt, i den tro at ingen eller intet med rette kan gjøre krav på å ha sannheten. Det er i stedet den innstilling som kombinerer en gledefylt tillit til at det går an å finne sannheten, med en ydmyk vilje til å bøye seg for sannheten uansett når eller hvor den skulle komme for dagen. En slik åpen innstilling til sannheten er et krav til dem som tilber sannhetens Gud; og en rett ærefrykt for sannheten er en garanti for at en person opptrer ærlig overfor sin neste, både i ord og gjerning. Vi har sett at både Det gamle testamente og Det nye testamente vitner om en slik innstilling.» — The New International Dictionary of New Testament Theology, bind 3, side 901.

[Bilder på side 7]

Vitenskapelige framskritt er et resultat av at vitenskapelige sannheter blir avdekket

[Bilde på side 8]

Sannheten omhandler Guds rike og dets velsignelser