Menneskets særstilling — en følge av utvikling eller av skapelse

«ALT som har med utviklingen å gjøre, er høyst spekulativt.» Det er i sannhet en åpenhjertig uttalelse til å komme fra en ledende evolusjonist. Likevel sa S. L. Washburn, som er professor i antropologi ved California universitet, nettopp dette. Og noe som er enda mer bemerkelsesverdig, er at han kom med denne uttalelsen i en forelesning med tittelen «Utviklingen av menneskets atferd» som han holdt ved en nobelkonferanse som tok for seg emnet «Menneskets særstilling».

Talerne ved denne konferansen, som ble holdt ved et amerikansk universitet, framholdt at det er mange måter menneskene skiller seg ut på når en sammenligner dem med dyrene. Likevel fortsatte de å tale som om det skulle være en fastslått kjensgjerning at det har funnet sted en utvikling. Blant de punkter som de forskjellige talerne framholdt med hensyn til menneskets særstilling, var følgende, som vi nå finner i boken The Uniqueness of Man, som er redigert av J. D. Roslansky:

«Det finnes imidlertid ingen kjent menneskegruppe som ganske enkelt kaster ut de døde uten noe ritual eller noen seremoni. Dyrene står i skarp motsetning til menneskene hva dette angår, for det finnes ingen dyr som begraver døde eksemplarer av sin egen art.» «Mennesket er det eneste levende vesen som er seg selv og døden bevisst.» — Theodosius Dobzhansky, en russiskfødt vitenskapsmann.

Hva skyldes denne slående særstilling hvis mennesket har utviklet seg fra dyrene? Burde en ikke kunne vente at menneskenes antatte forfedre, i det minste til en viss grad, var seg selv og døden bevisst? Utviklingslæren kan ikke forklare årsaken til dette særtrekk hos mennesket, men det kan Guds Ord. Bibelen viser at bare mennesket ble skapt i Guds bilde. Mennesket alene ble utstyrt med fornuft, med fantasi og med moralsk sans. — 1 Mos. 1: 26—28.

Med hensyn til menneskets evne til å benytte et språk, i kontrast til de meddelelsessystemer som dyrene gjør bruk av, sa dr. Ernan McMullin, som er ansatt ved Notre Dame universitet:

«I den senere tid er det blitt lagt stor vekt på honningbienes, maurenes, delfinenes og andre . . . dyrs språk. Men en rekke trekk ved disse ’språkene’ gjør at de skiller seg tydelig ut fra menneskenes språk. For det første er de knyttet til en bestemt art. De går i arv; de læres ikke. De brukes på en instinktiv måte; det er ingen tenkning bak. Én art honningbier vil ikke kunne ’forstå’ språket til en annen art, og den kan heller ikke lære det. Genetiske ulikheter kan til og med oppstå innen en art på grunn av et geografisk skille. En italiensk honningbi kan ikke få tak i de opplysningene som blir gitt av en sverm av dens tyske slektninger. Én gang italiensk honningbi — alltid italiensk honningbi! Et eksemplar kan ikke forandre eller glemme sitt ’språk’, ettersom det (så langt vi vet) utelukkende er bestemt av arv og helt og holdent skyldes instinkter. For det annet er praktisk talt alle de tegn som brukes, signaler, det vil si, de utløser umiddelbare handlinger. Det er ingen grunn til å tilskrive dem karakter av forslag. De blir ikke brukt for å overbringe bemerkninger om sukkerkilden, men skal snarere tjene til å stimulere en instinktiv reaksjon hos de andre biene som fører til at de drar til det rette sted. For det tredje er disse språkene helt og holdent begrenset til en bestemt slags situasjon, en som er av biologisk betydning for arten, for eksempel innsamling av føde eller paringslek.»

Ja, det problem som språket utgjør, er en gåte for evolusjonistene. Filologer har framsatt mange teorier, men ingen av dem har vært så fornuftige eller virket så overbevisende at de er blitt alminnelig godtatt. En liten fugl, papegøyen, kan snakke, selv om den ikke forstår hva den sier, men en ape, som har mange fysiske trekk som går igjen hos mennesket — tenner, lepper, tunge, stemmebånd — og som er mye klokere enn en papegøye, kan ikke det. Hvorfor ikke? Fordi, som Wooten viser i sin bok Up from the Ape, apen mangler den nødvendige intelligens.

Professor W. H. Thorpe, en framstående engelsk etolog,a nevner enda et eksempel på menneskets særstilling og sier:

«Mennesket kan arbeide med helt og holdent abstrakte symboler i en langt større utstrekning enn det som er mulig i dyreverdenen; det er på denne evnen matematikken er basert. Jeg tror ikke at dyrene noen gang vil kunne lære seg matematikk. . . . Mennesket har en abstrakt moralsk sans som gjør det mulig for det fullt ut å forstå alminnelige morallover — det kan med andre ord oppfatte den vesentlige forskjellen mellom hvordan det forholder seg med en ting, og hvordan det burde være, og jeg har derfor kommet til den slutning . . . at mennesket er et filosofisk, et metafysisk og et religiøst dyr.»

Nobelprisvinneren Sir John Eccles talte ved denne konferansen over emnet «Det erfarende selv». Han framholdt blant annet at «menneskets forsøk på å forstå verden er et av dets særtrekk». Dyrene er tilfredse når de har et sted å holde til, når de ikke behøver å sulte, og når deres kjønnsdrift blir tilfredsstilt. Men mennesket, og mennesket alene, har en hunger etter kunnskap, et ønske om å lære, om å forstå, ikke bare verden, men meningen med sin egen tilværelse. Guds Ord, Bibelen, skaffer til veie slike opplysninger. — Sl. 119: 105.

Og professor Washburn, som ble sitert til å begynne med, tok for seg flere ting i forbindelse med menneskets særtrekk. Han sa:

«Hele vårt begrep om rom skiller seg totalt ut fra de ikke-menneskelige primatenes. Apene oppholder seg hele livet i et område som ikke er større enn seks-sju kvadratkilometer. Gorillaen tilbringer livet i et område på omkring 40 kvadratkilometer . . . Her har vi dyr som kan bevege seg mye hurtigere enn vi kan, med gode bevegelsesevner og med spesielle sanser, som minner mye om våre, men som lever hele sitt liv i dette svært begrensede område. . . . En skulle tro at det ville være meget lett å jage aper. . . . Det er nokså lett . . . inntil de når grensen for det området som de kjenner. Hvis en så forsøker å jage dem lenger, vil de svinge rundt en og gå tilbake; de vil ikke gå utenfor det området hvor de er kjent. Et av de virkelig bemerkelsesverdige kjennetegn ved mennesket er at selv de mest primitive folk beveger seg over områder på mange hundre kilometer. De holder seg ikke til slike begrensede områder som disse. . . .

«Konstant øving er et karakteristisk trekk ved menneskenes lek som ikke går igjen i de ikke-menneskelige primaters lek. . . .

«Vår hjerne har i langt større utstrekning kontroll over slike reaksjoner som raseri enn tilfellet er blant de ikke-menneskelige primater. Dette har uten tvil å gjøre med evnen til å samarbeide og evnen til å planlegge. Disse evner er naturligvis også enestående for mennesket. . . . Blant de ikke-menneskelige primater vil neppe mer enn to dyr gjøre noe til felles gagn. . . .

«Den seksuelle atferd arter seg også på en helt annen måte blant menneskene enn blant de ikke-menneskelige primater. . . . Tapet av denne . . . ukontrollerbare kjønnsdrift er av uhyre stor betydning og . . . skyldes at hjernen hos menneskene er av langt større betydning for den seksuelle atferd enn tilfellet er blant de ikke-menneskelige primater.»

Hvilket tydelig vitnesbyrd er ikke alt dette om menneskets særstilling! I og med menneskets fremtreden så plutselig en hel mengde særegne egenskaper dagens lys. Det er imidlertid ikke bare ved de forskjellige ting som er blitt nevnt her, at mennesket skiller seg ut fra dyrene. Nei, det finnes langt flere ting som kunne nevnes.

Er det, selv om vi bare tar de ting som er blitt nevnt her, i betraktning, grunn til å tro at menneskets særstilling er en følge av at det har funnet sted en utvikling? Eller bør vi, slik som Bibelen gjør, tilskrive disse ting en guddommelig Skapers visdom? Både kjensgjerningene og den sunne fornuft taler til fordel for det siste.

[Fotnote]