I Guds bilde eller i dyrenes bilde?

DET første menneske, Adam, ble kalt «Guds sønn». (Lukas 3: 38) Ikke noe dyr er noen gang blitt kalt det. Likevel viser Bibelen at mennesker har flere ting til felles med dyrene. For eksempel er både mennesker og dyr sjeler. Første Mosebok 2: 7 sier at da Gud dannet Adam, «ble [mennesket] til en levende sjel». Det samme kommer fram i 1. Korinter 15: 45: «Det første menneske, Adam, ble en levende sjel.» Mennesker er sjeler, så sjelen er ikke noe skyggeaktig som lever videre når kroppen dør.

Første Mosebok 1: 24 sier om dyrene: «La jorden frambringe levende sjeler etter deres slag, husdyr og andre dyr som beveger seg, og jordens ville dyr, etter deres slag.» Så selv om Bibelen opphøyer menneskene ved å vise at vi ble skapt i Guds bilde, minner den oss også om vår ringe stilling som jordiske sjeler, i likhet med dyrene. Men mennesker og dyr har også noe annet til felles.

Bibelen sier: «Det er et endelikt for menneskesønnene og et endelikt for dyrene, og de får det samme endelikt. Som den ene dør, så dør den andre . . . mennesket har ikke noe fortrinn framfor dyret . . . Alle går til ett sted. De er alle blitt til av støvet, og de vender alle tilbake til støvet.» Ja, også når det gjelder døden, er mennesker og dyr like. Alle vender tilbake «til jorden», eller «til støv» — til det de kom fra. — Forkynneren 3: 19, 20; 1. Mosebok 3: 19.

Men hvorfor sørger mennesker når noen dør? Hvorfor drømmer vi om å få leve evig? Og hvorfor må vi ha en mening med livet? Vi skiller oss virkelig ut fra dyrene!

Hvordan vi skiller oss ut fra dyrene

Ville du være fornøyd med å gå gjennom livet uten andre mål enn å spise, sove og formere deg? Tanken virker frastøtende selv på ivrige evolusjonister. Evolusjonisten T. Dobzhansky skriver: «Det moderne menneske — opplyst, skeptisk og agnostisk — kan nok ikke unngå, i det minste ikke i hemmelighet, å tenke over de gamle spørsmålene: Har livet mitt noen mening og noe mål ut over det å holde meg i live og opprettholde slektens gang? Er det noen hensikt med det universet jeg lever i?»

Menneskers ønske om å ha en mening med livet blir på ingen måte oppfylt ved at de benekter at det finnes en Skaper. Richard Leakey siterer historikeren Arnold Toynbee, som sa: «Det at [mennesket] har denne åndelige gaven, dømmer det til en livslang kamp for å finne sin plass i det universet det er blitt født inn i.»

Men de grunnleggende spørsmålene om menneskets natur, om vår opprinnelse og om vår åndelighet står fremdeles ubesvart. Det finnes tydeligvis en stor kløft som skiller mennesker og dyr. Hvor stor er denne kløften?

Kan det bygges bro over kløften?

Et grunnleggende problem ved evolusjonsteorien er den store kløften som skiller menneskene fra dyrene. Hvor stor er den egentlig? Tenk over noe av det evolusjonister selv har sagt om den.

En fremtredende talsmann for evolusjonsteorien i forrige århundre, Thomas H. Huxley, skrev: «Ingen er mer overbevist enn meg om hvor stor kløften mellom . . . menneskene og dyrene er . . . , for det er bare mennesket som har den enestående evnen å kunne snakke forståelig og fornuftig, [og] . . . som står høyt hevet over dyrene, som på en fjelltopp.»

Evolusjonisten Michael C. Corballis bemerker at «det er en påfallende diskontinuitet mellom mennesket og de andre primatene . . . ’Vår hjerne er tre ganger så stor som vi skulle forvente hos en primat på vår størrelse’». Og nevrologen Richard M. Restak sier: «[Menneske]hjernen er det eneste organ i det kjente univers som forsøker å forstå seg selv.»

Leakey erkjenner: «Bevisstheten stiller vitenskapsmennene overfor et dilemma som enkelte tror er uløselig. Den fornemmelsen av bevissthet om selvet som vi alle erfarer, er rent ut sagt strålende og lyser opp alt vi tenker og gjør.» Han sier også: «Språket medfører ganske visst en avgrunn mellom Homo sapiens [mennesket] og resten av den naturlige verden.» — Menneskehetens opprinnelse.

Peter Russell peker på en annen av menneskesinnets fantastiske sider: «Hukommelsen er uten tvil en av de viktigste evner mennesket har. Uten den ville vi ikke kunne lære noe . . . , ikke fungere intellektuelt, ikke utvikle språk eller noen av de andre ferdighetene . . . som vanligvis blir forbundet med det å være menneske.»

Det er heller ingen dyr som tilber noe. Edward O. Wilson sa derfor: «Det at mennesket har anlegg for religiøsitet, er den mest komplekse og den sterkeste kraften i menneskesinnet og trolig uløselig knyttet til menneskets natur.»

«Menneskers atferd skaper mange andre darwinistiske mysterier,» erkjenner evolusjonisten Robert Wright. «Hvilken hensikt tjener humor og latter? Hvorfor bekjenner folk på dødsleiet? . . . Nøyaktig hvilken hensikt tjener sorg? . . . Når en person er borte, hvilket gagn har da genene av at vi sørger?»

Evolusjonisten Elaine Morgan innrømmer: «Fire av de største mysterier ved menneskene er: (1) Hvorfor går de på to ben? (2) Hvorfor har de mistet pelsen? (3) Hvorfor har de utviklet så stor hjerne? (4) Hvorfor lærte de å snakke?»

Hvordan besvarer evolusjonistene disse spørsmålene? Morgan sier: «De vanlige svarene på disse spørsmålene er: (1) ’det vet vi ennå ikke’; (2) ’det vet vi ennå ikke’; (3) ’det vet vi ennå ikke’; (4) ’det vet vi ennå ikke’.»

En vaklende teori

Forfatteren av boken The Lopsided Ape skrev at hans mål «var å gi et bilde i grove trekk av menneskets utvikling gjennom tidene. Mange av konklusjonene er spekulative, ettersom de i det store og hele er basert på noen få gamle tenner, knokler og steiner». Ja, det er mange som ikke godtar Darwins egen, opprinnelige teori. Richard Leakey sier: «Darwins versjon av vår utviklingshistorie dominerte den antropologiske vitenskapen helt fram til for noen få år siden, og den viste seg å være feilaktig.» — Menneskehetens opprinnelse.

Ifølge Elaine Morgan er det mange evolusjonister som «har mistet tiltroen til de svarene de trodde de hadde for 30 år siden». Det er derfor ikke overraskende at noen av evolusjonistenes teorier har falt sammen.

Tragiske følger

Noen studier har vist at tallet på hunndyr som et hanndyr parer seg med, har å gjøre med forskjellen i kroppsstørrelsen på hannen og hunnen. Ut fra dette har noen trukket den slutning at menneskets sexvaner bør være som sjimpansens, ettersom hannen i likhet med sitt menneskelige motstykke bare er litt større enn hunnen. Noen mener derfor at mennesket på samme måte som sjimpansen bør få ha mer enn én sexpartner. Og det er det jo også mange mennesker som har.

Men det som ser ut til å fungere greit for sjimpanser, har stort sett vist seg å føre til ulykke for mennesker. Promiskuitet fører til oppløste familier, aborter, sykdommer, psykiske og følelsesmessige påkjenninger, sjalusi, vold i familien og forsømte og mistilpassede barn, som vokser opp og fortsetter den onde sirkelen. Hvis det er riktig at vi stammer fra dyrene, hvorfor opplever vi da alle disse problemene?

Evolusjonær tankegang reiser også tvil om menneskelivets hellighet. Hvilken hjemmel har vi for å si at menneskelivet er hellig, hvis vi mener at det ikke finnes noen Gud, og hvis vi bare betrakter oss selv som høyerestående dyr? På grunn av vårt intellekt? I så fall er det spørsmålet som blir reist i boken The Human Difference, svært passende: «Er det riktig å behandle mennesker som mer verdifulle enn hunder og katter bare fordi vi har hatt alt [det evolusjonære] hellet?»

Etter hvert som den nye evolusjonære måten å tenke på sprer seg, vil den «uunngåelig øve stor innflytelse på den moralske tankegangen,» sier boken The Moral Animal. Men det er en brutal moral som hviler på den forutsetning at vi ble til ved «naturlig utvalg», en prosess som ifølge H. G. Wells går ut på at «den sterke og slue vinner overhånd over den svake og tillitsfulle».

Det er verdt å merke seg at mange av evolusjonistenes teorier som gjennom årene har undergravd moralen, er blitt forkastet av den neste bølgen av tenkere. Men det tragiske er at de skadelige følgene av slike teorier fremdeles eksisterer.

Skal vi tilbe skaperverket eller Skaperen?

Evolusjonsteorien får mennesker til å rette blikket ned mot det skapte for å finne svar, ikke opp mot Skaperen. Men Bibelen får oss til å rette blikket opp mot den sanne Gud for å finne rette moralske verdinormer og meningen med livet. Den gjør oss også kjent med hvorfor vi må anstrenge oss for å unngå å gjøre det som er galt, og hvorfor det bare er menneskene som sørger når noen dør. Det Bibelen sier om hvorfor vi er tilbøyelig til å gjøre det som er galt, lyder dessuten troverdig. Vi oppfordrer deg til å vurdere denne tilfredsstillende forklaringen.

[Bilde på side 7]

Hvor stor er kløften mellom menneskene og dyrene?