«Ditt Ord er sannhet»

Hva er døden?

«DØDEN er det viktigste spørsmålet i vår tid.» Det er den amerikanske psykiateren Robert J. Lifton, som er professor ved Yale universitet, som har uttalt disse ordene. Han har vigd sitt liv til studiet av døden, og blant de konklusjoner han har kommet til, er denne: «Når du er død, er du død.» — Newsweek for 16. april 1970.

Forskjellige oppslagsverk besvarer spørsmålet med hensyn til hva døden er, omtrent på samme måte. Webster’s Third New International Dictionary, uavkortet utgave, definerer således døden som «den tilstand ikke lenger å være i live», «alle livsfunksjoners opphør i dyr eller planter eller i en hvilken som helst del av dem uten mulighet for gjenopplivelse».

Og The Encyclopædia Britannica (1959), bind 7, sidene 108, 110, sier: «Døden [er] livsfunksjonenes endelige opphør i dyr og planter; slutten på livet eller det å dø.» Gyldendals store konversasjonsleksikon gir en lignende definisjon: «Døden betegner avslutningen av livsfunksjonene og den derpå følgende oppløsning av organismen.»

Akkurat hva som innbefattes i det som er blitt omtalt som «opphør av alle livsfunksjoner», er blitt forklart av dr. V. J. Collins, som er direktør ved Cook County Hospital i Chicago i Illinois. Han har satt opp en rekke punkter som omfatter de fem grunnleggende faktorer som gjør det mulig å avgjøre når en person er død. Disse er: «Hjernevirksomheten, nerverefleksene, åndedrettet, kretsløpsvirksomheten og hjertevirksomheten.» Når alle disse funksjoner har opphørt, er døden et absolutt faktum. — Science Digest for august 1970.

Alt dette er i harmoni med det Bibelen sier om de dødes tilstand. Da Gud dømte det første menneske, Adam, til døden på grunn av hans ulydighet, sa han således: «Støv er du, og til støv skal du vende tilbake.» (1 Mos. 3: 19) Hvor var Adam før Gud dannet ham av jordens støv? Han eksisterte ikke. Det fantes ingen Adam. Hvor var så Adam etter at han hadde vendt tilbake til sin tidligere tilstand? Han var ikke i himmelen, ikke i helvete og ikke i skjærsilden. Han hadde opphørt å eksistere. Det fantes ingen Adam.

At døden betyr livløshet, ikke-eksistens, blir gang på gang understreket også i den øvrige delen av Bibelen. Salmisten kommer for eksempel med følgende råd: «Sett ikke eders lit til fyrster, til et menneskebarn, hos hvem det ikke er frelse! Farer hans ånd ut, så vender han tilbake til sin jord; på den samme dag er det forbi med hans tankers råd.» — Sl. 146: 3, 4.

Den vise kong Salomo kommer inn på hvor tomt livet er, og viser at menneskene og dyrene er i den samme tilstand når de er døde: «Det går menneskenes barn som det går dyrene; den samme skjebne rammer dem; som den ene dør, så dør den andre, og én livsånde har de alle; mennesket har ikke noe fortrinn framfor dyret; for alt er tomhet. De farer alle til ett sted; de er alle blitt til av støvet, og de vender alle tilbake til støvet.» «For alle dem som lever, er det håp; for en levende hund er bedre enn en død løve; for de levende vet at de skal dø, men de døde vet ikke noen ting, og de får ikke lenger noen lønn, for minnet om dem er glemt. Både deres kjærlighet og deres hat og deres ærgjerrighet er det for lenge siden forbi med.» — Pred. 3: 19, 20; 9: 4—6.

«Men hva med sjelen?» spør du kanskje. Bibelen forteller oss at da Gud skapte mennesket, ’ble mennesket til en levende sjel’. Den sier også at «den sjel, som synder, den skal dø». Menneskesjelen er således ikke ved bevissthet etter døden.a — 1 Mos. 2: 7; Esek. 18: 4, eldre norsk overs.

Bibelen omtaler riktignok enkelte «døde» som om de var bevisste, men disse er bare døde i åndelig forstand, ikke i bokstavelig forstand. Apostelen Paulus sier således: «I som var døde ved eders overtredelser og synder, som I fordum vandret i etter denne verdens løp.» — Ef. 2: 1, 2.

Det er interessant å merke seg at det er en tendens blant teologer i vår tid til å erkjenne at de døde virkelig er døde. James Lapsley, som er knyttet til Princeton teologiske seminar i New Jersey, sier således i en oversikt over en rekke bøker som behandler emnet døden: «Litteraturen både gjenspeiler og dokumenterer en tilbakegang i den vestlige kulturs tradisjonelle tro på sjelens udødelighet og en konsekvent sekularisering av døden. I Perspectives on Death, en samling korte avhandlinger som belyser emnet fra en rekke forskjellige synsvinkler, hovedsakelig fra et teologisk synspunkt, viser Lou H. Silberman og Leander Keck at tanken om sjelens udødelighet i alle tilfelle ikke har noe bibelsk grunnlag.» — Theology Today for april 1970.

Trass i alle disse kjensgjerninger er det fortsatt mange prester i kristenheten som holder begravelsesprekener som er basert på denne gamle læresetningen om at menneskesjelen er udødelig. Hvis de er protestanter eller fundamentalister, hevder de at den avdøde i dødsøyeblikket har oppnådd himmelsk herlighet. Hvis den avdøde skulle være katolikk, hevder presten at hans sjel lider skjærsildens kvaler.

Dette kan få en til å tenke på det en graver en gang sa. Han hadde begravd mange katolikker, protestanter og jøder, men etter at han hadde hørt begravelsestalen ved en begravelse som ble holdt av Jehovas kristne vitner, og deretter begravd den døde, mumlet han: «Det er første gang jeg har begravd en død mann!»

De prester i kristenheten som har forkastet myten om menneskesjelens udødelighet, står imidlertid overfor et problem, noe de selv innrømmer. Dr. Minton, som underviser i religion og filosofi ved et universitet i De forente stater, sier således i en artikkel med tittelen «Behovet for en teologi angående døden»: «Spørsmålet om hvorvidt en person overlever døden, trenger å bli tatt opp til grundig behandling, for den som ikke er klar over at døden er et problem for et ’verdslig’ menneske, må være blind.» — The Christian Century for 25. mars 1970.

Hva er grunnen til at døden utgjør et problem for disse ’verdslige’ prester? Grunnen til det er at de ikke bare har forkastet troen på en bokstavelig himmel og myten om menneskets udødelighet, men også det bibelske håpet om en oppstandelse fra de døde. De har følgelig ikke noe å tilby sine hjorder, og livet blir uten noen virkelig mening for dem. Men selv om Bibelen lærer at de døde virkelig er døde, utgjør ikke døden noe problem for dem som fullt ut tror på det Bibelen sier, for Bibelen holder fram håpet om en oppstandelse fra de døde.

Apostelen Paulus argumenterer på en mesterlig måte til fordel for troen på en oppstandelse av de døde i 1 Korintierne, kapittel 15. Og Jesus selv sa: «Undre eder ikke over dette! For den time kommer da alle de som er i gravene, skal høre hans [Jesu] røst, og de skal gå ut.» — Joh. 5: 28, 29.

Oppstandelseshåpet gir livet mening, for det gir en et håp for framtiden. Den kunnskap som en person har skaffet seg, og det livsmønster han har bygd opp ved å ha en rett oppførsel, vil ikke bli fjernet for bestandig ved at han dør, men er noe som vil være en fordel i oppstandelsen.

[Fotnote]