Røttene til den moderne julen
MILLIONER av mennesker verden over oppfatter julen som en svært glederik tid av året. Det er en tid da de spiser ekstra god mat, følger hevdvunne tradisjoner og hygger seg sammen med familien. Julen er også en tid da venner og slektninger liker å utveksle kort og gaver.
Men for bare 150 år siden hadde julen et helt annet preg. I boken The Battle for Christmas skriver historieprofessoren Stephen Nissenbaum: «Julen . . . var en tid med drukkenskap, da de reglene som styrte folks offentlige oppførsel, midlertidig ble forlatt til fordel for et hemningsløst ’karneval’.»
De som ser på julen med ærefrykt, blir kanskje betenkt over denne beskrivelsen. Hvorfor skulle noen vanhellige en høytid som angivelig feires til minne om Guds Sønns fødsel? Svaret vil muligens overraske deg.
Et sviktende grunnlag
Helt siden julen ble innført på 300-tallet, har den vært omgitt av strid. For eksempel gjaldt det å finne ut hvilken dag Jesus ble født. Ettersom Bibelen verken oppgir dagen eller måneden for Kristi fødsel, er det blitt foreslått en rekke forskjellige datoer. På 200-tallet mente en gruppe egyptiske teologer at den riktige datoen var 20. mai, mens andre holdt på tidligere datoer, for eksempel 28. mars, 2. april og 19. april. På 1700-tallet var Jesu fødsel blitt knyttet til hver eneste av årets måneder! Hva var det som førte til at valget til slutt falt på 25. desember?
De fleste forskere er enige om at 25. desember ble utpekt til Jesu fødselsdag av den katolske kirke. Hva var det som lå bak? The New Encyclopædia Britannica sier: «Grunnen er høyst sannsynlig at kristne i gammel tid ønsket at datoen skulle falle sammen med den hedenske romerske høytiden som markerte ’den ubeseirede sols fødselsdag’.» Men hvorfor skulle de kristne, som hadde opplevd ondsinnet forfølgelse fra hedningers side i over 250 år, plutselig ønske å gi etter for sine forfølgere?
Et forderv setter inn
I det første århundre sa apostelen Paulus til Timoteus at «onde mennesker og bedragere» kom til å snike seg inn i den kristne menighet og lede mange vill. (2. Timoteus 3: 13) Dette store frafallet satte inn etter apostlenes død. (Apostlenes gjerninger 20: 29, 30) Etter Konstantins såkalte omvendelse på 300-tallet var det et stort antall hedninger som antok den formen for kristendom som dominerte på den tiden. Hva ble resultatet? Boken Early Christianity and Paganism sier: «Den forholdsvis lille gruppen av virkelig oppriktig troende forsvant i den store skaren av navnkristne.»
Så sanne Paulus’ ord viste seg å være! Det var som om den sanne kristendom ble slukt av hedensk forderv. Og ikke noe sted var denne besmittelsen mer synlig enn i forbindelse med feiringen av høytider.
I virkeligheten har ikke de kristne fått beskjed om å feire noe annet enn Herrens aftensmåltid. (1. Korinter 11: 23—26) Fordi de romerske høytidene var forbundet med avguderiske skikker, unnlot de første kristne å delta i dem. På 200-tallet ble de kristne derfor kritisert av hedninger, som sa: «Dere besøker ikke utstillinger; dere bryr dere ikke om offentlige oppvisninger; dere forkaster de offentlige gjestebudene og avskyr de hellige konkurransene.» På den annen side skrøt enkelte hedninger: «Vi tilber gudene med godt humør, med fester, sanger og leker.»
På midten av 300-tallet avtok hedningenes kritikk. Hvorfor det? Etter hvert som stadig flere falske kristne lurte seg inn i hjorden, ble frafalne tanker svært utbredt. Dette førte til kompromisser med den romerske verden. I en kommentar til det sier boken The Paganism in Our Christianity: «Det var typisk for de kristne at de overtok de hedenske høytidene som folk betraktet som kjære tradisjoner, og at de tilla dem en kristen betydning.» Ja, det store frafallet gjorde sin skadelige innflytelse gjeldende. Det at de såkalte kristne var villige til å feire hedenske høytider, gjorde at de nå fikk en mer anerkjent stilling i samfunnet. Det gikk ikke lang tid før de kristne hadde like mange årlige høytider som hedningene selv. Ikke overraskende var julen den fremste av disse.
En internasjonal høytid
Etter hvert som den dominerende formen for kristendom spredte seg over hele Europa, fikk også julefeiringen større utbredelse. Den katolske kirke inntok det standpunkt at det var passende å gjøre den gledefylte feiringen av Jesu fødselsdag til en fast høytid. I 567 erklærte derfor kirkemøtet i Tours at «de tolv dagene fra jul til helligtrekongersdag skal være en hellig og festlig tid». — The Catholic Encyclopedia for School and Home.
Julen tok snart opp i seg mange trekk fra de verdslige høstfestene i Nord-Europa. Fråtsing, drukkenskap og festing forble mer vanlig enn fromhet, og kirken bifalt den løsaktige oppførselen i stedet for å ta til orde mot den. (Jevnfør Romerne 13: 13; 1. Peter 4: 3.) I 601 skrev pave Gregorius I til Mellitus, sin misjonær i Britannia, og bad ham om «ikke å stoppe slike gamle hedenske festligheter, men å tilpasse dem til kirkens riter ved bare å gi dem en kristen begrunnelse i stedet for en hedensk». Dette forteller Arthur Weigall, som tidligere var de egyptiske myndighetenes generalinspektør for oldsaker.
I middelalderen følte reformvennlige personer behov for å ta til orde mot utskeielsene. De sendte ut en rekke dekreter mot «det uvesenet som er forbundet med julens festligheter». Dr.philos. Penne Restad sier i boken Christmas in America—A History: «Noen prester framhevet at den falne menneskeslekt hadde behov for en periode med løssluppenhet og umåtehold, så lenge dette foregikk under dekke av kristent tilsyn.» Dette synspunktet gjorde bare forvirringen større, uten at det spilte noen særlig rolle. De hedenske skikkene var allerede så grundig sammensmeltet med julen at folk flest var uvillige til å gi slipp på dem uansett. Skribenten Tristram Coffin sier det slik: «De brede lag gjorde akkurat det samme som de alltid hadde gjort, og de brydde seg lite om moralistenes debatter.»
På den tiden da europeerne begynte å kolonisere den nye verden, var julen blitt en velkjent høytid. Likevel ble den ikke godtatt i koloniene. Puritanske reformatorer betraktet julefeiringen som hedensk og forbød den i Massachusetts mellom 1659 og 1681.
Etter at forbudet var blitt opphevet, ble julefeiringen stadig vanligere i koloniene, særlig sør for New England. Men i betraktning av høytidens fortid var det ikke så overraskende at noen var mer opptatt av å more seg enn av å ære Guds Sønn. En juleskikk som var særlig nedbrytende, var å drikke store mengder alkohol. Bøllete unge menn pleide å gå julebukk; de oppsøkte hjemmene til velstående naboer og forlangte gratis mat og drikke. Hvis beboeren nektet, ble han vanligvis skjelt ut etter noter, og noen ganger ble huset hans utsatt for hærverk.
I 1820-årene hadde tilstandene forverret seg så mye at «julekaoset» ble «en akutt sosial trussel,» sier professor Nissenbaum. I slike byer som New York og Philadelphia begynte velstående grunneiere å leie vaktmenn til å passe på eiendommene deres. Det sies til og med at New York organiserte sitt første profesjonelle politikorps som en reaksjon på voldsomme opptøyer julen 1827.
Julen kommer i støpeskjeen
På 1800-tallet gjennomgikk verden forandringer som savnet sidestykke. Folk, varer og nyheter begynte å forflytte seg mye raskere etter hvert som det ble bygd et nettverk av veier og jernbaner. Den industrielle revolusjon skapte millioner av arbeidsplasser, og fabrikkene spydde ut en jevn strøm av forbruksartikler. Industrialiseringen førte også til nye og kompliserte sosiale problemer, noe som fikk betydning for den måten julen ble feiret på.
Folk har lenge brukt høytider som et middel til å styrke familiebåndene, og slik er det også med julen. Ved å velge ut noen av de gamle juletradisjonene og fornye dem greide julens tilhengere å forandre julen fra å være en vill, karnevalslignende høytid til å bli en familieorientert høytid.
På slutten av 1800-tallet kom julen dermed til å bli betraktet som en slags motgift mot de negative sidene ved den moderne amerikanske livsstilen. Penne Restad sier: «Av alle høytider ble julen det perfekte middel til å bringe religion og gudstro inn i hjemmene og til å rette på samfunnets utskeielser og mangler.» Hun tilføyer: «Det å gi gaver, støtte veldedig virksomhet, utveksle vennlige julehilsener og skape stemning ved å plassere et eviggrønt tre i en finstue eller, senere, i et søndagsskolelokale knyttet medlemmene av hver kjernefamilie til hverandre, til kirken og til samfunnet.»
På samme måte er det mange i dag som bruker julefeiringen som et middel til å bekrefte sin kjærlighet til hverandre og til å bevare familiens enhet. Noe som selvfølgelig ikke bør overses, er de åndelige dimensjonene. Millioner av mennesker feirer jul til ære for Jesu fødsel. De deltar kanskje i spesielle gudstjenester, pynter hjemmet sitt med julekrybber eller ber takkebønner direkte til Jesus. Men hvordan ser Gud på dette? Blir slike ting godkjent av ham? Tenk over det Bibelen har å si.
’Elsk sannhet og fred’
Da Jesus var på jorden, sa han til sine etterfølgere: «Gud er en Ånd, og de som tilber ham, må tilbe med ånd og sannhet.» (Johannes 4: 24) Han levde selv etter de ordene. Han sa alltid sannheten. Han etterlignet på en fullkommen måte sin Far, «Jehova, sannhetens Gud». — Salme 31: 5; Johannes 14: 9.
Gjennom Bibelen har Jehova gjort det klart at han hater alle former for svik og bedrag. (Salme 5: 6) Er det ikke da besynderlig at så mange trekk ved julen bygger på usannhet? Ta for eksempel eventyret om julenissen. Har du noen gang prøvd å forklare et barn hvorfor julenissen foretrekker å klatre ned gjennom pipen i stedet for å gå inn gjennom døren, slik det er vanlig å framstille det i mange land? Og hvordan klarer han å besøke mange millioner hjem på bare én kveld? Hva med flygende reinsdyr? Når et barn finner ut at det er blitt lurt til å tro at julenissen er en virkelig person, mister det ikke da noe av tilliten til foreldrene?
The Catholic Encyclopedia sier rett ut: «Hedenske skikker . . . flyttet seg til julen.» Så hvorfor bevarer den katolske kirke og andre av kristenhetens kirkesamfunn en høytid som er knyttet til skikker av ikke-kristen opprinnelse? Er ikke det et tegn på at de tolererer hedensk lære?
Da Jesus var på jorden, oppmuntret han ikke noen til å tilbe ham. Han sa selv: «Det er Jehova din Gud du skal tilbe, og det er bare ham du skal yte hellig tjeneste.» (Matteus 4: 10) Etter at Jesus hadde fått himmelsk herlighet, sa en engel på lignende måte til apostelen Johannes at han skulle «tilbe Gud», noe som viser at det ikke hadde skjedd noen forandringer på dette området. (Åpenbaringen 19: 10) Dermed oppstår spørsmålet: Godkjenner Jesus all den tilbedende hengivenhet som blir vist ham, og ikke hans Far, i julen?
Det er tydelig at sannheten om vår tids jul er lite smigrende. Julefeiringen bygger i det store og hele på oppdiktede beretninger, og det finnes mange beviser for at den har en tvilsom fortid. Med god samvittighet har derfor millioner av kristne bestemt seg for at de ikke vil feire jul. En ungdom som heter Ryan, har for eksempel dette å si om julen: «Folk synes det er stor stas med et par dager i året da familien kommer sammen og alle er lykkelige. Men hva er det som er så spesielt med det? Foreldrene mine gir meg gaver hele året!» En annen ungdom, som er tolv år gammel, sier: «Jeg føler ikke at jeg går glipp av noe. Jeg får gaver gjennom hele året, ikke bare på en spesiell dag da folk synes de er nødt til å kjøpe gaver.»
Profeten Sakarja oppfordret israelittene til å ’elske sannhet og fred’. (Sakarja 8: 19) Hvis vi i likhet med Sakarja og andre trofaste menn i gammel tid ’elsker sannhet’, bør vi ikke da unngå falske religiøse feiringer som vanærer den ’levende og sanne Gud’, Jehova? — 1. Tessaloniker 1: 9.
[Bilde på side 7]
«Jeg føler ikke at jeg går glipp av noe. Jeg får gaver gjennom hele året»