De ’kjøpte sannhet’

«KJØP sannhet og selg den ikke.» (Ordspråkene 23: 23) Denne formaningen gav vismannen Salomo. Selv om hans ord kan anvendes på sannhet i sin alminnelighet, gjelder de særlig den sannhet som finnes i Guds Ord, Bibelen. Den kan føre til evig liv! (Johannes 17: 3, 17) Men legg merke til at vi ikke kan få tak i slik sannhet uten at det koster oss noe. Vi må være villige til å ’kjøpe’ den, det vil si, ofre eller oppgi noe for å kunne skaffe oss den. (Jevnfør Matteus 13: 45, 46.) Folk i sin alminnelighet er ikke villige til det. Men i mange land er det stadig flere som modig kjøper Bibelens sannhet — selv om det ofte koster dem svært mye å gjøre det.

Tenk for eksempel på Jehovas vitner i det vestafrikanske landet Ghana. I juni 1989 var det over 34 000 mennesker i dette landet som hadde tatt imot Bibelens sannhet og aktivt forkynte den for andre. Så ble det offentlige forkynnelsesarbeidet underlagt restriksjoner. Likevel fortsatte oppriktige mennesker å ’kjøpe sannhet’ — trass i juridiske hindringer. Restriksjonene ble opphevet den 31. oktober 1991, og i midten av 1995, bare tre og et halvt år senere, hadde tallet på aktive Jehovas vitner i Ghana økt til 46 104. I år har tallet kommet opp i over 52 800.

Hva er det som har gjort at folk er blitt tiltrukket av Guds Ords sannhet? Hvilke ofre har noen måttet bringe for å kunne ’kjøpe sannhet’? For å finne svarene skal vi se hva tre ghanesiske kristne har opplevd.

Tiltrukket av Bibelens lære

La oss først ta for oss en kvinne i begynnelsen av 20-årene. Faren hennes var pastor. Likevel valgte hun å forlate sin fars religion. Hvorfor gjorde hun det? Fordi hun elsket sannhet.

Hun fortalte en gang: «Jehovas vitner pleide å komme innom oss når de var ute og forkynte fra hus til hus. Etter at jeg hadde hatt noen drøftelser med dem, forstod jeg at de hadde et solid bibelsk grunnlag for sin lære. Jeg stilte spørsmål om læresetninger som gjaldt treenigheten, helvete, sjelens udødelighet og særlig helbredelse ved bønn. Jeg var fast overbevist om at disse læresetningene var basert på Bibelen. Men vitnene hjalp meg til å innse at det ikke stemte.» — Du får et innblikk i Bibelens lære om slike emner hvis du leser Markus 13: 32, Romerne 6: 23, Apostlenes gjerninger 10: 40 og 1. Korinter 13: 8—10.

Den unge kvinnen sa videre: «Jeg fikk sterk motstand fra familien, særlig fra far. Han mente at jeg ble ledet vill. Men jeg visste at Jehovas vitner lærte meg sannheten. Jeg prøvde å vise far hva Bibelen sier om disse tingene, men han ville ikke lytte. I stedet ble motstanden enda sterkere.

Likevel lot jeg meg ikke skremme. Jeg visste at det bare er sann kunnskap som fører til evig liv i paradiset, og jeg var fast bestemt på å holde meg til den. Da de lokale vitnene hørte om de problemene jeg hadde, gav de meg kjærlig hjelp. De oppmuntret meg og sørget for at jeg fikk dekket visse grunnleggende behov. Det fikk meg til å forstå betydningen av det Jesus sa ifølge Johannes 13: 35: ’Av dette skal alle vite at dere er mine disipler, om dere har innbyrdes kjærlighet.’ Jeg ble enda mer overbevist om at Jehovas vitner utøver den sanne religion. Senere, da foreldrene mine la merke til at jeg hadde forandret meg til det bedre, likte de det de så, og de forandret holdning overfor meg — i den grad at far bad vitnene om å studere Bibelen med min eldre bror!»

Å overbevise seg selv om sannheten

Også for noen ungdommer som er blitt oppdratt av foreldre som er Jehovas vitner, er det en utfordring å ’kjøpe sannhet’. Noen ungdommer har en tendens til å ta bibelske sannheter for gitt. Hvis de ikke gjør disse sannhetene til en del av seg selv, kan de lett få en svak og overfladisk tro. (Jevnfør Matteus 13: 20, 21.) Nathaniel, en ghanesisk mann i 30-årene, forteller om hvordan han ’kjøpte sannhet’ da han fremdeles var en ungdom.

«Foreldrene mine gav meg bibelsk undervisning fra jeg var et spedbarn,» minnes han. «Da jeg ble eldre, gikk jeg med dem ut i forkynnelsesarbeidet, men jeg hadde ikke virkelig bestemt meg for å bli et av Jehovas vitner. Med tiden forstod jeg at jeg personlig måtte sette meg grundig inn i tingene.

Først måtte jeg bli overbevist om at det er Bibelen, og ikke noen annen hellig religiøs bok, som er Guds Ord. Gjennom personlig studium lærte jeg at Bibelen er den eneste hellige bok som inneholder en mengde klare profetier som er blitt nøyaktig oppfylt. Jeg lærte også at Bibelen omtaler en rekke vitenskapelige sannheter — for eksempel at jorden ’henger på intet’. (Job 26: 7) Disse ordene ble skrevet flere tusen år før vitenskapsfolk fikk kjennskap til vårt solsystem. Det var bare Gud som kunne inspirere mennesker til å skrive noe slikt!a

Videre hadde jeg lyst til å finne ut hvilken religiøs organisasjon som lærer og praktiserer de sannhetene som finnes i Bibelen. De fleste religionssamfunn framholder helveteslæren, treenighetslæren og læren om en udødelig sjel. Men disse læresetningene virket ikke fornuftige i mine øyne. Jeg sa til meg selv: Hvis en far straffet barnet sitt ved å stikke barnets hånd ned i en kjele med kokende vann, ville han ikke da være ond? Hvordan kan i så fall en kjærlig Gud plassere sine barn i et brennende helvete og la dem lide? Jehovas vitner har derimot en lære som er i harmoni med slike skriftsteder som Romerne 6: 23, som sier: ’Den lønn synden betaler, er døden’ — ikke en tilværelse i et brennende helvete. Det syntes jeg var fornuftig.

Jeg merket meg også at Jehovas vitner krever at alle medlemmene skal leve etter Bibelens normer, og at de utstøter alle som praktiserer synd uten å angre. I betraktning av alt dette trakk jeg den slutning at Jehovas vitner har sannheten, og jeg traff den personlige avgjørelse at jeg ville bli en av dem. Jeg arbeidet hardt for å bli kvalifisert til å bli døpt som et vitne.» — 1. Korinter 5: 11—13.

Nathaniels opplevelse illustrerer på en god måte at også ungdommer som er blitt oppdratt av kristne foreldre, må ’kjøpe sannhet’. De kan ikke bare passivt overvære menighetens møter. I likhet med innbyggerne i det gamle Berøa må de ’granske Skriftene nøye for å se om disse ting forholder seg slik’. (Apostlenes gjerninger 17: 11) Dette krever tid og anstrengelser, men det kan gi dem en sterk tro og overbevisning. — Jevnfør Efeserne 3: 17—19.

Desillusjonert av falsk religion

En ghanesisk mann som heter Godwin, var nærmere 70 år da han forlot den presbyterianske kirke og en frimurerlosje. «Det foregikk ting i kirken som bød meg imot,» sier Godwin. «For eksempel var det mye rivalisering, noe det fremdeles er. Noen ganger måtte politiet komme for å gjenopprette ro og orden! Jeg syntes ikke at dette var passende oppførsel for Kristi etterfølgere. Så oppstod det et problem mellom en annen presbyterianer og meg. Saken ble ført for en offentlig domstol, og den andre mannen ble funnet skyldig. Likevel tok presten i kirken parti for denne mannen og prøvde å rette kritikk mot meg i hele menighetens påhør. Jeg sa ham noen sannhetsord og gikk ut av kirken — for aldri mer å vende tilbake.

Det gikk en tid, og Jehovas vitner kom på døren min. Til å begynne med lyttet jeg til dem bare fordi jeg ikke ville avvise folk som snakket om Gud. Men jeg begynte å legge merke til at selv om jeg hadde vært presbyterianer i flere tiår, var det mye jeg ikke visste om Bibelen. For eksempel hadde jeg aldri vært klar over at Bibelen framholder håp om evig liv i et jordisk paradis.b Og da jeg gikk på Jehovas vitners møter, gjorde det dypt inntrykk på meg å se deres oppførsel og særlig ungdommenes klesdrakt og ytre for øvrig. Dette var mennesker som virkelig levde etter Bibelens prinsipper.»

Godwin måtte imidlertid foreta noen omfattende forandringer i livet sitt for å kunne ’kjøpe sannhet’. Han forteller: «Jeg var medlem av en frimurerlosje. Og selv om den er kjent som et brorskap som hjelper sine medlemmer, var jeg med på ritualer som innbefattet bruk av hodeskaller og knokler og besvergelse av ånder. Disse åndene skal angivelig hjelpe dem som har kontakt med dem, til å bli mer åndelig modne.

Gjennom studiet mitt lærte jeg at Jehova Gud avskyr alle former for spiritisme, fordi de kan være årsak til at folk kommer under Satans og hans onde åndemakters innflytelse.c Skulle jeg fortsette å være medlem av frimurerlosjen med all dens mystisisme, eller skulle jeg forlate den og behage Jehova? Jeg valgte det siste. Jeg ødela alle de remediene som hadde tilknytning til frimureriet, til og med de klærne jeg hadde brukt på losjemøtene. Jeg opplevde sannheten i det Jesus lovte da han sa: ’Sannheten skal frigjøre dere.’ (Johannes 8: 32) Nå gleder jeg meg over å kunne gjøre andre kjent med det jeg har lært. Jeg angrer overhodet ikke på det valget jeg har truffet.»

Det finnes mange tusen oppriktige mennesker som på lignende måte har brakt store ofre for å kunne ’kjøpe sannhet’. I likhet med de tre kristne som du nå har lest om, angrer de slett ikke på de forandringene de har foretatt. Bibelens sannhet har gitt dem «en god grunnvoll for framtiden, for at de skal få et fast grep om det virkelige liv». (1. Timoteus 6: 19) Også du kan få del i «det virkelige liv» og alle dets velsignelser i all evighet hvis du ’kjøper sannhet’.

[Fotnoter]

[Bilde på side 9]

Nathaniel

[Bilde på side 9]

Godwin