Fundamentalisme — hva er det?

HVOR fikk fundamentalismen sin begynnelse? I slutten av forrige århundre forandret liberale teologer sine trosoppfatninger for at de skulle stemme med det historisk-kritiske bibelsyn og med vitenskapelige teorier, for eksempel utviklingsteorien. Det førte til at folks tillit til Bibelen ble svekket. Konservative religiøse ledere i USA reagerte ved å fastsette troens grunntrekk, som de kalte «fundamentene».a I begynnelsen av vårt århundre redegjorde de for disse fundamentene i en bokserie de utgav, som het «The Fundamentals: A Testimony to the Truth» (Fundamentene: Et vitnesbyrd om sannheten). Fra denne tittelen kommer begrepet «fundamentalisme».

I første halvdel av vårt århundre hendte det at fundamentalismen ble nyhetsstoff. I 1925 saksøkte for eksempel religiøse fundamentalister en skolelærer i Tennessee i USA som het John Scopes. Saken ble kjent som Scopes-saken. Hva var det han ble saksøkt for? Han underviste i utviklingsteorien, og det var forbudt ved lov i Tennessee. Den gangen trodde noen at fundamentalismen ikke kom til å leve lenge. I 1926 omtalte et protestantisk blad fundamentalismen som «hul og kunstig» og mente at den «fullstendig manglet konstruktive egenskaper og evnen til å overleve». (Christian Century) Der tok man helt feil.

Siden 1970-årene har fundamentalismen stadig vært framme i nyhetsbildet. Professor Miroslav Volf ved Fuller teologiske fakultet i California i USA sier: «Fundamentalismen har ikke bare overlevd, men også blomstret.» I dag sikter ordet «fundamentalisme» ikke bare til protestantiske bevegelser, men også til retninger innen andre religioner, som katolisismen, islam, jødedommen og hinduismen.

En reaksjon på det som skjer i vår tid

Hvorfor er fundamentalismen blitt så utbredt? De som studerer den, sier at det i hvert fall delvis skyldes den moralske og religiøse usikkerhet i vår tid. Før i tiden levde de fleste samfunn i en atmosfære av moralsk sikkerhet grunnlagt på tradisjonelle oppfatninger. Nå blir disse oppfatningene dratt i tvil eller forkastet. Mange intellektuelle hevder at det ikke finnes noen Gud, og at menneskene er alene i et likegyldig univers. Mange forskere framholder at vi er blitt til som følge av en tilfeldig utvikling, ikke som følge av en kjærlig Skapers gjerninger. Mange har den holdning at alt er tillatt. På alle plan i samfunnet er det mangel på moralnormer. — 2. Timoteus 3: 4, 5, 13.

Fundamentalistene lengter etter den gamle sikkerheten, og noen av dem arbeider for å bringe sitt lokalsamfunn og sitt land tilbake til det de mener er de riktige moralske og læremessige fundamenter. De gjør alt som står i deres makt, for å tvinge andre til å leve etter en «riktig» morallov og «riktige» trosoppfatninger. En fundamentalist er fullstendig overbevist om at han har rett, og at andre tar feil. Professor James Barr sier i sin bok Fundamentalism at fundamentalisme «ofte blir oppfattet som noe fiendtlig og foraktelig, et begrep som står for trangsynthet, intoleranse, obskurantisme [uvilje mot opplysning og åndsfrihet] og sektvesen».

Siden ingen liker å bli kalt trangsynt, intolerant eller sekterisk, er ikke alle enige om hvem som er fundamentalistiske, og hvem som ikke er det. Det er imidlertid visse trekk som kjennetegner religiøs fundamentalisme.

Hva som kjennetegner en fundamentalist

Religiøse fundamentalister prøver vanligvis å ta vare på det som oppfattes som en kulturs opprinnelige tradisjoner eller religiøse oppfatninger, og å motarbeide det som oppfattes som den verdslige ånd. Det er ikke dermed sagt at fundamentalister er imot alt som er nytt og moderne. Noen bruker moderne kommunikasjonsmidler effektivt for å fremme sine synspunkter. Men de kjemper mot sekulariseringen av samfunnet.b

Noen fundamentalister er bestemt på ikke bare å ta vare på tradisjonelle trosoppfatninger eller leveregler for sin egen del, men også på å tvinge dem over på andre og forandre trekk ved samfunnsstrukturen, slik at den passer til deres trosoppfatninger. Katolske fundamentalister vil derfor ikke nøye seg med å ta avstand fra abort. Det kan godt være at de øver press på den lovgivende forsamling i sitt land for å få den til å vedta lover som forbyr abort. For at en antiabortlov skulle bli vedtatt i Polen, førte den katolske kirke, ifølge La Repubblica, «en ’krig’ hvor den brukte all sin makt og innflytelse». Derved opptrådte de kirkelige myndigheter omtrent som fundamentalister. Den kristne koalisjon i USA (protestantisk) utkjemper lignende «kriger».

Noe som framfor alt kjennetegner fundamentalistene, er deres dypt forankrede religiøse overbevisning. En protestantisk fundamentalist er overbevist om at Bibelen skal tolkes bokstavelig, og vil trolig også framholde at jorden ble skapt på seks bokstavelige dager. En katolsk fundamentalist nærer ingen som helst tvil om at paven er ufeilbarlig.

Det er derfor forståelig at begrepet «fundamentalisme» får mange til å tenke på ufornuftig fanatisme, og at de som ikke er fundamentalister, synes det er urovekkende når de ser fundamentalismen spre seg. Det kan nok være at vi som enkeltpersoner er uenige med fundamentalistene og er skremt over deres politiske manøvrer og aksjonene deres, som noen ganger er voldelige. Ja, fundamentalister innen ett religionssamfunn er kanskje skremt over aksjonene til fundamentalister i et annet religionssamfunn. Men mange tenkende mennesker er bekymret over de samme tingene som får flere og flere til å slutte seg til fundamentalismen — den moralske utglidningen, mangelen på tro og avvisningen av åndelighet i dagens samfunn.

Er fundamentalisme den eneste reaksjonen på denne tendensen? Hvis ikke, hva er da alternativet?

[Fotnoter]

[Uthevet tekst på side 5]

I 1926 omtalte et protestantisk blad fundamentalismen som «hul og kunstig» og mente at den «fullstendig manglet konstruktive egenskaper og evnen til å overleve»