Religionens framtid — i lys av dens fortid

Del 20: 19. århundre og framover — Gjenopprettelsen er nær!

«Den beste måten du kan se det guddommelige lys på, er å slokke ditt eget lys.» — Thomas Fuller, engelsk lege og forfatter (1654—1734)

DET 19. århundre er blitt kalt en av de mest blomstrende perioder i den kristne historie, på høyde med de første århundrer og med reformasjonsårene. Grunnene til en slik økt religiøs bevissthet og virksomhet er mange og forskjellige.

Forfatteren Kenneth S. Latourette nevner 13 vesentlige faktorer. Noen av dem ble drøftet i det forrige nummeret av dette bladet. Han sier at «aldri før hadde menneskesamfunnet gjennomgått så dyptgripende forandringer på så kort tid og på så mange forskjellige måter».

I USA var det tydelig at det foregikk en religiøs vekkelse. Antall medlemmer i kirkesamfunnene økte for eksempel fra mindre enn ti prosent av befolkningen ved begynnelsen av århundret til nærmere 40 prosent ved slutten. Søndagsskolene — som var blitt innført i England i 1780 — ble mer og mer populære. En grunn til det var at det var forbudt med religionsundervisning i offentlige skoler, ettersom kirke og stat var atskilt i USA, i motsetning til i Europa. Dessuten ble det grunnlagt titalls skoler drevet av bestemte religiøse samfunn og titalls felleskirkelige bibelselskaper, og i løpet av første halvdel av århundret ble det opprettet minst 25 teologiske seminarer i USA.

I mellomtiden ble protestantismen på verdensbasis opptatt av misjonsvirksomhet. Den britiske skomakeren og læreren William Carey hadde tatt ledelsen i 1792 ved å utgi en bok om de kristnes forpliktelser når det gjaldt omvendelse av hedninger (An Enquiry Into the Obligations of Christians to Use Means for the Conversion of the Heathens). Mens han og hans medarbeidere var misjonærer i India, oversatte de hele Bibelen eller deler av den til over 40 indiske og andre asiatiske språk og dialekter. Det arbeid som noen av disse misjonærene utførte for å utbre Bibelen, er rosverdig.

Arkeologi som omfattet funn fra bibelsk tid, og som var en forholdsvis ny vitenskapsgren, fikk også større status i forrige århundre. I 1799 fant franske soldater i Egypt en blokk svart basalt som nå kalles Rosetta-steinen. Innskriften på den var skrevet tre ganger, med to forskjellige typer egyptiske hieroglyfer og på gresk. Den viste seg dermed å bli uvurderlig for tydningen av egyptiske hieroglyfer. Kort tid senere ble også assyriske kileskrifter tydet. Så da man begynte med utgravninger i Assyria og Egypt ikke så lenge etterpå, fikk kulturgjenstander som ble avdekket, en ny betydning. Mange beretninger i Bibelen ble bekreftet til minste detalj.

De brenner sine egne lys

Etter hvert som interessen for religion ble større, økte også antall personer som gjerne ville reformere. Men det var tydelig at ikke alle var oppriktige. Den førnevnte forfatteren Kenneth S. Latourette innrømmer åpent at noen av de nye religionssamfunnene «var et resultat av misunnelse, strid og personlige ambisjoner». Men det kunne neppe ventes at reformatorer som brente lys som følge av personlige ambisjoner, var valgt ut av Gud for å gjenopprette den sanne tilbedelse.

Midt oppi denne forvirrende blafringen fra enkeltpersoners lys oppstod det forvirring når det gjaldt teologisk tenkning. Historisk-kritisk bibelforskning, hovedsakelig et produkt av tyske universiteter, tolket Bibelen på nytt, i lys av «høyere» vitenskapelig tenkning. Tilhengerne av denne studiemetoden betraktet ikke Bibelen som stort mer enn beretningen om jøders religiøse opplevelser. Bibelens autoritet, det at den er nødvendig for å fastslå hvordan en kan bli frelst, ble dratt i tvil, og det samme gjaldt visdommen i de moralnormene den forfekter.

Den historisk-kritiske bibelforskning vant raskt tilslutning, særlig blant protestantiske geistlige. Ifølge én rapport var det i 1897 ikke en eneste ved de 20 protestantiske teologiske fakulteter i Tyskland som fortsatt holdt fast ved det tradisjonelle synet på nedskrivningen av Pentateuken og Jesajas bok.

Noen år senere, i 1902, oppstod det strid angående historisk-kritisk bibelforskning på en konferanse som generalforsamlingen for de presbyterianske kirker i Skottland holdt. Avisen Edinburgh Evening News skrev: «Ifølge tilhengerne av den historisk-kritiske bibelforskning . . . er Bibelen en samling mytiske fortellinger, som en predikant kan få en smule etikk ut av, akkurat som en dyktig moralpredikant kanskje kan få en smule etikk ut av ’Æsops fabler’.» Men avisen sa så: «De som tilhører arbeiderklassen, er ikke noen tåper. De vil ikke gå i kirken for å høre på menn som selv lever i en mental tåke.»

En artikkel som stod i avisen noen dager senere, var enda mer likefram: «Det har ingen hensikt ikke å snakke rett ut. Den protestantiske kirke er et organisert hykleri, og dens ledere er humbugmakere fra ende til annen. Det er i virkeligheten kommet så langt at hvis forfatteren av ’Fornuftens tidsalder’ levde i dag, ville han ikke ha blitt spottende omtalt som Tom Paine, den vantro, men som pastor Thomas Paine, dr. theol., professor i hebraisk og gammeltestamentlig eksegese ved U[nited] F[ree] College i Glasgow. Han ville ikke ha hatt noen vanskeligheter med å preke fra en protestantisk prekestol . . . [og] få utbetalt en pen lønn som professor i teologi.»

En religiøs reaksjon mot utviklingen

Helt fra begynnelsen av la protestantismen vekt på personlig omvendelse og kristen opplevelse, den stolte i det store og hele på Bibelen, og den tilla sakramentene og tradisjonen mindre betydning.

I 1830- og 1840-årene begynte mange protestanter å forkynne at Kristi annet komme var nær, og at tusenårsriket dermed ville begynne. William Miller, en bonde i staten New York, framholdt at Kristi annet komme kunne finne sted omkring 1843. Denne bevegelsen som var sterkt opptatt av tusenårsriket, bidrog til å legge grunnlaget for en mer fremtredende og aggressiv form for evangelisk teologi, som ble kjent som fundamentalismen.

Fundamentalismen var i det store og hele en sterk reaksjon mot den skepsis, det fritenkeri og den rasjonalisme og løsaktighet som den liberaliserte protestantisme hadde gitt næring til. Den antok senere navnet sitt fra en serie på 12 verker som het «The Fundamentals», som ble utgitt fra 1909 til 1912 av Moody Bible Institute.

Fundamentalismen er særlig i USA blitt godt kjent på grunn av sin effektive forkynnelse i radio og TV, sine bibelinstitutter og sine følelsesladede vekkelsesmøter, som får stor publisitet. Men i den senere tid har den fått et dårligere omdømme på grunn av de økonomiske misligheter og den seksuelle umoral som noen av dens mest framstående ledere har gjort seg skyldig i. Den er også blitt kritisert for sin økte politiske virksomhet, særlig siden 1979, i og med dannelsen av Moral Majority, som nylig ble oppløst.

Fundamentalistene, som hevder at de forsvarer Bibelen, har også i virkeligheten undergravd dens autoritet. Én måte de har gjort det på, er å tolke skriftsteder som tydelig ikke skal oppfattes bokstavelig, på en bokstavelig måte. Et eksempel på det er påstanden om at jorden ifølge beretningen i 1. Mosebok ble skapt på seks bokstavelige dager, som hver var på 24 timer. Det er tydelig at dette var symbolske dager, som varte mye lenger. (Jevnfør 1. Mosebok 2: 3, 4, NW; 2. Peter 3: 8.) Det er også andre måter fundamentalistene undergraver Bibelen på. De framholder ubibelske læresetninger, for eksempel læren om evig pine i et brennende helvete, og iblant fremmer de andre normer for oppførsel enn dem Bibelen krever at vi følger, for eksempel ved å forby nyting av alkohol og bruk av make-up. På disse måtene har fundamentalistene fått folk til å forkaste Bibelens budskap og betrakte det som naivt, ufornuftig og uvitenskapelig.

Et spørsmål om det rette tidspunkt

Det var tydelig at det var behov for en gjenopprettelse, gjenopprettelsen av den sanne tilbedelse! Men som Forkynneren 3: 1 sier: «Alt har sin faste tid.»

I det første århundre hadde Jesus gjenopplivet den sanne tilbedelse i form av kristendommen. Men han forutsa at det skulle komme et frafall. Han sa at de sanne kristne, som han sammenlignet med hvete, og falske kristne, som han kalte ugress, skulle «begge vokse der sammen til høsten kommer». Da høsten kom, skulle englene ’sanke ugresset og brenne det’, mens de sanne kristne skulle samles for å få Guds gunst. (Matteus 13: 24—30, 37—43) I siste halvdel av det 19. århundre var den fastsatte tid for denne gjenopprettelsen av den sanne tilbedelse nær forestående.

Charles Taze Russell ble født i Pittsburgh i Pennsylvania i 1852, og alt som barn viste han stor interesse for Bibelen. Da han var i begynnelsen av 20-årene, sluttet han å engasjere seg i familiens forretningsvirksomhet for å bruke all sin tid på å forkynne. Det er blitt sagt at da han døde i 1916, i en alder av 64 år, hadde han holdt over 30 000 prekener og skrevet bøker på til sammen over 50 000 sider.

Russell anerkjente det rosverdige arbeid som andre hadde utført til fremme av Bibelen, men han innså også at det ikke er nok bare å oversette, trykke og distribuere Bibelen. I 1879 begynte han derfor å utgi det bladet som i dag er kjent som Vakttårnet. I det første nummeret stod det: «Vi har for lett for å spørre: Hva sier det kirkesamfunnet jeg tilhører, om det og det spørsmålet, istedenfor: Hva sier Skriften? Det blir studert for mye teologi, mens Bibelen ikke blir studert nok. La oss derfor undersøke, med den tanke at ’Skriften kan gjøre oss vise’, at ’Herrens lovbud er pålitelig, det gir den uerfarne visdom’.»

I dag, etter 110 år med uavbrutt utgivelse, fortsetter Vakttårnet (som nå kommer ut på 106 språk i et opplag på over 13 millioner eksemplarer av hvert nummer) å undersøke Guds Ord. Millioner av mennesker har lært å sette pris på den hjelp dette bladet gir når det gjelder å studere, forstå og anvende det som Bibelen lærer.

Russell var annerledes enn mange av sine reforminteresserte samtidige, for han forkynte ikke en spesiell måte å nærme seg Gud på. Han skrøt heller ikke av at han hadde fått syner eller åpenbaringer av Gud, oppdaget ikke esoteriske budskaper i form av skjulte bøker eller på andre måter og påstod aldri at han kunne helbrede de fysisk syke. Han hevdet heller ikke at han kunne tolke Bibelen. Som et villig redskap i Guds hender motstod han alle fristelser til å la sitt eget lys overstråle det guddommelige lys.

«Det er snarere sannheten enn dens tjenere som bør æres og forkynnes,» skrev Russell i 1900 og tilføyde: «Det er for stor tilbøyelighet til å tilskrive forkynneren sannheten og glemme at all sannhet skriver seg fra Gud, som bruker en eller annen tjener til å forkynne den slik det behager ham.» Dette er den viktigste grunnen til at de som skriver og oversetter Selskapet Vakttårnets publikasjoner, også medlemmene av det utvalget som har utarbeidet bibeloversettelsen New World Translation, velger å være anonyme.

Guds konge innsettes på tronen!

I det første århundre forkynte døperen Johannes at det var like før Jesus skulle komme som Guds utnevnte konge. I det 19. århundre var tiden inne til å forkynne at det var like før denne kongen skulle få kongemakt i himmelen. I Zion’s Watch Tower for mars 1880 stod det derfor: «’Hedningenes tider’ varer fram til 1914, og det himmelske rike vil ikke fullt ut få herredømme før da.»

For over 100 år siden kunngjorde altså den gruppen som i dag er kjent som Jehovas vitner, offentlig at året 1914 ville avmerke begynnelsen til Guds rikes styre. Det at Guds konge ble innsatt på tronen, var et innledende skritt i retning av den endelige slokkingen av den falske religions blafrende lys, for at det ikke lenger skal fordunkle det guddommelige lys.

Da det 19. århundre nærmet seg slutten, hadde ikke kristenhetens religion noen kledning som identifiserte den som Guds tjener. Den fortjente å bli forlatt av Gud. Dommen over den nærmet seg. Les mer om dette i neste nummer.

[Ramme på side 18]

Noen yngre barn av reformasjonen

Church of Christ, Scientist: Denne religiøse bevegelsen er alminnelig kjent som Christian Science, i Norge også som Kristen vitenskap. Den ble grunnlagt i 1879 av Mary Baker Eddy, som var svært opptatt av helsespørsmål. I 1866 skal hun ha blitt øyeblikkelig frisk etter en alvorlig ulykke, noe som overbeviste henne om at hun hadde oppdaget de prinsippene som satte Jesus i stand til å helbrede syke og oppreise døde. I 1875 utgav hun boken Science and Health With Key to the Scriptures, som lærer at det åndelige seirer over det fysiske, at synd, sykdom, død og andre negative ting er illusjoner som kan beseires av kunnskap om sannheten og positiv tenkning i harmoni med Sinnet, det vil si Gud.

Disciples of Christ (Kristi disipler): Dette kirkesamfunnet ble stiftet i 1832 av amerikanske presbytere som var opptatt av å vende tilbake til den opprinnelige kristendom. Deres motto var: «Der hvor Skriften taler, taler vi; der hvor Skriften tier, tier vi.» Et oppslagsverk beskriver dem som «svært tolerante med hensyn til læremessige og religiøse spørsmål». Medlemmene lot politikk forårsake en alvorlig splittelse blant dem under den amerikanske borgerkrig. I 1970 var det 118 samfunn, deriblant de som ble opprettet i 1906.

Frelsesarmeen: William Booth grunnla denne religiøse gruppen, som er organisert etter militært mønster. Booth ble metodistpredikant da han var i begynnelsen av 20-årene, og ble en uavhengig evangelist i 1861. Han og hans kone begynte et misjonsarbeid i fattigkvarterene i Londons East End. Gruppens navn ble forandret i 1878 fra Christian Mission (Kristen misjon) til Frelsesarmeen. Frelsesarmeen søker å «frelse sjeler» ved å tilby sosial hjelp til de hjemløse, de sultne, de mishandlede, de underprivilegerte.

Syvendedags adventister: Dette er det største av omkring 200 adventistsamfunn. Navnet kommer av troen på Kristi annet komme (advent: komme). Adventistene stammer fra den baptistiske lekpredikanten William Millers bevegelse i begynnelsen av 1840-årene. Ettersom syvendedags adventistene lærer at De ti bud gjelder fortsatt, helligholder de lørdagen, en bokstavelig sabbat. Ellen Gould White, en av gruppens mest innflytelsesrike ledere, som hevdet at hun ble opplyst av en rekke syner fra Gud, har skrevet skrifter som enkelte medlemmer mener er skrevet under nesten samme inspirasjon som Bibelen.

[Bilde på side 17]

Rosetta-steinen har bidratt til å bekrefte Bibelens sannferdighet

[Rettigheter]

Med velvillig tillatelse av British Museum