En dør åpner seg på San Blas-øyene
TOMOTORS flyet kretset over den lille landingsstripen langs stranden. Piloten opplyste at rullebanen var oversvømt, og at det ikke ville være forsvarlig å lande. Men etter at han hadde gjort en ny innflyging, bestemte han seg for å lande. Da flyet traff bakken, raste det bortover den gruslagte landingsstripen, mens vannspruten stod høyt til værs. Endelig stoppet flyet, og vi trakk et lettelsens sukk. Vår bekymring ble til glede da vi fikk øye på våre venner, som stod og ventet på oss.
De hadde kommet fra øya Ustupu, som ligger cirka 1,5 kilometer fra land. Den er en av San Blas-øyene, som er en gruppe på cirka 350 øyer som ligger spredt ut fra Panamas nordøstlige kystlinje til den colombianske grense. Det bor omtrent 50 000 innfødte indianere av kunastammen på disse øyene. Vi var kommet i en spesiell hensikt.
Et møte med sahilas
San Blas er en comarca, en provins, i republikken Panama. Hver øy er styrt av sitt eget sahilas, som er et slags lokalt råd som består av eldre menn blant befolkningen. Representanter fra sahilas utgjør en gruppe som kalles caciques, som styrer hele comarca.
Jehovas vitner har forkynt det gode budskap om Riket i San Blas siden 1969, og det kommer nå cirka 50 mennesker på møtene våre. (Matteus 24: 14) Men lokale myndigheter har nektet oss å forkynne på enkelte av øyene. Nylig bad sahilas på Ustupu, den nest mest befolkede øya i øygruppen, om å få en samtale med Jehovas vitner for å avgjøre om rådet skulle anerkjenne oss offisielt eller ikke. Det virker som om Jehova er i ferd med å ’åpne døren’ for oss. — 1. Korinter 16: 9.
På et innledende møte gjorde de lokale myndigheter det klart hva som var deres største bekymring. De pekte på at det allerede var fire religionssamfunn på øya — katolikker, baptister, Guds kirke og mormonene. Hver av disse har en stor kirkebygning, og det ser ut til at noen av dem ikke er i bruk. Ettersom det er så liten plass på øya, måtte myndighetene være forsiktige med å la enda en religiøs gruppe få innpass.
Vi forklarte gjennom en tolk at Jehovas vitner i over 200 land verden over har medvirket til samfunnets vel gjennom de høye moralnormene de følger. Vi forsikret dem om at møtene på det nåværende tidspunkt ville bli holdt hjemme hos vitner på stedet, og dersom det skulle bli nødvendig å bygge et eget møtelokale, ville det ikke bli stående ubrukt, ettersom det er mange til stede på møtene våre.
Etter at vi hadde drøftet saken en times tid, bestemte de seg for å legge den fram på det neste møte i sahilas, som skulle holdes senere samme uke. Vi måtte vente på svaret inntil da.
Vi besøker Dog-øya
I stedet for bare å sitte og vente bestemte vi oss for å besøke Achutupu eller Dog-øya for å forkynne budskapet om Riket. Båten vår, som heter «La Torre del Vigia» (Vakttårnet), er malt i strålende røde og blå farger og utstyrt med en påhengsmotor. Båten står i sterk kontrast til de mange cayucos, uthulte kanoer, som ligger ved bryggene. Etter en 45 minutters tur gjennom ganske krapp sjø er vi framme ved Achutupu.
Achutupu er en typisk liten tropeøy med sandstrender og svaiende palmer. Men med sine cirka 2000 innbyggere virket den ganske overbefolket. Det var rader med hytter overalt, og de var bare atskilt med smale gangstier. Alle hyttene så like ut. Veggene, som var laget av spanskrør og festet til et reisverk av tynne grener, var bare 1,5 meter høye, og det høye, tykke taket bestod av palmeblad. Hyttene bestod bare av ett rom. Det var ingen vinduer, men det slapp tilstrekkelig med lys og luft inn mellom rørene.
Før vi besøkte hjemmene med budskapet om Riket, ble vi enige om at vi skulle følge skikken på stedet og oppsøke landsbyhøvdingene for å få deres tillatelse. Vi satte derfor kursen mot samfunnshuset, en stor bygning som lå midt i sentrum av byen.
Det var mørkt inne i huset, men da øynene våre hadde vent seg til mørket, kunne vi se benkerader som stod i ring rundt en åpen plass midt i rommet. Overalt var det bilder av betydningsfulle sahilas fra tidligere tider. På grunn av mørket, bildene og stillheten var det som å være inne i en kirke. Midt i alt dette befant det seg fem menn. Noen lå tilbakelent i hengekøyer, mens andre satt på benker. Dette var tydeligvis landsbyens høvdinger.
Bolivar, et av vitnene som var blitt med oss fra Ustupu, forklarte på det lokale språket hvorfor vi var her. Vi fikk straks en vennlig mottagelse, og de gav oss lov til å snakke med landsbyboerne.
Fra hytte til hytte i Achutupu
Kunaindianerne er et lykkelig og vennlig folk. Da vi gikk gjennom gatene, løp barna mot oss og ropte «mergui! mergui!», som betyr «fremmede». De ville håndhilse på oss. Vi så ikke mange menn, og vi ble fortalt at de fleste av dem var borte og stelte de små jordstykkene sine på fastlandet.
Vi ble invitert inn overalt. Husmoren plasserte oss i store trestoler, som var skåret ut for hånd, og resten av familien samlet seg omkring oss og lyttet oppmerksomt. Før vi gikk, fikk vi servert en drikk som bestod av kakao og kaffe eller av lokale frukter. Deretter fikk vi et glass vann for å skylle munnen. Ifølge lokal skikk og bruk var det helt i orden at vi spyttet ut vannet på gulvet. Vi fant fort ut at vi bare skulle ta en liten slurk hver gang, ettersom vi skulle besøke mange hjem.
Ved inngangen til en hytte så vi at det stod cirka 50 utskårne bilder av tre i forskjellige størrelser. Bolivar forklarte at de skulle beskytte mot onde ånder. Da kvinnen kom til døren og fortalte at mannen hennes ikke var frisk, forstod vi hvorfor bildene stod der. Sykdom blir ofte satt i forbindelse med demoner.
Vi ble invitert inn og så at mannen lå i en hengekøye. Over ham i en snor hang det en mengde miniatyrbuer og piler med røde spisser som var rettet mot den syke. Disse skulle skremme de onde åndene. På gulvet lå det flere runde gresskar som inneholdt små bilder, tobakkspiper og ulmende kakaobønner. Disse skulle berolige åndene. Bolivar forsøkte å trøste familien ved å fortelle dem at Gud har lovt at han skal fjerne all sykdom, og de tok imot bibelsk litteratur. Igjen fikk vi den vanlige drikken og et glass vann.
Fargerike kunadrakter
Det er ikke vanlig å se de fargerike klesdraktene til kunaindianerne på øyene. I dag går mennene som regel med vanlige klær som i Vesten, men kvinnene foretrekker de tradisjonelle draktene, som består av et rødt sjal, en kortermet bluse og et knekort skjørt. Den øverste delen av blusen er som regel i sterke farger. Den midterste delen kalles en mola, et plagg turistene ofte kjøper og bruker som veggdekorasjon. Det er et slags applikasjonsarbeid sydd av fargerike tøystykker med tradisjonelle motiver av fugler, fisker og dyr. Skjørtet er rett og slett et rektangulært, mørkt tøystykke med mønster i lyse farger, som er svøpt rundt kroppen og brettet inn i livet. De fleste kvinner blant kunaindianerne har kort hår, men noen av de yngre, ugifte pikene lar håret vokse.
Det ser ut til at kvinnene liker å gå med mange smykker. Øreringer, halskjeder, armbånd og neseringer av gull er svært populære. Ofte bærer kvinnene hele familiens formue, som kan være verd mange tusen kroner, på denne måten. Ben- og armringene deres er også karakteristiske. De er laget av små perler i oransje, gult eller andre farger og kan være fra 5 til 15 centimeter brede. Kvinnene trer perlene på en lang tråd og surrer den stramt rundt armene og bena. De kan lage flotte motiver ved å kombinere perler med forskjellige farger på tråden. De binder båndene stramt, slik at de kan gå med dem i mange måneder uten å måtte ta dem av selv når de bader. For å gjøre seg enda finere maler eller tatoverer de en sort stripe midt i ansiktet, fra pannen og over nesen og ned til overleppen.
Vi måtte avbryte vårt interessante besøk på Achutupu for å nå tilbake til møtet med sahilas på Ustupu. På bryggen ventet mange mennesker som ville ha bibelsk litteratur. Vi var glade for å kunne gi dem alt vi hadde med oss.
Oppdraget utført
På Ustupu var mange hundre mennesker samlet i samfunnshuset, ivrige etter å få høre om Jehovas vitner ville bli offisielt anerkjent eller ikke. Vi var også spent. Så la ordstyreren fram forslaget om å gi Jehovas vitner tillatelse til å virke som et religionssamfunn på øya. Da han oppfordret de tilstedeværende til å si sin mening, slo hjertet vårt fortere. Bare to var imot; de fleste var for.
Til slutt vedtok rådet å gi oss offentlig tillatelse til å holde møter og til å forkynne fra dør til dør, og denne avgjørelsen skulle nedskrives i deres protokoll. Dermed ble Jehovas vitner det første religionssamfunn på øya som hadde skriftlig tillatelse til å virke. Alle de andre hadde bare muntlige avtaler. Hvor lykkelige og takknemlige var vi ikke for denne seieren!
Vi håper at denne avgjørelsen åpner døren for at det gode budskap om Riket kan bli forkynt på alle San Blas-øyene. Vi har all grunn til å føle som salmisten da han sa: «[Jehova] er konge! Jorden skal juble, kyster og øyer skal glede seg.» — Salme 97: 1.
[Kart på side 28]
(Se den trykte publikasjonen)
PANAMA
Panama
San Blas-øyene
Panamabukta
Det karibiske havet
COLOMBIA