Er det du gir, godt, bedre eller best?

ER DU ikke enig i at en som er tilfreds, har fred i sinnet og lettere for å komme ut av det med andre? Det er derfor apostelen Paulus kunne skrive: «Gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning. For vi har ikke hatt noe med oss til verden, og kan heller ikke ta noe med oss herfra. Har vi mat og klær, skal vi nøye oss [være tilfreds, NW] med det.» Ja, han gikk enda lenger. Han oppfordret de kristne til å være tilfreds med sin lodd i livet, enten de var slaver eller frie, gift eller ugift. — 1. Tim. 6: 6—8; 1. Kor. 7: 12—27.

Men når det gjelder det å legge kristne egenskaper for dagen, for eksempel gavmildhet, bør vi spørre oss selv om vi er tilbøyelige til å være tilfreds med det vi gjør. Er vi tilfreds med bare å gjøre det som kan betegnes som «godt», når vi i virkeligheten kunne gjøre det som er bedre, eller til og med det som er best?

Hvordan stiller vi oss for eksempel til det å gi til en virkelig god sak eller til å hjelpe en som virkelig er trengende? Å gi et beskjedent bidrag kan absolutt sies å være godt, ettersom det er bedre enn ikke å gi noe; og uansett hvor stort eller hvor lite beløpet er, vil det utrette noe godt. I denne forbindelse er det noen som roser seg av at de gir en tiendedel, tiende, av sin inntekt. Det kan absolutt sies å være godt, selv om Guds Ord ikke krever at de kristne skal gi tiende. Men for en som er svært fattig eller så godt som uten midler, kan det være et stort problem å gi tiende, mens det for en rik ikke er noe offer i det hele tatt.

Når det å gi på denne måten kan betegnes som «godt», hva vil det da si å gi noe som er «bedre»? Det vil være å gi i forhold til sine midler. Det var det Jehova Gud krevde av israelittene i forbindelse med de årlige høytidene. Han gav dem denne befalingen: «Tre ganger om året skal alle dine menn tre fram for [Jehova] din Gud på det stedet han velger ut: ved de usyrede brøds høytid [i forbindelse med påsken], ukefesten [i pinsen] og løvhyttefesten [når høsttiden var slutt]. Ingen må vise seg tomhendt for [Jehovas] åsyn. Enhver skal komme med den gaven han har råd til, alt etter den velsignelse [Jehova] din Gud har gitt deg.» —  5. Mos. 16: 16, 17.

Dette var et rimelig og rettferdig krav. Apostelen Paulus erkjente det. Da han oppfordret de velstående kristne i Korint til å gi bidrag til sine nødstilte brødre i Jerusalem, skrev han derfor: «For når den gode vilje er der, skal den verdsettes etter det en har, ikke etter det en ikke har. Det er jo ikke meningen at andre skal få hjelp og dere ha det vanskelig, men det skal være likhet. Denne gang er det dere som har overflod og kan hjelpe dem som lider nød. En annen gang har de overflod og kan hjelpe dere, når dere lider nød. Da blir det likhet, slik det står skrevet: Den som fikk mye, hadde ingen overflod, og den som fikk lite, led ingen mangel.» — 2. Kor. 8: 12—15.

Det prinsipp at en skal gi i forhold til det en har råd til, kan både bringe trøst og få folk til å ransake sitt eget hjerte. Hvordan det? Det bringer trøst til den som har lite å gi. All den tid han gir i forhold til det han har råd til, kan han være tilfreds. Dette prinsippet bør imidlertid få en kristen som er rik og har mange eiendeler, til å ransake sitt hjerte. Han bør spørre seg selv om hans gave, som riktignok er større enn andres gave, står i forhold til hans midler.

Når det å gi i forhold til det en har råd til, kan sies å være «bedre», hvilken form for gavmildhet er det da som kan betegnes som «best»? Det vil være å bringe et stort personlig offer. Hva dette angår, har Skaperen, Jehova Gud, satt det største eksempel. I Johannes 3: 16 leser vi: «Så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne,» det mest dyrebare han hadde, «for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv». Og Guds Sønn, Jesus Kristus, gav på samme måte. Som han sa: «Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner.» — Joh. 15: 13.

Jesus tjener i denne henseende som et eksempel for oss, for at vi skal følge i hans spor. Han sa selv: «Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Har dere kjærlighet til hverandre, da skal alle kunne se at dere er mine disipler.» — Joh. 13: 34, 35; 1. Pet. 2: 21.

De kristne i Filippi la en slik kjærlighet for dagen. Vi leser i 2. Korinter 8: 1—4: «Brødre, dere skal nå få høre om den nåde Gud har vist menighetene i Makedonia. De har vært hardt prøvet, men deres store glede og deres dype fattigdom har gjort dem rike og villige til å gi. For de gav etter evne, ja, over evne og frivillig, det kan jeg bevitne. De bad oss inntrengende om å få lov til å være med i fellesskapet i tjenesten for de hellige,» det vil si, for de nødstilte kristne i Jerusalem. Det var ikke uten god grunn at Paulus gav dette rådet til de velstående kristne i Korint: «Så må dere også med denne gaven vise deres overflod!» — 2. Kor. 8: 7.

Hvorfor bør vi ikke være tilfreds med å gi minimalt, når vi kan gi det som er bedre eller til og med best? Fordi Guds Ord både ved sine formaninger og ved de eksempler det inneholder, pålegger de kristne å gi det som er bedre eller best, slik vi har sett. Det gir dessuten en viss tilfredsstillelse å vite at en har overvunnet den selviske tilbøyeligheten til å samle i lader og har gitt gavmildt. Det finnes et bibelsk prinsipp for slike spørsmål, et prinsipp hvis virkning vi ikke kan komme utenom. Det er: «Den som sår sparsomt, skal høste sparsomt, og den som sår rikelig, skal høste med rik velsignelse.» Høste hva? Ikke materielle, men åndelige velsignelser, i samsvar med Jesu ord: «Det er en større lykke å gi enn å få.» — 2. Kor. 9: 6; Apg. 20: 35.