Det gode budskap bringer glede til Sentral-Afrika
’DERE skal være mine vitner like til jordens ender.’ Dette var noen av de siste ordene den oppstandne Jesus Kristus sa før han fór opp til himmelen. Sentral-Afrika ligger i manges øyne nokså isolert, ved en av «jordens ender», men det har ikke hindret Guds Ords sannhet eller budskapet om Guds rike i å bli brakt til de minste og mest fjerntliggende landsbyer i dette landet. — Apg. 1: 8.
I 1947 var det noen av landets innbyggere som var interessert i Bibelen, som på eget initiativ bad om å få tilsendt noe av Selskapet Vakttårnets bibelske litteratur. Uten å ha noen direkte forbindelse med Jehovas vitner kom de sammen for å lese og drøfte de publikasjonene de mottok i posten. I begynnelsen var det bare menn som kom sammen. Men de forstod snart at deres koner og barn også måtte komme. Den litteraturen de hadde fått, var på fransk, og de oversatte den så muntlig til det lokale språk. Da de forstod at dåpen er et krav til de kristne, arrangerte de dåp. Det var i 1949. Ettersom ingen av dem var døpt fra før, valgte de ut en som skulle bli døpt først. Han døpte så de andre. Selv om de ikke hadde klar forståelse av visse bibelske prinsipper, la de på denne måten en bemerkelsesverdig nidkjærhet for dagen.
Dette gikk ikke upåaktet hen hos religiøse fiender. I 1950 ble det forbudt å importere og distribuere all litteratur som var utgitt av Selskapet Vakttårnet. Men da kolonistyret endte i slutten av 1950-årene, oppnådde Jehovas vitner juridisk anerkjennelse og fikk rett til å importere bibelsk litteratur. Dette og en rekke misjonærers ankomst førte til at forkynnelsen av Riket fikk stor framgang.
En religion som ikke frykter de døde
I løpet av svært kort tid fikk befolkningen, selv i fjerntliggende landsbyer, høre om en religion hvis medlemmer ikke frykter de døde. (Fork. 9: 5, 10; Esek. 18: 4, GN) Folket i Sentral-Afrika har i århundrer levd i frykt for de døde. Deres liv dreier seg for en stor del om døden og om skikker som har forbindelse med de døde. De frembærer offer for å blidgjøre de døde, og de må sette ut mat til åndene. Når Jehovas vitner er opptatt i sitt forkynnelsesarbeid, er derfor de dødes tilstand et emne som ofte kommer opp.
Bibelens sannhet har åpnet manges øyne. En mann som hevdet at hans døde tante regelmessig besøkte ham om natten, ble spurt om hva det var hun ville. Han svarte: ’Hun vil at jeg skal frembære et offer for henne ved elvebredden.’ Og hva ville skje hvis han ikke gjorde det? Da ble han truet med døden. Da denne tanten var i live, hadde hun vært god og kjærlig, og det var hun som hadde oppdratt ham helt fra barndommen av. Men etter døden opptrådte hun tilsynelatende som en ond, truende tyrann. Kunne dette virkelig være den samme? Denne mannen og andre med ham er blitt befridd fra frykten for de døde ved hjelp av et fornuftig resonnement og Bibelen. De har fått lære at slike syner, stemmer og andre fenomener skriver seg fra falne engler, fra demoner. — Jevnfør 2. Korinter 11: 3, 14; Efeserne 6: 12; Åpenbaringen 16: 14.
De som trofast holder seg til Bibelens lære, blir ikke desto mindre satt på mange vanskelige prøver. Når en død slektning blir begravd, samler familien seg i hjemmet og holder en likvake og følger skikker som etter sigende skal gjøre den dødes ånd lykkelig. Som oftest foregår det ville danser. Å følge slike skikker ville være ensbetydende med å bekjenne at en tror på en ubibelsk lære om de døde. Sanne kristne kan ikke gjøre det. Men hvordan ser folk på en kristen når han ikke deltar? At han ikke deltar, blir betraktet som en offentlig tilkjennegivelse av at han er ansvarlig for vedkommendes død. For en prøve det utgjør for Jehovas vitner å bli anklaget av sin familie for å være mordere, selv om alle innser at en slik anklage er fullstendig falsk og meningsløs!
Men det har skjedd noe annet som har overrasket mange. Jehovas vitner følger de normer som blir framholdt i de kristne greske skrifter med hensyn til ekteskapet. De katolske og de protestantiske misjonærene hadde valgt å overse at mange afrikanere tok seg medhustruer. Folk i Sentral-Afrika betrakter det som en sikkerhet å få mange barn, på grunn av den store barnedødeligheten. Ved å få mange barn sikrer de seg dessuten at noen vil kunne ta seg av dem når de blir syke og gamle. For å få mange barn må en ha flere koner. Polygami er derfor godtatt som en tradisjon og som en økonomisk nødvendighet. Det er som oftest ingen som prøver å påstå at forholdene i hjemmet blir lykkelige når flere koner bor under samme tak. Mange ektemenn og medhustruer er blitt forgiftet på grunn av sjalusi og rivalisering mellom kvinnene.
Til manges forundring har de afrikanere som er blitt Jehovas vitner, tatt avstand fra polygami. Men det har ikke skjedd uten vanskeligheter. Ofte øver familien press på en mann for å få ham til å ta seg flere koner. Tenk deg at en dag da du kommer hjem fra arbeidet, har familien kjøpt en ekstra kone til deg og allerede anbrakt henne i ditt hjem! Valget mellom å pådra seg en rasende families vrede (en familie kan bestå av opptil 200 personer) og å holde fast ved Bibelens prinsipper er en av de mange prøvene Jehovas tjenere i Sentral-Afrika er blitt satt på.
Forkynnelse i Sentral-Afrika
Å drøfte religiøse spørsmål med folk er like naturlig her som å snakke om været eller om sport i Nord-Amerika og Europa. I landsbyene er det ikke nødvendig å banke på noen dør, for omtrent alt arbeid blir utført utendørs, i skyggen av et tre. Ved hjelp av et raskt blikk kan en avgjøre om det er noen hjemme eller ikke. Ved slutten av en bibelsk drøftelse har en forkynner gjerne en tilhørerskare på ti, 20 eller 30, for forbipasserende stopper ofte opp for å høre på. Vitnene kan tilbakelegge mange kilometer på sykkel for å komme til en liten landsby, og når de kommer dit, viser det seg kanskje at landsbyboerne allerede har hørt om Guds Ord av en slektning som har kommet på besøk for å fortelle hva han har lært et annet sted. Som oftest vil de gjerne høre mer.
I 1960- og begynnelsen av 1970-årene bygde Jehovas vitner Rikets saler over hele landet. I disse salene kom vitner fra forskjellige stammer sammen i enhet. Det var ikke noen liten bedrift å få i stand slike sammenkomster. Det fremgår av det som skjer i de protestantiske kirkene. En gang da en prest som tilhørte en stamme, ble sendt for å føre tilsyn med en kirke hvis medlemmer kom fra en annen stamme, ble han og hans kone slått så voldsomt av den nye «hjorden» at de måtte innlegges på sykehus.
Jehovas vitners arbeid og prinsipper ble alminnelig respektert og beundret i Sentral-Afrika, selv om kanskje ikke alle satte så stor pris på vitnene. Men så begynte det nasjonalistiske presset å øke, og i 1976 ble vitnenes arbeid forbudt. Den daværende regjering mente at en organisasjon som ikke deltok i politisk virksomhet, ikke kunne tolereres. Vitnene som enkeltpersoner ble imidlertid ikke utsatt for noen fiendtligheter. Møtene ble holdt i private hjem. Det var ikke mulig å forkynne fra hus til hus, men folks interesse for religiøse spørsmål skapte mange anledninger til å dele Bibelens sannhet med dem. Cirka 40 vitner tilbrakte opptil flere måneder i fengsel, og noen få mistet sitt arbeid, men domstolene gav dem stort sett rettferdig behandling, og de fikk mange anledninger til å gjøre Guds navn kjent.
Den 20. september 1979 ble det regjeringsskifte, og landet tok tilbake sitt opprinnelige navn, Den sentralafrikanske republikk. Den nye regjeringen lovte å gjeninnføre full frihet for folket. Hvor glade ble ikke Jehovas vitner da det 27. september 1979 ble utstedt et dekret som kunngjorde at forbudet mot deres arbeid var opphevet!
Ingen beretning om Jehovas vitners virksomhet i Sentral-Afrika kan bli fullstendig uten at en nevner den viktige rolle de reisende tilsynsmenn spiller ved sine regelmessige besøk i alle menighetene. Landet er tynt befolket, og mellom byene og landsbyene går det grusveier som det ofte er umulig å ferdes på i regntiden. Transporten mellom de forskjellige stedene foregår ikke etter noen bestemt rute, og det hender ofte at både busser og lastebiler får motorstopp. Mange ganger kan det gå flere måneder uten at de reisende tilsynsmenn er på steder hvor det finnes elektrisitet eller innlagt vann, og de lever under svært vanskelige forhold. Men disse brødrene fortsetter trofast å utføre sitt arbeid, i visshet om at deres besøk kan bidra mye til å oppmuntre menighetene.
Jehovas vitner i Sentral-Afrika er glad for at de er blitt frigjort fra frykten for døden. De er glad for at de ikke bare føler seg knyttet til en stamme eller landsby, men at de tilhører et verdensomfattende samfunn av brødre som er forent i kjærlighet. Deres nidkjære og harde arbeid har ført til at håpet om Guds rike er blitt kjent i hele dette landet. Ved sine prinsipper har de oppnådd å bli respektert av mange, også av slike som ikke selv ønsker å leve et kristent liv. Jehovas vitner gleder seg over at de kan fortsette å gjøre kjent det gode budskap her i Sentral-Afrika. — Åp. 14: 6, 7.