Støtt opp om Jehovas organisasjon
«Bær hele tienden inn i forrådshuset, så det kan finnes mat i mitt hus, og prøv meg på denne måte, sier Herren, hærskarenes Gud, om jeg ikke vil åpne himmelens sluser for eder og utøse velsignelser over eder i rikelig mål!» — Mal. 3: 10.
1, 2. Hva er det som får mange til å gi gavmildt, og hvordan betrakter de kristne det å gi?
JEHOVA er opphavet til gavmildhetens ånd. Alt det skapte har han gitt av seg selv, og i sin grenseløse kjærlighet fortsetter han stadig å fornye jordens overflate. Ufullkomne mennesker legger ofte beslag på det Jehova har skaffet til veie i rikelige mengder, som om det skulle være deres eget. Denne selviske handlemåte er inspirert av Satan, som aldri har gitt noe. Virkelig gavmildhet er et utslag av kjærlighet, og for menneskenes vedkommende også av en oppriktig takknemlighet som ikke er blandet med tanke på belønning. De som gir ut fra slike edle motiver, gjør det enten umiddelbart og hjertelig uten å angre på det siden, eller på grunn av kjærlig omtanke for den som får gaven.
2 De kristne erkjenner at de er nødt til å gi, men de føler ikke dette ansvar som en tung plikt de må oppfylle på en utstudert måte. I deres øyne er det et velsignet privilegium som de går alvorlig inn for å utvikle forat de kan bli mer lik Gud og forat de på en mer positiv måte kan gi uttrykk for sin kjærlighet til Jehova og til sine brødre i Jehovas store, familielignende organisasjon, den nye verdens samfunn. Ettersom de er frivillige medlemmer av denne familie, erkjenner de at det også må være på frivillig basis de støtter opp om organisasjonen, men at de må gjøre det helhjertet og av takknemlighet for all Guds godhet.
3. Hvem er det først og fremst som støtter Jehovas organisasjon?
3 Jehovas organisasjon blir støttet på mange måter. Ifølge Guds eget vitnesbyrd er det ham selv som er dens viktigste støtte. Alle som setter sin lit til ham, erkjenner dette i sin takknemlighet, «for [Jehova] . . . er min styrke og lovsang, og han ble meg til frelse». De stoler tillitsfullt på hans løfte: «Jeg styrker deg og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd. For jeg er [Jehova] din Gud, som holder deg fast ved din høyre hånd, som sier til deg: Frykt ikke! Jeg hjelper deg.» — Es. 12: 2; 41: 10, 13.
4. Hva er formålet med at organisasjonen eksisterer? Ved hvilke midler støtter Jehova opp om den?
4 Det er dessuten den Høyeste som har fastsatt formålet med at organisasjonen er til. «[Herren Jehova] har gitt meg en disippeltunge, så jeg skal kunne kvege den trette med mitt ord.» «Han skal i evighet ikke la den rettferdige rokkes.» Dette besørger han ved hjelp av den åndelige føde han skaffer hele sin organisasjon. «Alles øyne vokter på deg, og du gir dem deres føde i sin tid.» (Es. 50: 4; Sl. 55: 23; 145: 15) Det er ikke med denne føde som med mannaen fra himmelen som hjalp de kjødelige israelitter til å oppholde livet uten at de selv behøvde å anstrenge seg noe særlig. I vår tid støtter og utvikler Jehova sin organisasjon ved sin virksomme kraft, som han har latt komme over det salvede samfunn, sin «tro og kloke slave», og over dets styrende organ. «Hvem er virkelig den tro og kloke slave som hans herre har satt over sine tjenestefolk for å gi dem deres mat i rette tid? Sannelig sier jeg dere, han skal sette ham over alt det han eier.» Før den tiden, da Kristus for opp i det høye, ga han «noen som apostler, noen som profeter, noen som misjonærer, noen som hyrder og lærere, med tanke på opplæringen av de hellige til tjenestegjerning». — Matt. 24: 45, 47; Ef. 4: 8, 11, 12, NW.
Støtt den med åndelige gaver
5. Hva er den annen form for støtte som organisasjonen mottar?
5 Jehova har i forbindelse med den støtte han har ytet, brukt innvigde og vigslede mennesker som «tjenestefolk» for å hjelpe organisasjonen fram «til manns modenhet, til det mål av vekst som hører med til Kristi fylde». (Ef. 4: 13, NW) De og alle som er forent med dem, støtter nå opp om organisasjonen ved sine personlige innvielsesløfter og ved sin trofasthet i tjenesten på feltet, i det hele tatt ved å bidra til å oppfylle hensikten med organisasjonen. De støtter fullt ut det prinsipp Jesus framholdt: «Den som ikke er med meg, han er imot meg, og den som ikke samler med meg, han sprer.» (Matt. 12: 30) De støtter derfor først og fremst organisasjonen med sine ord i forkynnelsesarbeidet. Derved viser de godgjørenhet med åndelige gaver.
6. Hvordan er fordelene ved å gi åndelige gaver understreket?
6 Av denne grunn er deres oppmerksomhet i første rekke rettet mot åndelige ting. Slik var det også med Maria, som «satte seg ved Jesu føtter og hørte på hans ord». De ligner ikke Martha, Marias søster, men nekter å la sine mange materielle problemer eller bekymringene for å holde sitt «hus» i orden, få dem til å glemme hovedformålet med sitt arbeid. De husker Jesu ord: «Maria har valgt den gode del, som ikke skal tas fra henne.» (Luk. 10: 39—42) Også Peter understreket fordelene ved å gi åndelige gaver. Han sa følgende til en mann som hadde vært vanfør fra fødselen av: «Sølv og gull eier jeg ikke; men det jeg har, det gir jeg deg: I Jesu Kristi, nasareerens navn — stå opp og gå!» Mannen sto opp og gikk og sprang omkring og priste Gud, idet han deltok i tjenesten og frivillig støttet de apostlene som hadde ført ham inn i dette nye forhold til Jehova og hans organisasjon. — Ap. gj. 3: 6.
7. På hvilken tredje måte blir organisasjonen støttet, og hvorfor er det viktig?
7 Jehovas trofaste folk støtter også opp om organisasjonen på en annen viktig måte, nemlig ved å være regelmessig til stede på menighetens møter. De vet at ingen organisasjon kan være noe annet og mer enn de enkeltpersoner den består av, og prøver derfor stadig å gå framover og vokse i nøyaktig kunnskap og modenhet og forståelse. Dette oppnår de ved å gjøre mest mulig ut av de møter «den tro og kloke slave» arrangerer som et ledd i deres opplæring til tjenestegjerningen. Forat programmet skal bli vellykket og virke til fremme for arbeidet på stedet, er det nødvendig at de yter sitt personlige bidrag. «Bedre å være to enn én, for de har god lønn for sitt strev; om de faller, kan den ene reise sin stallbror opp; men stakkars den som er alene, for faller han, har han ingen til å reise seg opp!» (Pred. 4: 9, 10) De første kristne ble oppfordret til å ’fortsette med å formane hverandre’ og «med å trøste hverandre og oppbygge hverandre, som dere faktisk også gjør». (Heb. 3: 13; 1 Tess. 5: 11, NW) Paulus viste i sitt brev til hebreerne hvordan en best kan gjøre dette: «Og la oss ta hensyn til hverandre, så vi oppgløder hverandre til kjærlighet og rette gjerninger, og ikke unnlater å komme sammen, som noen har for skikk, men oppmuntrer hverandre, og det så meget mer som dere ser dagen nærme seg.» (Heb. 10: 24, 25, NW) Denne form for forent studium og fellesskap var et vesentlig trekk ved den kristne menighet i dens begynnelse. «Og de fortsatte å hengi seg til apostlenes lære og til fellesskapet, til å innta måltider og til å be. Og dag etter dag var de stadig til stede i templet i endrektighet.» — Ap. gj. 2: 42, 46, NW.
Lærerike eksempler fra fortiden
8. Hvilken annen viktig måte å støtte organisasjonen på ble vist i forbindelse med de usedvanlige omstendigheter menigheten befant seg i etter pinsefesten?
8 Fortsettelsen av den beretningen som er gjengitt ovenfor, viser en fjerde måte vi kan støtte organisasjonen på: «Og de inntok sine måltider i private hjem og nøt maten med stor fryd og oppriktige hjerter.» De usedvanlige omstendigheter menigheten befant seg i på den tiden, gjorde det påkrevet at alle troende handlet forståelsesfullt og uselvisk. Mange av de flere tusen nyomvendte befant seg bare rent midlertidig i Jerusalem, for som jøder var de kommet dit i anledning pinsefesten. Etter som de nå var blitt klar over at Messias kalte dem til en ny og annerledes gjerning, ønsket de å bli der en tid og få tilbørlig øvelse og opplæring i den kristne tjeneste. Da ville det imidlertid være nødvendig for dem å ha midler som de ikke var i besittelse av. Den måten brødrene tok seg av dette behovet på, er et inspirerende eksempel for alle sanne kristne i vår tid. «Alle de troende holdt seg sammen og hadde alt felles, og sine eiendeler og sitt gods solgte de og delte det ut til alle, etter som noen hadde trang til.» (Ap. gj. 2: 44, 45) De frivillige bidrag brødrene kom med i form av materielle goder i dette knipetak, holdt hele den familielignende organisasjon oppe på den tiden, også når det gjaldt hverdagens alminnelige krav. Det er nå lenge siden menigheten befant seg i dette spesielle knipetak, men slike barmhjertighetsgaver er fremdeles en viktig del av de gaver som de kristne gir, og som er nødvendige for å støtte organisasjonen. Det å gi slike gaver, fritar imidlertid ikke giveren fra forpliktelsene til å støtte opp om organisasjonen med åndelige gaver.
9. Hvordan er visdommen blitt brukt som et forsvar av Guds organisasjon, og til beste for hvem?
9 I Predikeren 7: 12 (AS) står det skrevet: «For visdom er et forsvar, liksom penger er et forsvar; men kunnskapens fortreffelighet består i at visdommen bevarer sin eiers liv.» Det er ikke tvil om at den mest ønskverdige av disse eiendeler er den visdom og forståelse som utgår fra Jehova. Nøyaktig kunnskap og visdom er i seg selv en av Guds organisasjons virkelige skatter, og blir beredvillig utdelt av hans forkynnere av det gode budskap. Nå i denne farlige tiden ved slutten av Satans egoistiske tingenes ordning har den «tro og kloke slave» benyttet den visdom Jehova har skjenket i overflod, som et forsvar. Dette har de ikke bare gjort for sin egen sikkerhets skyld, men også til gagn for alle som ivrer etter å kvitte seg med verdens visdom, som er dårskap for Gud, og som søker etter Guds visdom som etter skjulte skatter. (1 Kor. 3: 19; Ordspr. 2: 4) På denne måten kan også de benytte seg av visdommens forsvar og finne den eneste sikre vei til redning og frelse.
10, 11. Hvordan gjorde israelittene penger til et forsvar, og hvordan tjener de Selskapet i dag?
10 Vi bør imidlertid ikke se bort fra at predikeren (som hadde begge slags skatter) innrømmer at «penger er et forsvar». Gjelder dette skriftstedet vår tids kristne mennesker, som finner sin styrke i Jehova? Ja. På samme måte som de første kristne brukte sine materielle eiendeler til støtte for organisasjonen, lar også Jehovas vitner i vår tid sine penger tjene teokratiets interesser. Liksom Selskapet benytter seg av lovformelige korporasjoner for å fremme forkynnelsesarbeidet og muliggjøre bruken av mange redskaper som det ellers ikke ville være adgang til, bidrar også pengene til å styrke organisasjonen og tjene Jehovas pris.
11 Fortidens israelitter gjorde forstandig bruk av det gull og sølv de hadde tatt imot som en frigivelsesgave fra egypterne. Da Jehova oppfordret dem til å komme med bidrag forat tabernaklet eller «sammenkomstens telt» skulle kunne bli reist, la de en overveldende gavmildhet for dagen. «De kom både menn og kvinner: Enhver som hadde hjertelag til det, kom med spenner og ørenringer og fingerringer og kulekjeder, alle slags saker av gull.» Foruten dette kom de med blått garn og ull, lin, gjetehår, værskinn, takasskinn, sølv, kobber og akasietre. Ikke noe manglet av alt det som skulle til. «Enhver mann og kvinne av Israels barn hvis hjerte drev dem til å gi noe til det store verk som [Jehova] ved Moses hadde befalt å gjøre, de kom med det som en frivillig gave til [Jehova].» (2 Mos. 35: 20—29) Jehovas trofaste tjenere i vår tid bruker liksom israelittene og de første kristne sine eiendeler til fremme av den rene tilbedelse. En forstandig bruk av penger gjør det mulig for Selskapet å sende misjonærer til nye steder, opprette nye avdelinger, vinne seirer ved domstolene etter kostbare rettssaker, arrangere store sammenkomster og på andre måter bringe det gode budskap ut til hver avkrok i verden i overensstemmelse med det oppdrag Jehova har gitt sin organisasjon.
12. Hvilke velsignelser som ble lovt Israel, kan Jehovas folk i vår tid vente å få oppleve? Hvordan ser de på framtiden?
12 Jehovas vitner har dessuten alltid vært et folk som skuer framover i tiden, og det er de også nå. Det var forutsagt at det trofaste kjødelige Israel skulle få oppleve stor velstand, og på lignende måte kan det åndelige Israel vente seg virkelige velsignelser. «[Jehova] skal byde velsignelsen å være hos deg i dine lader og å følge deg i alt det du tar deg fore, og han skal velsigne deg i det land [Jehova] din Gud gir deg. Og alle folkene på jorden skal se at du er kalt med [Jehovas] navn, og de skal reddes for deg.» (5 Mos. 28: 8, 10) Nå når Jehova har frambrakt sine tilbedere og gjort dem til et folk, kan de tillitsfullt stole på Jehovas løfte om å gi velstand i deres land, innen deres organisasjon. Ved at de forstandig sørger for framtiden og stadig har blikket rettet framover, ligner de mauren, for «enda den ikke har noen fyrste, fogd eller herre [det vil si, på jorden], sørger den dog om sommeren for sitt livsopphold og sanker om høsten sin føde». (Ordspr. 6: 6—8) Jehovas vitner vet på forhånd hvor nødvendig innhøstningsarbeidet er, og planlegger derfor sitt arbeid i overensstemmelse med denne sin viten. — 1 Mos. 41: 41—49; 2 Krøn. 8: 4; 17: 12.
Tiendeordningen i Israel var et skyggebilde
13. Hva ble muliggjort ved loven om tienden?
13 Da Israels folk ble organisert, ble det påbudt ved lov å gi, og dette er et forbilde for kristne givere. Etter som tilbedelsen av Jehova skulle ha en fremtredende plass hos folket, var det påkrevet med en bestemt ordning for å finansiere denne tilbedelsen. Alle kunne ikke høre med til presteskapet, men Jehova ordnet det viselig slik at alle kunne være med på å støtte prestetjenesten. Dette gjorde de ved å overholde loven om tienden. «Og [Jehova] sa til Aron: Du skal ikke ha noen arv i deres land, og det skal ikke tilfalle deg noen del iblant dem; jeg er din del og din arv blant Israels barn. Men all tiende i Israel har jeg gitt Levis barn til arv, som lønn for den tjeneste de utfører, tjenesten ved sammenkomstens telt.» Forat denne tiendeordningen skulle være fullstendig, måtte levittene på sin side gi prestene tiende, «tiendedelen av tienden», når de fikk sine bidrag fra israelittene. Prestene var de eneste som hadde lov til å forestå ofringene, og de måtte foruten å være levitter, også være av Arons hus. De andre levittene hadde forskjellige andre plikter å utføre ved helligdommen. (4 Mos. 18: 20—29) En tiendedel av årsinntekten til hver enkelt borger skulle derfor gis til Jehova gjennom hans prestelige organisasjon.
14. Hvor skulle tienden leveres, og hva er dette et blide på?
14 I tillegg til dette hadde israelittene anledning til å frambære andre frivillige offer, og dette ble de også oppmuntret til å gjøre. «Da skal det sted som [Jehova] eders Gud utvelger for å la sitt navn bo der, være det eneste sted hvorhen I skal føre alt det jeg byder eder: eders brennoffer og eders slaktoffer, eders tiender og eders henders gaver.» (5 Mos. 12: 11) I vår tid har Jehova utvalgt og bygd opp sitt åndelige folk, og i denne organisasjonen har han så grunnfestet tilbedelsen av seg forat den skal være et samlingssted der alle folk på jorden skal komme sammen og prise ham.
15. Hvilken annen tiende var påbudt, og hva skulle den brukes til?
15 Israelittene skulle også legge til side en annen tiende av sin årlige avgrøde. Den skulle de bruke til å bestride utgiftene i forbindelse med reisen til sine regelmessige festlige sammenkomster for tilbedelsens skyld. «For disse penger skal du så kjøpe alt hva du har lyst til, storfe og småfe og vin og sterk drikk — alt det ditt hjerte attrår — og du skal ete det der for [Jehovas], din Guds åsyn og være glad, du og ditt hus.» Hvert tredje år (i en periode på sju år) skulle tienden brukes på de fattige, men dette skulle ikke gå ut over tienden til levittene. (5 Mos. 14: 22—29) Senere ble det pålagt skatter til understøttelse for kongen. (1 Sam. 8: 15) Dette krav hørte ikke med til Loven, og i praksis førte det til at kongen under Israels mange frafall fikk så meget at det ble lite eller ingenting tilbake til prestene. Når det fant sted en gjenopprettelse av den sanne tilbedelse, ble derfor nødvendigvis også tiendeordningen gjenopprettet. — 2 Krøn. 31: 2—10; Esras 8: 28; Neh. 10: 37, 38.
Virkeligheten — de kristnes ytelser
16. Forlanger Bibelen at de kristne skal gi tiende? Hva viser Jesu ord til fariseerne?
16 Mange religiøse organisasjoner i kristenheten i vår tid krever av sine medlemmer at de skal betale tiende av sine inntekter. Forlanger Bibelen at de kristne skal betale tiende? Nei, det gjør den ikke. Sanne kristne holder seg til Bibelen og følger dens bud. Hva åpenbarer så den guddommelige beretning! For det første var tiendeordningen i Israel et middel til å nå et mål, ikke selve målet. Det var ikke de materielle gavene som var det vesentlige, men de resultatene de førte til hva tilbedelsen angikk. Jesus påpekte dette for de falske religiøse ledere på sin tid: «Men ve eder, I fariseere, I som gir tiende av mynte og rute og alle slags maturter, og ikke spør etter rett og kjærlighet til Gud! Dette burde gjøres, og det andre ikke lates ugjort.» Matteus’ beretning om den sviende fordømmelse Jesus kom med, viser at tienden ikke engang ble regnet blant det som veide tyngst i Loven. — Luk. 11: 42; Matt. 23: 23.
17. Hvordan vet vi at tiendeordningen ble avskaffet i og med at resten av moseloven ble avskaffet?
17 Etter som hensikten med tienden var å understøtte det levittiske presteskap, ville for øvrig plikten til å betale tiende bortfalle i og med at dette prestedømme ble avskaffet, og Paulus framholdt klart at Arons prestedømme måtte vike plassen for Kristi Jesu overlegne prestedømme, et prestedømme etter en ny ordning, etter Melkisedeks vis. Deretter sa han: «Omskiftes prestedømmet, da går jo nødvendigvis også en omskiftelse av loven for seg.» (Heb. 7: 12) Dette vil med andre ord si at loven om tiende trer ut av kraft samtidig med at moseloven og loven om det aronittiske presteskap blir avskaffet. Etter som de kristne ikke er under Loven, men under Guds ufortjente godhet, kan derfor ingen organisasjon med Bibelens anerkjennelse forlange av sine medlemmer at de skal gi tiende.
18. Er de kristne forpliktet til å gi tiende fordi Abraham ga Melkisedek tiende? Forklar.
18 Enkelte som påstår at de kristne bør gi tiende bruker som argument at tiendeordningen ble praktisert før Loven ble gitt, og at den derfor ikke opphørte sammen med Loven. Finnes det noe grunnlag for en slik påstand? Det å gi tiende blir nevnt for første gang i 1 Mosebok, 14. kapitel. «Og Melkisedek, kongen i Salem, kom ut med brød og vin; han var prest for den høyeste Gud. Og han velsignet ham og sa: Velsignet være Abram av den høyeste Gud, som eier himmel og jord! Og lovet være den høyeste Gud, som har gitt dine fiender i din hånd! Og Abram ga ham tiende av alt.» (1 Mos. 14: 18—20) Noen hevder at Abrahams handlemåte i dette tilfelle er et bevis for at han praktiserte skikken å gi tiende. Det sies ikke noe om at Abraham fikk befaling om å gi noe, og særdeles ikke en bestemt mengde, hverken ved denne anledning eller til andre tider, og det står heller ikke noe om at han noensinne gjentok denne handlingen, ikke engang overfor Melkisedek, som var et forbilde på Jesus Kristus. Det framgår tydelig av beretningen at dette var en enkelt, frivillig gave til erkjennelse av Jehovas seier da han utfridde den rettferdige Lot.
19. Hva lærer vi av Jakobs løfte om å gi tiende av sin inntekt med hensyn til budet om å gi tiende?
19 Abrahams sønnesønn Jakob avla senere en ed som viser at dette ikke var noen bindende ordning, ikke engang for Abrahams nærmeste etterkommere. «Og Jakob gjorde et løfte og sa: Dersom Gud vil være med meg og bevare meg på denne min ferd og gi meg brød å ete og klær å kle meg med, . . . av alt det du gir meg, vil jeg gi deg tiende.» (1 Mos. 28: 20—22) Det er ufornuftig å tro at Jakob herved erklærte at han ville være lydig mot en ordning Gud alt hadde truffet, på betingelse av at Gud ga ham velstand. Hans løfte var derfor tydelig nok et frivillig tilbud fra hans side, og ikke en uttalelse hvorved han sa seg villig til å holde et allerede gjeldende bud om å gi tiende. Det kan heller ikke oppfattes slik at dette personlige løfte var bindende for hans sønner. Jehova ga bare befaling om å gi tiende så lenge det kjødelige Israels lovordning med alle dens forbilder og skygger sto ved makt.
20. Hva ble billedlig framstilt ved loven om tienden? Hvordan viser Bibelen dette?
20 Hva ble billedlig framstilt ved at israelittene ga tiende av sin årlige avgrøde? Etter som ti betegner jordisk fullstendighet, var det et bilde på at de kristne gir alt de har i tjenesten for Riket. Det betyr i første rekke at de gir seg selv helt og uforbeholdent hen i den forkynnertjenesten de er innvigd til å utføre, og i å støtte opp om Jehovas organisasjon. «Da sa jeg: Se, jeg kommer — i bokrullen er det skrevet om meg — for å gjøre, Gud, din vilje.» «La oss da ved ham alltid frambære lovoffer for Gud, det er frukt av lepper som lover hans navn [som kunngjør hans navn offentlig, NW].» Men det innbefatter selvfølgelig også at de frivillig ofrer sine materielle eiendeler, for Paulus tilføyer: «Men glem ikke å gjøre godt og dele med andre! for slike offer tekkes Gud.» (Heb. 10: 7; 13: 15, 16) Ordlyden i de to store bud Jesus framholdt, understreker dette ytterligere: «’Og du skal elske Jehova din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av hele din styrke.’ Det annet er dette: ’Du skal elske din neste som deg selv,’» (Mark. 12: 30, 31, NW) Jesus ga videre sine disipler denne formaning: «Selg de ting som tilhører dere, og gi dem bort som barmhjertighetsgaver.» (Luk. 12: 33, NW) Mens den vanskelige situasjonen sto på etter masseomvendelsen i pinsen, hadde de første kristne anledning til å overholde dette budet helt bokstavelig. «Hele flokken av dem som var kommet til troen, hadde ett hjerte og én sjel, og ikke én sa om noe av sitt gods at det var hans eget — de hadde alt felles.» (Ap. gj. 4: 32) Det er godt mulig at deres bønner hadde meget til felles med den bønn deres far David ba da han så den store rikdom folket hadde gitt til byggingen av Jehovas tempel: «For hvem er vel jeg, og hva er mitt folk, at vi skulle være i stand til å gi en frivillig gave som denne? ’Fra deg kommer det alt sammen, og av det som din hånd har gitt oss, har vi gitt deg.» (1 Krøn. 29: 14) Jehova kjenner til alle våre behov og sørger for oss slik han finner det passende. Hvordan kunne han vel si at en uforbeholden innvielse ikke også innbefatter det å gi ham materielle gaver av sine eiendeler til hans pris og til støtte for hans organisasjon? Det virkelige motbilde til loven om tiende er å gi helt og fullstendig.
Trofast økonomisk understøttelse av Guds familie
21. Hvordan viser Jakobs illustrasjon angående tro hvordan gavmildhetens ånd virker blant Jehovas folk?
21 Jesus fant det aldri nødvendig å tigge om midler til sin tjenestegjerning. Han var Jehovas tjener, og Jehova sørget for ham. Det er av samme grunn Selskapet Vakttårnet og Jehovas vitner aldri har sendt rundt noen kollektbøsse og heller aldri har krevd noen avgift av mennesker som er knyttet til den nye verdens samfunn. Dette har aldri vært nødvendig før, er det fremdeles ikke, og vil ved Guds hjelp heller aldri bli nødvendig så lenge Jehovas folk har den ånd Gud har gitt dem, gavmildhetens ånd. Det må sannelig glede Jehovas hjerte å se en slik gavmildhet hos sitt folk, liksom det også gleder hele hans store familielignende organisasjon. Det er ikke bare med sine lepper de viser interesse for fremmelsen av arbeidet til hans pris, og de oppfatter det heller ikke utelukkende som en trossak. Jakob viste hva tro innebærer med denne illustrasjonen: «Om en bror eller søster er naken og fattes føde for dagen, og noen av eder sier til dem: Gå bort i fred, varm eder og mett eder! men I ikke gir dem det som legemet trenger, hva nytter det?» (Jak. 2: 15, 16) Den framgang arbeidet har hatt hittil, er et bevis for at Jehovas trofaste tjenere ikke nøyer seg med å be om velstand og si ’Jehova vil sørge for sine’ og så gå hver til sitt når de ser behovene melde seg i Guds store familie, enten det nå kan være i deres hjemlige Rikets sal eller ved Selskapet Vakttårnets avdelingskontor. De reagerer på samme måte som den første kristne menighet.
22. Hvordan handlet menighetene i Makedonia da de fikk høre om tilstanden blant brødrene i Jerusalem, og hvorfor gledet dette Paulus?
22 En internasjonal organisasjons materielle behov blir ikke tilfredsstilt ved tro alene, liksom heller ikke den verdensomfattende forkynnelse kan bli utført bare ved tro. Det er nødvendig for de kristne å gi materielle gaver, og dette har de gjort i vår tid likså vel som i den kristne menighets første tid. Nå som dengang kommer mennesker av alle folkeslag inn i sannheten og slutter seg til Guds organisasjon. De aller fleste av dem er ikke rike materielt sett, og de streber heller ikke etter å bli det, men de vet at det var gjennom sin organisasjon Herren ga dem sannheten, og derfor støtter de med glede opp om den. Da den første menighet i Jerusalem ble utsatt for hard forfølgelse, førte det til at det styrende organ og andre av de trofaste kristne der i byen kom i nød. Da menighetene rundt omkring fikk høre om deres vanskeligheter, tilbød de villig sin assistanse til tross for at de ikke hadde noen overflod selv. Paulus gledet seg så inderlig over det hjertelag menighetene i Makedonia la for dagen, at han skrev følgende til korintierne: «Vi kunngjør eder, brødre, den nåde som Gud har gitt i Makedonias menigheter, at enda de var hårdt prøvet med trengsel, så har dog deres overvettes glede og deres dype fattigdom i overstrømmende fylde virket hos dem en rikdom på oppriktig kjærlighet. For etter evne ga de, det vitner jeg, ja over evne, av egen drift; de ba oss inntrengende om å få lov til å være med i hjelpen til de hellige.» — 2 Kor. 8: 1—4.
23. Ved hvilke andre egenskaper forbandt Paulus det å gi pengegaver? Hvilket prinsipp oppmuntret han brødrene med?
23 Korintierne selv sluttet også beredvillig opp om tiltaket, og Paulus skrev om dette i forbindelse med at han sendte Titus til dem for å hente deres bidrag: «Men liksom I er rike i alle måter, på tro og på tale og på kunnskap og på all iver og på kjærlighet som I har vakt hos oss, så bli nå og rike i dette kjærlighetsverk!» (2 Kor. 8: 7) Paulus forbinder her det å gi pengegaver med tro og kunnskap og kjærlighet, og anbefaler det som et utslag av åndelig sunnhet. Han minte dem om det prinsipp at den som sår karrig, skal høste karrig, og oppmuntret dem med disse ord: «Hver gi så som han setter seg fore i sitt hjerte, ikke med sorg eller av tvang! for Gud elsker en glad giver.» Selv om det å gi var en helt frivillig sak, behøvde ingen å føle at de ikke kunne være med på det, for Paulus sa: «Og Gud er mektig til å gi eder all nåde i rikelig mål, forat I alltid i alle ting kan ha alt det I trenger til, og således rikelig kan gjøre all god gjerning.» — 2 Kor. 9: 6—9.
24. Hvilke velsignelser vil en erfare ved å gi Jehovas organisasjon materiell støtte?
24 Den tjeneste de utførte ved å gi barmhjertighetsgaver, virket ikke bare materielt sett til støtte for organisasjonen, men var også en kilde til stor glede og til pris for Jehovas navn. «I blir rike i alle ting til all oppriktig kjærlighet, som ved oss virker takksigelse til Gud. For den hjelp som ytes ved denne tjeneste, råder ikke bare bot på de helliges trang, men bærer også rik frukt ved manges takksigelser til Gud, idet de ved det hjertelag som denne hjelp viser, kommer til å prise Gud for eders lydighet til å bekjenne Kristi evangelium og for oppriktigheten i eders samfunn med dem og med alle [fordi dere, viser gavmildhet i deres bidrag til dem og til alle, NW].» (2 Kor. 9: 11—13) De frivillige gaver Jehovas vitner i vår tid gir til støtte for den veldige verdensomfattende organisasjon av sanne tilbedere, er på samme måte også en kilde til glede og til pris for Jehova. De deltar alle i å støtte opp om arbeidet materielt sett i tillegg til at de forkynner vitnesbyrdet, og dette gjør de ikke av tvang, men frivillig — mange til tross for at de selv har store behov.
25. Hvilke tiltak blir det i denne henseende truffet forat de nye skal kunne komme sammen?
25 Koret av lovsangere for Jehova kommer enda til å vokse med tusener, kanskje millioner, av nye stemmer. Med tanke på framtiden blir det alt truffet tiltak ved Selskapets avdelingsorganisasjoner og de enkelte Rikets saler for å ta imot dem. Hvis disse menneskene skal komme sammen med oss og bli opplært til tjenestegjerningen, må vi sørge for at de får lokaler å møte i, og leien for disse lokalene må betales. Av den grunn er det satt ut bidragsbøsser i møtelokalene, og de frivillige gaver brødrene kommer med, blir brukt til å bestride menighetens utgifter. Hvis menighetene så bestemmer, kan de av det overskytende gi bidrag til Selskapets avdelingskontors «Gode håp»-fond. Brødrene gleder seg over å gjøre dette.
Velstand som teller
26. Hvordan har kristenheten misbrukt den store rikdom den med urette har samlet inn i Guds navn?
26 Falske religiøse organisasjoner samler inn svimlende beløp på mange forskjellige måter. Disse pengene blir brukt til å reise store og kostbare byggverk som vanligvis ligger langt over den økonomiske evne til de menneskene som samles der. Dessuten skal et kostbart presteskap og ofte et lønnet kor underholdes. De som hører med til hjorden og gir sine bidrag til disse systemer, stirrer beundrende på de praktfulle bygningene og føler seg velstående. De synes synd på folk som må komme sammen i mindre «imponerende» og «ærverdige» hus. Men hvor meget kan alt dette bidra til Guds ære? Kan noen av de aller vakreste og mest kostbare kirker i vår tid måle seg med den prakt Salomos tempel hadde? Nei, og likevel sa han som sto for byggingen av det gudshuset, følgende i sin innvielsesbønn: «Men bor da Gud virkelig på jorden? Se, himlene og himlenes himler rommer deg ikke; hvor meget mindre da dette hus som jeg har bygd!» (1 Kong. 8: 27) Hvor skammelig kristenheten har misbrukt den store rikdom den med urette har samlet inn i Guds navn! «Skal et menneske rane fra Gud, siden I raner fra meg? Og I sier: Hva har vi rant fra deg? Tienden og de hellige gaver. Forbannelsen har rammet eder, og fra meg raner I, ja hele folket.» (Mal. 3: 8, 9) Alle de penger kristenheten har utpresset av sine tilhengere, fører ikke til lovprisning av Jehova og heller ikke til at menneskene blir trøstet av kunnskapen om hans hensikter. Nei, kristenhetens rikdom blir i stedet brukt til avgudsdyrkelse. «Og dere Israels hus! Så sier Herren Gud: Gå av sted og dyrk hver sine avguder, nå og heretter, hvis dere ikke vil høre på meg; men mitt hellige navn skal dere ikke lenger vanhellige ved deres gaver og ved deres avguder.» — Esek. 20: 39, RS.
27. Hvori består Jehovas vitners velstand?
27 Jehovas vitner kan på den annen side oppvise en stadig voksende organisasjon av Ordets tjenere som er grundig opplært til å tjene og prise sin Gud. Dette er deres velstand, og de gleder seg over den andel hver enkelt av dem har hatt i å støtte gavmildt opp om det program som muliggjør det hele. De opphoper seg ikke store summer for å berike seg selv, og de lar heller ikke behovet for penger eller de nødvendige pengeutlegg få påvirke seg til å glemme den virkelige hensikt med deres organisasjon. De gir heller ikke sine bidrag som ’betaling’ for de velsignelser de mottar i Rikets sal. Sannheten kan ikke kjøpes — den er meget mer verdt enn gull og sølv. Sannheten framkaller kjærlighet til Gud, og kjærligheten gir seg utslag i gavmildhet.
28. Hvordan kommer menighetenes enhet til uttrykk ved gavmildhet?
28 I Jehovas vitners menigheter er det ikke bare noen få som bærer organisasjonens utgifter. Vi har et ytterligere eksempel på deres enhet i at arbeidet blir finansiert ved at alle gir i forening. Hvis for eksempel femti personer kommer sammen i en Rikets sal hvor leien er 200 kroner om måneden, blir det gjennomsnittlig en utgift på 4 kroner pr. person. Noen vil være i stand til å gi mer og noen mindre, men de som ikke er slik stilt at de kan gi så meget, behøver ikke å føle seg skamfulle eller tro at de ikke kan ha noen andel. Jesus framholdt dette klart da han viste hvor høyt Jehova verdsatte ’enkens skjerv’. «Og han så en fattig enke legge to skjerver i den. Da sa han: Sannelig sier jeg eder: Denne fattige enke har lagt mer enn alle. For alle disse la sine gaver av sin overflod; men hun la av sin fattigdom alt det hun hadde å leve av.» (Luk. 21: 2—4) De som har en overflod, gir etter evne. Det skader dem ikke, og det behager Herren. Den som gir av sine sparsomme midler, viser imidlertid sin oppriktighet i enda høyere grad.
29. Hva er det som viser at de velsignelser som følger med å støtte organisasjonen materielt sett, ikke må være forbeholdt de bedrestilte?
29 Kristenhetens falske religioner verdsetter ikke små gaver og oppmuntrer ikke til å gi små beløp. Slik er det ikke i Jehovas organisasjon. Paulus viste jo at det å gi materielle gaver er viktig for de kristne, og at det fører til takknemlighet overfor Gud. Selv om en forkynners hovedoppgave er å gjøre barmhjertige gjerninger i form av forkynnelse, er det også av stor betydning for de kristnes åndelige sunnhet og modenhet at de foretar seg noe for å støtte organisasjonen med barmhjertighetsgaver, uansett hvor små de kan være. Hvordan det? Tenk et øyeblikk på hvordan det forholder seg med de åndelige gaver. Forestill deg for eksempel den gave som blir gitt av en Ordets tjener som ikke er i stand til å bruke mer enn en time om måneden til å forkynne det gode budskap fra hus til hus. Dette bidrag til Rikets fremme blir så visst ikke forkastet selv om det er lite, gjør det vel? Og hvis det ikke er mulig for vedkommende bror å gjøre mer i en måned, er det ingen som lønner hans anstrengelse med å si at ’han trekker ned gjennomsnittet’, er det vel? Alle gleder seg over at han har vært med på å vitne om Riket, og erkjenner at det er blitt utrettet noe godt. Ingen tenker på å sammenligne hans ene time med de mange tusen timer som ble brukt i forkynnelsesarbeidet den måneden. Skulle da den som bare er i stand til å bidra med en barmhjertighetsgave på en krone eller to, sammenligne sin gave med menighetens samlede utgifter eller med det veldige beløp som hver måned blir brukt av avdelingskontoret? De som bare har anledning til å bruke noen få timer i tjenesten, holder seg ikke hjemme fordi ’pionerene er i stand til å gi meget mer tid’. Heller ikke det å støtte organisasjonen materielt og de velsignelser som følger med en slik gavmildhet, skulle være forbeholdt dem som er bedre stilt med midler. Hvis ingen hadde tatt imot kallet til å gi åndelige gaver da gjenopprettelsen av den sanne religion begynte i Elias-perioden, og hvis ingen hadde forkynt, ville det ikke ha vært noen framgang i arbeidet til Jehovas pris, og hvordan kunne da noen av oss ha fått sannheten? På lignende måte kan vi også framholde at hvis ingen hadde gitt så rikelig som det er blitt gjort før — og som det også nå blir gjort — så ville arbeidet ha vært innskrenket, og det kan også være at det ikke ville ha vært mulig for oss å lese Vakttårnet i dag! Jehova fortjener all takk for sin organisasjons modenhet og for den gavmildhetens ånd han har skjenket sitt folk!
Vær med på å bære frukt
30, 31. Hvordan viser eksemplet med jordbrukeren at alle organisasjonens virksomheter er nødvendige?
30 De som tilhører menighetene, nøyer seg ikke med å sørge for den lokale organisasjons behov, men de er også oppmerksomme på det omfattende arbeid som blir utført av hver enkelt av Selskapets over sytti avdelingskontorer rundt omkring i verden. Akkurat som det ble sendt bidrag til det styrende organ i menighetens barndom, støtter også brødrene over hele verden nå for tiden Jehovas organisasjons hovedkvarter i sine respektive land. Det kan i sannhet sies at Jehova selv er sin organisasjons viktigste støtte. Han er i stand til å fylle alle behov, både innen organisasjonen og blant dem som utgjør den. Han er selv den store Giver og den som framfor alle bærer frukt. «Som skrevet er: Han strødde ut, han ga de fattige; hans rettferdighet blir til evig tid. Og han som gir såmannen såkorn og brød til å ete, han skal og gi eder utsæd og øke den og gi vekst til fruktene av eders rettferdighet.» (2 Kor. 9: 9, 10) Men alt det som blir frambrakt, har likevel en andel i den videre frambringelse. Jehova tilveiebringer materiell føde i rikelige mengder, men likevel må jordbrukeren arbeide for å frambringe grøden. Og hvis han følger de regler Gud har fastsatt, vil han ikke bare få nok til å oppholde livet til neste såtid, men han vil også få nok til utsæd. (Es. 28: 23—26) Et lignende kretsløp finner sted i forbindelse med den teokratiske utvidelse av Jehovas organisasjon.
31 Alle som nyter Jehovas åndelige gaver og når fram til modenhet, deltar i forkynnelsesarbeidet. Den åndelige føde finnes i rikelige mengder, men noen må bruke sin tid til å frambringe den. (Ap. gj. 6: 1—4) Dette har Herren muliggjort ved at han beredvillig har gitt organisasjonen gaver i form av mennesker. Det er virkelig et stort privilegium å skrive og trykke den litteratur som inneholder evangeliets skjønne budskap. Det er imidlertid også nødvendig å spre litteraturen hvis høsten skal bli vellykket, og dette medfører sine egne, spesielle velsignelser. Før en jordbruker kan høste fruktene av sitt arbeid, må han pløye og harve jorda, og så, vanne og stelle med vekstene. Alle organisasjonens virksomheter er derfor nødvendige, og alle samarbeider forat ordningen skal være fullstendig.
32. Hvordan viser arbeidet med å framstille litteraturen at de forskjellige deler av organisasjonen er avhengige av hverandre?
32 De som ikke har anledning til å være med på å framstille litteraturen, kan dessuten støtte denne delen av arbeidet økonomisk. «For Makedonia og Akaia har villet gjøre et sammenskudd for de fattige blant de hellige i Jerusalem. De har så villet, og de står også i gjeld til dem; for har hedningene fått del i deres åndelige goder, da er de også skyldige til å tjene dem med de timelige.» Dette viser hvordan de forskjellige deler av organisasjonen er avhengige av hverandre, og at hver del gjør sitt for å tilveiebringe det de andre mangler. «For dette sier jeg, ikke forat andre skal ha lettelse og I trengsel, men forat det skal være likelighet; i den nåværende tid kommer eders overflod deres trang til hjelp, forat også deres overflod må komme eders trang til hjelp, forat det må være likelighet, som skrevet står: Den som sanket meget, hadde ikke overflod, og den som sanket lite, hadde ikke trang.» — Rom 15: 26, 27; 2 Kor. 8: 13—15.
33. Hvorfor ble brødrene i Filippi velsignet?
33 I tillegg til omkostningene med den trykking av litteratur som blir besørget ved mange avdelingskontorer, er det også mange andre utgifter som må dekkes i forbindelse med utvidelsesprogrammet, og dem har brødrene anledning til å være med på å bestride, noe de også gjør. Paulus virket som områdetjener da han skrev: «Ikke desto mindre handlet dere vel ved at dere ble delaktige med meg, i min trengsel. Ja, dere filippensere vet også at da forkynnelsen av det gode budskap begynte, da jeg reiste fra Makedonia, var det ikke én menighet som deltok med meg i det å gi og motta, uten dere alene, for endog i Tessalonika sendte dere meg både en og to ganger det jeg trengte.» (Fil. 4: 14—16, NW) Brødrene i Filippi benyttet sine anledninger forstandig, ble avgjort velsignet av Herren, og fikk dessuten rosende omtale i hans inspirerte Ord. Mange av menighetene i vår tid innser at de har lignende anledninger, og er med på å bestride de nødvendige utgifter.
34. Hvilke andre utgifter har avdelingskontorene, men hvorfor volder ikke det bekymring?
34 I tillegg til områdetjenesten opprettholder Selskapet også hundrevis av misjonærhjem verden over som yter sitt i utvidelsesprogrammet. Dessuten hjelper spesialpionerene godt til. Alle avdelingskontorene har utgifter til disse to grener av tjenesten, og dertil kommer utgiftene i forbindelse med hvert enkelt Betel-hjem og dem som bidrar med sitt arbeid av kjærlighet til brødrene i det området det betjener. Så har vi utgiftene til de regelmessige sammenkomster som blir holdt, for ikke å snakke om de mange kostbare rettssaker det har vært påkrevd å føre for å «forsvare og juridisk sett grunnfeste det gode budskap». De utgifter organisasjonen har i disse henseender, er ikke noe vi ser på med bekymring, for den rikdom av velsignelser disse utlegg har ført til, kan ikke måles i penger. De tjener til å vise hele verden at selv om Jehovas vitner ikke er det mest velstående folk materielt sett, så er de iallfall ikke redd for å bruke det de har, for den rette sak, og de vet hvordan de skal få mest mulig ut av det de bruker. Framfor alt viser det at Jehovas ånd hviler over hans organisasjon, og at ikke noe blir ugjort av alt det som bør gjøres. Den fenomenale vekst hans organisasjon har erfart i vår tid, har ikke kommet uten pengeutlegg, men ved Jehovas ufortjente godhet fortsetter veksten fremdeles!
Støtt arbeidet med tanke på den framtidige velstand
35. Hvordan oppmuntrer Paulus til regelmessighet med hensyn til å gi barmhjertighetsgaver?
35 Liksom alle på en eller annen måte deltar i forkynnelsesarbeidet, gjør også alle sine bestrebelser for å være med på å gi barmhjertighetsgaver. Liksom det er en frivillig sak hvor meget tid hver tjener bruker, står det også til den enkelte å avgjøre hvor meget han skal gi av materielle midler. Men på samme måte som vi bestreber oss for å være regelmessige i tjenesten på feltet, gir også apostelen det råd at vi regelmessig bør legge til side penger som vi skal bruke til støtte for organisasjonen: «Men vedkommende innsamlingen til de hellige, da skal I gjøre således som jeg har ordnet det for menighetene i Galatia. På hver første dag i uken legge enhver av eder hjemme hos seg selv til side det han får lykke til, forat innsamlingen ikke skal skje først da når jeg kommer.» — 1 Kor. 16: 1, 2.
36. Hvilke erfaringer har mange hatt før de kom i sannheten — erfaringer av det slag som kan minne om den stilling de første jøde-kristne engang befant seg i? Hvordan kan de se på saken?
36 Alle Jehovas tjenere vet hva det vil si å bruke penger på slikt som ikke fører til pris for Jehova, for de har alle kommet ut fra den nåværende onde tingenes ordning. De som har vært knyttet til falske religioner, har regelmessig sett kollektbøsser, eller de har ukentlig blitt mast på med ’offer-konvolutter’, og i noen land har mange endog fått lønnstrekk i anledning religiøse «gaver». De har også gitt bidrag til mangen barnedåp, til brylluper, begravelser, spesielle byggefond, misjonsarbeid og så videre. Noen hadde før de kom i sannheten et stort pengeforbruk for å tilfredsstille kjødet, idet de lå under for tobakksrøyking eller lignende laster. Sannsynligvis har ingen av dem som har fridd seg fra Satans fordervende innflytelse, følt større lettelse ved å komme i sannheten enn de jødene som gjorde det i kristendommens begynnelse. De hadde lidd under de byrder den frafalne jødedom hadde pålagt dem, og hadde måttet se på at deres tiende ble brukt til å rane Gud til tross for at tiendeordningen var bestemt av Ham, men likevel var de blant dem som etter sin omvendelse ble omtalt påfølgende måte i Apostlenes gjerninger: «Ikke én sa om noe av sitt gods at det var hans eget.» Nå da de kunne se at deres frivillige bidrag ble brukt til Jehovas pris, ville de ikke holde tilbake noe av det de hadde! En ny teokratiets tjener frigjør med glede den tid han tidligere ofret på falske religiøse skikker eller selviske nytelser, for i stedet å vie den til Jehovas tjeneste. Også pengene, som det ofte kunne bli brukt altfor meget av til å tilfredsstille sitt eget jeg eller Satans «helligede» pengeutpresseres griskhet, blir nå beredvillig gitt til støtte for Jehovas organisasjon. Det er Jehovas ånd som har kommet over dem og gjort dem til glade givere!
37. Hvem erkjenner at Jehova har nevnt sin organisasjon med sitt navn? Hvorfor er nasjonene redde?
37 Jehovas organisasjon erfarer nå den lovte velstand fordi den har fått Jehovas ånd over seg. Han har støttet og hjulpet den gjennom mange tilsynelatende uovervinnelige vanskeligheter, og gitt den rike velsignelser. Dens utvidelse kjenner ingen grenser! Jehovas tjenere går raskt fra høydepunkt til høydepunkt tallmessig sett. Til tross for at den nye verdens samfunn utgjør en forsvinnende liten minoritet og befinner seg i sine første år, utfører det et arbeid og nyter det en velstand som forbauser og virker skremmende på nasjonene i Satans tingenes ordning. Denne verdens egoistiske herskere er overveldet på grunn av det de ser finne sted, og kan ikke tro sine egne øyne. Hvem av dem kan vel holde en regjering i virksomhet ved hjelp av frivillige skattytelser? Men den nye verdens samfunn opprettes for alltid over hele verden på nettopp et slikt grunnlag. Hvilken av alle kirkene i Satans tingenes ordning kan oppfylle sine selvvalgte forpliktelser overfor samfunnet uten til stadighet å komme med inntrengende henstillinger eller inndrive penger på annen måte? Men den uovertrufne vekst Jehovas vitner nå opplever, og den trøst og inspirasjon de har gitt millioner av mennesker over hele verden, har kommet som en følge av at et forholdsvis lite antall frivillige har gitt sin tid og sine penger til støtte for det arbeid Gud har satt dem til. Jehova har velsignet sin organisasjon rikt og skjenket dem en økning så stor at det nå er 580 000 Ordets tjenere som synger hans pris over hele verden. Alle disse menneskene, som er opplært av den «tro og kloke slave», gir mer enn gjerne sin støtte til opplæringen av andre som erkjenner at Jehova opprettholder den organisasjon han har gitt sitt navn.
38. Hvordan kan vi nå og i framtiden medvirke til at Jehovas organisasjon får nyte fortsatt velstand?
38 Tusenvis av nye strømmer til Guds familie og tilbyr seg å være med i tjenestegjerningen. Det er allerede gjort et stort utvidelsesarbeid med de midler som så gavmildt er gitt hittil, og tenk da hvor meget mer som kan gjøres i denne retning i årene som kommer, når alle brødrene forstår hvilket stort privilegium det er å støtte opp om arbeidet med bidrag — endog på en beskjeden måte — direkte til Selskapet og til sin Rikets sal! Hvilke enestående framtidsutsikter har vi da? «Bær hele tienden inn i forrådshuset, så det kan finnes mat i mitt hus, og prøv meg på denne måte, sier Herren, hærskarenes Gud, om jeg ikke vil åpne himmelens sluser for eder og utøse velsignelser over eder i rikelig mål!» «Gud være takk for sin usigelige gave!» — Mal. 3: 10; 2 Kor. 9: 15.