Kristi gavmildhets motiverende kraft
HVIS folk legger merke til noen som gjør noe for å dekke andres behov, vil de ofte bli tilskyndt til selv å vise en lignende gavmildhet. Vi har et eksempel på dette fra det første århundre. Da de kristne i Makedonia hørte om de iherdige anstrengelser som deres medtroende i Akaia gjorde seg for å hjelpe fattige kristne i Jerusalem, ble de ansporet til å ta del i dette hjelpearbeidet. — 2. Kor. 9: 1, 2.
Men for de kristne har den gavmildhet som deres Mester, Jesus Kristus, la for dagen, hatt enda større motiverende kraft. Apostelen Paulus understreket dette ved det han sa da han skrev til korinterne: «Dere kjenner vår Herre Jesu Kristi nåde: For deres skyld ble han fattig da han var rik, for at dere skulle bli rike ved hans fattigdom.» (2. Kor. 8: 9) I sin førmenneskelige tilværelse eide Jesus alle ting, de synlige og de usynlige, sammen med sin Far, ettersom han hadde samarbeidet med sin Far om å skape hele universet. Han hadde dessuten den herlighet som en enbåren sønn har. Av alle Guds englesønner hadde han den høyeste rang. — Joh. 1: 14; Kol. 1: 15—18, NW.
Sønnen gav villig avkall på alt dette for å kunne bli et menneske. (Fil. 2: 5—8) Hans første seng var bare en krybbe. Moren hans, Maria, og fosterfaren hans, Josef, var fattige. Gjennom hele sitt liv på jorden hadde han lite materielt sett. En gang sa han til en mann som gjerne ville bli en av hans disipler: «Revene har hi, og himmelens fugler har reder, men Menneskesønnen har ikke noe han kan hvile sitt hode på.» (Luk. 9: 57, 58) Ikke desto mindre viste Jesus personlig interesse for dem som var i ytterste nød materielt sett. Han og hans apostler hadde et felles fond for at de skulle kunne hjelpe fattige israelitter. — Matt. 26: 9—11; Mark. 14: 5—7; Joh. 12: 5—8; 13: 29.
Det Jesus Kristus gjorde i og med at han kom til jorden, gjorde det mulig for hans disipler å få del i store rikdommer. De ble Guds sønner, arvinger til et himmelsk rike. Dessuten fikk de del i guddommelige velsignelser mens de levde på jorden, og evige velsignelser da de ble oppreist fra de døde. (Rom. 8: 17) Hadde det ikke vært for Jesu Kristi gavmildhet, ville vi i dag fortsatt ha vært under syndens og dødens fordømmelse uten utsikter til å oppnå evig liv. — Rom. 6: 23.
Fordi de første kristne satte pris på Jesu Kristi gavmildhet, rådde det også en gavmildhetens ånd blant dem. Vi leser om forholdene i den kristne menighet kort tid etter at den var blitt grunnlagt: «Ingen av dem led nød, for de som eide jord eller hus, solgte det og kom med pengene og la dem for apostlenes føtter. Enhver fikk så tildelt det han trengte.» — Apg. 4: 34, 35.
Denne ordningen var i høy grad passende i betraktning av de forhold som rådde da. Mange jøder og proselytter hadde kommet til pinsefesten i år 33 e. Kr. De hadde ikke tenkt å være lenge i byen Jerusalem. Men tusener av dem som fikk høre det mektige vitnesbyrd som Peter og senere andre avla, begynte å tro på Jesus Kristus. Disse nye disiplene hadde fortsatt mye å lære. De hadde behov for den oppmuntring og styrke som apostlene kunne gi dem. Det var således deres medtroendes gavmildhet som gjorde det mulig for dem å bli litt lenger i Jerusalem for å bli oppbygd åndelig sett.
De kristne i Filippi viste også en slik god, gavmildhetens ånd. Da Lydia ble en disippel av Jesus Kristus, sa hun til Paulus og hans reisefeller: «Kom og bo i mitt hjem, så sant dere mener at jeg tror på Herren.» Paulus’ reisefelle Lukas tilføyer: «Og hun nødde oss til det.» — Apg. 16: 15.
Da Paulus senere arbeidet et annet sted, sendte de kristne i Filippi ham bidrag for å hjelpe ham til å fremme forkynnelsen av det «gode budskap». I hans brev til filipperne leser vi: «Dere i Filippi vet at i den første tiden jeg forkynte evangeliet og hadde forlatt Makedonia, var dere den eneste menighet som førte regnskap med meg over gitt og mottatt. Allerede da jeg var i Tessalonika, sendte dere meg både en og to ganger det jeg trengte.» (Fil. 4: 15, 16) Da Paulus skrev disse ordene, var han i fangenskap i Roma. Igjen hadde filipperne kommet ham til hjelp. De hadde ikke bare sendt et bidrag, men de gav også en trofast bror, Epafroditus, i oppgave å være til hjelp for apostelen. For Epafroditus innebar dette at han måtte foreta en reise over sjø og land på godt og vel 1600 kilometer. Han var så selvoppofrende i sitt arbeid for å tjene sin kjære bror Paulus at han ble alvorlig syk. Men heldigvis kom han seg igjen. — Fil. 2: 25—27; 4: 18.
Velsignelser som gavmildhet fører til
I likhet med filipperne fikk andre kristne i det første århundre erfare den store lykke som er forbundet med det å gi. (Apg. 20: 35) De erfarte den indre glede som det bringer å hjelpe andre. Når en person av hjertet gir åndelig og materiell hjelp, har det dessuten stor verdi i Jehova Guds øyne. Den Høyeste betrakter dette som et verdifullt offer. Legg merke til ordene i Hebreerne 13: 15, 16: «La oss da ved ham stadig bære fram for Gud vårt lovprisningsoffer, det vil si frukt av lepper som priser hans navn. Men glem ikke å gjøre godt og dele med andre; for slike offer er til Guds behag.»
Jesus Kristus forsikret sine etterfølgere om at når de viste gavmildhet, ville deres himmelske Far ikke overse det: «Når du gir en gave, la da ikke din venstre hånd vite hva den høyre gjør, men gi din gave i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg.» (Matt. 6: 3, 4) Guds Sønn ble rikelig belønnet for at han gav avkall på alle sine rikdommer og ble fattig for menneskenes skyld. Apostelen Paulus skrev om dette: «Derfor har Gud høyt opphøyet ham og gitt ham navnet over alle navn, for at hvert kne skal bøye seg i Jesu navn . . . og hver tunge bekjenne til Gud Faders ære: Jesus Kristus er Herre!» (Fil. 2: 9—11) Guds Sønn tapte ikke noe på sin enestående gavmildhet. Hans disipler vil heller ikke tape noe på å vise gavmildhet. Selv i dag er det mange tusen som kan bekrefte at deres gavmildhet er blitt rikelig velsignet.
Kristen gavmildhet i dag
Mange av Jehovas tjenere i dag har et oppriktig ønske om å etterligne Jesu Kristi gavmildhet. Mange bruker uselvisk sin tid, sine krefter og sine midler i det arbeid som består i å besøke folk i deres hjem for å forkynne Bibelens «gode budskap» for dem. Deres frivillige bidrag dekker også utgifter til vedlikehold og drift av deres møtelokaler. Både som enkeltpersoner og som menigheter gir de gavmildt hjelp til dem som er i nød materielt sett. (Jak. 1: 27) Når katastrofer har inntruffet, er det mange som er blitt forbauset over å se hvor raskt Jehovas vitner organiserer hjelpearbeid.
Folk spør ofte hvordan de kan yte bidrag med tanke på å fremme det arbeid som blir utført av Jehovas vitner over hele jorden. Enkeltpersoner kan støtte den lokale menighets arbeid for å utbre det «gode budskap». Men de kan også sende bidrag direkte til Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Inkognitogaten 28 B i Oslo.
I en rekke land finnes det nå en annen mulighet til å ’gi Jehova ære med det en eier’, på en måte som vil være til åndelig gagn for giveren. (Ordsp. 3: 9, 10) Mange steder rundt om på jorden er Selskapet Vakttårnet i ferd med å ruste opp sine trykkerier ved å skaffe seg moderne utstyr med tanke på å trykke og utgi bibler og bibelsk litteratur, innbefattet det bladet som du nå leser. Det er allerede blitt foretatt visse forbedringer, som våre lesere uten tvil har lagt merke til. Men moderne trykkpresser, for eksempel offsetpresser, er ganske kostbare, og i hvilken grad vi vil kunne forbedre vårt utstyr, vil avhenge av hvor stor kapital vi vil ha til rådighet i de neste par årene.
For å nå dette målet er det blitt innført en spesiell låneordning i de landene hvor det er blitt lagt planer med tanke på bygging av nye trykkerier. På denne måten kan de som er interessert, deponere kapital som de måtte ha tilgjengelig, hos Selskapet Vakttårnet, slik at Selskapet kan bruke denne kapitalen til sitt utvidelsesarbeid. Etter flere år vil Selskapet tilbakebetale lånet i sin helhet. Den helhjertete støtte som er blitt gitt til slike byggeprosjekter, har alltid ført til stor glede for Guds folk, både i bibelsk tid og i dag. — 2. Mos. 36: 4, 5, 7; 1. Krøn. 29: 9.
Det eksempel Kristus satte ved å være gavmild, har motiverende kraft nå som før. Det finnes hundretusener som har en dyp verdsettelse av det den allmektige Gud har gjort for dem ved hjelp av sin Sønn, og som derfor nidkjært fortsetter å utbre det «gode budskap» vidt og bredt. Erfarer du personlig den glede som følger med det å ta del i dette viktige arbeidet? Måtte du få oppleve at apostelen Paulus’ ord til filipperne blir oppfylt i ditt tilfelle: «Min Gud, han som er så rik på herlighet i Kristus Jesus, [skal] gi dere alt dere trenger.» — Fil. 4: 19.