Hva vi kan lære av et forsøk som mislyktes

TIL alle tider har det vært gjort forsøk på å påvirke folk til å leve et mer rettskaffent liv. En gruppe som forsøkte dette, var fariseerne, som blir ofret stor oppmerksomhet i de kristne greske skrifter. Deres forsøk mislyktes.

Uttrykket «fariseer» skriver seg fra et rotord som betyr «avsondret», «atskilt», «for seg selv». Denne gruppen dukker først opp i historiske skrifter som handler om begivenheter som inntraff i det annet århundre før Kristus. Fariseerne bodde på de samme stedene som andre jøder, men de skilte seg ut ved de ekstraordinære anstrengelser de gjorde seg for å holde Moseloven fullt ut.

Fariseerne ble særlig kjent for å betale tiende og overholde regler for seremoniell renhet. Ifølge den lov Gud hadde gitt israelittene gjennom Moses, skulle de gi en tiendedel av sine avlinger og av det som buskapen økte med. Denne tienden ble brukt til å støtte det levittiske presteskap og til andre nødvendige ting i forbindelse med tilbedelsen av Gud. (5. Mos. 14: 22, 23) Fariseerne gikk imidlertid så langt at de også gav tiende av de minste ting, for eksempel belgfrukter (bønner, erter og lignende), blad og urter. De gav tiende, ikke bare av det de selv hadde dyrket, men også av ting de hadde ervervet seg ved kjøp, omsetning eller annen handel. (Luk. 11: 42; 18: 11, 12, NW) Dette ble gjort av frykt for at de opprinnelige eierne ikke på rette måte hadde gitt tiende av dette.

Under Moseloven var det ved visse anledninger nødvendig å foreta en seremoniell renselse. Dette var spesielt tilfelle med prestene, som måtte være fysisk og seremonielt rene når de tjente i Jehovas helligdom. (2. Mos. 30: 17—21; 3. Mos. 21: 1—7; 22: 2—8) Før prestene spiste sin del av offermåltidene, måtte de vaske hender og føtter i vann.

De fleste av fariseerne var ikke prester. Ikke desto mindre hadde de frivillig forpliktet seg til å holde de lover for seremoniell renhet som gjaldt for prestene, selv når det gjaldt ting i det daglige som ikke hadde noen direkte tilknytning til tilbedelsen. De foretok en rituell vasking av hendene før og etter hvert måltid. Hvis måltidet bestod av flere retter, vasket de seg også mellom hver rett. Evangelieskribenten Markus sier: «Fariseerne og alle jøder eter ikke uten at de først omhyggelig har vasket hendene, for de holder fast ved de gamles vedtekt, og når de kommer fra torget, eter de ikke før de har vasket seg, og det er meget annet som de har vedtatt å holde: vaskninger av beger og krus og kobberkar og benker.» — Mark. 7: 3, 4, EN.

Selv om det ikke var en overtredelse av Guds skrevne lov å gjøre seg slike overdrevne anstrengelser for å overholde bestemmelsene om tiende og seremoniell renhet, var det å gå lenger enn loven krevde. Det er interessant å merke seg at Israels menighet ifølge en rabbinsk legende sier: «Universets Herre, jeg har pålagt meg selv flere restriksjoner enn du har pålagt meg, og jeg har overholdt dem.»

«Et gjerde» for å hindre en urett handlemåte

Det at fariseerne var fast bestemt på å unngå å overtre Guds lov, selv i de minste detaljer, fikk dem til å gå enda lenger. Den jødiske historieskriver Flavius Josefus skriver: «Fariseerne brakte videre til folket visse forordninger som var blitt overlevert av tidligere generasjoner, men som ikke stod i Moseloven.» Disse forordningene innbefattet en lang rekke forskrifter med hensyn til hvordan sabbaten skulle holdes. Misjna, den tradisjonelle jødiske lovboken, sier angående slike ubibelske «forordninger»: «Bestemmelsene angående sabbaten, høytidsoffer og helligbrøde er som fjell som henger i et hår, for Skriften inneholder sparsomme opplysninger [om dette], og bestemmelsene er mange.»

Hva var hensikten med å ha så mange regler for oppførsel? En uttalelse som jødiske religiøse ledere kom med før vår tidsregning, gir et visst innblikk i dette. De sa: «Avsi en veloverveid dom, oppreis mange disipler og lag et gjerde rundt loven.»a Dette «gjerde» var tradisjoner som en mente ville avholde folk fra å overtre Guds skrevne lov. Deres teori gikk ut på at en person som ikke gikk over dette gjerde, aldri ville gjøre seg skyldig i å overtre et virkelig bibelsk påbud.

Var dette et vellykket forsøk? Gjorde alle disse muntlige tradisjoner israelittene og fariseerne i særdeleshet til bedre mennesker?

De søkte å oppnå Guds gunst gjennom gjerninger

Det at det ble lagt en slik overdreven vekt på de minste bestemmelser, hadde en skadelig virkning. Det førte til den oppfatning at en for å bli rettferdig i Guds øyne hovedsakelig måtte gjøre visse foreskrevne religiøse handlinger og gode gjerninger. Fariseerne mente at enhver god gjerning ville bli anført på deres «kreditside» hos Gud, mens enhver dårlig handling ville bli anført på deres «debetside». En dag ville Gud så foreta en oppsummering av «kreditsiden» og «debetsiden» og på grunnlag av resultatet avgjøre om en person var rettferdig, eller om han var ond.

Rabbinske skrifter viser hvor utbredt denne oppfatningen var, når de omtaler den «beregnende fariseeren, det vil si, han som gjør en god gjerning og så en dårlig gjerning, idet han mener at den ene oppveier den andre». Noe som også blir nevnt, er «fariseeren [som stadig sier]: ’Hva er min plikt at jeg kan gjøre den?’» Men er ikke dette en dyd? Den rabbinske beretningen sier: «Nei, det han sier, er: ’Hvilken ytterligere plikt er det for meg at jeg kan gjøre den?’» De var så selvsikre at de mente at de hadde gjort alt det som krevdes for å oppnå Guds gunst. En rik, ung mann la denne innstillingen for dagen da han spurte Jesus: «Hva godt skal jeg gjøre for å få det evige liv?» Etter at Jesus hadde understreket betydningen av å holde budene i Guds skrevne lov, svarte mannen: «Alt dette har jeg holdt, . . . Hva står så igjen?» — Matt. 19: 16—20.

Læren om at en kunne oppnå Guds gunst ved å gjøre gode gjerninger, gjorde mange fariseere selvrettferdige og fikk dem til å fordømme andre. Jesus fortalte en lignelse som var rettet til «noen som stolte på at alt stod rett til med dem, og så ned på andre». Han sa: «To menn gikk opp til templet for å be. Den ene var fariseer og den andre toller. Fariseeren stilte seg opp og bad slik: ’Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, som snyter, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener.’» (Luk. 18: 9—12) Et eksempel på hvor ytterliggående en slik holdning kan bli, er følgende sitat fra noen gamle jødiske skrifter:

«Rabbi Hiskia sa i rabbi Jeremias navn: Dette sier rabbi Simeon ben Yohai: I verden finnes det ikke mindre enn 30 menn som er like rettferdige som Abraham var. Hvis det finnes 30, er min sønn og jeg to av dem; hvis det finnes ti, er min sønn og jeg to av dem; hvis det finnes fem, er min sønn og jeg to av dem; hvis det finnes to, er det min sønn og jeg; hvis det finnes bare én, er det jeg.»

Ettersom fariseerne betraktet vanlige mennesker som seremonielt urene, unngikk de å ha nær kontakt med dem. I boken The Life and Times of Jesus the Messiah sier Alfred Edersheim at en fariseer «forpliktet seg til ikke å selge noe flytende eller tørt stoff (næringsmidler eller frukt) til [en vanlig borger], ikke å kjøpe noe slikt av ham, ikke å være gjest hos ham eller å ha ham som gjest i hans egne klær (fordi de kunne være urene)». Det var derfor fariseerne protesterte mot at Jesus «spiste sammen med syndere og tollere». (Mark. 2: 16) De mente at en som var sammen med noen som var seremonielt urene, ville pådra seg denne urenheten.

Jesus og fariseerne

På det tidspunkt da Guds Sønn begynte sin tjeneste på jorden, hadde det vært fariseere i omkring 200 år. Det hadde vært tid nok til å se hvorvidt deres forsøk på å fremme rettferdighet gjennom gode gjerninger ville lykkes. Det gjorde det ikke. Jesus sa i Bergprekenen: «Dersom ikke deres rettferdighet langt overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himmelriket.» — Matt. 5: 20.

I sin holdning overfor fariseerne og ved det han sa om dem, viste Guds Sønn tydelig hva som var galt med deres teori. Legg merke til det han sier om deres omhyggelige bestrebelser for å betale tiende: «Ve dere, skriftlærde og fariseere! Dere hyklere! Dere gir tiende av mynte og anis og karve, men bryr dere ikke om det som veier mer i loven: rettferdighet, barmhjertighet og troskap.» (Matt. 23: 23) I de rabbinske skrifter tales det om «lette» bud (som krever små personlige offer) og «tunge» bud (som krever betydelige anstrengelser). Jesus viste at det som «veier mer», innbefatter Guds krav om å ha oppriktig omsorg for sine medmennesker, behandle dem på en rettferdig måte og vise dem barmhjertighet og troskap.

Angående rituell vasking av hendene og andre former for seremoniell renhet sa Jesus: «Ve dere, skriftlærde og fariseere! Dere hyklere! Dere gjør beger og fat rene utvendig, men innvendig er de fulle av griskhet og begjær. Du blinde fariseer! Rens først begeret innvendig, så blir også utsiden ren!» (Matt. 23: 25, 26) Fariseerne hadde fått den feilaktige oppfatning at de ble urene ved å komme i berøring med noe urent utenfra. Jesus viste at den virkelige urenheten kommer innenfra. Ved en annen anledning understreket han dette da han sa:

«’Skjønner dere ikke at det som kommer inn i mennesket utenfra, ikke kan gjøre det urent? Det kommer jo ikke inn i hjertet, men går ned i magen og ut igjen.’ . . . Og han la til: ’Det som går ut fra mennesket, det gjør mennesket urent. For innenfra, fra menneskehjertet, kommer de onde tankene: hor, tyveri, mord, ekteskapsbrudd, pengejag, ondskap, svik, utskeielser, misunnelse, spott, hovmod, vettløshet. Alt dette onde kommer innenfra og gjør mennesket urent.’» —  Mark. 7: 18—23.

I Guds øyne er den virkelige kilden til urenhet menneskets nedarvede synd. (Job 14: 4; Sal. 51: 7; Rom. 5: 12) Ingen form for rituell vasking eller gode gjerninger kan rense bort den urenhet som skyldes synd. En kan bare oppnå tilgivelse og frelse ved å vise anger og tro på den ordning Gud har truffet for utslettelse av synder gjennom Jesus Kristus. (Apg. 4: 12) Det var derfor Sakarja, døperen Johannes’ far, profeterte at Gud skulle ’gi sitt folk kunnskap om frelse’, ikke ved å utfri dem av en fiendtlig nasjon, men «ved tilgivelse av deres synder». — Luk. 1: 77, NW.

Fariseerne likte ikke dette budskapet, ettersom de «stolte på at alt stod rett til med dem, og så ned på andre». (Luk. 18: 9, 10) Men de hadde bare en ytre fromhet. Den fjernet ikke slike indre urenheter som «misunnelse» og «hovmod». (Mark. 7: 22) Jødiske skrifter bekrefter dette. En kan for eksempel lese om «shikmi-fariseeren», som «bærer sine religiøse plikter på skulderen (shekem), det vil si skrytende». En annen som blir nevnt, er «nikpi-fariseeren, som skubber føttene mot hverandre» fordi han går på en overdrevent ydmyk måte. Det var også «kizai-fariseeren», som tilføyde seg selv skade ved å dunke seg selv mot en mur inntil «blodet fløt nedover muren», i den hensikt å unngå å se på en kvinne. Det var med god grunn Jesus sa om de skriftlærde og fariseerne:

«Alle sine gjerninger gjør de for at folk skal se det. De gjør sine bønneremmer brede og sine minnedusker store; de elsker å ha hedersplassene i selskaper og sitte fremst i synagogene og vil gjerne at folk skal hilse dem på torget og kalle dem rabbi.» — Matt. 23: 5—7.

Historien er full av vitnesbyrd som viser at fariseernes forsøk på å fremme rettferdighet på sin egen måte ved å holde visse religiøse forskrifter og gjøre gode gjerninger mislyktes. Det hjalp verken folket til å bli mer gudfryktige eller fariseerne selv til å bli bedre mennesker. Det fikk dem tvert imot til å begå historiens største forbrytelse, nemlig mordet på Guds Sønn.

Forsøket var imidlertid ikke fullstendig uten verdi. Det gav Jesus anledning til før sin død å komme med et kraftig budskap angående menneskenes synd og behovet for å søke å oppnå frelse, ikke gjennom gjerninger, men ved å vise anger og tro på hans soningsoffer. (Jes. 53: 5, 10—12; Matt. 20: 28; Rom. 10: 5—9) Dette er noe også alle som lever i dag, må lære.

[Fotnote]

[Bilde på side 7]

Hvis det finnes bare én rettferdig, er det jeg’