Gavmildhet fostrer gavmildhet
«DEN som sår sparsomt, skal høste sparsomt; og den som sår rikelig, skal høste rikelig.» Disse ordene av den kristne apostelen Paulus utgjør et godt råd, ikke bare for gartnere og bønder, men for alle som ønsker å stå i et godt forhold til sin Skaper og sine medmennesker. — 2 Kor. 9: 6, UO.
Det er riktignok noen som ikke har den rette verdsettelse av gavmildhet, men i de fleste tilfelle går det slik som Jesus sa: «Gi, så skal eder gis! et godt, stoppet, rystet, overfylt mål skal gis eder i fanget; for med det samme mål som I måler med, skal eder måles igjen.» — Luk. 6: 38.
Jesus Kristus fikk selv erfare dette da han utførte sin jordiske tjeneste. Han satte et enestående eksempel hva gavmildhet angår. Han forkynte nidkjært og uselvisk det gode budskap om Guds rike for de fattige. Han trøstet dem som sørget, helbredet syke, ga blinde synet tilbake, helbredet lamme og oppreiste døde. Han tok ikke betaling for det han gjorde, og han ventet heller ikke noen lønn for det. Han tok ikke engang opp kollekt, noe som er helt alminnelig blant mange av dem som hevder at de er hans etterfølgere. Jesus manglet likevel aldri mat, klær eller husly, selv om han ikke hadde et hjem som han kunne kalle sitt eget. Folk ga ham gavmildt og frivillig det han trengte for å kunne fortsette i tjenesten. — Luk. 7: 22; 8: 1—3; 9: 58.
Hans gavmildhet tilskyndte ikke andre til bare å gi ham de nødvendige ting til livets opphold, men fikk dem også til å vise den samme gavmildhet ved å forlate det de holdt på med, for å ta del i tjenesten sammen med ham. Ved én anledning var han således i stand til å sende ut 12 apostler, som skulle forkynne og utføre mirakler, og ved en annen anledning sendte han ut 70 andre av sine disipler og ga dem i oppdrag å utføre det samme arbeidet. Og hvilket enestående eksempel når det gjelder gavmildhet, har vi ikke i det de første kristne gjorde like etter pinsedagen! De av dem som eide åkrer eller hus, solgte dem og ga de pengene de fikk for dem, til apostlene, slik at ingen blant dem skulle lide nød. — Luk. 9: 1—6; 10: 1—7; Ap. gj. 4: 32—35.
At gavmildhet fostrer gavmildhet, er like mye tilfelle i dag som det var på de første kristnes tid. Jehovas kristne vitner gir gavmildt av sin tid, sine krefter og sine midler for at andre skal få høre det gode budskap om Guds rike. Hvorfor gjør de det? Fordi de har lært Jehova Gud, som er gavmild, å kjenne. I Bibelen står det at «Gud er kjærlighet». Fra ham kommer «all god gave og all fullkommen gave», innbefattet hans enbårne Sønn, den kosteligste av alle gaver. — 1 Joh. 4: 8; Jak. 1: 17; Joh. 3: 16.
Når Jehovas vitner legger gavmildhet for dagen ved å forkynne det gode budskap om Guds rike, blir likeledes andre tilskyndt til å legge gavmildhet for dagen ved å ta del i forkynnelsen av det gode budskap sammen med dem. Tilsynsmannen og de andre tjenerne i deres menigheter tjener på samme måte villig, uten å få betaling for det og uten å ta opp kollekt, og det er derfor ikke overraskende at de forskjellige medlemmer av disse menighetene gavmildt og frivillig bidrar med de nødvendige midler til leie eller bygging av Rikets saler. Følgende inspirerte ord får sin anvendelse på dem: «Den rettferdige er barmhjertig og gavmild.» — Sl. 37: 21, norsk oversettelse av Salmene, 1967.
At gavmildhet fostrer gavmildhet, ble på en slående måte vist ved de seksjonsstevner med mottoet «Et godt budskap for alle folkeslag» som Jehovas vitner holdt verden over sommeren 1968. To kvinner i Spokane i staten Washington hadde for eksempel overlatt sine hjem gratis til en gruppe vitner som overvar stevnet der. Vitnene, som ikke ønsket å benytte rommene uten å betale for dem, benyttet en glasskrukke hvor alle sammen la et bidrag som betaling for rommene. Ved slutten av stevnet kom de to kvinnene til stevnets regnskapsavdeling med pengene og ga dem som bidrag til Jehovas vitner. Bidraget var på 50 dollar og 81 cent.
Da Jehovas vitner i Danmark skulle ha et stevne på et nytt stadion, var det noen malere blant dem som hjalp den malermesteren som holdt på med å male stadionet, slik at arbeidet ble ferdig før han tok ferie, og før vitnene skulle benytte stadionet som stevneplass. Direktøren for stadionet var så glad for dette at han ikke tok betaling for bruken av lys og telefon under stevnet. Gavmildhet fostrer i sannhet gavmildhet.
Mange beskylder de unge i vår tid for å være selviske, og det ikke uten en viss grunn. Men kan ikke i det minste en del av årsaken til det være at de voksne unnlater å sette et godt eksempel og følge en uselvisk handlemåte? At det er mulig at det forholder seg slik, framgår av hvordan unge vitner samarbeidet med de eldre på de ovennevnte seksjonsstevnene. Montreal-avisen La Presse, som er den største avisen som utgis på fransk i Canada, kommenterte dette i nummeret for 7. august 1968 og sa:
«Et annet gode ved Jehovas vitner er den vekt denne gruppen legger på enhet i familien, respekt for familieoverhodets myndighet og det at barn og voksne i fellesskap utfører forskjellige gjøremål Vi får det inntrykk at noen av deres metoder hva disse tre tingene angår, med fordel kunne studeres og benyttes av andre religiøse grupper . . . Det er interessant å legge merke til at veiledning basert på bibelske prinsipper . . . i sin alminnelighet gir de unge bedre beskyttelse mot å begå lovovertredelser.» Ja, disse ungdommene blir tilskyndt til å være uselviske på grunn av det gode eksempel som deres foreldre og andre voksne setter.
Er det sant at gavmildhet fostrer gavmildhet? Ja, det kan ikke herske noen tvil om det. Det er riktig som Jesus Kristus sa, at gavmildhet tilskynder andre til å være gavmilde. Dette framgår også av det den vise kong Salomo sa: «Den som velsigner [den gavmilde sjel, NW], skal trives, og den som lesker andre, han blir selv lesket.» — Ordspr. 11: 25.