Unngå den snare å ville «bevare ansiktet»
HVORDAN ville du reagere hvis du ble oppfordret til å redde din ære ved å begå harakiri? Det ville du selvfølgelig ikke gå med på. Det er imidlertid ikke så lenge siden det å følge denne skikken hørte til dagens orden i Østen. Denne form for selvmord blir kanskje ikke praktisert i vår tid, men både i Østen og i Vesten forsøker mennesker på mange forskjellige måter å «bevare ansiktet». Det er en gudsbespottelig og ubibelsk handlemåte, og hvis den blir fulgt i den kristne menighet, blir resultatet uro og uenighet, og for det enkelte menneskes vedkommende kan det til og med føre til åndelig selvmord.
I Websters store ordbok (New International Dictionary) sies det at det å «bevare ansiktet» betyr å «skjule et nederlag eller et prestisjetap ved hjelp av et eller annet påskudd». Det kan derfor sammenlignes med å lyve. Det som får et menneske til å forsøke å «bevare ansiktet», er stolthet, en frykt for å bli såret i sine følelser. Et slikt menneske er ikke villig til å innrømme en feil eller se kjensgjerningene i øynene. Det er ikke villig til å innse at det trenger irettesettelse eller tukt. Det har alltid rett, uansett hvordan omstendighetene er. Ønsket om å «bevare ansiktet» er basert på følelser og ikke på prinsipper, og det får ofte et menneske til å isolere seg eller til å unngå nettopp de venner som virkelig kunne ha vært til hjelp i nødens stund. Hvordan kan vi unngå den snare å ville «bevare ansiktet»?
De kristne følger ikke med strømmen
Apostelen Peter skrev følgende til kristne mennesker som hadde vendt seg bort fra hedningenes tankegang og levemåte: «Og nå undrer hedningene seg og spotter når dere ikke lenger kaster dere ut i strømmen av utsvevelser sammen med dem.» (1 Pet. 4: 4, UO) I vår tid er det også slik at de fleste mennesker følger med strømmen, og mange er villig til å benytte alle slags uærlige metoder for å bli akseptert av samfunnet. De må for enhver pris forsøke å «bevare ansiktet» og «redde ansiktet» overfor andre.
Men hvordan forholder det seg med en kristen, som er blitt utfridd av «den nåværende onde tingenes ordning»? Han bør ha lagt vekk «den gamle personlighet», som svarer til hans tidligere ferd. Og han bør nå leve, tenke og handle i overensstemmelse med «den nye personlighet, som ble skapt i samsvar med Guds vilje i sann rettferdighet og lojalitet». (Gal. 1: 4; Ef. 4: 22—24, NW) Legg merke til ordene «sann rettferdighet og lojalitet». Det som nå har betydning for ham, er ikke hans egen rettferdighet, men Jehovas rettferdighet og lojalitet mot Guds vilje. — Rom. 12: 1, 2.
Hva skal så en kristen gjøre når det er vanlig å forsøke å «bevare ansiktet» og følge med strømmen? Skal han for eksempel prøve å bevare sin «anseelse» selv om det medfører at han må stifte gjeld? Skal han rette seg etter skikkene på stedet ved å gjøre et stort nummer av brylluper, spesielle høytider og religiøse helligdager? Bør han «bevare ansiktet» overfor sine slektninger ved å ta del i hedenske bryllupsseremonier eller til og med gå med på å gifte seg med en vantro? Naturligvis ikke! «Sann rettferdighet og lojalitet» vil også hindre ham i å være borte fra møtene i den kristne menighet eller helt slutte å komme på dem når han blir stilt overfor problemer som i virkeligheten kunne ha blitt løst hvis han hadde fått hjelp fra sine kristne brødre.
Vi må erkjenne at vi er syndere
Det at noen i stolthet forsøker å «bevare ansiktet», skyldes ofte at de ikke makter å overvinne det problem som kalles «synd». Det er i vår tid mange som benekter at det finnes noe som kan kalles «synd». De døyver sin samvittighet ved å komme med forskjellige unnskyldninger. De dekker over tingenes virkelige sammenheng eller forsøker å kaste skylden på andre. Når de på denne måte bestandig rettferdiggjør seg selv, blir de brennemerket i sin samvittighet, slik at de ikke lenger kan skille mellom rett og galt. — 1 Tim. 4: 2.
Vi er alle tilbøyelig til å synde. «Vi snubler alle sammen i mange ting; den som ikke snubler i tale, han er en fullkommen mann, i stand til også å holde hele legemet i tømme.» (Jak. 3: 2) Hva bør vi så gjøre hvis vi begår en synd? Bør vi forsøke å rettferdiggjøre oss selv, bortforklare det hele eller forsøke å skjule det gale vi har gjort? Vi bør følge det råd Jakob gir, i stedet for å forsøke å «bevare ansiktet»: «Bekjenn derfor eders synder for hverandre og be for hverandre, for at I kan bli legt!» (Jak. 5: 16) Når vi først er blitt legt, er det ikke lenger nødvendig å plage samvittigheten. Den synd vi har begått, hører fortiden til. Vi bør nå vende blikket mot de ting som ligger foran oss. — Fil. 3: 13, 14.
La oss ha klart for oss at så lenge vi er ufullkomne, vil vi komme til å synde. «Dersom vi sier at vi ikke har synd, da dårer vi oss selv, og sannheten er ikke i oss; dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet.» (1 Joh. 1: 8—2: 2) Hvis vi skal være ærlig overfor Gud, våre brødre og oss selv, må vi erkjenne at vi synder og kommer til kort. Vi bør aldri forsøke å «bevare ansiktet» ved å late som om vi ikke synder.
Uventede situasjoner
En kristen kan uventet komme opp i en situasjon hvor hans ulastelighet blir stilt på prøve. Han befinner seg kanskje i et selskap hvor noen oppfordrer dem som er til stede, til å utbringe en «skål» — en skikk som han vet er av hedensk opprinnelse. Eller han er i en begravelse hvor alle de tilstedeværende kanskje begynner å ofre røkelse eller bøyer seg ned foran et bilde av den døde — hedenske skikker som han vet har tilknytning til den feilaktige oppfatning at sjelen er udødelig. Eller han kan befinne seg blant en skare mennesker som alle reiser seg fordi nasjonalsangen blir spilt. En kristen har imidlertid tilkjennegitt at han ønsker å vise Guds rike udelt hengivenhet. Det beste er å unngå situasjoner som kan føre til at en inngår kompromiss, men hvis en slik situasjon plutselig skulle oppstå, vil en moden kristen bevare sin ulastelighet på samme måte som Jesus Kristus, de tre unge hebreerne, Daniel og andre bevarte sin ulastelighet da de ble stilt på prøve. — Matt. 4: 1—11; Dan. 3: 14—18; 6: 7—12.
Hvis en har begått en alvorlig synd, en synd som fører vanære over Jehovas navn og over den kristne menighet, vil det være riktig å bekjenne det gale en har gjort, for ansvarlige brødre i menigheten. (Jak. 5: 14—16) Men hvordan bør en betrakte disse tjenere i Guds organisasjon? Som fryktinngytende dommere? Nei, på ingen måte! Menighetens utvalg har til oppgave å bære andres svakheter og oppbygge og oppmuntre andre. — Rom. 15: 1, 2.
Å «reise . . . opp igjen i en mildhetens ånd»
Tilsynsmannen og de assisterende tjenerne i den kristne menighet bør være tilnærmelige, og vanligvis er de det. Det at de er tilnærmelige, bør i seg selv hindre svake forkynnere i menigheten i å forsøke å «bevare ansiktet». Hvis en eller annen i menigheten har et problem, bør han straks søke hjelp hos tilsynsmannen eller hos andre modne brødre og ikke hos en følelsesmessig umoden person som vil snakke ham etter munnen. Det er de ansvarlige brødre som blir omtalt som «gaver i form av mennesker», og som har fått i oppdrag å hjelpe alle til å oppnå enhet i troen «for at vi ikke lenger skal være spebarn og kastes omkring som av bølger». (Ef. 4: 8, 13, 14, NW) De er vårt «skjul for været» i vanskelige tider. (Es. 32: 2) En virkelig tilsynsmann er alltid villig til å hjelpe og oppbygge andre. Han følger Paulus’ råd: «Brødre, om også et menneske tar et feilaktig skritt før han er klar over det, bør dere som har åndelige kvalifikasjoner, prøve å reise et slikt menneske opp igjen i en mildhetens ånd.» — Gal. 6: 1, NW.
Det er derfor tilsynsmannens og de assisterende tjenernes plikt ikke å herske over menighetens svake medlemmer, men ’reise dem opp’ og bygge dem opp. Når disse tjenerne gir råd, må de aldri, selv om det er blitt begått en alvorlig synd, bli opphisset eller skjelle ut synderen. De må i stedet være et eksempel når det gjelder å legge for dagen «åndens frukt», som blant annet innbefatter «vennlighet, . . . mildhet, selvkontroll». (Gal. 5: 22, 23, NW) De av menighetens medlemmer som forstår dette, bør derfor henvende seg til disse tjenerne når de trenger hjelp, i stedet for å forsøke å «bevare ansiktet» ved å holde seg borte fra den kristne menighet.
De som blir utstøtt eller utelukket fra Guds organisasjon, er vanligvis slike som ikke angrer, som «praktiserer synd» med overlegg. (1 Joh. 3: 4, NW; 1 Kor. 5: 11) ’Et menneske som tar et feilaktig skritt før han er klar over det,’ kommer ikke i klasse med slike uforbederlige syndere. I noen tilfelle finner imidlertid menighetens utvalg det nødvendig, på grunn av den alvorlige synd som er blitt begått, å sette overtrederen på prøve for på den måten å hjelpe og tukte ham. En slik prøve må ikke betraktes som en fordømmelse, som noe som ødelegger ens ’ære’, en straff som en bør sette seg imot. Det er i stedet en kjærlig foranstaltning som gir den angrende synderen anledning til å bevise at han angrer oppriktig, samtidig som det hjelper ham til å gjenvinne sin åndelighet og sin styrke. Det at han i prøvetiden får vennlige råd, vil bygge ham opp, slik at han ikke «praktiserer» synd. I stedet for å forsøke å «bevare ansiktet» ved å protestere mot å bli satt på prøve og få andre følelsesmessig engasjert i saken bør han som har syndet, i takknemlighet dra nytte av denne kjærlige foranstaltning, som hjelper ham til å komme på rett kjøl igjen.
Alle innvigde kristne bør fullt ut sette sin lit til Jehova. Han sier: «Dem som ærer meg, vil jeg ære, og de som ringeakter meg, skal bli til skamme.» (1 Sam. 2: 30) De som ærer Jehova, vil ikke søke ære blant dødelige mennesker. I stedet for å holde fast ved den stolte, menneskelige tankegang som går ut på å «bevare ansiktet», vil sanne kristne følge Jehovas tanker og la seg lede av de prinsipper han så tydelig har framsatt i sitt Ord.