Hvor langt ville du gå for å redde ansikt?
KAN du se noen likhet mellom å begå harakiri og å prøve å holde tritt med naboen? Eller kan du se noen likhet mellom å sette seg i stor gjeld for å få utført en overdådig religiøs seremoni og å nekte å innrømme at en har tapt en diskusjon? Likheten mellom alt dette har å gjøre med ønsket om å redde ansikt.
Hva vil det si å redde ansikt? Det ordet som kineserne bruker for «ansikt», har også betydningen «ære». Å redde ansikt betyr derfor å «beholde æren eller selvrespekten», særlig når en står overfor noe som kan føre til «skam». Er det så galt å ville redde ansikt? Det er ikke nødvendigvis galt å ville bevare selvrespekten. Da Jesus sa at vi skulle ’elske vår neste som oss selv’, antydet han jo at vi skulle ha et visst mål av omtanke for oss selv. (Matt. 22: 39) Når vi har selvrespekt, hjelper det oss til å holde oss rene og til å være pålitelige og ærlige. Hvem vil vel at andre skal betrakte en som skitten, upålitelig og uærlig?
Ønsket om å redde ansikt går imidlertid lenger enn som så. Det er basert på den oppfatning at vårt ry eller vår ære er det viktigste av alt. En som er godt kjent med forholdene i Japan, forteller for eksempel at «skam har en slik autoritativ plass . . . som en ’god samvittighet’, ’et godt forhold til Gud’ og det å la være å synde har ifølge den vestlige verdens etikk». For å unngå skam eller for å redde ansikt må en være villig til å bringe offer, akkurat som en kristen bringer offer for å bevare en god samvittighet. I Japan var det en tid da noen til og med begikk harakiri, en svært smertefull form for selvmord, for ikke å bringe skam over seg og sine nærmeste. Ville du gå så langt for å redde ansikt?
HVA FOLK GJØR
I Østen hender det fremdeles at noen begår selvmord for å redde ansikt, selv om det ikke lenger er vanlig at folk begår harakiri. De bringer andre offer også. På en høytidsdag som buddhistene har, er det noen steder vanlig at en familie bruker hele ukens kostpenger på ett seremonielt måltid for ikke å tape ansikt overfor naboene. Andre steder tar en mann kanskje med seg en gjest på byens dyreste restaurant. Mannen har sannsynligvis ikke råd til dette, og gjesten ville trolig ha foretrukket å spise hjemme. Men verten føler at han må gå fram på denne måten for å redde ansikt.
I ett land er det skikk og bruk at en mann skaffer sin datter og hennes mann et fullt møblert hus når de gifter seg. Faren redder ansikt hvis han utstyrer huset svært godt. Mange setter seg derfor i stor gjeld for å kunne gjøre dette. Vanligvis gir brudgommen en medgift for sin kone. For å redde ansikt kan det være at den unge mannen også setter seg i stor gjeld for å kunne gi en stor medgift. Men brudens far, som sannsynligvis allerede har satt seg i stor gjeld etter å ha skaffet til veie det møblerte huset, vil trolig gi brudgommen medgiften tilbake. Han ønsker ikke å tape ansikt ved å ta imot pengene.
Ville du gå så langt for å redde ansikt? Mange gjør det. Ønsket om å redde ansikt kommer til uttrykk på andre måter også. I ett land i Østen blir en som ønsker å bli en kristen, ofte anklaget for at dette fører til at hans familie taper ansikt fordi han «slutter seg til en vestlig religion». Kristendommen er naturligvis ikke noen «vestlig religion», men den blir betraktet som det der. Selv om en kristen ikke ønsker å støte noen unødig, er det innlysende at det ikke vil være forstandig å la være å gjøre det som han vet er riktig, bare for å redde ansikt.
EN TENDENS VERDEN OVER
Ønsket om å redde ansikt gjør seg ikke gjeldende bare i Østen; det er en verdensomfattende tendens. Tenk bare på ønsket om å holde tritt med naboen. En mann har for eksempel en bil som er akkurat den typen han trenger. En dag kjøper en av naboene en ny, kostbar modell. Den mannen som før var fornøyd med den bilen han hadde, blir nå misfornøyd. Hvorfor? Han skammer seg over den. Naboens nye bil får hans bil til å se gammel ut. Han kjøper derfor en ny bil som han verken har bruk for eller råd til. Motivet, at han ikke ønsker å måtte skamme seg overfor naboen, er det samme som det som fikk Østens folk til å begå harakiri.
Er du noen gang blitt sint når noen har gitt deg råd eller rettledning? Har du tenkt: «Det er ikke på sin plass! Hvem tror han egentlig at han er, siden han kommer her og kritiserer meg? Han har ikke så mye å skryte av selv!» Du prøvde å rettferdiggjøre deg selv. Hvorfor? Fordi din stolthet var blitt såret.
Noen bringer et stort offer for å redde ansikt. Kanskje de begår en alvorlig synd. De kan ikke få seg til å innrømme dette overfor andre og få ordnet opp i saken. Når det hele så allikevel kommer for dagen og modne kristne drøfter saken med dem, benekter de alt sammen. For å unngå skammen eller fordi de er egensindige, er de til og med villige til å forlate den kristne menighet og dermed sette sitt forhold til Skaperen og sitt håp om evig liv i fare. Ville du gå så langt for å redde ansikt?
Hvordan forholder det seg så hvis noen synder mot deg? Har du lett for å tilgi? Eller forlanger du at «rettferdigheten skal skje fyllest»? Det hender at en kristen synder mot en annen. Den som det er blitt syndet mot, legger saken fram for de eldste i menigheten, og synderen blir irettesatt og reist opp igjen. Men han som det ble syndet mot, kan ikke glemme saken. Han mener at de eldste var for overbærende, og at de ikke tok den skade han personlig led, alvorlig nok. Hvorfor tenker han på denne måten? Kan det være at han synes at hans ære har større betydning enn at hans bror er blitt reist opp igjen? Krever han med andre ord at synderen skal lide, for at han selv ikke skal tape ansikt?
Vi kunne trekke fram mange flere eksempler. Har du noen gang truffet en som nekter å innrømme at han tar feil, til tross for at det er helt innlysende for alle andre? Eller kjenner du noen som ikke liker å ta imot forslag, som blir såret og fornærmet når andre ikke følger forslag han selv kommer med, eller som er egensindig og urokkelig når det er noe han har satt seg fore? Kjenner du noen som er overdrevent stolt av sin gode stilling eller sin høyere utdannelse, eller som på den annen side føler seg skamfull fordi han ikke har noen utdannelse? Alt dette kan være utslag av ønsket om å redde ansikt.
En kristen bør imidlertid spørre seg selv: «Hvor langt ville jeg gå for å redde ansikt? Ja, hvordan bør jeg egentlig se på det å redde ansikt?»