Hvilken oppgave har de kristne?

Er det de kristnes plikt å forsøke å reformere og forbedre verden? Mange som kaller seg kristne, svarer bekreftende på dette spørsmål. Men gjør Bibelen det?

MANGE mennesker er blitt opplært til å tro at alle de av jordens nasjoner som regnes for å høre med til den såkalte kristenhet, utgjør den del av verden hvor kristendommen blir praktisert. De innrømmer villig at det er mye innen kristenheten som ikke er som det skulle være. Derfor tror de at det er deres plikt å hjelpe til med å rette på forholdene innenfor den, og også bruke sin innflytelse, på de måter det kan la seg gjøre, til å få gjennomført mange nødvendige reformer i den hedenske del av verden. De håper at deres bestrebelser i denne henseende til slutt vil føre til at hele denne verden blir kristen, og at den blir bedre å leve i.

For å kunne nå dette sitt mål støtter de opp om De Forente Nasjoner og internasjonale fredstraktater og deltar i denne verdens politiske anliggender. De blir med i velferdsforeninger og brorskapsbevegelser. Etter som kriminaliteten stadig øker blant både voksne og ungdom, prøver de å finne ut hva det kan komme av, og treffer tiltak for å forsøke å råde bot på situasjonen. Fra tid til annen er det religiøse vekkelser, og det blir drevet kampanjer for å få folk til å vende ’tilbake til kirken’. Men likevel, til tross for mange velmenende menneskers iherdige bestrebelser, beretter avisene over hele verden daglig om at denne gamle verden ikke blir bedre, men jevnt og sikkert går fra galt til verre. Alle slags forbrytelser tiltar: Har så de kristne fått i oppdrag å kjempe en nytteløs kamp? eller er hele denne forestillingen om at det går an å forbedre denne gamle verden, feilaktig?

De som tror på Bibelen og er kjent med det som står i den, vet at Jehovas makt er ubegrenset og at han aldri ville gi sine tjenere befaling om å forsøke det umulige, og at han ikke ville gi dem i oppdrag å støtte opp om en sak som ikke førte fram. Hvor kan så denne forestillingen skrive seg fra? Kjensgjerningene viser at både statsmenn og religiøse ledere har påstått at de kan gjøre jorden til et trygt og godt sted for menneskene. Og etter som presteskapet åpenlyst har alliert seg med de politiske herskere og anbefalt folk å støtte opp om menneskelige planer, er millioner av ærlige mennesker blitt bedradd med hensyn til hva som er Guds hensikter. De mener at det er i samsvar med Guds vilje at de kristne ofrer sin tid og sine krefter på å forsøke å forbedre verden.

Til støtte for sitt syn påstår mange religiøse ledere at Kristus tok aktivt del i det politiske liv på sin tid og at han var med på sosialt arbeid. Men er det tilfelle? Det er absolutt ingen ting i Bibelens beretning som tjener til støtte for en slik påstand. Da Kristus sto for Pilatus, sa han tvert imot: «Mitt rike er ikke av denne verden.» (Joh. 18: 36) Den sannhet han forkynte, dreide seg om Jehovas rike. I tre og et halvt år brukte han all sin tid til å fortelle det gode budskap om sin Fars rike. Han henviste til det som det eneste botemiddel.

Da Jesus underviste sine disipler om Guds rike og lærte dem å be om det, gjorde han ikke det med tanke på at hele den gamle verden skulle omvendes. Hva var det så han mente da han sa: «Guds rike er inneni eder»? (Luk. 17: 21) Betydde ikke dette at Riket var inne i menneskenes hjerte, og at det derfor var hans etterfølgeres oppgave å omvende så mange som mulig? Nei! Det kan ikke være riktig å forstå det slik. Legg merke til at Jesus ikke snakket til dem som hadde tatt imot ham eller som trodde på hans rike, men til fariseerne, som var bitre motstandere av den sannhet han forkynte. Ingen ville vel påstå at de hadde Riket i sitt hjerte! Den nøyaktige, moderne New World-oversettelsen er meget klar på dette punkt. Det Jesus sa til disse vantro fariseerne, var at «Guds rike er midt iblant dere». (Luk. 17: 21, NW) Med andre ord, han var blitt salvet til å være Konge i Guds rike, over hans rettferdige nye verden, og selv om fariseerne ikke anerkjente ham, så var han der midt iblant dem og forkynte om dette rike.

Jehova har lovt å opprette et rettferdig herredømme i hendene på sin elskede Sønn, Jesus Kristus. (Es. 9: 6, 7) Dette herredømme skulle være et virkelig herredømme, og ikke bare et åndelig rike i menneskenes hjerte. Det skulle være et evig herredømme, et herredømme som ville medføre varig fred, og under hvis styre lydige mennesker skulle få nyte evig liv på en paradisisk jord.

Hensikten med dette herredømme er ikke at det skal rense den gamle verden, men at det skal ødelegge den. Jehova sier gjennom profeten Daniel: «Himmelens Gud [vil] opprette et rike, som i all evighet ikke skal ødelegges, og dette rike skal ikke overlates til noe annet folk; det skal knuse og gjøre ende på alle hine riker, men selv skal det stå fast evindelig.» (Dan. 2: 44) Det var dette rike Jesus snakket om for 1900 år siden, og som han lærte sine etterfølgere å be om. Men først skulle det avlegges vitnesbyrd om det over hele verden.

Viktigheten av å forkynne

Av den grunn lærte Kristus Jesus opp sine disipler til å forkynne, og han gjorde det klart for dem at forkynnelsen skulle være det viktigste i deres liv. Det sies at «de forlot straks sine garn» for å følge ham. Disse første disipler fulgte Jesus på hans reiser. De hørte på når han talte til folkeskarene. De ble med ham hjem til folk. Når Kristus Jesus ble kryssforhørt angående det han forkynte, hørte de med begeistring på de svarene han ga ved å sitere fra sin Fars Ord. Ved andre anledninger trakk han dem til side og underviste dem i enrom. Når de så var blitt opplært, sendte han dem ut for å forkynne. Hva gikk deres budskap ut på? At de skulle forbedre den gamle verden? At de skulle forsøke å omvende alle mennesker? Nei. «Han sendte dem ut for å forkynne Guds rike.» — Luk. 9: 2.

Det var også noen mennesker på den tiden som trodde at andre ting var viktigere enn å forkynne. Det var for eksempel en som sa: «Herre! gi meg først lov til å gå bort og begrave min far!» Men han fikk dette svar: «La de døde begrave sine døde; men gå du av sted og forkynn Guds rike!» (Luk. 9: 59, 60) Dette betyr ikke at faren allerede var død, for da ville sikkert ikke sønnen ha vært der og hørt på Jesus. Nei, den unge mannen forsøkte å hale ut tiden. I stedet for å være rede til å følge Kristus med en gang, ønsket han å gå hjem først. Han visste at hans far før eller senere kom til å dø, derfor tenkte han at han ville vende hjem og vente til det var skjedd, før han ble en heltidsforkynner. Den unge mannens slektninger fulgte ikke Jesus på livets vei, og var derfor åndelig døde. Av den grunn sa Jesus til ham at de kunne ta hånd om det som var nødvendig i den anledning, men at det var hans oppgave å forkynne evangeliet.

Det er enda viktigere å forkynne det gode budskap om frelsen i ham nå i dag. Vi lever nå i tiden for Menneskesønnens annet nærvær. Guds rike, som det ble gitt løfte om for lenge siden, er blitt opprettet i himmelen. (Åpb. 12: 5, 10) Kristus Jesus hersker nå midt iblant sine fiender. (Sl. 110: 1, 2) Den nåværende tingenes ordning er blitt veid og funnet for lett. Snart vil den bli fullstendig tilintetgjort i Harmageddon. (Åpb. 16: 12—16) En sann kristen kan ikke forsøke å lappe på noe som Jehova har dømt til ødeleggelse, men vil følge Paulus’ råd om å holde seg atskilt fra alt slikt. — 2 Kor. 6: 14—17.

Disippelen Jakob bekrefter at de kristne må holde seg uplettet av verden og dens anliggender. Han går til og med videre og sier at de som påberoper seg å være Kristi etterfølgere, men som har utillatelig forbindelse med den nåværende tingenes ordning, gjør seg selv til Guds fiender. «I utro! vet I ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den altså som vil være verdens venn, han blir Guds fiende.» — Jak. 1: 27; 4: 4.

Opplysningsarbeid

Det burde derfor være innlysende at de kristne ikke har til oppgave å støtte verdsligvise menneskers planer for å forbedre denne gamle verden. Hva deres oppgave går ut på, kommer fram av det oppdrag som blir gitt dem i Esaias 61: 1—3. Vi lever nå på «hevnens dag fra vår Gud». I løpet av denne slekts levetid kommer Jehova til å ta hevn for all urettferdighet som er begått, og det vil ramme den nåværende onde tingenes ordning. Men først lar han advarselen lyde, slik at alle som ’sukker og jamrer over alle de vederstyggelige ting som skjer i kristenheten’, kan få en mulighet til å bli frelst. (Esek. 9: 4) De som gjør det, må få et tegn i pannen, ikke et bokstavelig tegn, men et åndelig tegn i form av forståelse av Jehovas hensikter, og få anledning til å stille seg på Kongens høyre side.

Dette opplysningsarbeid er nå i gang. Det er et verdensomfattende arbeid, og det blir drevet i 164 forskjellige land. Alle som forstår hvor livsviktig det er, har ingen tid å spille på menneskenes utallige planer for å forbedre denne gamle verden. De som er i stand til det, følger det eksempel som ble satt for 1900 år siden, og ’forlater sine garn’. De har et brennende ønske om å bruke all sin tid til å forkynne det gode budskap om Guds rike. I deres øyne er det ikke noe som er mer viktig enn arbeidet med å forkynne. Derfor har de et lignende motto som Paulus, og sier: «Dette ene gjør jeg.» Andre, som har bibelske forpliktelser, som har kone og barn å forsørge, kan kanskje ikke bruke all sin tid og alle sine krefter i forkynnergjerningen. Men de vet at etter som også de er innvigde tjenere for den Høyeste Gud, er det deres egentlige hensikt i livet, deres viktigste oppgave å forkynne det gode budskap om hans frelse, og å gjøre det ’fra dag til dag’ i den utstrekning de kan.

Hva gjør det vel om verdsligvise mennesker sier at de er upraktiske og at de kaster bort tiden sin ved å forkynne? De har fått sitt oppdrag fra Jehova: De er ikke i tvil om hva som er deres oppgave og hvilket ansvar som påhviler dem. Deres evige velferd er avhengig av om de er lydige mot ham. Derfor vil de fortsette å la advarselen lyde om denne verdens nær forestående ødeleggelse, og være med på å oppfylle Jesu ord: «Dette evangelium om riket skal forkynnes over hele jorderike til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og da skal enden komme.» (Matt. 24: 14) Deretter vil Guds nye, rettferdige verden bli opprettet under Kristi Jesu velsignelsesrike styre. Alt det onde menneskene har lidt under i tidens løp, og som de ikke har klart å råde bot på ved sine egne anstrengelser, kommer ikke til å være mer. Satan selv kommer til å bli kastet i avgrunnen, og lydige mennesker vil få nyte evig liv på den paradisiske jord. Jehovas hensikt og hans framgangsmåte for å frelse mange, nemlig ved ’forkynnelsens dårskap’, kommer da til å stå fullstendig rettferdiggjort.