En ny sang for alle mennesker av god vilje

1. Hvilken sang er det nå på sin plass å synge, til tross for Ordspråkene 25: 20, og hva fører det til for dem som synger den?

ET ORDSPRÅK som nå er om lag tre tusen år gammelt, lyder slik: «Lik den som legger av sine klær på en vinterdag, lik eddik på pottaske er den som synger viser for et sorgfullt hjerte.» (Ordspr. 25: 20) I dag har alle mennesker sorgfullt hjerte, for verdens nåværende tilstand er foruroligende, og framtiden virker skremmende. Folk som er bekymret, er kanskje ikke i stemning til å høre på en vise eller sang. Men det finnes en sang som virkelig kan oppmuntre alle mennesker, uansett hvilken nasjonalitet de er av. Det er en ny sang som tidligere generasjoner ikke hadde det privilegium å synge. Hvis menneskene er velvillig innstilt overfor den enestående opphavsmann til denne sangen, kommer de til å glede seg over den, bli varmet og forfrisket av den og løftet opp fra sin triste og motløse sinnstilstand. Når de blir kjent med denne sangen, kommer de også til å ønske å synge den. Dette kommer til å føre til sunnhet, ja, til frelse for dem.

2, 3. a) Hvorfor vil navnet på sangens forfatter være nytt for mange? b) Hvorfor kunne han gi oss en sang som virkelig var ny, og hva oppfordrer han oss til å gjøre med den?

² Det er ikke bare selve sangen som har vært ny for dem som har begynt å synge den, men dens forfatter vil utvilsomt også være ukjent for mange som hører hans verk framført. Denne sangs forfatter og komponist er en hvis navn ledende menn over hele verden har forsøkt å skjule og hindre folk i å bli kjent med. Likevel var hans navn kjent av historiens første menneske, som levde for omtrent seks tusen år siden. Hans navn er Jehova, og han er ikke bare Skaperen av denne nye sang, men også av himlene og jorden. Enhver sang som vår Skaper er opphavsmann til, er utvilsomt betydningsfull, og den burde føre til et evigvarende, lykkelig liv for oss. Gjennom en av de skribenter han har inspirert, sier han: «Jeg er [Jehova], det er mitt navn, og jeg gir ikke noen annen min ære eller de utskårne bilder min pris. De ting som er forkynt tidligere, se, de er kommet, og nå forkynner jeg nye ting; før de spirer fram, lar jeg eder høre om dem.» Slik er det han kunne gi oss en virkelig ny sang som ingen annen sangforfatter kunne skaffe oss, og derfor fortsetter han med å si til mennesker av god vilje:

³ «Syng [Jehova] en ny sang, hans pris fra jordens ende, I som farer ut på havet, og alt som fyller det, I øyer og I som bor der! Ørkenen og dens byer skal oppløfte røsten.» — Es. 42: 8—11.

4, 5. Hvorfor kan vi i betraktning av Predikeren 1: 9, 10 spørre hvordan dette kunne være en ny sang, og hvor er det likevel ingen grense for nye ting?

⁴ Men hvordan kan dette være en ny sang? Et slikt spørsmål er berettiget når vi tenker på hva en vis hersker som levde for flere tusen år siden, sa: «Det som har vært, er det som skal bli, og det som har hendt, er det som skal hende, og det er intet nytt under solen. Er det noe hvorom en ville si: Se, dette er nytt — så har det vært til for lenge siden, i fremfarne tider som var før oss.» (Pred. 1: 9, 10) Ikke engang den forferdelige vannstoffbomben, som ble brakt til å eksplodere for første gang i 1954, er noe nytt. I milliarder av år før menneskeslekten ble til, brakte den store Skaper, Jehova, vannstoff til å eksplodere i solen, og det er disse eksplosjoner av vannstoffatomer som skaffer lys til oss her på jorden. Men selv om det kanskje ikke er noe «nytt under solen», så betyr ikke det at det ikke kan være noe nytt ovenfor solen, at det ikke kan være noe nytt utenfor vår naturlige verden eller i åndeverdenen. Da den vise kong Salomo sa at det ikke er noe nytt under solen, snakket han om det som hører den naturlige verden til, og om de alminnelige gjøremål blant menneskene under solen. Like før han sa dette, uttalte han:

⁵ «Slekt går, og slekt kommer, men jorden står evindelig. Og solen går opp, og solen går ned, og den haster tilbake til det sted hvor den går opp. . . . Alle bekker løper ut i havet, men havet blir ikke fullt; til det sted som bekkene går til, dit går de alltid igjen. Alle ting strever utrettelig, ingen kan utsi det; øyet blir ikke mett av å se, og øret blir ikke fullt av å høre.» — Pred. 1: 4—8.

6. Hvorfor er Jehova i stand til å gi oss en ny sang, og hva har han følgelig gjort?

⁶ Det er ikke behov for noe nytt under solen med hensyn til naturlige ting. Men Jehova befinner seg ovenfor solen, for han er den Høyeste Gud. Han kan skape nye ting ovenfor solen eller i den usynlige åndeverden, og også med hensyn til de åndelige ting som angår menneskene på jorden. Slik er det han kan gjøre oss kjent med temaet for en fullstendig ny sang, en sang som vil få våre hjerter til å strømme over av glede og fryd når vi blir klar over dens storartede betydning. Han er allmektig og hører aldri opp med å skjenke oss vidunderlige nye ting, og han har virkelig gitt oss en slik sang.

7. Når hadde hele universet behov for et løfte som innebar et godt håp, og hvorfor? Og hvilken kvinne var det Jehova da omtalte?

⁷ Kort etterat menneskeslekten hadde fått sin begynnelse, oppga Jehova Gud grunntemaet for våre dagers nye sang. Det skjedde på en tid da hele universet hadde behov for et løfte som innebar et godt håp. Vår første menneskelige far hadde nettopp syndet, til tross for at han befant seg i Edens hage, gledens paradis, og hadde alt han trengte for å kunne leve evig i menneskelig fullkommenhet og i frihet som en Guds sønn. Ved hjelp av en slange var hans hustru blitt påvirket til å spise av den frukten som var forbudt. Deretter påvirket hun sin mann til å spise sammen med seg, og således brøt de sin himmelske Fars bud. Før Jehova Gud uttalte dommen over dem for deres overlagte ulydighet, en dom som lød på evig død, henvendte han seg til ham som egentlig var årsak til det hele, nemlig den store fristeren, Satan Djevelen. Gud snakket til ham som om han var slangen, og sa: «Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen og mellom din ætt og hennes ætt; den skal knuse ditt hode, men du skal knuse dens hæl.» (1 Mos. 3: 15) Den «kvinnen» Gud omtalte her, var ikke den syndige kvinnen Eva på jorden, Adams hustru, men det var den hellige kvinne i himmelen, Guds universelle organisasjon av hellige engler, Guds hustru-organisasjon, som var i stand til å frambringe noe hellig som skulle tjene Guds hensikt.

8. På hvilken måte var Guds uttalelse til slangen noe nytt, og hva rettet de lojale medlemmer av Guds kvinne sin oppmerksomhet mot?

⁸ Guds uttalelse til slangen innebar i seg selv noe nytt for jordens vedkommende. Den utgjorde Guds første profeti til menneskeheten. Den forutsa at i overensstemmelse med Guds vilje skulle det være krig mellom Satan Djevelen og Guds himmelske organisasjon, hans kvinne, mellom Satan Djevelens ætt eller avkom og ætten til Guds trofaste kvinne eller hustru. Hvem skulle vinne denne krigen? Var det den som knuste sin motstanders hæl, eller den som knuste sin motstanders hode, som ville seire? Det var den som knuste den annens hode. Følgelig ville Guds hustrulignende organisasjonsætt komme seierrik ut av krigen og på den måten oppfylle Guds første profeti til menneskeheten, og det til tross for at den først hadde fått sin hæl knust. Dette må i sannhet ha vært til stor trøst for de engleskapningene som utgjør Guds symbolske kvinne, hans trofaste engleorganisasjon som er vigd til ham og som er underlagt ham. Hvem skulle bli kvinnens ætt, på hvilken måte skulle denne lovte ætt bli frambrakt, og hvordan skulle den få sin hæl knust og likevel knuse hodet til sin djevelske motstander? Dette var spørsmål som vakte stor interesse hos alle de lojale medlemmer av Guds himmelske kvinne. De rettet straks sin oppmerksomhet mot denne profetien, som ble uttalt i Edens hage og dannet grunnlaget for alle senere profetier vedrørende menneskeheten, for å se hvordan den ville bli oppfylt.

9. Hva kunne ingen skapninger da gjøre med hensyn til den profetien, men hvorledes ble interessen for den spredt blant menneskene?

⁹ Det er en guddommelig regel som sier at «ingen profeti i Skriften har sitt utspring fra noen privat kilde», og derfor kunne ikke Adam og Eva forstå eller tolke Jehovas profeti. Satan Djevelen kunne heller ikke gjøre det, trass i at han er en mektig ånde skapning som lever på et høyere plan enn menneskene og står over dem i makt og intelligens. (2 Pet. 1: 20, 21, NW) Etterat Adam og Eva var blitt straffet ved å bli drevet ut av Edens paradis for å dø, begynte de å få barn. Adam og Eva var på en selvisk måte interessert i Guds løfte om en viss kvinnes ætt, og av den grunn fortalte de sine barn om det. Således spredte interessen for denne profetien seg blant menneskene.

10. Hvilken rolle kan denne profeti ha spilt i forbindelse med at Kain drepte Abel?

¹⁰ Selviske mennesker stilte seg selv opp som den lovte ætt i håp om å vinne makt og myndighet over andre ved å gi seg ut for å være den sanne ætt. Det første menneske som ble født, var Kain. Da Adam og Evas annen sønn, Abel, vant Guds godkjennelse fordi han bar fram for Gud et offer av sin fårehjord og ikke et livløst offer av jordbruksprodukter, drepte Kain sin bror Abel forat han ikke skulle komme til å fortrenge ham som den mulige ætt. «Ved tro bar Abel fram for Gud et bedre offer enn Kain; ved den fikk han det vitnesbyrd at han var rettferdig, idet Gud vitnet om hans gaver, og ved den taler han ennå etter sin død.» Således taler altså Abel til oss som det første trofaste menneskelige vitne for Jehova, og det er nettopp det Guds eget skrevne Ord kaller ham. — Heb. 11: 4 og 12: 1.

11, 12. a) Hvilken forbindelse var det mellom Enok og den lovte Ætt? b) Hvorfor kom ikke Enok til himmelen da Gud bortrykket ham?

¹¹ Guds første profeti gjennom et menneske ble gitt gjennom Enok, den sjuende fra Adam. Enok hadde tro på Jehova Gud og ble derfor et Jehovas vitne. Enok var også en av den lovte Ætts forfedre, og han var interessert i denne ætten. Før Enok døde, inspirerte Jehova ham til å avlegge vitnesbyrd om Hans hensikt å føre straff over eller fullbyrde dommen mot alle ugudelige mennesker, den store slange Satan Djevelens ætt, på den tid da Slangens hode skal knuses. (Jud. 14, 15) Enoks fiender fikk ikke anledning til å ta hans liv, slik Kain hadde gjort med Abel, for Gud selv tok Enok bort fra jorden slik at han ’ikke ble funnet’. Hva var grunnen til det? Jo, grunnen var at «før han ble bortrykket, fikk han det vitnesbyrd at han tektes Gud». (Heb. 11: 5) Gud tok ham ikke opp til himmelen, for veien til himmelen var ennå ikke blitt åpnet for mennesker som var født i synd som Adams etterkommere.

¹² Den ’nye og levende vei’ til å komme inn i den hellige himmel ble ikke åpnet før 3072 år etter Enoks tid. Helt til da var det derfor slik at «ingen [er] steget opp til himmelen uten han som er steget ned fra himmelen, Menneskesønnen». (Joh. 3: 13; Heb. 9: 6—8; 10: 19—22) Etter hvert som Guds hensikter på en storslagen måte ble satt i verk etterat Jehovas profet Enok var forsvunnet, ble mysteriet eller den hellige hemmelighet i forbindelse med måten dette skulle finne sted på, klarlagt for menneskene slik at de kunne forstå det.

Den lovte Ætts slektslinje

13. Hvilket slektskap var det mellom Noah og den lovte Ætt, og hva var det som inntraff på Noahs tid i stedet for at Ætten kom?

¹³ Noah, den tiende fra Adam, var en av den lovte Ætts forfedre. Han var sønnesønn av Metusalah, som levde lenger enn noe annet menneske idet han nådde en alder av 969 år til tross for at han var født i synd og under dødens fordømmelse. (1 Mos. 5: 25—32) I tro så Noah fram til at Guds kvinnes lovte Ætt skulle komme. Denne ætt kom ikke på Noahs tid, men det som kom da, var en fullbyrdelse av Guds dom over ætten til Guds kvinnes fiende, over den store slange Satan Djevelens ætt. Dommen ble fullbyrdet i og med den verdensomfattende vannflommen, som skyldtes at de vannmasser som på den tiden kretset rundt høyt over jorden og omsluttet den, styrtet ned. Vannet strømmet ned uavbrutt i førti dager og førti netter. Den gamle verden som eksisterte før vannflommen, ble således ødelagt, men Noah og hans rettferdige, gudfryktige familie overlevde enden på datidens ugudelige verden.

14. Hvorfor bør vi som lever nå, vise tro på at Noah og hans familie ble spart for ødeleggelse i vannflommen?

¹⁴ Den allmektige Gud bevarte dem og eksemplarer av mange slag eller familier av dyr og fugler i en ark eller stor kiste-lignende båt, som Noah hadde bygd i tro og i lydighet mot Jehovas bud. Det forlyder at denne arken fremdeles står på Ararat-fjellet i Tyrkia, hvor den ble stående da vannet sank. (1 Mos. 6: 1 til 8: 4; Heb. 11: 7; 1 Pet. 3: 20) La oss i vår tid tro like fast på at denne vannflommen har vært, som Noah trodde at den ville komme, for det at han og hans familie ble spart for å bli ødelagt da datidens gudløse verden endte, er et bilde på at mennesker av god vilje som lever nå, ved Guds beskyttende makt vil bli bevart i live når denne onde gamle verden snart ender, og få komme inn i Guds nye rettferdige verden. — Matt. 24: 36—42.

15. Hvem av Noahs sønner ble valgt til Ættens forfader, og hvilken spesiell mann av sine etterkommere fikk Sem oppleve å se?

¹⁵ Noahs tre sønner overlevde enden på den tids verden sammen med ham, men hvem av dem var det Jehova Gud utvalgte til å videreføre slektslinjen til Hans himmelske kvinnes lovte ætt? Det var Sem, og som et bevis på det, fikk han Guds spesielle velsignelse gjennom sin far Noah: «Lovet være [Jehova], Sems Gud, og Kana’an [Kams sønn] være deres trell!» (1 Mos. 9: 18—26) Sem levde i mange hundre år etter vannflommen, og han fikk oppleve å se den mann av sine etterkommere gjennom hvem den lovte Ætt skulle tre fram blant menneskene, og gjennom hvem velvillige mennesker av alle jordens folk og slekter skulle velsignes. Det er til og med mulig at Sem kan ha uttalt Guds velsignelse over denne troens mann som het Abraham.

16. Hvilket løfte fra Jehova ble Abraham arving til, og hva burde få oss til å ønske å følge med i historien om hans etterkommere?

¹⁶ Gud utvalgte semitten Abraham på grunn av hans tro på den eneste levende og sanne Gud. Han prøvde Abrahams tro og befalte ham å forlate sitt hjemland og reise til et land i sørvest som han ville vise ham. Da Abraham gjorde dette under Guds ledelse og kom inn i fortidens Palestina, ble han verdig til å arve Jehovas løfte: «Jeg vil gjøre deg til et stort folk; jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn stort, og du skal bli en velsignelse! Og jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og den som forbanner deg, vil jeg forbanne; og i deg skal alle jordens slekter velsignes.» (1 Mos. 12: 1—3) Vårt ønske om å få en evig andel i denne velsignelsen burde få oss til å ønske å følge med i historien om Abrahams etterkommere, uten å la oss stanse av at Abraham var en semitt og en hebreer. Det som teller, er at Abraham var trofast overfor Gud, den lovte Ætts Far, og at den lovte Ætt derfor ville få jordisk liv gjennom en av Abrahams fjerne kvinnelige etterkommere.

17. Hvordan ble det på Abrahams tid skaffet til veie et forbilde på at den lovte Ætt skulle dø, og hva er derfor mulig for oss, takket være Abrahams ætt?

¹⁷ Av alle Abrahams sønner valgte Gud å la Ættens slektslinje gå gjennom hans eneste sønn med hans egentlige hustru, Sara. For å tilveiebringe et forbilde på at Guds kvinnes ætt skulle få sin hæl knust av den store Slange og hans ætt, befalte Jehova Abraham å ofre denne sin sønn Isak, som han hadde fått ved et mirakel. Før Abraham kunne få gjennomført dette offeret, stanset Jehova ham og sa: «Ved meg selv sverger jeg, sier [Jehova]: Fordi du gjorde dette og ikke sparte din eneste sønn, så vil jeg storlig velsigne deg og gjøre din ætt såre tallrik, som stjernene på himmelen og som sanden på havets bredd, og din ætt skal ta sine fienders porter i eie; og i din ætt skal alle jordens folk velsignes.» (1 Mos. 22: 15—18) Ønsker vi å bli velsignet for evig i Jehovas lovte Ætt? Hvis vi gjør det, må vi med glede og i takknemlighet akseptere ham når vi får løsningen på mysteriet eller den hellige hemmelighet i forbindelse med hvem denne Ætt er, selv om han nødvendigvis må stamme fra hebreeren Abraham av Sems slekt.

18. Hvem av Isaks sønner uttalte Jehova sin velsignelse over, og hvordan ble en velsignelse som hadde tilknytning til Riket, uttalt over en bestemt av hans sønnesønner?

¹⁸ Av Isaks tvillingsønner var det Jakob som la for dagen en sann, brennende tro på Jehova Gud og hans dyrebare løfte. Derfor viste Jehova seg for Jakob i forskjellige syn og lovte at det var gjennom hans ættelinje alle folk ville bli velsignet. Jehova lot seg ikke forvirre av at Jakob fikk tolv sønner, men gjennom dem frambrakte han Israels tolv stammer. Israel var det nye navn som Jakob fikk av Gud. Men hvilken av disse tolv stammene skulle Ætten komme gjennom? Da Jakob lå på dødsleiet, drev Jehova ham til å uttale følgende velsignelse over sin fjerde sønn, Juda: «En ung løve er Juda; . . . Ikke skal kongespir vike fra Juda, ikke herskerstav fra hans føtter, inntil fredsfyrsten kommer, og folkene blir ham lydige.» (1 Mos. 49: 9, 10) Dette var en velsignelse som hadde tilknytning til et rike. Den var en forsikring om at Juda stamme skulle fostre den kongelige hersker som skulle ha kongespiret og herskerstaven i sin hånd, og som skulle være løven av Juda stamme. (Åpb. 5: 5) Han ville ha rett til å forlange lydighet av alle jordens folk og slekter. Derfor var det denne mann som måtte være Ætten.

19. Hvordan gikk det til at David ble den konge som den lovte Ætt skulle komme gjennom?

¹⁹ To hundre og trettini år etterat den døende Jakob eller Israel hadde uttalt denne velsignelsen over Juda, førte Jehova Gud Israels tolv stammer inn i det land som han hadde lovt deres forfader Abraham. Flere hundre år senere opprettet Gud på israelittenes anmodning et kongedømme over dem. Den første kongen var av Benjamin stamme. Etter denne konges død oppfylte Gud det løfte som hans velsignelse innebar, og innsatte et medlem av Juda stamme på Israels trone, nemlig den salvede ved navn David. Selv om David i egenskap av salvet konge var en messias eller en Kristus, var han ikke den Ætt som var blitt lovt Abraham, eller Guds kvinnes ætt. David var ikke utgått av Guds himmelske hustru, hans åndelige universelle organisasjon. Men fordi David var en nidkjær forkjemper for den rene tilbedelse og følgelig var et trofast vitne for Jehova, sverget Gud overfor David på at den lenge ventede Ætt skulle komme gjennom hans kongelige slektslinje, idet han sa: «Jeg [vil] etter deg oppreise din sønn som skal utgå av ditt liv, og jeg vil grunnfeste hans kongedømme. Han skal bygge et hus for mitt navn, og jeg vil trygge hans kongetrone til evig tid. . . . Fast skal ditt hus og ditt kongedømme stå til evig tid for ditt åsyn; din trone skal være grunnfestet til evig tid.» — 2 Sam. 7: 12—16.

20. Hva kom til jødenes forbauselse etter hvert tydelig fram med hensyn til den lovte Ætts rike etterat Jerusalem falt i 607 f. Kr.?

²⁰ I 607 før den kristne tidsalder ble merkelig nok Juda stammes og Davids families kongedømme omstyrtet, og den kongelige by Jerusalem falt. Siden da er det aldri mer blitt opprettet noe kongedømme i Jerusalem med en mann av Davids familie på tronen. Er den pakt om et evig kongedømme som Gud sverget på overfor kong David, blitt til intet? Nei, men Gud var i ferd med å berede noe forbausende nytt, noe som var fullstendig annerledes enn det menneskene ventet. På grunn av dette er det blitt mulig for alle mennesker av god vilje som lever nå, å synge den nye, den usigelige gledes sang. Det kom etter hvert tydelig fram av den måten Gud ordnet det hele på, at det evige kongedømme eller rike til hans kvinnes lovte ætt i sin tid ville bli opprettet som et himmelsk rike, langt høyere enn det jordiske rike som David hersket over fra Jerusalem. Men i seks hundre år etterat Davids families jordiske rike var blitt ødelagt, ventet trofaste israelitter på at Davids rike skulle bli gjenopprettet i Jerusalem. Det var derfor noe overraskende nytt de gikk i møte.

Mirakuløse nye ting

21. Hvilken jordisk slektslinje måtte den lovte Ætt komme gjennom, og hvorfor måtte han likevel være en virkelig Guds sønn?

²¹ Forat den lovte kongelige Ætt skulle kunne bli født i Abrahams slekt og i kong Davids linje, måtte han bli født som hebreer og av en kvinne som stammet fra kong David. Forat han skulle kunne være Guds kvinnes Ætt, måtte han samtidig utgå fra Guds universelle åndelige organisasjons himmelske medlemsskare. Dette var noe nytt i universets historie. Det betydde at Ætten måtte komme ned fra himmelen, fra åndepersonenes usynlige rike. Han måtte helt direkte og i egentlig forstand være en Guds sønn, for ikke noen mann på jorden kunne ta Guds himmelske kvinne eller hustru til ekte og bli den lovte Ætts far. Det var alene Gud som kunne være Ættens far.

22. Hvorfor ville ikke problemet med hensyn til at han skulle komme i Abrahams og Davids ættelinje bli løst ved at en Guds sønn fra himmelen materialiserte seg?

²² Hvordan gikk det så til at Ætten kom ned fra himmelen til jorden for å bli et menneske? Foregikk det ved at en av Guds åndesønner materialiserte seg eller inkarnerte seg som menneske? Nei, for det ville ikke ha vært noe nytt, noe annerledes, noe som var tilstrekkelig for anledningen. Etterat Adam og Eva var blitt drevet ut av Edens paradis for å dø for sin synd, hadde fra tid til annen noen av Guds himmelske sønner materialisert seg. De kjerubene som Gud stilte øst for Edens hage for å vokte veien til livets tre der inne, materialiserte seg ved inkarnasjon. Det vil si at de på en mirakuløs måte iførte sitt usynlige jeg et synlig, kjødelig legeme. Men selv om disse kjerubene således iførte seg menneskelig kjød i overensstemmelse med Guds, Dommerens, hensikt, ble de ikke derved Adam og Evas sønner. Disse materialiserte kjerubene fikk ikke sitt kjøtt og blod fra Adam og Eva. I tidens løp var det også noen engler som materialiserte seg og viste seg for Abraham og for kong David, men de fikk ikke sine kjødelige legemer fra Abraham eller David slik at de ble Abrahams og Davids kjødelige ætt. Nei, problemet ville ikke bli løst ved at en av Guds himmelske sønner materialiserte seg eller iførte seg menneskeskikkelse. Hvordan ville det så bli løst?

23. Hvordan overbrakte Gabriel Maria budskapet om at hun skulle få et barn?

²³ Henimot slutten av år 3 før den kristne tidsregning materialiserte Guds engel Gabriel seg eller iførte seg menneskeskikkelse. Slik viste han seg for en ugift jødisk pike som het Maria og tilhørte Davids kongelige ættelinje. Han fortalte Maria om noe nytt som skulle inntreffe, noe som skulle skje uavhengig av hennes ekteskap, og sa: «Se! du skal unnfange i ditt liv og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus. Han skal bli stor og kalles den Høyestes Sønn, og Jehova Gud skal gi ham hans far Davids trone, og han skal være konge over Jakobs hus til evig tid, og det skal ikke være ende på hans kongedømme.» «Hvordan skal dette gå til, da jeg ikke har omgang med en mann?» spurte Maria. Gabriel forklarte: «Hellig ånd skal komme over deg, og kraft fra den Høyeste skal overskygge deg. Av den grunn skal også det som fødes, kalles hellig, Guds Sønn.» Maria var villig til at Gud skulle benytte henne på en slik mirakuløs måte, og sa: «Se! Jehovas slavinne! Måtte det skje med meg i overensstemmelse med din erklæring.» (Luk. 1: 26—38, NW) Men på hvilken måte?

24. Hva nytt fant sted i himmelen forat Maria skulle kunne unnfange Guds Sønn i sitt jomfruelige morsliv?

²⁴ Noe underlig og nytt fant deretter sted i de usynlige himler, høyt over solen, høyt ovenfor vår materielle verden. Jehovas førstefødte og enbårne Sønn var ikke lenger å finne blant Guds himmelske sønners rekker. Hva var det som hadde hendt? Gud hadde latt denne ypperste Sønn forlate Hans kvinnes eller himmelske universelle organisasjons skjød, og han hadde sendt ham ned fra himmelen for å bli født som et lite menneskebarn av Maria, jomfruen. (Joh. 3: 16, 17) Guds elskede Sønn ga fra seg all sin himmelske herlighet og makt, og ga til og med avkall på sitt herlige himmelske legeme, sin gudlignende skikkelse. (Fil. 2: 5—8) Deretter overførte Gud sin Sønns livskraft fra himmelen og til Marias jomfruelige morsliv. Således ble Maria fruktsommelig ved hjelp av Guds hellige ånd eller virksomme kraft, og ikke på grunn av at hun hadde hatt kjønnslig omgang med noen mann.

25. Hva ble Guds Sønn født som av Maria?

²⁵ En tid etterat det begynte å vise seg at Maria var gravid, adlød Josef, som var tømmermann, men tilhørte Davids kongelige linje, Guds befaling og tok Maria til hustru for å beskytte henne. Da Guds tid til det var inne, ble det derfor født et hellig barn, en «Guds Sønn», som var fra hans himmelske kvinne eller hustru. Han ble født av Maria som en virkelig menneskeskapning, i Davids kongelige ættelinje og som Davids arving. Etter som han hadde vært den allmektige Guds talerør eller Ord mens han var i himmelen, kunne det mirakel som skjedde, beskrives på denne måten: «Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet en herlighet som den en enbåren sønn har fra sin far — full av nåde og sannhet.» — Joh. 1: 14.

26. Hvorfor var så Guds Sønn ikke en inkarnasjon da han var på jorden?

²⁶ Denne beskrivelsen sier ikke at Guds Sønn fremdeles hadde sitt himmelske legeme og bare var materialisert eller inkarnert eller ikledd kjød, gjør den vel? Nei, den sier at Guds himmelske Sønn «ble kjød». Han ble ikke noe annet enn et menneske, men han var et hellig menneske etter som han hadde en syndfri himmelsk Far, og vedble derfor å være Guds syndfrie Sønn. Om dette leser vi: «Da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne.» (Gal. 4: 4) «Om hans Sønn, som etter kjødet er kommet av Davids ætt, som etter hellighets ånd er godtgjort å være Guds veldige Sønn . . . , Jesus Kristus, vår Herre.» — Rom. 1: 3, 4.

27. a) Hvordan skaffet Gud til veie vitner til hans Sønns fødsel? b) Hvordan ble det vist at dette innebar et godt budskap for himmelen også, og hva dannet det grunnlaget for virkeliggjørelsen av?

²⁷ Dette var noe strålende nytt, og det var et uforlignelig uttrykk for Guds kjærlighet til mennesker av god vilje. Forat dette betydningsfulle, mirakuløse nye — det at et fullkomment, syndfritt guttebarn ble født av en jomfru — ikke skulle gå ubemerket hen, og forat det skulle være vitner til denne begivenheten som innebar et godt budskap, sendte Gud sin engel til noen hyrder i nærheten av Betlehem, akkurat der hvor David selv hadde arbeidet som hyrde, for å si til dem: «Jeg kunngjør for dere et godt budskap om en stor glede som skal bli hele folket til del, for det ble i dag født dere en Frelser, som er Kristus, Herren, i Davids by.» Dette var et godt budskap for himmelen også, og derfor viste en mengde av den himmelske hærskare seg for hyrdene og priste Gud og sa: «Ære i det høye der oppe til Gud, og på jorden fred blant mennesker av god vilje [eller: blant mennesker som han godkjenner].» (Luk. 2: 10—14, NW, fotnote) Denne begivenheten vil aldri gjenta seg blant menneskene. Den rettmessige arving til Davids kongeverdighet og trone var blitt født uten synd, og det dannet grunnlaget for at andre herlige nye ting kunne bli til virkelighet.