Guds venn eller denne verdens venn?

Det lønner seg å ha gode venner. Skulle du ønske at du hadde den mektigste i universet til din venn? Du kan oppnå hans vennskap, men bare på hans betingelser.

«I 1850 sto bare 15 prosent av De forente staters befolkning tilsluttet et trossamfunn. I dag er det over 60 prosent som gjør det. . . . Det er ikke til å komme forbi at det foregår en åndelig oppvåkning. Man kan forstå det av de dynamiske legmannsbevegelser, av at de religiøse ledere er blitt dyktigere, av menighetenes omfattende byggeprogrammer, av at masse-evangeliseringen har dukket opp igjen.» Dette er en uttalelse av dr. E. L. R. Elson, president Eisenhowers prest. — New York Times, 24. juni 1957.

Men er det ikke noe som ikke stemmer et eller annet sted? Times’ utgave for 26. september siterte en rapport fra FBI som viste at i løpet av de første seks måneder i 1957 var det en økning på 8,4 prosent i antall forbrytelser i forhold til de første seks måneder i foregående år, slik at det ble et større tall enn noensinne. Rapporten viste også at hvis denne tendensen fortsatte, ville 1957 bli det sjette år på rad som det ble meldt over to millioner større forbrytelser til FBI.

Den holdning en katolsk biskop i Saginaw i Michigan inntok, var mer i overensstemmelse med de faktiske forhold. Han mente at over en fjerdedel av alle som går for å være katolikker, bare «dinglet med» eller var frafalne, og at på samme tid som det «har vært god framgang med hensyn til den materielle tilstand i bispedømmene, . . . er det noe ganske annet med den åndelige tilstand». — Time, 23. september 1957.

Den bemerkning dr. R. W. Sockman kom med for en tid siden, er også mer passende, for han sa at «trossamfunnenes medlemstall øker, men utviklingen av den personlige åndelighet står i stampe. . . . Det enkelte menneske oppnår ikke den livsviktige kontakt med Gud». — New York Times, 21. oktober 1957.

Hva kommer det av at det eksisterer en slik tilsynelatende paradoksal situasjon, at det i land som U.S.A., hvor det er et alle tiders høydepunkt i trossamfunnenes medlemstall, samtidig er et alle tiders høydepunkt i antall større forbrytelser som er begått? Og hvorfor kan det sies at «utviklingen av den personlige åndelighet står i stampe»? Hvorfor? Fordi størstedelen av alle dem som søker hen til religiøse organisasjoner nå i vår tid, i virkeligheten ikke er interessert i å oppnå «den livsviktige kontakt med Gud». De ønsker å være venner både med Gud og med denne verden. De vil gjerne henge fast ved Gud, for hans vennskap er godt å ha i vanskelige tider eller når døden kommer, men de ville aldri tenke på å forsøke å dyrke hans vennskap på bekostning av sitt vennskap med verden.

Hvorfor det er umulig

Derved begår de en stor feil. Ville en mann som er ved sine fulle fem, tenke at han kunne reise østover og vestover på en og samme tid? Eller gå oppover samtidig med at han gikk nedover? Eller ville han be om en tallerken suppe som var både varm og kald? Selvfølgelig ikke! Men det er akkurat like umulig å forsøke å være både Guds venn og denne verdens venn, og likevel er det nettopp det de fleste såkalte kristne forsøker, noe som er årsak til at trossamfunnenes stigende medlemstall ikke blir etterfulgt av bedre moral og større åndelighet.

Jesus gjorde ikke noe slikt feilgrep da han var på jorden. Angående seg selv og sine etterfølgere sa han i bønn: «De er ikke av verden, liksom jeg ikke er av verden.» Og henvendt til dem uttalte han: «Fordi I ikke er av verden, men jeg har utvalgt eder av verden, derfor hater verden eder.» — Joh. 17: 16; 15: 19.

Hans apostler og første disipler forsto dette på rette måte. Derfor skrev hans elskede apostel Johannes: «Elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden! Om noen elsker verden, da er kjærligheten til Faderen ikke i ham.» Og derfor irettesatte disippelen Jakob noen så strengt: «I utro! vet I ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud?» — 1 Joh. 2: 15; Jak. 4: 4.

Hvorfor skulle det være så umulig å være venner både med Gud og med denne verden eller «tingenes ordning», som den også blir kalt? Det er fordi denne verden ikke bare består av en synlig del eller «jord», som innbefatter dens handelsvesen, politikk, religionssystemer og samfunnsordning, men også av usynlige «himler» som utgjøres av Satan og hans onde engler. — 2 Pet. 3: 7.

Den synlige del av denne verden blir styrt fra de usynlige «himler», den har Satans ånd og gjør hans vilje. Han er «høvdingen over luftens makter, den ånd som nå er virksom i vantroens barn». Det er grunnen til at Jesus omtalte Satan som «denne verdens fyrste», og til at Paulus kalte ham for «denne verdens gud» som «har forblindet de vantros sinn». Ja, «hele verden er i den ondes vold». Etter som Satan er Jehova Guds bitre fiende, kan alle som ønsker å være Guds venner, selvfølgelig ikke ha noe med Satans verden å gjøre; — Ef. 2: 2; Joh. 12: 31; 2 Kor. 4: 4; 1 Joh. 5: 19, LB.

Når det er slik det forholder seg, hvordan kan vi da unngå å knytte vennskap med denne verden? Ved å gå i kloster eller bli eremitt? Nei, det finnes ikke støtte for noe slikt i Bibelen — det er i de hedenske religioner det blir praktisert. Hverken Jesus eller noen av hans nærmeste etterfølgere trakk seg tilbake fra samkvem med sine medmennesker, men likevel var de ikke denne verdens venner. — Matt. 4: 17.

Hvordan man kan holde seg atskilt fra verden

Gud sendte Jesus til jorden forat han skulle utføre en forlikelsens tjeneste som hans sendemann eller sendebud. Etterat Jesus vendte tilbake til himmelen, har hans etterfølgere tjent i hans sted, som apostelen Paulus sier: «Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formante ved oss; vi ber i Kristi sted: La eder forlike med Gud!» for å få den rette sinnsinnstilling som det ventes at vi, i egenskap av sendebud, skal ha, må vi ’slutte med å la oss forme etter denne tingenes ordning, men bli forvandlet ved at vi fornyer vårt sinn, så vi kan bevise for oss selv hva som er Guds gode og antagelige og fullstendige vilje’. — 2 Kor. 5: 20; Rom. 12: 2, NW.

En sendemann retter seg samvittighetsfullt etter lovene i det landet han er sendt til. Men han viser til enhver tid troskap mot den regjering som har sendt ham. Slik er det også med oss som innvigde kristne; det er i første rekke Guds rike som har krav på vår lojalitet, ikke denne verdens regjeringer. Derfor ber vi ikke bare «komme ditt rike», men vil stadig ’søke først Guds rike og hans rettferdighet’. Og liksom en sendemann ikke blander seg bort i de politiske anliggender i det landet han er sendt til, kan heller ikke vi blande oss bort i de politiske spørsmål som splitter denne verdens nasjoner. — Matt. 6: 10, 33.

Det var denne handlemåte Jesus fulgte. Han nektet å la seg innblande i politikk, og slo ganske enkelt fast: «Mitt rike er ikke av denne verden.» Han viste tydelig hvor man må trekke grensen, da han sa: «Gi da keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er!» Keiseren har rett til å kreve skatt, noe spørsmålet ved denne anledningen dreide seg om, men vårt hjertes ’udelte hengivenhet’ og vårt liv hører Jehova Gud til, for, som Paulus viser, «har [vi] vårt borgerskap i himlene». — Joh. 18: 36; Matt. 22: 21; 2 Mos. 20: 5, NW; Fil. 3: 20, NW.

For å kunne være Guds venn, den Herskers venn som har utnevnt oss til å være hans sendemenn, må vi ikke la oss innblande i denne verdens kommersielle foretagender, akkurat som en verdslig sendemann heller ikke kan la seg oppsluke av å legge seg opp en stor formue i det landet han er blitt sendt til. Han er ikke blitt sendt dit for å gjøre seg rik, men for å ivareta sitt lands interesser. Det betyr derfor at i stedet for å bukke under for kjærligheten til penger, «som rot til alt ondt», vil vi framelske «gudsfrykt med nøysomhet», som er en stor vinning. I stedet for å ’samle oss skatter på jorden’, vil vi altså trofast ivareta Guds rikes interesser og derved ’samle oss skatter i himmelen’ og bli «rike på gode gjerninger». — 1 Tim. 6: 10, 6; Matt. 6: 19, 20; 1 Tim. 6: 18.

Også i denne henseende var Jesus et forbilde for oss. Tenk hvilke rikdommer han kunne ha hopet seg opp hvis han hadde gjort forretning på sin evne til å helbrede! Men tanken på å gjøre noe slikt var så fremmed for ham at han kunne si: «Revene har huler, og himmelens fugler reder; men Menneskesønnen har ikke det han kan helle sitt hode til.» Og han advarte sine etterfølgere mot å forsøke å være venner både med Gud og med den begjærlige kommersialisme eller materialisme, for han sa: «I kan ikke tjene Gud og mammon.» — Matt. 8: 20; 6: 24.

For å være Guds venner, må vi også leve et rent liv, være fullstendig hengitt til rettferdigheten og så nøyaktig som mulig følge det fullkomne eksempel som Jesus Kristus har satt. Bare hvis vi gjør det, kan vi på en tilbørlig måte tjene som sendemenn for den hellige Gud Jehova. Vi må derfor være omhyggelige med å holde oss «uplettet av verden», og være klar over at «alt det som er i verden, kjødets lyst og øynenes lyst og storaktighet i levnet, er ikke av Faderen, men av verden». — Jak. 1: 27; 1 Joh. 2: 16.

Og endelig må vi, for å være Guds venner, som hans sendemenn holde oss atskilt fra de religionssamfunn som er en del av denne verden, og som ikke stemmer overens med hans Ord, Bibelen. Det ble på det strengeste forbudt israelittene å slutte forbund med eller ha åndelig fellesskap med folk av andre religioner. Jesus, vårt store forbilde, nektet å gjøre felles sak med fariseerne, sadduseerne og herodianerne på hans tid. De kristne har fått denne befaling: «Dra ikke i fremmed åk med vantro! for hva samlag har rettferd med urett, eller hva samfunn har lys med mørke? Og hva samklang er det mellom Kristus og Belial, eller hva lodd og del har en troende med en vantro? Og hva enighet er det mellom Guds tempel og avguder?» — 2 Kor. 6: 14—16.

Av det ovenstående framgår det klart hvorfor forbrytelsene tiltar og «utviklingen av den personlige åndelighet står i stampe», selv i de land hvor de religiøse samfunns medlemstall stiger. Burlingame ga på en treffende måte uttrykk for det i sin bok The American Conscience [Amerikanernes samvittighet]: «Våre religiøse samfunn har for det meste gått over til å bli foreninger for selskapelig samvær — noe som er hyggelig i en tid full av bekymringer, men som ikke medfører noe ansvar.» For å være Guds venner må vi påta oss det ansvar å være hans sendemenn. Og det innebærer at vi må sette Guds interesser, hans rikes interesser, først i vårt liv, at vi ikke kan forsøke å dele vår troskap mellom det og denne verdens nasjoner, at vi ikke kan forsømme Guds rike til fordel for økonomisk vinning, at vi ikke må føre vanære over Gud og hans rike ved å oppføre oss på en måte som ikke sømmer seg for kristne sendemenn, og at vi ikke må gjøre felles sak med verdslige religiøse organisasjoner som ikke er i harmoni med hans Ord.

Hvis vi forsøker å være venner både med Gud og med verden, kommer vi til å være ’lunkne og derfor bli utspydd’. Men hvis vi konsentrerer oss om å være Guds venner og gi ham «udelt hengivenhet», vil han i sin tid ta oss imot i «de evige boliger» i sin rettferdige nye verden. — Åpb. 3: 16; Luk. 16: 9; 2 Pet. 3: 13.