Fortidens ambassadører
I BIBELSK tid var det å være en konges ambassadør ensbetydende med å ha en høy stilling, og slike ambassadører nøt stor respekt. I likhet med vår tids ambassadører overbrakte de viktige budskaper fra sin konge til andre lands regjeringssjefer. Mens de befant seg innenfor et annet lands territorium, ble de beskyttet, akkurat som våre dagers ambassadører. Hermed er det imidlertid slutt på likhetspunktene.
I motsetning til vår tids ambassadører bodde ikke fortidens ambassadører i et fremmed lands hovedstad sammen med en stab av sekretærer, kontorister, rådgivere og andre hjelpere. De gjorde ikke noe annet enn å reise med budskaper mellom sin konge og andre herskere. De hadde ingen myndighet til å forhandle eller til å treffe avgjørelser for sin konge. Når de overbrakte et budskap til en hersker og han ikke ga det ventede svar, måtte de dra hjem igjen for å få nærmere instrukser. Hvis deres konge hadde forutsett svaret, kunne han imidlertid på forhånd ha gitt dem beskjed om hva de skulle svare. De ambassadørene som gibeonittene sendte til Josva, hadde tydeligvis fått ordre om å inngå en pakt med israelittene. — Jos. 9: 3—15.
Det kunne føre til krig å gi en ambassadør dårlig behandling. På kong Davids tid brøt det ut krig fordi noen gjorde dette. Da ammonittenes konge var død, sendte David i fredelig hensikt noen ambassadører til dem for at de skulle overbringe hans kondolanser. De misforsto hans hensikter og vanæret hans sendemenn ved å rake av halvparten av deres skjegg og skjære av deres klær midt på, fra setet og ned. Dette var et brudd på den anerkjente praksis at en skulle respektere ambassadører og gi dem beskyttelse. Det brøt ut krig, og ammonittene ble slått. — 2 Sam. 10: 2—19.
Brukt når det var fare for krig
I våre dager er det skikk å kalle hjem en ambassadør når de diplomatiske forbindelsene med en regjering blir brutt, men i bibelsk tid sendte nasjonene ambassadører til hverandre når det var et spent forhold mellom dem, for at de skulle gjenopprette de fredelige forbindelsene. Når det var fare for at det skulle bryte ut krig mellom to land, sendte de derfor ambassadører eller sendemenn til hverandre. Jesus Kristus fortalte en lignelse angående dette. Han sa: «Hvilken konge som drar ut for å møte en annen konge i strid, setter seg ikke først ned og rådslår om han med ti tusen er i stand til å møte den som kommer imot ham med tjue tusen? Men kan han ikke det, da skikker han sendemenn [ambassadører, NW] til ham, mens han ennå er langt borte, og tinger om fred.» — Luk. 14: 31, 32.
Et eksempel på hvordan slike ambassadører ble brukt når en forsøkte å forhindre at det brøt ut krig, har vi i beretningen om Jefta, som var dommer i Israel. Han sendte sendebud til ammonittenes konge i et forsøk på å løse en uoverensstemmelse i forbindelse med retten til et landområde. Beretningen sier: «Ammonittenes konge hørte ikke på de ord som Jeftas sendebud bar fram til ham.» (Dom. 11: 28) Jehova ga Jefta seier i den krigen som fulgte.
Da israelittene vandret i ørkenen, benyttet de seg av ambassadører eller sendebud for å få lov til å dra gjennom edomittenes landområder. De som ble sendt til kongen i Edom, sa blant annet: «Kjære, la oss få dra gjennom ditt land! Vi skal hverken gå gjennom aker eller vingård, heller ikke drikke vann av noen brønn; etter kongeveien vil vi dra og ikke bøye av hverken til høyre eller til venstre, før vi er kommet gjennom ditt land.» (4 Mos. 20: 17) Selv om edomittene ikke ville høre på denne anmodningen og nektet å gi israelittene lov til å dra gjennom deres land — de sendte til og med ut soldater for å forhindre det — er det ikke noe som tyder på at de la hånd på sendebudene. Disse ambassadørene overbrakte edomittenes svar til Moses, som så førte israelittene utenom deres landområde.
Ambassadører ble også brukt til å overbringe utfordringer og krigserklæringer. Amasja, Judas konge, sendte for eksempel en ambassadør til Joas, Israels konge, og utfordret ham til kamp. (2 Kong. 14: 8) Rabsake var en av de ambassadørene som kong Sankerib av Assyria sendte for å erklære kong Esekias i Jerusalem krig. Ved det kongelige hoff i Assyria var «Rabsake» en tittel som betydde «øverste munnskjenk». Kongen av Assyria brukte denne framstående embetsmannen som sin personlige budbærer til kong Esekias. Trass i den assyriske ambassadørens skryt klarte ikke assyrerne å innta Jerusalem, for Jehova Gud kjempet for sitt folk og drepte på én natt 185 000 mann. — 2 Kong. 18: 19; 19: 35.
Kristne ambassadører
I de kristne greske skrifter blir ordet «ambassadør» (NW) brukt i overført betydning om Kristi salvede etterfølgere. Fordi Kristus ble gjort til ambassadør for Guds rike, blir hans etterfølgere, som forkynner hans budskap om Riket for nasjonene, omtalt som ambassadører. I motsetning til de offentlige ambassadører som kongene i fortiden sendte ut, blir de ikke sendt spesielt til regjeringssjefer. Deres budskap er et budskap som går ut på at alle mennesker må bli forlikt med den himmelske Konge, Jehova Gud, ved hans Sønn, Jesus Kristus, slik at de kan komme i et godt forhold til ham.
Med tanke på Kristi salvede etterfølgere sa Paulus, en av Jesu Kristi apostler: «Vi er derfor ambassadører som er stedfortredere for Kristus, som om Gud bønnfalt gjennom oss. Som stedfortredere for Kristus ber vi: ’Bli forlikt med Gud.’» (2 Kor. 5: 20, NW) Mennesker som handler i samsvar med deres bønn og slutter fred med Jehova Gud ved hans kongelige Sønn, vil ikke kjempe imot Gud og Kristus i det kommende slag på Guds, den allmektiges, store dag. (Åpb. 16: 14, 16) På denne måten utfører Kristi salvede etterfølgere sitt oppdrag som ambassadører for sin Konge, Jehova Gud.