Guds minne
«Vær ikke forundret over dette, for den time kommer da alle de som er i minnegravstedene, skal høre hans røst og komme ut.» — Joh. 5: 28, 29, NW.
1. Hva er Guds endelige hensikt med hensyn til menneskene, hvordan vil den bli fullført, og hva er den avhengig av?
ET FULLKOMMENT menneske er en fullkommen gjenspeiling av sin herlige Skaper. Slik var det i den første tiden det fantes menneskeliv på jorden, og slik skal det på nytt bli når Gud atter en gang tar bolig hos menneskene i forbindelse med at «den hellige stad, det nye Jerusalem,» forestår forvaltningen. Når så alle ting er gjort nye og hvert enkelt individs livsmønster til slutt er helbredet for enhver ufullkommenhet, vil alle som lever på denne fornyede jord, atter gjenspeile sin Skapers bilde til fullkommenhet, liksom en klar og stille vannkulp vakkert gjenspeiler aftenhimmelen og alle detaljer i de bergvegger og det løvverk den er innrammet av. Den tiden er vel verdt at vi forestiller oss den og ser fram til den, men den er blant annet helt avhengig av Guds minne. — Åpb. 21: 2—5; 22: 1—3.
2. Hvordan bør vi føle oss berørt når vi er klar over at vår tid er en dommens dag?
2 Si ikke til deg selv: ’Nå ja, men den dag er langt borte, og i mellomtiden føler jeg meg i høy grad trellbundet til den nåværende onde tingenes ordning og dens fordervende innflytelse.’ Hensikten med denne artikkelen er å hjelpe deg til å forstå at dette er en dommens dag, og at det nettopp nå er mulig og høyst nødvendig for deg å bringe ditt livsmønster i overensstemmelse med de nye himler og den nye jord som et medlem av den nye verdens samfunn. Dette er en avgjørelsens dag, da man må treffe sitt valg enten for eller imot Guds rettferdige, hellige vilje og hensikt. Som det ble sagt til Johannes like etter det herlige syn som er nevnt ovenfor: «Tiden er nær. La den som gjør urett, fremdeles gjøre urett, og den urene fremdeles bli uren, og den rettferdige fremdeles gjøre rettferdighet, og den hellige fremdeles bli helliggjort!» — Åpb. 22: 10, 11.
3. Hvor finner vi grunnlaget for vårt studium, og hvordan skal uttrykket «livsmønster» forstås?
3 Sier du fremdeles at forholdene går deg for sterkt imot, og er du forundret over påstanden om at det hele avhenger av Guds minne? La oss gripe saken an fra apostelens synsvinkel i hans utlegning i Hebreerne, kapitel 11, for å få svar på spørsmålet og for å kunne se dette emne og det stoff som hører inn under det, i det rette lys. Dette kapitel vil være godt kjent for mange av våre lesere som en storslagen definisjon av og beretning om tro. Det er det naturligvis også, men selve kjernen i vårt emne om Guds minne er innflettet i det, og det gjelder likeledes den side av saken som har med vårt livsmønster å gjøre. Vi bør kanskje straks forklare at vi med uttrykket «livsmønster» rett og slett mener det slags menneske man er og det slags liv man fører, alt etter som man lar seg styre av bestemte veiledende prinsipper — eller også, som tilfelle er med mange i dag — av en total mangel på prinsipper, og bare lar seg drive av sted med strømmen.
4. a) Hvem viser vi tro på? b) Hvilken belønning er nevnt i Hebreerne, kapitel 11?
4 I Hebreerne, kapitel 11, vil du legge merke til at apostelen introduserer alle de navngitte menneskene med uttrykket: «Ved tro . . .» Deretter nevner han i hvert enkelt tilfelle kjensgjerninger som bevitner vedkommendes sterke tro. Ja, men tro på hvem og på hva? Dette er det spørsmål som opptar oss for øyeblikket, og Paulus besvarer det ved å si at «den som trer fram for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham». (Heb. 11: 6) Dette betyr mer enn å erkjenne at det finnes en Gud, for det betyr å erkjenne at han alltid er, eller alltid eksisterer, han som eksisterer i kraft av seg selv. (Sl. 90: 2) Sammen med dette må en også tro på løftet om en belønning for dem som oppriktig søker ham. Og etter som Gud eksisterer for evig, er det logisk å slutte seg til at den som beholder Guds gunst, kan fortsette og glede seg over belønningen for evig. Hva består så belønningen i? Brevskriveren uttaler seg nærmere om dette litt senere i samme kapitel når han sier at alle disse troens mennesker trakter «etter et bedre sted, det vil si et som hører himmelen til», og at Gud «har gjort en by ferdig til dem». Enda senere i samme brev identifiserer han direkte denne byen som «en by som tilhører den levende [selveksisterende] Gud, det himmelske Jerusalem». (Heb. 11: 16; 12: 22, NW; se også Åpenbaringen 21: 2.) Dette bringer våre tanker helt fram til den endelige oppfyllelsen av det guddommelige mønster. Samtidig får vi forbindelse med den fjerne fortid, for Paulus fører opp Abel som den første av dem som la sann tro for dagen. Det er på grunn av denne sammenknytting av den fjerne fortid og den fjerne framtid at begrepene minne og mønster kommer inn i bildet. Disse to ordene har sterk forbindelse med hverandre, og vi har nå i sinne å drøfte dem i all korthet.
Minnet
5, 6. a) Hvordan kan man se at hukommelsen er en enestående egenskap? b) Hvordan er den også en dyrebar gave?
5 Hva er så minnet? Minnet eller hukommelsen er den mentale egenskap som setter oss i stand til å bevare og gjenkalle oss tidligere tanker og inntrykk. Vi behøver ikke å befatte oss med hvordan hukommelsen virker i den menneskelige hjerne, ja, vi tviler faktisk på at det kan gis et noenlunde sikkert vitenskapelig svar på dette. Selv om de fleste av oss sukker og bærer oss over hvor mangelfull og ufullkommen hukommelse vi har, for eksempel når vi treffer noen vi godt kjenner, men ikke kan huske navnet på eller kanskje nevner et galt navn, så kan vi likevel ikke annet enn undre oss over hvor uhyre omfattende og rik på muligheter denne egenskapen er. Man kan rent bli fortumlet når man stanser opp og tenker over hva menneskesinnet er i stand til i denne henseende til tross for at det er så ufullkomment. En begavet musiker som benytter sitt sinn sammen med andre evner, kan for eksempel sette seg til et klaver og spille i timevis, huske og gjengi den mest kompliserte musikk nøyaktig med harmonisering og det hele. Ved nærmere ettertanke virker det sannsynlig at menneskene når de på ny blir ført fram til fullkommenhet, vil være begunstiget med en ubegrenset evne til helt fullkomment å kunne huske alt de ønsker og bestemmer seg for å huske. På den annen side vil de også med vilje kunne glemme alt de ønsker å få ut av sitt sinn. Et fullkomment menneske vil aldri behøve å si: ’Å, jeg skulle ønske jeg kunne huske’ eller ’jeg skulle ønske jeg kunne glemme.’ Vi ønsker alle at den dagen snart må komme.
6 I tillegg til at hukommelsen er en vidunderlig gave, er den også en meget dyrebar gave, selvfølgelig under den forutsetning at vi har dyrebare minner. Selv under de nåværende forhold opplever vi den inderligste glede og fornøyelse når vi ved hjelp av hukommelsen gjenkaller oss en særlig lykkelig opplevelse og gjennomlever den på nytt. Kanskje er det et minne fra en gang for lenge siden, da vi for første gang fant en som vi opplevde all den dype glede med som sant vennskap kan bringe. Mange av våre lesere har sikkert også et lyst minne om hva det betydde for dem da det for første gang gikk opp for dem at de hadde kommet fram til en riktig forståelse av Jehovas vidunderlige hensikt og nådige foranstaltning. Ja, slike minner er både sterke og rørende, og kan på grunn av sin usedvanlige evne til å gjøre inntrykk på oss, røre oss like inn til det dypeste av vårt hjerte og sinn og lokke fram et lykkelig smil på våre lepper, eller kanskje en ubuden tåre i øyekroken. La oss for all del fullt ut verdsette denne kjærlige gave fra en nådig Skaper, og la oss bruke den forstandig.
7. Hvor finner vi den beste veileder med hensyn til Guds hensikt, og hva gir dette oss innsikt i?
7 Hva så med Guds minne? Det ville være formastelig av menneskeskapninger å drøfte Skaperens sinn, hvordan det virker og hvilke funksjoner og egenskaper det har, uten i den utstrekning det har behaget Skaperen selv å gi menneskene opplysninger om dette. Har han gjort det? Ja, i sannhet. Selv det synlige skaperverk vitner på en storslagen måte om et skapersinn med ubegrensede evner og en uendelig visdom, for, som apostelen sier: «Hans usynlige egenskaper ses tydelig fra verdens skapelse av, fordi de blir forstått av de ting som er skapt, både hans evige makt og hans guddommelighet.» (Rom. 1: 20, NW) Det er imidlertid i og ved sitt skrevne Ord det har behaget Gud å gi en meget mer omfattende åpenbaring av sin hensikt angående den menneskelige familie, og dermed også gi oss innsikt i hvorledes hans sinn virker. Først leser vi i beretningen om menneskets skapelse at Gud sa: «La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår lignelse.» (1 Mos. 1: 26) Det innbefatter avgjort en likhet når det gjelder mentale egenskaper og de prosesser som har med tenkeevnen og hukommelsen å gjøre. Ja, faktum er at den første samtale som er gjengitt i Bibelen, omfattet en hukommelsesprøve. Slangen sa til Eva: «Har Gud virkelig sagt . . .?» Og Eva viste ved sitt svar at hun husket og forsto hva Gud hadde sagt, og var i stand til å gjenta det fullkomment. — 1 Mos. 3: 1—3.
8. Hva åpenbarer Bibelen med hensyn til Guds minne i den utstrekning det angår hans hensikt?
8 La oss nå gripe dette spørsmålet om Guds minne an ut fra de ting som er behandlet i Hebreerne, ellevte kapitel. Vi husker at når Paulus der kommer med den lange listen over menn og kvinner med tro, så taler han samtidig om den belønning de alle som én viste tro på. Denne belønning viste seg å være en by av himmelsk opprinnelse. Men ble det sagt noe til Abel, det første troens menneske, om en by? Nei, men på Abels tid hadde Gud allerede gitt sitt opprinnelige løfte — ikke om noen by, men om kvinnens ætt som til slutt skulle knuse slangens hode. (1 Mos. 3: 15; Rom. 16: 20) Etter et studium av dette emne i Skriften er det ikke noe som står klarere for oss enn det faktum at Gud alltid husker dette opprinnelige løfte. Ikke nok med det, men han visste og bestemte nøyaktig hvordan dette løfte til slutt skulle bli oppfylt, for han erklærer selv: «Jeg er Gud, og . . . det er ingen som jeg, jeg som fra begynnelsen forkynner enden, . . . [og] som sier: Mitt råd skal bli fullbyrdet, og alt det jeg vil, det gjør jeg.» (Es. 46: 9, 10) Denne storartede uttalelsen viser at Guds minne aldri virker på en tilfeldig måte, noe som så ofte er tilfelle med oss når det inntreffer et eller annet som oppfrisker vår hukommelse på et punkt fordi det vår oppmerksomhet da blir rettet mot, har nær tilknytning til dette punktet. Når det står at Gud kjente og forkynte enden fra begynnelsen, betyr det tvert imot at han alltid er oppmerksom på den og alltid og med overlegg bevarer den i sin hukommelse. Det betyr også noe annet. Det betyr at han er en Gud som har hensikter og uttenker råd. Dermed kommer vi inn på det andre ordet vi er interessert i, nemlig «mønster».
Mønster
9. Hvordan blir ordet «mønster» brukt i Bibelen, og hvilket annet ord har det tilknytning til?
9 Et mønster er noe som er dannet eller uttenkt forat det skal tjene som en ledetråd eller en modell til kopiering. Det har en lignende betydning som ordet «forbilde», som betegner et bilde eller en framstilling av noe som skal komme. Ordet «mønster» forekommer noen få ganger i de forskjellige oversettelser av Bibelen. Et godt eksempel på dets bruk finner vi i Hebreerne, kapitel 8 (NW), hvor apostelen sier følgende om de israelittiske prester og arrangementene i forbindelse med tabernaklet: «Disse menn yter hellig tjeneste som en forbilledlig framstilling og en skygge av de himmelske ting; liksom Moses, da han skulle til å gjøre det fullstendige telt, fikk den guddommelige befaling: For han sier: ’Se til at du gjør alle ting i samsvar med det mønster [fotnote: forbilde] som ble vist deg på fjellet.’» (Heb. 8: 5) Deretter går Paulus over til å forklare oppfyllelsen av mønsteret eller forbildet, idet han viser den nære overensstemmelse mellom oppfyllelse og mønster, men samtidig viser hvordan oppfyllelsen er langt bedre og større. Praktisk talt hele brevet til Hebreerne er basert på denne form for utlegning.
10. a) Hva er et mønster alltid forbundet med? b) Hvordan gjelder dette de ting vi studerer?
10 Vær så vennlig å legge merke til at når vi taler om et mønster eller forbilde, så er det til dette alltid knyttet tanken om en spesiell hensikt, eller noe som er uttenkt. Selve mønsteret blir fra begynnelsen av laget med tanke på et bestemt mål, og ikke på slump. I hvert skritt på veien fram og i alle handlinger i saken må det videre være nøyaktig overensstemmelse med det opprinnelige mønster, idet man ser fram til at dette ønskede mål til slutt blir nådd. Det kan bli gjort tilføyelser og utvidelser, men de må alle være i samsvar med det opprinnelige mønster og den hensikt som er knyttet til det. Se hvordan dette gjelder de ting vi nettopp har drøftet. I dette tilfelle var ikke det opprinnelige mønster noe håndgripelig og materielt, men det var et løftets ord som ble gitt i Eden, løftet om en ætt. Dette var det eneste løfte Abel hadde som et grunnlag for tro, men det var likevel tilstrekkelig. Og etter som ethvert tilleggsløfte som deretter ble gitt av Gud, var en harmonisk utvikling av dette første, kunne Paulus, og det med rette, knytte sammen og danne en sammenhengende kjede av alle dem som blir nevnt i Hebreerne, kapitel 11, på grunn av at de hadde hva han kaller den samme tro på den eneste sanne Gud, som alltid eksisterer, og på den store belønning som er lovt i og med at det opprinnelige løfte blir til virkelighet. Det er sant nok at et tilleggs tema som dreide seg om en «by», ble flettet inn i mønsteret i tidens løp, men det er lett å øyne overensstemmelsen, for Kongen over denne byen, som er et symbol på Guds herskende organisasjon og regjering, er ingen annen enn den lovte «ætt», Sønnen som Guds kvinne føder, Kongen Kristus Jesus.
11. Hvordan er de kristne nær knyttet til dem som står oppført i Hebreerne, kapitel 11?
11 Legg også merke til at denne sammenhengende kjede ikke slutter med de troens mennesker som levde og døde før Kristus kom, men at den også er knyttet sammen med dem som følger etter Kristus, med Kristus selv som sentrum og midtpunkt for hele gruppen av vitner. Nå kan vi forstå det som tidligere ble nevnt om at dette studiet hjelper oss til å forstå hvor nødvendig det er på denne avgjørelsens dag å forme vårt liv etter det rette eksempel, «idet vi ser på troens opphavsmann [leder, NW] og fullender, Jesus», i tillegg til all den oppmuntring og formaning vi høster fra omtalte kjede og «sky av vitner omkring oss». (Heb. 12: 1, 2) Ja, vi må ha den samme tro som de hadde, legge den for dagen på samme måte og se fram til den samme by. Liksom Abraham, Isak og Jakob må vi vise at vi er «fremmede og midlertidige innbyggere» midt i den nåværende onde tingenes ordning og dens fordervelige innflytelse, «for vi har ikke her en blivende stad, men søker den kommende.» — Heb. 11: 13, NW; 13: 14.
12, 13. a) Hvordan er Guds minne og mønster i forbindelse med hans hensikt knyttet til hans navn og Ord? b) Er Paulus’ utredning til styrke for troen bare i én henseende?
12 Hittil har vi altså sett at Paulus med sin drøftelse av emnet tro kaster sterkt lys over både Guds ufeilbare minne og det uforanderlige mønster i forbindelse med hans hensikt, som han alltid har sinnet festet på. Ja, selve hans navn og Ord understreker ettertrykkelig begge disse ting. Hans navn Jehova gir det første grunnlag for troen på at det guddommelige mønster skal følges til punkt og prikke. Han erklærer selv: «For jeg, Jehova, forandrer meg ikke.» Han husker alltid sine pakter. Og hans Ord bærer preg av at det har en Forfatter som vet hvordan han skal ta opp tråd etter tråd og tema etter tema og flette det hele sammen til et herlig og harmonisk mønster med enkle trekk, men med innviklede innflettede detaljer. — Mal. 3: 6, AS; 1 Mos. 9: 15, 16; 3 Mos. 26: 42, 45; Esek. 16: 60.
13 Paulus’ utredning er imidlertid ikke bare til stor oppbyggelse for troen på Guds minne angående hans hensikt. Den skaffer også et sterkt grunnlag for troen på noe annet. Hva er så det?
Troen på en oppstandelse
14. a) Viste Jesus at troen på en oppstandelse fordret virkelig tro? b) Hvordan ødelegger kristenhetens lære oppstandelseslæren?
14 Da Jesus kom med sin storslagne kunngjøring om at «alle de som er i minnegravstedene, skal høre hans røst og komme ut,» var det ikke uten grunn at han innledet den med ordene: «Vær ikke forundret over dette.» (Joh. 5: 28, 29, NW) Han forsto godt at troen på en oppstandelse, som Bibelen lærer det, utgjorde en av de mest gjennomgripende trosprøver. Den måten kristenheten i sin alminnelighet forklarer læren om oppstandelsen på, gjør det selvfølgelig stort sett overflødig med virkelig tro, og det er utvilsomt forklaringen på at dens lære lettere blir godtatt av folkemassene enn Bibelens sannhet blir det. Ved at de godtar den utbredte lære at mennesket eier en udødelig sjel, det egentlige jeg, og at døden ikke betyr noe opphør eller noen avskjærelse fra livet, men tvert imot er den døren som før er til et rikere liv, blir betydningen av oppstandelsen uttynnet slik at den bare blir oppfattet som en gjenforening av legeme og sjel. Det er ikke vår hensikt i dette studiet å legge fram bibelske beviser for å bekjempe kristenhetens falske lære om dette emne, for det er tidligere blitt så grundig gjort både i dette blads spalter og i Selskapet Vakttårnets andre publikasjoner. Vi har i stedet til hensikt å styrke troen på en oppstandelse ved en bedre forståelse og verdsettelse av Guds minne, og deretter se hvordan dette i vesentlig grad berører vårt livsmønster.
15. Hva framgår av sammenhengen i Johannes 5: 28, 29, og hvilken motsetning er det mellom minnegravstedene og Gehenna?
15 Det finnes ikke skygge av tvil om at Jesus selv hadde en ubegrenset tro på en oppstandelse. Dette var ikke på grunn av noe som kommer på hans eget initiativ, men han erkjente at all ære tilkom hans himmelske Far, som også hadde myndigheten og makten til å oppreise fra de døde og således bevirke en ny oppståen eller gjenreising til liv, som er den egentlige betydning av ordet «oppstandelse» (gresk: anástasis). Dette ser man tydelig ved å lese Johannes 5: 19—27. Deretter kommer klimaks i versene 28 og 29. Legg merke til den uttrykkelige henvisningen til «minnegravstedene». Dette er den rake motsetning til det andre stedet, «Gehenna», hvor de døde kroppene til henrettede forbrytere enkelte ganger ble kastet fordi det ble antatt at de var for onde til å få noen oppstandelse fra de døde og dermed til å få en anstendig begravelse og minnegrav.
16. a) Hvordan erklærte Jesus seg enig i Predikeren 9: 5, 10? b) Hvorfor var hans uttalelse i Johannes 11: 25 berettiget?
16 Når Jesus brukte uttrykket «minnegravsted», viste det at han talte i full overensstemmelse med den inspirerte uttalelsen i Predikeren 9: 5, 10, der det står: «For de levende vet at de skal dø, men de døde vet ikke noen ting, . . . For det finnes hverken gjerning eller klokskap eller kunnskap eller visdom i dødsriket [Sheol, AS], dit du går.» Ja, Sheol er menneskenes felles grav, dit de går når det er slutt med deres jordiske løpebane- Men Jesus hadde slik tillit til sin himmelske Fars makt og evne til å bevare så mange av dem som han ville, i sitt minne, at han med overlegg brukte uttrykket «minnegravstedene», som var i alminnelig bruk; på hans tid. Som det senere ble godtgjort på den mest overbevisende måte, demonstrerte Jesus at han var berettiget til å si: «Jeg er oppstandelsen og livet,» da han ved Guds makt oppreiste Lasarus fra de døde, han som «alt hadde vært fire dager i minnegravstedet». Legg merke til de to grunnene Jesus hadde til å glede seg over at han ikke kom til stede tidsnok til å helbrede sin venn fra hans sykdom før døden virkelig inntraff. Den første grunnen besto i at den var «til Guds forherligelse, forat Guds Sønn skal bli forherliget ved den». Den andre grunnen som ble oppgitt; var «forat dere skal tro». Vi har sannelig all god grunn til å ha sterk tro på en oppstandelse. — Joh. 11: 4, 15, 17, 25, NW.
17. Med hvilken uttalelse uttrykte Job tro på en oppstandelse?
17 En slik tro på Guds evne til å bevare dem som hadde dødd, i sitt minne, var ikke ny på Jesu tid — det framgår tydelig av den gamle beretningen om Job. Hvilken tro ligger det ikke bak hans fine ord fra Job 14: 13: «Å om du ville gjemme meg i dødsriket [Sheol, AS] og skjule meg der til din vrede var over — om du ville sette meg et tidsmål og så komme meg i hu!»
18. Hvilket svar gir Bibelen med hensyn til hvorvidt alle de døde blir bevart i Guds minne?
18 Som allerede antydet er det ikke Guds hensikt å bevare alle som har dødd, alle uten unntagelse, i sitt minne. Liksom han med hensikt husker noen, kan og vil han, også forsettlig glemme andre. Guds eget Ord forteller oss hvordan han avgjør saken. «Den rettferdiges minne lever i velsignelse, men de ugudeliges navn råtner bort.» — Ordspr. 10: 7.
19. Hvordan talte Paulus for troen på en oppstandelse, og det særlig i Hebreerne, kapitel 11?
19 På samme måte er det heller ingen skygge av tvil om at også apostelen Paulus hadde en ubegrenset tro på en oppstandelse av de døde. Også han visste at denne læren utgjorde en gjennomgripende trosprøve, noe som for eksempel framgår av hans opplevelse i Aten. (Ap. gj. 17: 31, 32) Dette emne får en fremtredende plass i hans skrifter. Som eksempel kan nevnes, den kraftige redegjørelse som står i det velkjente 15. kapitel i 1 Korintierne. Og i Romerne 4: 16—25, der han drøfter fader Abrahams tro, viser han hvor viktig det er å ha tro på Gud, «som gjør de døde levende og nevner det som ikke er til, som om det var til.» Vi er imidlertid særlig interessert i apostelens tema: tro og dens forbindelse med en oppstandelse, slik det blir behandlet i Hebreerne, kapitel 11. Her anfører han igjen Abrahams og Saras eksempel, først med hensyn til deres tro på Guds makt til å frambringe en lovt ætt til tross for at de begge var «utlevd» hva angår menneskelige forhåpninger i den retning. Deretter sier han med tanke på dem og alle andre som er nevnt i dette kapitel: «I tro døde alle disse,» og forklarer til slutt at de «oppnådde ikke det som var lovt, fordi Gud forut hadde utsett noe bedre for oss [kristne], så de ikke skulle nå fullendelsen uten oss.» (Heb. 11: 12, 13, 39, 40) Det er derfor umulig å komme forbi den konklusjon at det nødvendigvis må bli en oppstandelse av de døde forat de skal få se oppfyllelsen av det som var lovt og som venter dem i den by som er gjort ferdig til dem.
20. Hvorfor bør vi ikke i det hele tatt være forundret i forbindelse med en oppstandelse av de døde?
20 Er du forundret over dette? Det er avgjort ikke noe ufornuftig eller unaturlig ved en slik mulighet. Det er ingen uvanlig opplevelse for en som kommer opp i årene, at han hører nevnt et navn som han ikke har hørt på lenge, kanskje ikke siden han gikk på skolen. Han kan øyeblikkelig gjenkalle seg vedkommende og så å si gjenskape ham for sitt åndelige øye, se hvordan han pleide å kle seg, hans ansiktsuttrykk og en mengde karakteristiske trekk og tildragelser. Og tenk atter på musikeren som kan huske og på det nøyaktigste gjengi ikke bare ett musikkstykke med alle dets noter, men mange og forskjelligartede stykker. Vi innrømmer derfor villig at et stakkars menneske, med sine mange begrensninger og ufullkommenheter, sitter inn med forunderlige muligheter på hukommelsens område. Hvorfor skulle vi da tro at den allmektige og uendelige Skaper, han som har gjort menneskets sinn og vet nøyaktig hvordan det virker, ikke har makt til å kalle tilbake fra minnegravstedet og gjenskape alle dem han har bevart i sitt minne, ja, medregnet alle de trekk og sinnsinntrykk som går sammen om å utgjøre hvert enkelt individ? Som Paulus engang treffende spurte: «Hvorfor aktes det for utrolig iblant eder at Gud oppvekker døde?» Det gis bare ett svar. «Vær ikke forundret over dette.» — Ap. gj. 26: 8; Joh. 5: 28, NW.