Hvor er «denne tro» å finne?
BLANT de mange illustrasjoner Jesus brukte for å belyse hovedpunktene i sin undervisning, var en som understreket behovet for tro og vedholdenhet i bønn. Den handlet om en bestemt dommer som hverken fryktet Gud eller unnså seg for noe menneske, og som stadig ble uleiliget av en enke som tryglet ham om å hjelpe henne til sin rett. Til slutt sa denne dommeren: «Om jeg enn ikke frykter Gud og ikke unnser meg for noe menneske, vil jeg dog hjelpe denne enke til å få rett fordi hun gjør meg uleilighet, så hun ikke til slutt skal komme og legge hånd på meg.» — Luk. 18: 1—5.
I sin anvendelse av denne illustrasjonen forsikret Jesus sine tilhørere om at hvis en urettferdig dommer ville gi akt på denne enkens stadige bønnfallelser, «skulle da ikke Gud hjelpe sine utvalgte til deres rett, dem som roper til ham dag og natt, og er han sen når det gjelder dem? Jeg sier eder at han skal skynde seg å hjelpe dem til deres rett. Men når menneskesønnen kommer, mon han da vil finne troen [denne tro, NW] på jorden?» — Luk. 18: 6—8.
Hvordan legger man for dagen denne tro på at Gud vil hjelpe sine utvalgte til deres rett? Bare ved å be vedholdende? Nei, først og fremst ved å holde ved med å følge en trofast handlemåte, for hvis man går på akkord for å unngå forfølgelse, ville det ikke lenger være noe behov for å be Gud om å la rettferdigheten skje. En som går på akkord for å unngå forfølgelse, viser at han ikke tror på at Gud vil hjelpe sine tjenere til deres rett, og ikke nok med det, men han taper dermed beviset på at han er en av Guds kristne tjenere. Som Paulus skrev til Timoteus: «Alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt,» akkurat som Paulus ble det. At Paulus betraktet slik forfølgelse som et bevis på at man er en kristen Ordets tjener, framgår også av hans annet brev til korintierne: «Er de Kristi tjenere? . . . Jeg er det mer; jeg har arbeidet mer, fått flere slag, vært flere ganger i fengsel, ofte i dødsfare.» — 2 Tim. 3: 12; 2 Kor. 11: 23—27.
Ved å holde ut i forfølgelse på denne måten, viste Paulus at han hadde tro på at Gud ville la rettferdigheten skje, og det samme gjorde også andre på hans tid som bevarte sin trofasthet til tross for vanskeligheter. Hva så med vår tid? Hvor er denne troen å finne? Hos de høyt aktede organiserte religioner? Som svar kan vi merke oss de polske biskopers handlemåte da de i desember 1953 undertegnet en edserklæring og dermed tilsvor den polske folkerepublikk troskap, og svor på at de ikke ville gjøre noe i strid med dens interesser. Til dette hadde Vatikanets organ L’Osservatore følgende å si:
«Meldingene om at de polske biskoper har avlagt en ed, må betraktes på bakgrunn av den alminnelige stemning som er blitt skapt i de siste månedene. . . . Vold og falskhet, troløshet og hykleri, smiger og pengeutpresning blir i forening brukt til motarbeidelse av Kirken. En ed som er avlagt under slike forhold er faktisk ugyldig . . .»
Vatikan-avisens påstand kan være riktig nok juridiskteknisk sett, men er det ikke på sin plass å spørre: Hvis biskopene virkelig hadde «denne tro», ville de da ha gitt etter for vold og pengeutpresning eller bukket under for kommunistenes hykleri, troløshet og smiger og undertegnet en slik edserklæring?
Må det i betraktning av dette tilfelle, som må sies å være ganske typisk, gis et negativt svar på Jesu spørsmål om hvorvidt han ville finne «denne tro» på jorden, ved sitt komme? Nei, på ingen måte. Men hvor kan man så finne den? Jehovas vitners årbok for 1954 inneholder strålende beretninger om mennesker som har bevart sin ustraffelighet i landene bak jernteppet og andre totalitære land, som for eksempel Den dominikanske republikk.
I Øst-Tyskland har for eksempel kommunistene spydig latt falle bemerkninger om at «vi skal se hvem som kan holde det gående lengst», hele to tusen Jehovas vitner er blitt arrestert, og for tiden sitter fremdeles over tusen bak lås og slå. De er idømt en straff på gjennomsnittlig seks og tre fjerdedels års fengsel hver. Har dette fått dem til å inngå kompromiss? Nei, ikke i den aller ringeste grad.
For å se et annet slående eksempel på kristne som har «denne tro», kan vi merke oss rapporten fra Polen: «I denne kampen for fred bør ingen føle seg for ung eller for gammel; selv et seks år gammelt barn og en hundre år gammel mann kan med fordel være med i denne kampen hvis de bare ønsker det. Slike mennesker bekymrer seg ikke over å tape helsen, ikke engang over å tape livet, og de har overvunnet frykten for politi køller og fengsler. Fienden har til hensikt å stanse arbeidet ved å arrestere lederne for denne vidunderlige frihetsbevegelse, [men] til tross for alt dette bestreber vi oss stadig på å forbedre organisasjonen og sette oss nye mål, som vi ikke bare har nådd, men også oversteget. . . . Dere behøver ikke å være bekymret for oss, for våre eldre brødre oppdro oss omhyggelig, og vi er i stand til å stå på egne ben når det gjelder livets mange problemer, til tross for at vi er unge.»
Vi kunne sitere flere rapporter fra årboken, men dette skulle være nok til å vise at det i vår tid finnes kristne på jorden som har så sterk tro på at Gud vil hjelpe dem til deres rett, at de ikke bekymrer seg over å tape helsen, ikke engang over å tape livet, men har overvunnet frykten for politikøller og fengsler. Kommunistenes taktikk, som går ut på å bruke vold og pengeutpresning, troløshet og smiger, og som har vært så virkningsfull overfor de polske biskoper, har ikke nyttet overfor Jehovas vitner.