Hukommelsen — en Guds gave
DA GUD dannet menneskelegemet av jordens muld, utstyrte han det med innviklede organer som skulle tjene bestemte hensikter. Det mest intrikate av dem alle, hjernen, ble utstyrt med den forunderlige evnen til å erindre. Ved hjelp av den kan vi bevare for senere bruk de opplysninger som blir meddelt vårt sinn.
Gud ga oss ikke en begrenset hukommelse. Han gjorde ikke vår evne til å erindre lik et kar som kan bli så fullt at det ikke går an å få mer i det. Nei, han bestemte at hukommelsen skulle være lik et reservoar som aldri kunne bli fullt, og som man kunne forsyne seg av etter ønske uten at noe av det som var der, gikk tapt.
Menneskene kunne ikke eksistere uten den gave som hukommelsen er. Det er en vidunderlig gave som fører til pris for Skaperen, og som i seg selv gir oss all god grunn til å si til Gud: «Jeg priser deg fordi jeg er virket på forferdelig underfull vis.» — Sl. 139: 14.
Menneskenes evne til å huske varierer meget. På samme måte som noen har en sunnere kropp enn andre, har noen en bedre hukommelse. Men det betyr ikke at ikke alle kan forbedre sin evne til å huske. Man kan hvis man vil. På samme måte som man kan styrke kroppen sin ved hjelp av mosjon og legemsøvelser, kan man trene opp sin hukommelse til å bli bedre ved hjelp av mentale øvelser.
Det er få mennesker som er klar over hvilke enestående egenskaper Gud har nedlagt i menneskesinnet. Det kan bevare langt flere opplysninger enn folk i alminnelighet tror. I tidens løp har det levd mange mennesker som har vist hva hjernen virkelig kan prestere i den retning. Ta for eksempel Thomas Macaulay. Han kunne høre på en lang debatt i det engelske parlament, og så, mange dager senere, gjengi den ord for ord. Så var det Richard Porson, som kunne alle Homers, Ciceros, Horats’ og Vergils verker utenat, og dessuten Shakespeares, Miltons og Gibbons verker. Det var sannelig litt av en bedrift.
Gaonen Elias, en litauisk rabbi, hadde også enestående god hukommelse. Foruten hele Bibelen kunne han både Talmud og Midrasj og en mengde andre jødiske skrifter utenat. Alt i alt lærte han seg utenat omtrent tre tusen bind.
I middelalderen fantes det en sekt som ble kalt bogomilene. Det ble ventet av denne sektens medlemmer, at de skulle oppøve og bruke sin hukommelse. Det ble forlangt at de skulle lære store deler av Bibelen utenat. Historikeren Drahomanov mente at 4000 av dem kunne hele Bibelen utenat, og at alle som tilhørte sekten, i det minste kunne de greske skrifter på rams.
Disse eksempler på god hukommelse virker kanskje fantastiske, men de er bare noen få av alle de eksempler som kunne nevnes. Imidlertid tjener de til å bevise hvilken forbausende evne til å huske Gud har utstyrt menneskesinnet med. De gir vitnesbyrd om hans gjerningers storhet. «Hvor store dine gjerninger er, [Jehova]! Såre dype er dine tanker. Ingen er som du blant gudene, [Jehova], og intet er som dine gjerninger.» — Sl. 92: 6; 86: 8.
De bibelske skribenters hukommelse
De menn som ble brukt til å nedskrive Bibelen, var menn med god hukommelse. Når de gikk i gang med å nedskrive de ting de hadde sett og hørt, kunne de gjenkalle hver detalj i erindringen. Da apostelen Johannes skrev det fjerde evangelium, hadde det allerede gått sekstifem år siden Jesu død. Ikke desto mindre inneholder det en nøyaktig gjengivelse av hans samtaler. Det beretter om hva Jesus sa til sine etterfølgere og til sine motstandere, om hva han gjorde og hva som skjedde med ham. Det er rikt på detaljer. Johannes husket disse tingene fordi de hadde gjort sterkt inntrykk på ham. Takket være inspirasjon av Guds ånd kunne han huske alt sammen fullkomment tydelig.
De som så de mirakler Kristus utførte, og som hørte ham undervise, hadde all grunn til å huske det de så og hørte. De visste at de ordene han uttalte, var livets ord. «Simon Peter svarte ham: Herre! hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds hellige.» — Joh. 6: 68, 69.
De bibelske skribenter Markus og Lukas var ikke blant dem som hørte Jesus tale. Likevel var det de skrev i sine bøker, en nøyaktig beretning om det som hadde funnet sted. De kunne få mange av disse opplysningene fra mennesker som hadde hørt ham. Disse menneskene var interessert i hans lære, og de hadde gått inn for å huske det han sa.
I betraktning av at det har levd mange mennesker siden Bibelen ble til, som har hatt bemerkelsesverdig god hukommelse, er det ikke vanskelig å forstå at de bibelske skribenter var i stand til å erindre alle de enkelthetene de skrev om. Husk dessuten at de ble inspirert av Guds ånd og derved hjulpet til å huske.
Selv nå i det tjuende århundre har det levd mennesker med ualminnelig god hukommelse. Theodore Roosevelt, for eksempel, kunne lese en side én gang og deretter nesten ord for ord gjenta det han hadde lest. Etter som han kunne gjøre det, hvorfor skulle så ikke Bibelens skribenter kunne gjøre det samme med det de hadde hørt?
Hvordan man kan utvikle en god hukommelse
Alle Guds tjenere nå i vår tid burde nære et inderlig ønske om å forbedre sin hukommelse og således gjøre best mulig bruk av denne guddommelige gaven. Det er mange ting i Guds Ord som man burde huske og bruke til hans ære og pris. Dessuten har vi hans bud og befalinger som ikke må glemmes. «Kjøp visdom, kjøp forstand, glem ikke og vik ikke fra min munns ord!» «For at I skal komme i hu alle mine bud og holde dem.» — Ordspr. 4: 5; 4 Mos. 15: 40.
Når det holdes en sammenkomst for Guds folk, som for eksempel det store konventet som ble holdt i New York i sommer, kommer det fram en mengde ting som absolutt bør huskes. De som er til stede, kommer ikke til å huske noe hvis de ikke bestreber seg på å feste det så godt i sinnet sitt at det ikke lar seg utslette. Selv om en del av det som blir sagt, kanskje er en gjentagelse av noe de vet fra før, må de ikke tillate sin interesse å synke. Hvis man skal kunne huske noe, er det påkrevet at man er interessert i det. Den guddommelige gave, hukommelsen, kan ikke funksjonere effektivt uten interesse. Mangel på interesse er en av grunnene til at så mange mennesker har vanskelig for å huske forskjellige ting. De opparbeider ikke tilstrekkelig interesse for sine omgivelser, for det de leser og for det de hører.
Oppmerksomhet
Mangelen på våken iakttagelse og oppmerksomhet er en annen grunn til at mange er så dårlige til å huske. Et gjennomsnittsmenneske gjør hverken raske eller nøyaktige iakttagelser. Han oppfatter bare delvis fordi han ikke konsentrere sin oppmerksomhet om det han ser på. Derfor er det bare et uklart inntrykk som fester seg i sinnet hans. Når han forsøker å huske hva det var han så, får han bare tak i et tåkete bilde. Det han ikke kan huske, fyller han ut ved fantasiens hjelp. Hvordan kan han vente å huske nøyaktig noe som han fra først av ikke bet seg ordentlig merke i?
Når du blir presentert for noen, kaster du da bare et tilfeldig blikk på vedkommende uten å høre ordentlig etter hva han heter, for så senere å lure på hvorfor du ikke kan huske hans navn eller hvorledes han ser ut? Du glemmer ikke folk fordi ditt sinn ikke er i stand til å huske dem, men fordi du ikke er oppmerksom når du blir presentert for dem. Du bestemmer deg ikke for at du skal huske dem.
Alt som skal til, er at man er oppmerksom og konsentrerer seg når man blir forestilt for noen. Legg merke til hvor høy vedkommende er, hans legemsbygning og ansiktsform, øyenfarge og hårfarge, formen på ørene, nesen, haken og munnen. Merk deg også om han har noen arr eller defekter. Hør oppmerksomt etter hva han heter. Konsentrer deg om hans navn. Prøv å sette det i forbindelse med hans utseende. Benytt navnet hans flere ganger i løpet av din samtale med ham. Senere hen kan du gjenkalle i erindringen det bilde du har dannet deg av ham, og gjenta hans navn for deg selv. Det er bare ved å innprente et levende bilde av ham i ditt sinn at du vil kunne huske ham. Slik er det med alt. Når du ser på noe, bør du bite merke i hver eneste detalj. Konsentrer all din oppmerksomhet om det. Oppøv dine sanser slik at du blir en skarp iakttager.
Apostelen Paulus gjorde god bruk av sin iakttagelsesevne. Da han var i Aten, la han merke til hva han så mens han gikk omkring i byen. Han merket seg små detaljer, for eksempel det at det blant alle byens helligdommer var et alter som var innvigd til en ukjent gud. «Atenske menn! I alle måter ser jeg at I er ivrige i eders gudsfrykt. For da jeg gikk omkring og så på eders helligdommer, fant jeg også et alter som det var satt den innskrift på: For en ukjent Gud.» — Ap. gj. 17: 22, 23.
Assosiasjon
Når du assosierer det du leser og hører med ting som allerede er kjent for deg, eller med kunnskap du allerede sitter inne med, styrker det din hukommelse i høy grad. Du kommer lettere på de nye opplysningene når du trenger dem, fordi det kjente stoffet som du satte dem i forbindelse med, virker som en krok som trekker dem fram.
La oss si at du gjerne ville huske hvorledes Italia tar seg ut på kartet. Det kunne du lett gjøre ved å sette landets fasong i forbindelse med fasongen på en støvel. Eller hvis du gjerne ville huske hvor mange direkte sitater fra de hebraiske skrifter som finnes i de greske skrifter, kunne du sette de 365 sitatene i forbindelse med antall dager i året.
Noe annet som hjelper en til å huske, er å se tingene for seg. Man bør sette det man skal huske, i forbindelse med et synlig bilde. Hvis for eksempel en som du blir presentert for, har et navn som ligner navnet på et kjent hermetikkmerke, kan du i ditt sinn forestille deg at du ser vedkommende stå med en stor hermetikkboks av dette merket i hånden. Neste gang du treffer ham, vil du huske navnet hans med én gang. Det er som regel ganske lett å huske et navn på denne måten.
Når det er forskjellige ting du skal ha gjort i løpet av dagen, hvorfor så ty til en notisbok for ikke å glemme noe? Hvorfor ikke stole på hukommelsen? La den få den øvelse den trenger. En notisbok er en dårlig erstatning for denne guddommelige gaven. Selv når det gjelder ting en bør ha i hodet, har faktisk de fleste mennesker altfor lett for å stole på at de har notert det eller at det står skrevet der eller der. En slik uvane hjelper ingen til å bli flinkere til å huske. Man må lære seg til å stole på sin hukommelse.
Dann deg et bilde i ditt sinn av de plikter du skal utføre eller de ting du har tenkt å kjøpe, og sett dem så i forbindelse med hver sin kjente gjenstand i den rekkefølge gjenstandene er plasert i et av værelsene hjemme. Disse kjente gjenstandene vil så minne deg på de tingene du skal huske. Gjennomgå hele rekken flere ganger, konsentrer deg om hver enkelt ting og gi akt på dem slik at du lærer rekkefølgen. Deretter kan du gå i gang og stole på din hukommelse og ikke plage deg med en hel del huskelapper som bare har så altfor lett for å komme bort likevel.
Meditasjon
En av grunnene til at Guds tjenere i bibelsk ild hadde så god hukommelse, var at de mediterte. I sitt sinn repeterte de og tenkte over det de hadde lært. Bibelen omtaler et tilfelle da Isak gjorde det. «Og da det led mot kveld, gikk Isak ute på marken for å meditere.» (1 Mos. 24: 63, NW) Han hadde gått ut fra leiren for å kunne være for seg selv på et rolig sted. Mens han var der ute, samlet han sine tanker om de ting som var forvart i hans erindring. Han tenkte gjennom alt det Gud hadde sagt og gjort, og festet det derved bedre i sinnet sitt. Det samme gjorde David. «Jeg kommer fordums dager i hu, jeg tenker på alt ditt verk, jeg grunder på dine henders gjerning.» — Sl. 143: 5.
Guds tjenere i vår tid burde etterligne disse trofaste menn. Fra tid til annen bør de i tankene repetere det de lærer om Skaperen og hans Ord. Mediter over bestemte ting og gjennomgå hver enkelt liten detalj.
Når du overværer en sammenkomst, bør du gjøre det til en vane senere på dagen å repetere det du har lært av de foredragene som er blitt holdt. Forsøk å få en klar forståelse av og et rast tak på det. Det vil gjøre at det fester seg i din hukommelse. Repetisjon er det viktigste nest etter konsentrasjon. Ved at du konsentrerer deg, får du det du ønsker å huske, inn i sinnet, og ved at du repeterer det, fester det seg i din hukommelse.
Det er like viktig å huske hva man leser, som å huske hva man hører. Den beste framgangsmåten når man skal studere, er først å gå gjennom stoffet og bare lese overskriftene over de forskjellige kapitlene eller avsnittene for å få tak i selve disposisjonen. Deretter bør man lese det, og samle hele sin oppmerksomhet om det man leser. Prøv å få tak i tankene, og stans av og til opp for å repetere dem. Når man har lest gjennom stoffet en gang, bør man begynne på nytt igjen og studere det omhyggelig. Når man har gjort det, bør man repetere det i tankene for å feste det i hukommelsen.
Det krever anstrengelse å huske det man leser, så vel som alt annet man oppbevarer i sinnet for framtidig bruk. Man kan ikke vente å huske noe hvis man ikke forsøker å innprente det tydelig og klart i sin hukommelse. Til å begynne med virker det kanskje besværlig å anstrenge seg på denne måten, men det er ved å gjøre det man styrker sin hukommelse og etter hvert gjør det lettere å gjenkalle forskjellige ting i erindringen.
Hukommelsen, denne guddommelige gaven, gir ære til Ham som har gitt oss den. Den er et vidunder og en velsignelse, og den fortjener at vi gjør alt vi kan, for å utvikle den. Hvis vi gjør forstandig bruk av den, vil den være til stor nytte for oss.