Veien ryddes for framgang i Liberia
En fortsettelse av beretningen om den reise Vakttårnets president N. H. Knorr og hans sekretær M. G. Henschel foretok i Afrika.
MILTON HENSCHEL hadde gått av det Pan American-flyet vi steg ombord i hjemme i New York og byttet over til et annet fly som skulle føre ham til Sierra Leone, hvor han skulle besøke menigheten av Jehovas vitner. Etter som jeg skulle besøke Jehovas vitner i Monrovia i Liberia, ble jeg ombord og fløy videre til Roberts Field, en flyplass som ligger 90 km utenfor hovedstaden. Etterat vi hadde lettet i Dakar kom flyet vårt gjennom en storm, og det mest imponerende fyrverkeri jeg noen gang har sett, sprakte og knitret under oss. Store lyn fór fra sky til sky, og fresende ildsøyler kløvde skyene og forsvant i siksak ned mot marka. Det var et praktfullt syn, og det varte i en halv time. Stewarden fortalte at det ofte hendte at lynet rammet flyet, men vi unngikk det den gangen etter som vi befant oss 5500 meter over havet.
Flyet kom fram etter midnatt, og ti brødre var på pletten for å møte meg. De hadde leid en lastebil med seter i for anledningen. Vi kjørte gjennom en av Firestones gummiplantasjer, og ved hjelp av lyskasterne på bilen kunne vi se små kopper som hang fast på trærne og samlet lateks, gummitreets melkaktige saft. Samtalen med brødrene gjorde turen til Monrovia interessant, og vi kom fram trette og søvnige klokken to om natten.
Konventet begynte i Rikets sal klokken ni neste morgen, og deres Rikets sal var den store verandaen på forsiden av misjonærhjemmet. Det var 36 til stede. Etterat de hadde gått ut på feltet for å forkynne, hadde jeg et møte med misjonærene for å drøfte deres problemer. Det trenger å bli gjort et enormt arbeid i Liberia, og disse misjonærer ønsker å være med på det.
Liberia er den eneste neger-republikken i Afrika, og alle dens politikere fra presidenten og nedover, er etterkommere av amerikanske negrer som vendte tilbake til Liberia for å danne sin egen regjering etterat slavene i USA var frigitt. Dette har lykkes ganske godt for dem.
På grunn av forskjellige misjonærers arbeid med å lære opp urinnvånerne, spiller religionen en stor rolle i regjeringens foretagender. Presidenten er en prest som fremdeles forkynner for sin menighet. Mange embetsmenn har vært prester før de påtok seg de plikter de nå har.
I løpet av de siste ti årene har det skjedd betraktelige forbedringer i byen Monrovia. Noen av gatene er blitt brulagt, det blir arbeidet med et vannledningsnett, og det er en stor byggevirksomhet. En av de nyeste bygninger som er reist av regjeringen, er Centennial Pavilion, en vakker bygning som ville være en pryd for en hvilken som helst by.
For omtrent seks år siden sendte Selskapet Vakttårnet fargede misjonærer til Liberia, og siden den tiden har arbeidet hatt en jevn framgang. For tiden er det to solide menigheter der, én i Monrovia og én i Cape Palmas, med tilsammen et høydepunkt på 67 forkynnere som aktivt tar del i arbeidet med å forkynne det gode budskap. I 1952 ble enda to misjonærer sendt til Liberia for å hjelpe fram arbeidet der, og mens jeg var der, ble det opprettet et nytt avdelingskontor for Selskapet.
Det er gjort et godt arbeid i byene Monrovia og Cape Palmas, men nå er tiden kommet til at virksomheten bør forgrene seg og budskapet om Riket bli kjent i småbyene, landsbyene og avsidesliggende strøk. Det ble trukket opp retningslinjer for hvordan dette kan gjøres nå i det kommende år og i tiden framover. Dermed blir det nødvendig å lære urinnvånernes dialekter, og med dette for øye ble misjonærene innstendig oppfordret til å sette alt inn på å lære minst én av hoveddialektene. Noen av de innfødte heltidstjenerne kan disse dialektene, men de trenger ytterligere seks måneders opplæring av misjonærene før de blir så modne i kunnskapen om Jehovas hensikter og så dyktige til å forkynne at de kan klare å drive på med arbeidet blant stammene på avsidesliggende steder. Alle de innfødte brødrene går med iver inn for dette.
Da onsdagskvelden kom, hadde vår forsamling vokst fra 36 til 76 tilstedeværende, og det ble nødvendig å ta misjonærhjemmets gårdsrom i bruk til møtene. Med visse mellomrom ble konventets program forstyrret av små grupper bekjennende kristne som gikk gjennom gatene med sang og spill og tok opp kollekt. Den underlige sangen, hamringen på spann og trommer og den selsomme musikken minnet imidlertid mer om vill hedenskap enn om kristendom.
Offentlig forkynnelse
Torsdag den 20. november ble en travel dag, for det liberianske avdelingskontor skulle organiseres, og meget måtte gjøres i forbindelse med sammenkomsten. Til ettermiddagens og kveldens møter brukte vi den vakre Centennial Pavilion. Det var en fornøyelse å høre mange av de liberianske brødrene tale på programmet, og deres demonstrasjoner var interessante, underholdende og lærerike.
Det offentlige foredraget, som ble holdt klokken 19,30 om kvelden, hadde som emne: «Det er på tide å granske Guds vei.» Det var en stor tilfredsstillelse for alle brødrene å få vite at 403 mennesker var kommet for å høre foredraget, blant andre flere av regjeringens tjenestemenn. Førti-fem av tilhørerne sto imidlertid utenfor og hørte gjennom høyttalere, enda salen ikke var fylt til trengsel. De var for sjenerte til å gå inn i et slikt vakkert auditorium. Det samme forekommer forresten også av og til ved møter i en Rikets sal. Etter foredraget var det mange som stilte spørsmål, og en god del oppga sin adresse slik at de senere kan få ytterligere undervisning. Resultatet av dette kommer sikkert til å bli mange nye bibelstudier.
Det var også truffet avtale om at hallomannen ved statens radiostasjon skulle intervjue meg fredag kveld. Han stilte en rekke spørsmål angående hensikten med mitt besøk i Monrovia og om arbeidets utbredelse og framgang. Hans siste spørsmål om hva mine bemerkninger i Centennial Pavilion egentlig gikk ut på, ga meg en ypperlig anledning til å gjengi foredraget i korte trekk og påpeke for menneskene at Guds rike er menneskenes eneste håp. Denne stasjonen kan høres langs hele kysten, og det sies at den har en mengde lyttere. Etter dette fikk jeg anledning til å tale med kringkastingssjefen en god stund om vårt arbeid og det budskap vi forkynner.
Tiden var nå inne til at jeg måtte begi meg til Roberts Field. Jeg skulle med det flyet som hadde mellomlanding der ved midnattstider og reise videre til Johannesburg. Den nyutnevnte avdelingstjeneren, bror Klinek, og jeg kjørte til flyplassen med en stasjonsvogn. Vi drøftet mange detaljer angående misjonsarbeidet i Liberia ved framkomsten og holdt det gående med dette til bortimot midnatt da vi fikk vite at flyet kom til å bli tre timer forsinket. Vi benyttet forsinkelsen til å ta igjen litt søvn, og fikk så vite at det ville ta enda én og en halv time før flyet kom.
Klokken 4,30 hørte vi duren av den store DC-6 maskinen over hodene på oss. Da vi kom ut og fikk se den stjerneklare himmelen, kunne jeg ikke tenke meg annet enn at jeg i løpet av den neste timen skulle være på vei bort derfra. Men plutselig ble det kunngjort gjennom høyttaleren at flyet ikke kunne gå ned, men måtte fortsette direkte til Accra. Vi fikk senere rede på at det var umulig å lande fordi et 5 meter tykt tåketeppe lå over flyplassen. Neste fly skulle komme fire dager senere.
Jeg og de seks andre som også skulle ombord i flyet, var ikke alene om skuffelsen, for det var også sytten mennesker med flyet som skulle av på Roberts Field. De måtte være med til Aecra og kunne ikke komme tilbake før to dager senere.
Etter som jeg hadde fullført det arbeid jeg var kommet for å gjøre i Monrovia, kunne jeg ikke se at det ville tjene noen hensikt å reise de 90 kilometrene tilbake særlig ikke i betraktning av at det ikke fantes hotellrom å oppdrive i Monrovia og at det ikke var plass i misjonærhjemmet slik at jeg kunne få gjort mitt arbeid. Jeg aksepterte derfor Pan American-selskapets tilbud om å få bli på flyplassen på deres bekostning. Det var stille og rolig der, men temmelig varmt. Jeg hadde imidlertid en seng, et bord og en stol, og fikk derfor gjort unna en hel del arbeid jeg hadde med meg, så jeg kunne sende det hjem.
Tirsdag ettermiddag kom en del brødre ut der for å se meg vel av gårde. Dermed fikk jeg anledning til å tilbringe flere timer med å drøfte byggingen av et nytt misjonærhjem og en ny Rikets sal. I de siste fire dagene hadde brødrene vært travelt opptatt med å se seg omkring, undersøke tomter, få rede på omkostningene og trekke opp planer. Alt dette ble drøftet, og det ble til slutt ordnet med et hus for misjonærene og avdelingskontoret. Vi spiste middag sammen, og klokken ni om kvelden reiste de. Jeg regnet med å dra derfra ved midnatt. Denne gangen gikk flyet ned, og det kom på vingene bare tretti minutter forsinket.
Det var med stor glede jeg så fram til å møte brødrene i Accra, selv om myndighetene ikke ville gi meg tillatelse til å bli der — de nekter nemlig alle representanter for Vakttårnet innreisetillatelse der i landet. Brødrene hadde ventet meg fire dager tidligere, men da jeg ankom klokken 15, var likevel avdelingstjeneren og flere andre fra kontoret til stede. I førtifem minutter kunne jeg glede meg over å drøfte situasjonen i Accra med dem.
Avisene gjorde stort nummer av historien om Mr. Knorr som ikke fikk lov til å besøke landet, og de ville gjerne vite hva som lå bak. Det gledet meg meget å få høre at de hadde et storartet konvent likevel. Åtte tusen brødre var kommet sammen i Acera fra alle kanter av landet, og det ble avlagt et kraftig vitnesbyrd. 15 000 mennesker innfant seg til det offentlige møte, og avdelingstjeneren talte over det samme emnet som jeg ville ha brukt, så de fikk høre at Riket er verdens eneste håp. Avdelingstjenerens uttømmende beretning om Gullkysten vil bli tatt inn i et senere nummer av dette blad.