Presidenten besøker det nordlige Sør-Amerika

MENS de reisende, Selskapet Vakttårnets president og hans sekretær, var i Panama, hadde de også den glede å treffe fem brødre fra New Zealand. Disse pionerene var på veg til New York, og det var meningen at de skulle være med i neste klasse ved Vakttårnets bibelskole Gilead. De tilbrakte noen få dager i misjonærhjemmet i Panama City under den første delen av broder Knorrs og broder Morgans besøk. De tre brødrene og to søstrene så med iver fram til å få se det nye Betel-hjemmet og deretter dra videre til Gilead. Men her fikk de en forsmak på hvordan det er å leve i et misjonærhjem og også førstehånds opplysninger om hva misjonærene kan utrette. De fikk også være med på en del av den sammenkomsten som ble holdt i Panama City. Da broder Knorr hørte en av dem fra New Zealand bruke det typisk australske uttrykket «Too right!» etterat en forkynner fra Panama hadde uttrykt sin glede over det fine møtet, minte det ham om besøket han hadde gjort i Australia og på New Zealand. Brødrene fra New Zealand tok fly til Miami (Florida), og måtte dra fra misjonærhjemmet tidlig på morgenkvisten. Broder Knorr og broder Morgan reiste fra den samme lufthavnen noen få dager etter, med kurs for Colombia.

COLOMBIA

Lørdag den 7. januar var en dag med klart, strålende vær, og det var interessant å iaktta jungelen og det bølgende landskapet under oss. Det varte ikke lenge før vi hadde det funklende blå vannet i Det karibiske hav i sikte og så den skumhvite, ujevne kystlinjen. Så satte flyet kursen sørover, innover i landet mot Medellín i Colombia. Før vi kom til Medellín, fløy vi over noen meget vakre fjell, men dalene virket golde og ufruktbare, med brent rød jord. Men lar du øynene løpe fra dalen og oppover fjellsiden, forandrer fargen seg gradvis fra rødbrent til brun, med enkelte grønne flekker innimellom, og når øyet har nådd toppen av fjellet, ser du at fargen er blitt dypgrønn. Det er interessant å legge merke til de spredte husene oppe på fjellene. Rundt dem ligger det oppdyrkede flekker, for det er her oppe avlingen gror. Etter som en nærmer seg ekvator, kan en vente seg varmere vær. Det beste stedet en kan bo på, er på høysletta, for her får man lettere og bedre luft og kjølige vinder, så vel som regn og solskinn.

Medellín var det første landingsstedet, og her var det nødvendig å bytte fly, fra Pan American til Avianca. Idet flyet nærmer seg lufthavnen, passerer det den velregulerte byen. I utkantene, men også rundt omkring i selve byen, kan man se store fabrikkanlegg. Byens ståk og mas merkes ved lufthavnen, for en mengde fly kommer og går. Alle sammen er de fylt med passasjerer og gods. Etter å ha ventet i et par timer på at flyet skulle komme, gikk noen og seksti passasjerer opp i DC-4-flyet, og ikke så lenge etter ble de to reisende møtt av sytten av Jehovas vitner fra Bogotá som hadde kommet ut til lufthavnen for å ta imot Selskapets representanter og hilse dem velkommen til byen.

Broder Morgan og broder Knorr kom til Bogotá sent på ettermiddagen, og det varte derfor ikke lenge før brødrene begynte å komme til møtet de skulle ha lørdag kveld. 50 av dem fylte den lille Rikets sal. Det måtte innhentes særlig tillatelse til å holde det offentlige møtet, og dette ble innvilget av regjeringen. Det var umulig å få leid et offentlig lokale for anledningen, derfor ble bare de som det holdes bibelstudier hos, innbudt til møtet. Søndag ettermiddag hadde 81 personer stuet seg sammen i hallen og spisestuen i misjonærhjemmet. Broder Robert Tracy, Vakttårnets avdelingstjener, tolket utmerket fra engelsk til spansk. Broder George Dawkins, som tolket broder Morgan, gjorde det også meget bra. Disse brødrene har bare vært i Colombia i litt over tre år, og det var fint å se at de ved omhyggelig studium og praktisk anvendelse hadde fått såpass godt grep på språket at de kunne brukes til å tolke, Det tredje møtet ved den tredagers sammenkomsten ble holdt mandag kveld, og 61 brødre og velvillige mennesker samlet seg for å høre Guds ord bli behandlet.

Det er nå seks brødre i misjonærhjemmet. Tre av dem kom i siste halvpart av desember. Etter å ha gjennomgått misjonærhjemmets problemer, ble det avgjort at det var behov for en større Rikets sal. Det vil bli gjort alle mulige anstrengelser for at de kan flytte til et annet sted, så salen i misjonærhjemmet blir stor nok til å kunne romme flere. Vi tror at det i denne byen, som ligger omtrent to tusen fire hundre meter over havet, finnes hundrevis av mennesker som vil bli ordinerte evangeliets tjenere hvis de bare får høve til å studere og lære sannheten å kjenne. Det trengs flere misjonærer; det må gjøres mer arbeid. Byen Bogotá er i rask vekst, og det er meget behagelig å bo der, selv om de kjølige nettene gjør det nødvendig å bruke to eller tre ulltepper hvis en skal sove godt. Broder Knorr la merke til mange forandringer som var gjort siden han sist besøkte Bogotá. Det var gjort mange prektige forbedringer i byen: gater var blitt brulagt, det var anlagt vakre boulevarder, en kunne se moderne elektriske busser og motorbusser kjøre rundt i byen, og midt i byen var et stort oppbygningsarbeid i full gang. Grunnen til at oppbygningsarbeidet var nødvendig, var først og fremst den ødeleggelse som ble voldt av brannen våren 1949. Denne brannen ble påsatt av opprørske folkemasser som var rasende over at en populær politisk leder var blitt snikmyrdet. Det ble fryktelige ødeleggelser. Men innbyggerne i Colombia lar ikke ruinene bli stående. De rydder opp i virvaret, og gjør byen vakrere enn noensinne. Gatene blir bredere, og byens sentrum får et helt nytt utseende.

Det har hersket betydelig politisk uro rundt omkring i hele Colombia, og alt står under hærens kontroll. Alle er spent på hva den nye presidenten kommer til å gjøre når han tiltrer sitt embete i august 1950. Forholdene er absolutt gunstige for forkynnelsen av evangeliet, for når folket sukker, er det godt å komme til dem med håpet om Riket. De er vanligvis i en mer mottagelig sinnstilstand under slike forhold. Hvis menneskene først begynner å studere Guds ord og begynner å få forståelse av den nye verdens velsignelser, kommer de til å ønske å forkynne «i tide og i utide», som Paulus formante Timoteus til å gjøre.

Det var et altfor kort opphold Selskapets representanter fikk ha i Bogotá, men det var blitt arrangert møter i Barranquilla i det andre misjonærhjemmet. Tirsdag kl. 9.30 fløy avdelingstjeneren sammen med de to brødrene fra New York nordover mot denne havnebyen i Colombia. Å forlate Bogotá for å dra til Barranquilla med fly, er en opplevelse av de sjeldne, og gir en sannsynligvis et av de mest fengslende syn i verden. I ti minutter etterat du har lettet, flyr du over det skjønne platået som Bogotá er bygd på. Så kommer du til kanten av platået, og plutselig synker landet mange hundre meter rett ned. For passasjerene ser det ut som om flyet stiger til værs og svever høyt oppe under himmelen, som om det vinner høyde på en nesten mirakuløs måte, men i virkeligheten er det altså jorden som er sunket ned under flyet, De forrevne fjelltoppene var et syn å skue. De kommer mot deg helt plutselig, og det gjør dem enda mer fryktinngytende. Guds skapermakt har sannelig gjort jorden herlig! Hvordan kommer den til å se ut når Gud lærer menneskene hvordan de skal gjøre den til sitt paradisiske hjem?

Ved lufthavnen i Barranquilla sto de fire misjonærene som holder til der i byen, og sammen med dem var tredve andre forkynnere som hadde kommet ut med buss for å møte brødrene fra Bogotá. Kanskje det kommer av klimaet, men kretsforkynnerne her virket iallfall varmere og mer begeistret over vårt besøk og over arbeidet med å forkynne evangeliet enn brødrene i Bogotá gjorde. Når du kommer inn i Rikets sal, som ligger i misjonærhjemmet, er noe av det første du legger merke til at kretsen nylig nådde et nytt høydepunkt på 81 forkynnere, at hver forkynner gjennomsnittlig har 17 timer i måneden og at det gjennomsnittlige tallet på bibelstudier er 0,9, altså nesten ett studium for hver kretsforkynner. Intet under at de var begeistret, for i Barranquilla går arbeidet framover! Denne følelsen hadde vi under hele oppholdet. Det var arrangert et møte for kretsen den kvelden, og 94 hørte oppmerksomt på broder Morgan og broder Knorr da de ga dem råd angående det arbeidet som skal gjøres i denne tiden, og hjalp dem med problemer angående det organiserte arbeid.

Brødrene spurte om de skulle bekjentgjøre det offentlige møtet i radioen og ved andre midler enn utdeling av løpesedler og innbydelser til dem de hadde bibelstudier hos. Men broder Knorr sa til dem at når kretsforkynnerne viste slik glød som de gjorde, kom de sannsynligvis til å få lokalet stappende fullt bare på grunn av deres personlige virksomhet. Dette viste seg å holde stikk. Det ble derfor ikke brukt ekstra penger til å avertere foredraget «Frihet for de fangne». Før foredraget begynte onsdag kveld, var lokalet praktisk talt fullt. Ved tellingen viste det seg at det var 261 til stede, og da er ikke barn som er under den alderen da de forstår noe, regnet med. Lokalet var overfylt, og noen sto ute på verandaen foran huset. Tilhørerne var meget oppmerksomme, og brødrene var overlykkelige over at det kom så mange. Dette var det største offentlige møtet Jehovas vitner hadde hatt i Barranquilla, ja, det største de hadde hatt i hele Colombia. Det viste alle at det finnes interesserte mennesker i byen, og at det er nå de bør få høre budskapet om Riket. Vi hadde ventet at det skulle vært uutholdelig varmt i Barranquilla, der den lå like ved kysten og praktisk talt i høyde med havet, men en jevn bris fra Det karibiske hav gjorde besøket meget behagelig. Denne brisen var en vidunderlig hjelp til det offentlige møtet også, for de menneskene som var pakket inn i lokalet, slapp å lide under den vanlige trykkende, kvelende varmen.

For tiden er det bare ni misjonærer i Colombia. Selskapet kunne med letthet bruke enda 25 i de største byene i dette landet, som har nesten elleve millioner mennesker. I de siste fire årene har Selskapet stadig prøvd å holde misjonærer der, men av en eller annen grunn har over femten forlatt sitt tildelte distrikt. I tre år, fra 1946 til og med 1948, sto arbeidet med å hjelpe velvillige mennesker praktisk talt stille. Men i 1949, da det bare var åtte hardt arbeidende misjonærer der, lot Herren sin velsignelse komme over arbeidet. Vi tror fullt og fast at hvis de brødre som tar opp privilegiene i misjonærtjenesten, ville holde fast på sitt arbeid i stedet for å la seg innfiltre i verdens anliggender, slik en hel del gjorde i Colombia, da kom arbeidet i landet til å gå meget mer fram enn det gjør i dag, og det ville vise en økning som står i forhold til de anstrengelser som blir gjort. Det var imidlertid en glede å tilbringe noen få dager sammen med de brødrene som arbeider iherdig for å utvide den sanne tilbedelsen i Colombia. Ved Herrens nåde kommer et enda større arbeid til å bli utført i nærmeste framtid. Om morgenen den 12. januar reiste ti av forkynnerne til lufthavnen sammen med oss, og snart etter sa vi adjø og var på veg til Maracaibo i Venezuela.

VENEZUELA

Her fikk igjen broder Morgan og broder Knorr en strålende mottagelse. Omtrent femti var møtt fram ved lufthavnen. Barn hadde blomsterbuketter, og en pressefotograf var der for å ta et bilde som kom i avisen dagen etter, og meldte ankomsten til taleren som skulle holde foredrag i Frimurerlosjen over emnet «Frihet for de fangne». Sammen med de misjonærene som holder til i Maracaibo, dro de to reisende til misjonærhjemmet, mens de andre kretsforkynnerne gikk ut på feltet for å dele ut løpesedler som bekjentgjorde det offentlige møtet. Rikets sal var altfor liten til den lille sammenkomsten som var blitt arrangert for kretsene rundt omkring Maracaibo, men det ble satt opp stoler i patio’en bak huset, og 75 personer hørte på foredragene som ble holdt den kvelden fra syv til ni.

Maracaibo er en by i utvikling; oljeproduksjonen gjør den til et meget livlig sted. Fredag morgen måtte vi gå ned i sentrum for å ordne med ting som innreisebestemmelsene fotlanger, og for å forhøre oss om reisen til den neste byen, og mens vi var der, gikk vi en tur på torget. Det var meget interessant. Der de solgte mat, hang kjøttet ned fra en tverrstang like over disken, og var det en som ville gjøre en handel, måtte han skyve vekk et lår eller et annet stort stykke kjøtt eller flesk for å få snakket til mannen bak disken. Når en misjonær arbeider på torget, henger det kanskje en kanin eller kylling om halsen på ham mens han gir et vitnesbyrd til den som står i bua. Det var virkelig trangt om plassen der, men alle så sympatiske og vennlige ut. Misjonærene har bibelstudier med en hel del av dem som arbeider på torget. Det så ut til at alle visste om det offentlige møtet den kvelden, og brødrene håpet på at mange ville komme. Regntiden skulle egentlig vært over, men værgudene hadde forandret mening, og det hadde regnet hver dag etterat tørketiden skulle ha begynt. Brødrene håpet at det ikke ville falle noe regn den ettermiddagen eller kvelden, for når det regner i Maracaibo, lar folk ganske enkelt være å gå ut. Uheldigvis kom det et regnskyll bare en time før det offentlige møtet, og det avkjølte iveren hos noen. Likevel ble lokalet fullt, for 132 fikk sitteplasser, og noen få ble stående ute i forhallen.

Brødrene var så henrykt over at broder Knorr skulle komme at de syntes foredraget burde kringkastes, og de arrangerte dette med radiostasjonen Ondas del Lago (som betyr «Sjøens bølger»). De måtte skaffe seg særskilt tillatelse for å kunne ha et offentlig møte, og de måtte også ha tillatelse for å få bruke det engelske språk i kringkastingen. Regjeringen ga denne tillatelsen. Femten minutter før foredraget skulle begynne, kom radioteknikerne for å kople til forbindelsen, så foredraget på engelsk og spansk kunne bli overført fra Frimurersalen og til senderen. Et par minutter over klokka 20 begynte programmet. Omtrent femten minutter etterat broder Knorr hadde begynt å tale til den oppmerksomme forsamlingen, gikk lyset i hele bygningen. Det ble stummende mørkt i lokalet, og strøm-feilen avbrøt radiosendingen. Broder Knorr ba forsamlingen sitte rolig, og han fortsatte å tale. Ingen gikk, unntagen noen få som skyndte seg ut for å se hva som kunne gjøres for å få lyset igjen. Til å begynne med var det litt mumling i salen, men snart ble alle rolige igjen og fortsatte å høre på foredraget. Vi fikk senere vite at hovedsikringen hadde gått. Vaktmesteren skiftet den ut temmelig raskt, så forsamlingen satt ikke i mørke mer enn en tre minutter. Bare noen få sekunder etterat strømmen kom på igjen, hørte broder Morgan atter den engelsk-spanske talen komme ut av det lille radioapparatet han satt og kontrollerte programmet med.

Det gikk helt fint med sendingen, både på engelsk og spansk, i den tiden den varte, én time og tredve minutter. Dagen etter fikk de brødrene som arbeidet fra hus til hus, høre at det ble satt stor pris på foredraget. En dame var helt overbegeistret over det hun hadde lært, og det var ikke vanskelig å plasere en bok hos henne og arrangere et studiemøte. Hun hadde hørt averteringen av det offentlige foredraget i radioen, men naboene hennes rådde henne til ikke å gå på foredraget i Frimurer-salen. De katolske prestene hadde fortalt naboene hennes at Jehovas vitner var «hvite djevler fra De forente stater». Men hennes nysgjerrighet fikk overtaket, og så hørte hun på foredraget i radioen. Hun var henrykt over det hun hadde hørt, og ønsket å høre mer. Andre forkynnere berettet at noen hadde hørt på den engelske talen, mens andre forsto den spanske best. Overalt kunne man høre velvillige uttalelser om sendingen. Forkynnerne på stedet var meget glad over at det hadde gått så fint med sendingen, og de håper på gode resultater takket være dette møtet.

Den lille kretsen av Jehovas vitner har vokst godt siden misjonærene begynte å arbeide der for et år siden. Nå er det 36 kretsforkynnere der. Fem misjonærer fra Gilead hjelper forkynnerne der i byen. Noe annet som også gledet brødrene på stedet, var at avisen Panorama del Diario tok inn enda et bilde av broder Knorr, som viser ham der han sammen med sin tolk taler i Frimurerlosjen. Avisen skrev at talen var meget interessant. Jehovas vitner er derfor i arbeid i Maracaibo, og misjonærene og kretsforkynnerne vil dra nytte av den publisiteten de har hatt, og de vil hjelpe til med å fri de fangne fra deres overtro og religiøse lenker ved flittig å drive på med å holde bibelstudier i hjemmene hos velvillige mennesker. Også her var det som om besøket ble altfor kortvarig, men vi følte at vi fikk utrettet mye godt ved å snakke med misjonærene og behandle noen problemer som var oppstått blant kretsforkynnerne.

Lørdag morgen måtte Selskapets to representanter dra videre til Venezuelas hovedstad, Caracas. En del av brødrene var kommet til lufthavnen i Maracaibo for å se dem vel av sted, og kl. 11.15 suste «the Pan American Clipper» nedover rullebanen, satte kursen mot Maracaibo-sjøen og deretter ut over havet. I likhet med de øvrige passasjerene hadde våre to reisende lent seg tilbake i de komfortable stolene, og satt og tenkte på at om en og en halv time skulle de møte flere av sine medarbeidere i hovedstaden. Plutselig var det som om flyet tok seg et øyeblikks pause i lufta og så gikk framover igjen. Det var noe i vegen med det. Det samme hendte igjen, og så enda en gang. Det er vanskelig å beskrive hvordan det føltes. Du kunne tenke deg at du drar hardt i enden av et tau, mens det er en som drar like kraftig i den andre enden. Plutselig gir det etter et øyeblikk, og du rykker bakover. Når det så blir trukket like hardt i den andre enden igjen, kommer du tilbake til din opprinnelige stilling. Men dette rykket gir deg et støt. Dette hendte tre ganger med flyet, og de to reisende forsto at en av motorene ikke funksjonerte som den skulle. Bare noen minutter etterat dette hadde hendt, la de merke til at kapteinen la flyet over til høyre, innover mot land, og lot det krenge over til høyre inntil det hadde snudd helt om. Da rettet han flyet opp, og lot det stevne rett mot lufthavnen som vi hadde forlatt bare femten minutter tidligere.

Nå var de brødrene som hadde tatt farvel med de reisende, dratt tilbake til byen. Brødrene visste ikke hvor lenge flyet måtte være der for å få reparert, så alt de kunne gjøre, var å vente. På litt over to timer hadde mekanikerne tatt ut noen deler av motoren og satt inn nye deler. Da de prøvde den, hørtes den helt fin ut, og kl. 14 dro så broder Morgan og broder Knorr igjen sin veg, og denne gangen fullførte de en pen tur til lufthavnen i La Guaira, som er havneby for Caracas. Brødrene ventet på de reisende der. De lurte på hva som hadde hendt, og var svært glad over å se dem. Så fikk de en morsom tur oppover fjellsiden der vegen gikk i siksak, i krinkler og kroker, snart i den ene retningen, snart i den andre, og hele tiden løp den langs mange bratte stup. Men vegen var meget bedre enn den var da broder Knorr reiste langs den for tre og et halvt år siden, da han var her på sitt første besøk. For broder Morgan var alt sammen nytt og interessant. Endelig fikk de byen i sikte, der den ligger omtrent tusen meter over havet. Det blir gjort store forandringer i byen Caracas. Byens sentrum er så godt som revet ned, og en ny kjempe-autostrada eller boulevard, som delvis blir underjordisk, skal gå midt igjennom byen. Nye, fine bygninger blir satt opp, og en del av dem er ferdige alt. Caracas er en voksende, livlig by, og misjonærene som har fått til oppgave å arbeide her, gleder seg over å være i denne hovedstaden og forkynne ordet.

Lørdag kveld var områdesammenkomstens annen dag, og brødrene Knorr og Morgan var satt opp som talere. De talte til en forsamling på 110. Dette var en stor kontrast til det lille møtet som ble holdt for flere år siden i det lille hjemmet til en interessert. I den store Rikets sal, som er en omgjort garasje, var det morsomt å treffe noen av de brødrene broder Knorr tidligere hadde truffet, og fullt ut kunne glede seg over den strålende framgang arbeidet hadde hatt. Neste morgen symboliserte tolv brødre sin innvielse ved å la seg døpe. Om ettermiddagen skulle det være offentlig møte, men fordi de ikke hadde fått skriftlig tillatelse til at broder Knorr kunne tale til denne forsamlingen, måtte en av Jehovas vitners ordinerte tjenere fra Venezuela tale, og han holdt foredraget «Det eneste lyset». Han gjorde det utmerket, og de 90 tilhørerne som trosset regnet, likte foredraget meget godt. Senere på dagen klarnet det opp, og de velvillige menneskene fikk større lyst til å komme til kveldsmøtet for å høre på brødrene Knorr og Morgan igjen. Dette var det største møte ved sammenkomsten, med 143 til stede.

Alle kretsforkynnerne spurte om hvordan det sto til med deres pionerbroder som hadde fått innbydelse til Gilead, og som skulle være med i den klassen som begynner i slutten av februar. De fikk vite at han hadde det godt og var ivrig opptatt med å studere engelsk, og at han også holdt på å legge om fra det langsomme latin-amerikanske tempoet til det raskere tempoet som våre amerikanske brødre på fabrikken har. I flere år har misjonærene i Caracas måttet nøye seg med å bo i et temmelig dårlig hus i en mindre pen del av byen, for de har ikke greidd å få tak i noe annet. For omtrent et år siden greidde avdelingstjeneren, broder Baxter, å få leid et meget tiltalende hjem i en bedre del av byen. Brødrene er svært fornøyd over at de har fått bedre forhold å leve under, og også over at deres fine Rikets sal, som nå er blitt altfor liten, har direkte forbindelse med huset. Ved møtet søndag kveld måtte faktisk halve forsamlingen sitte i oppkjørselen og på plassen foran huset, og de fikk høre gjennom høyttalere. Det varer sannsynligvis ikke lenge før det må dannes en ny krets for å ta hånd om den voksende interessen. Det nye misjonærhjemmet, som er et stort hus, er nå fylt med misjonærer, for fem nye har nettopp kommet dit. Det er nå ti misjonærer i Caracas. Alle er begeistret over sitt arbeidsfelt, og liker folket og dets skikker. Det eneste de ikke liker, er de fryktelige utgiftene — prisene på mat og klær. Venezuela er for tiden et av de dyreste land å leve i av alle de sør-amerikanske landene. Men denne hindringen tar Selskapet seg av gjennom misjonærhjemmet.

Da broder Knorr var på sitt første besøk der i 1946, og de første to misjonærene begynte å arbeide der, var det bare en eller to gode forkynnere, men ved slutten av det året var det tretten som rapporterte arbeid som var utført. Ved slutten av tjenesteåret 1949 var det 91 regelmessige forkynnere på feltet, og de hadde nådd et høydepunkt på 132. Det er utsikter til at de kommer til å ha 100 forkynnere bare i byen Caracas innen tjenesteåret 1950 er over, og dessuten en god framgang i de seks andre kretsene som er organisert rundt omkring i landet. Hvis det er mulig, skal Selskapet sende flere misjonærer til Venezuela i slutten av dette tjenesteåret, og åpne misjonærhjem i flere av de større byene. Det er en masse arbeid å gjøre blant de 3 1⁄2 million innbyggere i Venezuela.