Religiøs diskriminering på Gullkysten
MANGE mener vel at det er en drøy beskyldning mot Gullkysten å si at landet foretar diskriminering av religiøse grunner. Men er det egentlig det? Hvorfor ble ellers Mr. N. H. Knorr, Selskapet Vakttårnets president, for ikke lenge siden nektet adgang til Gullkysten? Og hvorfor fikk ikke Mr. M. G. Henschel, et av Selskapets styremedlemmer, innreisetillatelse? Var det ikke deres religion som gjorde at de ble stengt ute? Ble disse representanter for Selskapet Vakttårnet nektet visum fordi de er amerikanere? Eller fordi de er Jehovas vitner?
Jehovas vitner er kristne Ordets tjenere, og de underviser i Bibelens lære. Er ikke myndighetene interessert i kristendom? I bibelsk opplæring? Eller har de innvendinger mot Jehovas vitners gode arbeid og framgang? Har de i sinne å vanskeliggjøre den kristne opplæring ved å utelukke representanter for et bibelselskap? Har de stengt sine dører for alle bibelselskaper? For alle misjonærer og forkynnere? For turister? Eller er dette bare et direkte utfall mot Jehovas vitners religion? Så vel i Amerika som på Gullkysten bør folk få vite svaret på dette. Jehovas vitner vil gjerne bekjentgjøre sin stilling og virksomhet på Gullkysten.
Accra er hovedstaden og sentrum for virksomheten på Gullkysten. Der har Selskapet Vakttårnet sitt avdelingskontor som tar seg av de 101 menighetene som er spredt over et område på 283 000 kvadratkilometer. Jehovas vitner i Afrika går ut med budskapet om Guds rike, akkurat som de gjør i andre land. — Ordspr. 1: 20; Ap. gj. 20: 20.
I løpet av august 1952 var 4446 forkynnere av det gode budskap opptatt med å tjene befolkningen, og 136 av dem var heltidsforkynnere. I forbindelse med sin bibelske undervisning arrangerte disse flere tusen lærerne 2733 offentlige foredrag på et eneste år, og dessuten gikk de på 188 708 gjenbesøk til interesserte mennesker og ledet bibelstudier i 2572 hjem hver måned. Mange av dem som ble hjulpet, var hedninger eller folk som var blitt skuffet over sine kirkesamfunn og derfor ikke ville ha kommet til annonserte møter. Et av Jehovas vitner, en skolelærer, fortalte at en fetisjprest brente sine avguder etterat han hadde kommet til kunnskap om sannheten gjennom lærerens anstrengelser, og denne presten ble også et vitne.
Jehovas vitner viser at de er Kristi disipler ved å tale med andre om dette vidunderlige budskap om Riket og vise menneskene alt det store Jehova skal gjøre for dem i den nye verden. Jehovas vitner er ikke motstandere av noen regjering på jorden. De er for Guds rike. De ber for det og forkynner det. Mange «kristne» regjeringer på jorden har gjort det samme når de har lest Fadervår: «Komme ditt rike; skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden.» På den måten gjør de seg i virkeligheten til talsmenn for at Guds rike bør overta makten, akkurat som Jehovas vitner.
Jehovas vitner er ikke urostiftere. På Gullkysten som overalt ellers forkynner de det gode budskap, stille og fredelig og i Jehovas ånd. De resultater det har brakt i de siste ti årene, viser tydelig hvilket behov det er for dette, hvor effektivt det blir gjort og at det har Guds velsignelse.
Virksomheten i de forløpne år
Den første større sammenkomst Jehovas vitner hadde på Gullkysten, ble holdt i 1942. Det var omkring 350 mennesker til stede. I desember samme år hadde de en annen sammenkomst i den lille landsbyen Nkwatia i de maleriske Kwahu-fjellene. Der var det omkring 300 ivrige tilhørere. Året etter ble det i oktober rapportert et nytt høydepunkt på 495 Rikets fokynnere. For å gi dem en bedre opplæring i deres forkynnervirke, innførte Selskapet Vakttårnet et spesielt tilrettelagt kursus i den teokratiske tjenesteskole. Som en ytterligere hjelp for dem i tjenesten, sendte Selskapet Vakttårnets amerikanske avdeling i 1946 20 000 eksemplarer av boken Barn til Accra, og den ble i stor utstrekning brukt som et hjelpemiddel ved bibelstudier.
I 1947 kom det til et vendepunkt for den rene tilbedelse på Gullkysten. Den 17. juni ankom de to første misjonærene fra Vakttårnets Bibelskole Gilead. Det ble opprettet et misjonærhjem i Accra. Arbeidet ble bedre organisert. Rapportene viste etter kort tid at hele 43 bibelstudier ble ledet av de to misjonærene hver måned. Det effektive samarbeid mellom forkynnerne og misjonærene gjorde at antall regelmessige forkynnere gikk opp til 575.
Henimot slutten av 1947 ble det bekjentgjort at Mr. Knorr og Mr. Henschel skulle være til stede i Accra, på den første landssammenkomst. Utsendinger fra Liberia, Sierra Leone og Nigeria skulle også ha poster på programmet, og på åpningsdagen var Palladium-teatret fylt av 950 mennesker. Søndag morgen ble 171 døpt. Sammenkomsten nådde sitt høydepunkt da Mr. Knorr holdt sitt foredrag for en fullpakket forsamling på 1383. Han talte over emnet «En evig regent for alle folkeslag». Sammenkomsten viste seg å være styrkende, stimulerende og oppmuntrende — det kunne man merke på den økte virksomheten.
Fra 1. januar av i 1948 begynte en ny kjede med høydepunkter i antall Rikets forkynnere: Januar 641; februar 722; mars 846; og ved slutten av året kunne de notere en økning på over 100 prosent! Den ene velsignelsen etter den andre preget 1948. Avdelingskontoret i Accra ble åpnet, en landssammenkomst ble avviklet i Kumasi, to Gilead-misjonærer tok turer ut i landets nordre deler og brakte for første gang budskapet om Riket til hedningene, og det ble innvilget importlisens for boken «Gud er sanndru» og annen litteratur.
I 1949 kom det flere misjonærer fra Gilead for å hjelpe til i forkynnelsesarbeidet, som var i stadig framgang. I løpet av de siste syv årene er det blitt avlagt et veldig vitnesbyrd til ære for Jehova Gud. På et eneste år ble det brukt 868 282 timer i arbeidet, og det vil si et gjennomsnitt på nesten 16 timer pr. forkynner pr. måned.
Arbeidet og sammenkomsten i 1952
Og hvordan lå det an i 1952? Accra hadde ikke lenger bare en krets som i 1947, men fire avdelinger med i alt 371 forkynnere. Dette vil si en økning på 364 prosent i løpet av de siste fem årene! Det var i 1952 en økning på 27 prosent i antall Ordets tjenere. 6465 overvar den årlige feiringen av Herrens aftensmåltid, og 17 709 var til stede ved 88 offentlige møter som ble holdt i dagene 12. og 13. april.
Det er mange som i de forløpne år er blitt åndelig trøstet gjennom vårt forkynnelsesarbeid. Leirer for spedalske har fått besøk, og det er blitt holdt offentlige foredrag for mennesker som nesten var oppett av spedalskhet. Analfabeter er blitt oppmuntret til å delta i spesielle lesekurser som de lokale kretser av Jehovas vitner har ledet. Bladet Vakttårnet som har kommet ut på twi-språket en gang i måneden siden august 1950, har vært til stor hjelp. Selskapet Vakttårnet har truffet mange tiltak for å hjelpe disse menneskene til å lære sannheten å kjenne.
De har arrangert sammenkomster som har bidratt sterkt til å utbre den rene tilbedelse der i landet. Det var derfor med stor forventning Jehovas vitner så fram til sin landssammenkomst som skulle holdes i Accra i dagene fra 21. til 23. november 1952. Dette tegnet til å bli en stor begivenhet, for presidenten for Selskapet Vakttårnet hadde planlagt å avlegge et nytt besøk på Gullkysten for å gi dem nyttige tjenesteinstrukser og holde det offentlige foredraget «Det er på tide å ta Guds vei i betraktning». Etter som tiden for sammenkomsten nærmet seg, ble det nødvendige apparat i forbindelse med å finne et passende lokale og med hele avviklingen av sammenkomsten satt i sving. Til vår overraskelse fikk vi tillatelse til å benytte den gamle polobane på britisk eiendom, en rommelig plass ved sjøen rett overfor Høyesterett og kong Georg V’s minnehall. Det kunne ikke tenkes noe bedre sted på hele Gullkysten!
Nesten 2000 bambusrør ble hogd ned førtifem kilometer borte og fraktet til konventstedet hvor en livlig virksomhet utfoldet seg. Forskjellige bygninger begynte å ta form. Det første som ble ferdig var et enormt kjøkken med 20 komfyrer. De forskjellige avdelingene var skilt fra hverandre med gressmatter, og av samme materiale besto veggene i kontorene. Podiet ble vakkert dekorert. Ned fra et utspring som skulle gi talerne skygge, hang bokstaver som til sammen dannet temaet for sammenkomsten: «Treng fram til modenhet.». Ga-høvdingen viste oss en helt enestående gestus da han lot oss låne Ga Statsparaply, en dobbel paraply som i virkeligheten symboliserer «kongenes Konge». Det er bare ved høyst spesielle anledninger at et slikt symbol blir overrakt av høvdingen, men det ble tatt med i betraktningen at det ikke finnes noen større konge enn Jehova.
Den britiske hær samarbeidet med dem som sto for det elektriske anlegget og sørget for belysningen. En entreprenør forærte vannverket rør som en hjelp til å få vannforsyningen i orden, og Jehovas vitner sørget for det nødvendige arbeidet ved å grave grøfter og sette opp stolper og vannkraner.
Lagerplassen og kjøkkenet var bare såvidt ferdige da matvarene begynte å strømme inn. Det kom tre lastebiler med hver sin ladning på 5 tonn jamsrøtter og én bil med pisanger fra et sted nesten 300 km mot nord, foruten slike mengder av andre matvarer at 150 frivillige kjøkkenarbeidere hadde sin fulle hyre med å stelle dem til. I tillegg til dette hadde de alt arbeidet med å finne losji til de mange tusen deltagere, og de skulle kunngjøre sammenkomsten vidt og bredt, så det er lett å forstå at det var en stor oppgave de hadde påtatt seg. I forbindelse med averteringen var det satt opp 300 plakater rundt omkring i byen. De tiltalende plakatene var også opphengt i førti busser og på mange drosjer og privatbiler, og dessuten ble det offentlige foredraget bekjentgjort i reklamen på to kinoer. På iøynefallende åpne steder ble det satt opp kjempeplakater, og på forsiden av det veldige bambusskuret sto foredragstitelen skrevet med store, gule bokstaver på rødmalt finér. Denne finérplaten var 8,5 meter lang og 2,5 meter høy, og utenfor på begge sider av den fortsatte hvite trebokstaver å danne 60 centimeter høye ord som innbød offentligheten til å høre dette foredraget søndag 23. november kl. 17. Ned fra platen hang bokstaver som kunngjorde talerens navn og ga andre opplysninger. Ja, de forskjellige enkeltheter i forbindelse med Mr. Knorrs offentlige foredrag sto å lese over en strekning på 40 meter langs forsiden av skuret. Det hele tok seg imponerende ut i flombelysningen om kvelden.
Sammenkomstens første dag
Den lille «Polobanebyen» summet av virksomhet om fredagen, sammenkomstens første dag. Ikke langt fra 6000 var til stede ved åpningsmøtene, og da kvelden kom, hadde forsamlingen vokst til 6500. Dagen etter økte tilhørerskaren til over 7000, og søndag nådde den et høydepunkt på 7800. Gleden over sammenkomsten ble enda større under den rungende applaus som brøt løs da 690 reiste seg for å bli døpt. Nye bøker ble frigitt lørdag og søndag — brosjyren Can You Live Forever in Happiness on Earth? [Kan du få leve evig i lykke her på jorden?] kom ut på ga-språket, og «Gud er sanndru» på twi.
Men hva så med Mr. Knorrs besøk? Med tanke på det store utbytte de hadde hatt av hans besøk i 1947, var det et stort sjokk å få høre bare tolv dager før sammenkomsten at de visa som opprinnelig var blitt innvilget, var blitt annullert, og at Selskapets president og hans sekretær ikke kunne få tillatelse til å besøke Gullkysten. Dette førte til store vanskeligheter. Andre måtte overta deres poster på programmet, og Mr. A. G. Baker, bestyreren for Selskapet Vakttårnets avdelingskontor på Gullkysten, holdt det offentlige foredraget Mr. Knorr skulle ha holdt. Over 15 000 hørte det.
Selv om hele konventet ble knirkefritt avviklet, var det mange som uttrykte seg med bekymring over at myndighetene hadde forbudt Selskapets representanter adgang til landet. De kunne ikke forstå hvorfor deres visa først ble innvilget og senere annullert. Hvem var ansvarlig for denne handlingen? Ble ikke Jehovas vitner utsatt for diskriminering ved denne handling fra myndighetenes side? Er ikke Jehovas vitner på Gullkysten berettiget til å få besøk av presidenten for sitt selskap? Hva er det han har gjort siden han ikke skulle få lov til å komme inn der? Selv om det ikke er gitt noen offisiell begrunnelse for denne skammelige aksjonen, var det mange som mente at det bare kunne komme av deres religion.
Eller slår kanskje Gullkysten sine porter igjen for alle religioner? Eller for alle amerikanere? Er ikke myndighetene på Gullkysten lenger interessert i kristendom? Eller i bibelsk opplæring? Hvorfor skulle de ha noe å innvende mot den vidunderlige framgang Jehovas vitner har hatt der i landet? De kan da umulig ha i sinne å vanskeliggjøre den fremadskridende kristne opplæring ved å utelukke representanter for et bibelselskap? Eller har myndighetene stengt sine dører for alle bibelselskaper? For alle Ordets tjenere, misjonærer og turister? Eller konsentrerer de sitt angrep om Jehovas vitner og deres virksomhet? I forbindelse med det sistnevnte punkt er det interessant å legge merke til at en av Accras dagsaviser for 3. og 14. januar 1953 hadde meldinger om ankomsten av representanter for det gresk-ortodokse patriarkat i Egypt og Syvendedagsadventistenes misjonsforbund. Det ble også offentliggjort at tre ikke-sekteriske predikanter skulle komme til Accra den 23. januar 1953. De skulle preke ved religiøse sammenkomster i tre av Gullkystens viktigste byer. Hva det nå enn kan være som ligger under, er mennesker verden over interessert i å få vite det. Amerikanerne er interessert fordi Mr. Knorr og Mr. Henschel er amerikanske borgere. De kristne er interessert fordi de utgjør ett legeme, og et angrep på én går inn på dem alle.
Denne diskrimineringen kan nok ha begynt i det små og på en utspekulert måte, men det tar ikke lang tid før det er kjent over hele verden. Avisene i Accra har inneholdt flere gunstige meldinger om sammenkomsten og opplysninger om opphevelsen av innreisetillatelsene. Andre aviser og blad kommer også til å ta inn disse nyhetene. Mennesker over hele den kristne verden kommer til å protestere overfor myndighetene mot denne diskrimineringen, i likhet med innbyggerne i Accra. Det er nå blitt skrevet mange protestbrev med krav om at myndighetene foretar seg noe for å stanse diskrimineringen, og slike brev blir adressert til His Excellency, The Governor and the Prime Minister, Dr. Kwame Nkrumah, og andre embetsmenn. Disse brevene er et rop fra alle som tror på religionsfrihet og forsamlingsfrihet. Måtte deres røst bli hørt og en religionsfrihet som er fri for diskriminering atter vende tilbake til Gullkysten.