Fra Nicaragua til Panama (1)

PRESIDENTEN for Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap, Nathan H. Knorr, fløy den samme vegen som hans sekretær, Robert Morgan, hadde tatt noen dager tidligere gjennom Mellom-Amerika. På denne turen fikk broder Morgan for første gang se en vulkan som virkelig sprutet opp røk. Det finnes en hel del vulkaner i Mellom-Amerika som er virksomme fra tid til annen, men denne her viste virkelig sin vrede ved å støte en stor søyle med røk og aske opp i lufta. Han var glad over å få et fint syn av dette naturfenomenet. En anselig gruppe med brødre, innbefattende de tolv Gilead-studentene som arbeider i Nicaragua, sto på flyplassen for å møte ham. Broder Morgan skulle få erfare at Nicaragua er et meget varmt land, selv om han kom dit i den kalde årstiden. Konventet som var arrangert i anledning av de amerikanske brødrenes besøk, var allerede i gang. Seks og åtti brødre var samlet til møtet lørdag kveld den 24. desember 1949. Det var representanter fra fem forskjellige byer i Nicaragua. Søndag morgen hadde de dåpstjeneste, og seks brødre symboliserte sin innvielse til Herren om å bære ut budskapet om Guds rike der i landet. En søster var 74 år gammel, og hun hadde reist 12 mil for å komme til konventet og symbolisere sin innvielse med brødrene som vitner.

Det var bestemt at det offentlige møtet skulle holdes søndag ettermiddag i Teatro Trebol, en usedvanlig bygning med fire vegger, men uten tak. Praktisk talt alle teatre i Managua er bygd på denne måten, for i dette varme landet liker de å ha god ventilasjon. Brødrene bekjentgjorde foredraget godt. Førti tusen løpesedler ble delt ut, plakater ble satt opp, innbydelsesbrev ble sendt ut, det ble kunngjort i radioen, avertert i avisene, og store banner ble hengt tvers over gatene. Det var imidlertid juledag denne søndagen, og de fleste var opptatt med de vanlige feiringene. Men til tross for den tiltrekning julen øver med sine fester og høytideligheter, kom det 286 mennesker til det offentlige møtet. Det var det største offentlige møte Jehovas vitner hittil har hatt i Nicaragua. Brødrene var fornøyd med resultatet, særlig i betraktning av at kristenheten var opptatt med å høytideligholde sin festdag som er av hedensk opprinnelse, for Kristus ble virkelig ikke født den 25. desember.

Det er interessant å legge merke til hvordan latinerne i de forskjellige land feirer julefesten. I Managua la broder Morgan juleaften merke til at mange som greidde å få tak i en hest og en liten vogn, feiret julen ved å kjøre omkring i gatene. Ett av de viktigste befordringsmidlene i Managua er en rød og svart vogn som blir trukket av to små hester. Det ble også holdt mange selskaper rundt om i byen. Da broder Knorr var i Guatemala noen få dager før jul, la han merke til at folk hadde for skikk å bære billedstøtter av Josef og Maria gjennom gatene fra hus til hus. De så etter noen som kunne gi billedstøttene husly. En godhjertet person som var i feststemning, ville så innby dem som bar Josef og Maria, inn i hjemmet sitt. De få som fulgte etter med sine improviserte, bråkende instrumenter, ville også bli invitert inn, og alle ville feste sammen. Slik begynte selskapet. I Honduras, der broder Knorr talte til brødrene juleaften, festet hele byen Tegucigalpa på samme måten som amerikanerne gjør den 4. juli. Under hele talen kunne man høre eksplosjonene fra fyrverkeriet. Etter som det gikk mot midnatt, økte det i styrke, inntil spetaklet var øredøvende og en skulle tro en befant seg på en slagmark midt iblant kanonskudd og granatild. Hvor annerledes var det ikke den gangen Jesus virkelig ble født! Da var ikke lufta fylt av larm og bråk, men av englenes glade sang. Hyrdene var ute på marken og passet hjordene sine, og alt åndet fred og ro.

Så måtte jo også det hedenske juletreet være med i bildet på en eller annen måte. Mange av forretningene, kaféene og restaurantene, og en hel del av de hjemmene som hadde råd til det, kjøpte grener av furutrær og satte dem opp. Andre steder strødde de furunåler ut over golvet og pyntet opp med dekorasjoner. Så vi ser at hvert folk har sine skikker, og alle sammen blir de overlevert gjennom tradisjonen. Det tenkes ytterst lite på Guds ord på juledagen og de dagene som går like forut for den. Når anledningen blir brukt til å smelle fyrverkeri, gjøre seg selv til en fråtser og til å drikke seg full, følger en idéer som ligger fjernt fra det fredens budskap som Frelseren kom med. Men dette får være nok hva julen i Mellom-Amerika angår. Jehovas vitner har fremdeles meget arbeid å gjøre med å forkynne «dette evangelium om riket» som skal bringe fred, trøst og sann glede til de menneskene i verden som elsker rettferdigheten og den fred som overgår all forstand, og som ikke er spesielt interessert i å leve lystig og fornøyelig bare én dag.

Ved siden av at broder Morgan holdt taler ved konventet, talte han igjen til brødrene tirsdag kveld, og han brukte også en del tid til å kontrollere opptegnelser og regnskaper og til å behandle saker som gjaldt avdelingskontoret. Onsdag morgen var han på veg til det neste landet, Costa Rica. Samme ettermiddag ankom broder Knorr til Nicaragua, for å være der i to dager sammen med misjonærene og brødrene i Managua. Torsdag kveld kom de to avdelingene i Managua sammen i Rikets sal som ligger i hjemmet der avdelingskontoret er, og det var 90 til stede. Det var godt å se at de hadde en så fin organisasjon i denne hovedstaden. Da broder Knorr i 1946 besøkte det nyopprettede misjonærhjemmet der, var det bare seks kretsforkynnere i landet. Nå er det gjennomsnittlig 136 hver måned, og i tjenesteåret 1949 hadde de et høydepunkt på 166 forkynnere. Det blir gjort gode framskritt, men det er rik anledning til utvidelse. En Gilead-student foretrekker å arbeide alene ute blant de innfødte, og hun har det meget hyggelig i noen av de mindre byene. Broder Knorr ordnet det slik at en annen gruppe nyankomne studenter skulle dra til Diriamba, en by på omtrent 13 500 innbyggere. Den ligger oppe i fjellene. Det er virkelig behov for mange flere misjonærer i dette landet, og forhåpentlig kan Selskapet sende enda ti eller tolv inn i landet, så de kan arbeide i andre byer, nå når sannheten har fått fotfeste der og de velvillige menneskene gir akt på Rikets budskap.

Brødrene ser fram til sammenkomsten i 1950, i likhet med alle dem vi møtte på reisen vår. De håper sterkt at 1950 vil bli et merkeår for forkynnelsen av evangeliet i Nicaragua, men vi vet også at det vil bli avbrytelser for alle landene i Mellom-Amerika fordi så mange av misjonærene kommer til å reise til den internasjonale samlingen av Jehovas vitner i New York. Men de planlegger å vende tilbake til sine tildelte distrikter i utlandet for ved Herrens nåde å utføre virkelige storverk. De venter at mange nye misjonærer kommer til å slutte seg til deres rekker like etter konventet, for tjenesteåret 1951. De er bestemt på å ’forkynne ordet’ både i Nicaragua og i hvert av de andre landene i Mellom-Amerika.

Det var som om dagene var altfor korte. Når en er sammen med brødre som har den «samme dyre tro», går tiden fort. Fredag morgen stuet alle Gilead-studentene seg inn ti to biler for å kjøre ut til lufthavnen sammen med broder Knorr og se ham vel av sted til Costa Rica, der han skulle nå igjen broder Morgan. Derfra skulle de fortsette resten av reisen sammen.

COSTA RICA

Turen gjennom lufta fra Nicaragua til Costa Rica foregikk uten nevneverdige begivenheter, selv om turen gikk over Managua-sjøen og Nicaragua-sjøen, to vakre innsjøer som fyller en stor del av Nicaragua. Så får man Costa Ricas vakre åser og dyrkede marker i sikte, og dette gjør turen meget interessant. Costa Rica har en vakker natur og et behagelig klima, særlig omkring San José. Lufthavnen ligger fint til for byen, ja, den støter faktisk opp til byen. Omtrent sytti av konventdeltagerne hadde kommet ut til lufthavnen for å hilse broder Knorr velkommen til byen. Dette ble det satt stor pris på, og det var ikke lenge før de alle sammen satte kursen mot konventlokalet. Sammenkomsten hadde begynt dagen før, den 29. desember, og var i full gang. En fin «cafeteria» (selvbetjeningskafé) var opprettet, og det ble servert utmerket mat. Et velfylt bokværelse var tilgjengelig for alle forkynnerne. Hva angikk de forskjellige detaljer ved konventet, så det ut som en mellomstor områdesammenkomst i et hvilket som helst land.

Alle som var til stede, var overrasket over at så mange hadde greidd å komme til sammenkomsten, for bare noen få uker før hadde et fryktelig uvær med voldsomme regnskyll vasket vekk deler av jernbanelinja på tre forskjellige steder, og det var umulig å komme fra Atlanterhavskysten og til San José med toget. Mange av brødrene samlet sammen alle de penger de kunne, og fløy over til San José. De var meget fornøyd over at de hadde gjort det også, for de hadde ikke bare frydet seg over luftreisen og den nye kant de da fikk se landet fra, men de frydet seg også over sammenkomsten. Den var lærerik for alle forkynnerne, for det ble talt både på engelsk og spansk. Til møtet fredag kveld samlet det seg 526, og lørdag kveld kom det 542. Den lørdagskvelden i Estadio Mendoza hadde broder Knorr den glede å utgi årboken og kalenderen for 1950 ved slutten av sin tale til brødrene. De var meget glad over å få disse publikasjonene før det nye året begynte. De satte virkelig pris på kalenderen med dens bilde av det nye Betel-hjemmet, og mange så fram til å komme til New York og få se virkeligheten. Etter dette møtet talte broder Knorr til 30 pionerer om mulighetene for å komme til Gilead, og ni av dem fylte ut foreløpige søknadsskjemaer, i håp om at de en dag om ikke så altfor lenge ville bli innkalt for å få særlig opplæring til misjonærtjeneste. Tre trofaste pionersøstre har allerede blitt innbudt til Gilead. De har utført et strålende arbeid i Costa Rica, og var med i den 15de klassen på Gilead, som begynte den 22. februar 1950.

Det er virkelig en glede å betrakte det gode arbeidet som er blitt utført i dette landet. Mange av brødrene har sett det privilegium de har ved å kunne delta i pionertjenesten, og det er nå 47 pionerer i Costa Rica. Bare syv av dem er fra Gilead, de øvrige 40 er innfødte Costa Rica borgere. Etter hvert som flere brødre rundt om i landene i Mellom-Amerika ordner tiden sin og tar opp pionertjenesten, vil de finne at Herren gir en rik velsignelse til dem som er villig til å oppgi sitt verdslige arbeid og gå ut i tjenesten slik Paulus, Timoteus og andre i den tidlige menighet gjorde, og som drar inn på nye felter og bygger opp nye kretser som til slutt vil ta seg av arbeidet der i distriktet.

(Forts.)