El Salvador og Honduras-landene

VED DEN nye, vakre lufthavnen i San Salvador, som vitner om den stadig større rolle den internasjonale luftfarten spiller, sto det den 12. desember en gruppe av Jehovas vitner og ventet på at R. E. Morgan skulle komme, og ti dager senere sto de på samme sted og ventet på N. H. Knorr, presidenten for Selskapet Vakttårnet. Den første av de besøkende så nye omgivelser og en by i Mellom-Amerika som var ny for ham.

I hele El Salvador er det 207 forkynnere, men ikke mer enn 100 av disse finnes i hovedstaden. Brødrene hadde likevel arrangert et offentlig møte tirsdag kveld den 13. desember. Forkynnelsen av sannheten fortjente det beste, og så leide avdelingskontoret Teatro Nacional, det fineste og best ansette teater i El Salvador. Møtet ble bekjentgjort vidt og bredt med løpesedler og plakater, og det ble skrevet og levert flere hundre brev med innbydelse til møtet. Det var en litt uvanlig anledning, for dette var kvelden før den nasjonale feiring av den første årsdagen for revolusjonen. Regjeringen hadde gjort omhyggelige, forberedelser til feiringen, og overalt kunne man merke feststemningen. Musikk-korps, tromme-korps, tropper og politi — alle var klar til den store dag som avmerket ett års frihet fra diktaturstyre i El Salvador. Hvordan ville «Frihet for de fangne» bli mottatt i en sånn atmosfære? Hva ville bli reaksjonen på en kraftig erklæring mot den katolske undertrykkelsen? Ville mange mennesker komme til et slikt møte denne kvelden?

Disse spørsmålene ble snart besvart da 803 personer kom til Nasjonalteatret. Noe så stort hadde aldri hendt for Jehovas vitner i El Salvador før. Talen, som ble tolket, gikk sin gang. Omtrent halvveis i talen kom noen fra det nasjonale politi inn i bygningen, og en av dem gikk fram i salen nær scenen. De gjorde imidlertid ikke noe forsøk på å forstyrre møtet, men var der øyensynlig for å se etter om alt gikk ordnet for seg. Stemningen blant tilhørerne var god. Alle hørte oppmerksomt på da den religiøse, politiske og økonomiske undertrykkelse og trelldom ble stilt opp som motsetning til de store friheter den nye verden kommer til å gi menneskene. I dette landet, som angivelig skal være så sterkt katolsk, ble det hilst med spontan applaus da taleren sa at folk som ville vite sannheten, ikke skulle stole på prestene, for de ville aldri lære dem om sannheten fra Bibelen. Møtet var en stor suksess, og det ble anslått at minst 600 fra offentligheten var der.

Det var bestemt at avdelingstjeneren og broder Morgan neste morgen skulle reise med en Station Wagonbil til Santa Ana, som ligger vel syv mil fra hovedstaden. Her er det et annet misjonærhjem og en annen krets av Jehovas vitner, og det var planlagt et møte for onsdag kveld. Alle passasjerene på to nær var kommet på plass, og det så ut til at vi skulle få en fin tur med vår spansktalende sjåfør. Men dessverre, det varte ikke lenge før den skinnende nye Chevroleten hostet, freste og stoppet. Sjåføren så ergerlig ut, og mumlet på engelsk: «Æsj, ingen bensin!» Han lot som han var forundret og forferdet over at noe sånt kunne hende ham, men da han kom til avdelingskontoret for å hente to av passasjerene sine, sto bensinmåleren på null. Så ventet vi da tålmodig i en halv time, mens han trasket av sted for å finne mer forbrenningsvæske. Da han hadde fått bensin på tanken, greide ikke batteriet å få motoren til å gå. Vi ga vår uheldige sjåfør litt assistanse og hjalp ham med å skyve vogna i gang. Den greidde å komme til Santa Ana.

Den ettermiddagen brukte vi flere timer på å dele ut innbydelser. Mens forkynnerne holdt på å arbeide, så de to likfølger på veg fra kirken til kirkegården. Disse to følgene illustrerte slående hvilken holdning den katolske kirke inntar til folket her. Den første prosesjonen fulgte en fattig mann, og hans legeme ble båret i en simpel kasse, av noen slektninger. De som fulgte, hadde fillete klær, og noen av dem manglet sko. Det var virkelig et sørgelig syn. Men den andre prosesjonen fulgte en velstående mann. Velkledde likbærere bar en utsmykket kiste. Foran dem gikk to katolske prester i folderike drakter. En svartkledd sørgeskare fulgte etter i en lang rekke, og det var mange biler og mye blomster å se. Broder Morgan spurte en forretningsmann hvorfor det ikke gikk prester i spissen for det første følget også. Svaret viser hvor presteskapets kjærlighet er, for de fattige menneskene hadde ikke nok penger å betale prestene, så de kunne gå foran deres følge. Hvor herlig er det ikke at Gud elsket de fattige og gir dem sannhetens vann gratis! Disse menneskene har sannelig behov for Riket og dets velsignelser, så de kan bli befridd fra sin fattigdom og sitt fangenskap.

Den kvelden var det en begeistret gruppe på 136 personer som hadde samlet seg i patio’en til misjonærhjemmet i Santa Ana for å høre en tjenestetale og for å lytte til en beretning om den vidunderlige framgang Rikets arbeid har hatt i mange andre land i verden. Ja, disse kjære brødrene i Santa Ana var virkelig ikke alene om å lovsynge sin Gud, for overalt og på hvert eneste språk løftet Jehovas folk Signalet høyt opp. Likeså begeistret som alle de andre brødrene, var tre helt blinde forkynnere som satt i første rekke. De selger aviser og kjenner hver tomme av byen, og iallfall en av dem underholder en familie. De tilhører de beste forkynnerne i Santa Ana-kretsen. De har sine egne distrikter og arbeider i dem, de er på hvert eneste møte, og de gir bedre svar fra Budbringer og Vakttårnet enn de fleste av de brødrene som kan lese disse publikasjonene for seg selv, de er tilmeldt den teokratiske tjenesteskolen og holder elevtaler, og det gode taler også! For et eksempel de setter for forkynnere av Riket overalt som har øyne å se med! Det var en glede å treffe dem og se deres glede i Herren og deres glede over å få være med på å hjelpe til med å åpne øynene på dem som er gjort blinde av religiøse overleveringer.

Noen få dager etterat broder Morgan hadde reist fra El Salvador, kom broder Knorr, og hadde igjen et hyggelig besøk sammen med mange trofaste misjonærer. Det ble skaffet ekstrastoler til møtet i Rikets sal, som ligger i misjonærhjemmet. Ved møtet om kvelden var det 128 mennesker som fylte møtestedet fullstendig. Det var det største møte for brødre som noensinne var holdt i San Salvador. Besøket varte ikke fullt to dager, og var altfor kort til at alle detaljer kunne bli drøftet, men de store problemene ble behandlet. Det ble bestemt at et nytt misjonærhjem skulle åpnes i San Miguel den 1. februar. Fire av misjonærene fra Santa Ana skal flyttes over til dette hjemmet. Det ble også bestemt at kretser og isolerte forkynnere skulle få besøk oftere i løpet av året, og det vil nå bli gjort anstrengelser for å åpne nye distrikter for vitnearbeidet. Siden broder Knorrs forrige besøk for tre og et halvt år siden, da det var 22 forkynnere, har det vært gjort glimrende framgang. Det var gjennomsnittlig 177 forkynnere i 1949, med et høydepunkt på 207. Det er tolv misjonærer i landet, og en håper at flere kan dra dit før 1950 er omme, for å hjelpe til i utvidelses-arbeidet. Det var morsomt å svare på alle spørsmålene Gilead-studentene stilte om det nye Betel-hjemmet og om forandringene ved Gilead, og å fortelle dem om framgangen som var gjort i andre land. Å høre om den trofasthet ens medstudenter viser i å holde fast på sitt arbeid, gir alltid glede til dem som arbeider hardt for å kunne bli på sitt felt.

HONDURAS

Lørdag morgen den 17. desember sa broder Morgan adios til brødrene i San Salvador, og gikk opp i en DC-3 som skulle bruke 55 minutter på turen til Tegucigalpa i Honduras. Det viste seg å bli en ubehagelig tur, og det skyldtes uten tvil luftstrømninger som ble forårsaket av det usedvanlig fjellrike landet vi hadde under oss. Kapteinen ga ordre til at plassbeltene skulle være fastspent hele vegen, for flyet ble kastet hit og dit lik en fjær. Det gynget opp og ned, og noen av passasjerene måtte kaste opp. Det var godt å få landet på den gruslagte flyplassen i Tegucigalpa, og kjenne fast grunn under føttene igjen. Broder Burt og syv av de elleve Gilead-studentene som for tiden er i Honduras, var ved lufthavnen for å ta imot gjesten fra New York. Mange av de lokale forkynnerne var også der. Snart var hele gruppen på veg tilbake til byen i den bussen som var leid for anledningen. Resten av timene før middag ble brukt til å ordne noen nødvendige formaliteter med tre regjeringsdepartementer, forat broder Morgans pass og papirer kunne være i orden til avreisen fra landet noen få dager senere.

Dette var en betydningsfull «week-end» for brødrene i Honduras. Det første alminnelige konvent som noengang var holdt der i landet, hadde begynt fredag. Brødre fra alle de syv kretsene i landet var i Tegucigalpa, og mange isolerte forkynnere var også der. Dette hadde betydd et krafttak for mange av brødrene, men de hadde lagt planer for denne anledningen. Åtte og tyve forkynnere fra en krets kom til hovedstaden med fly, og noen av dem hadde aldri fløyet før. En broder solgte familiens ku for å få penger nok til reisen. Andre gikk.

Innbyggerne i Tegucigalpa ble forbløffet over å se Jehovas vitner avertere med plakater for første gang, og brødrene hadde flere interessante opplevelser da de gikk omkring i gatene. En «padre» (katolsk prest, «pater») fulgte etter en søster bortover gaten, og forsøkte å hindre forbipasserende og folk som sto i gaten, fra å ta imot løpesedler som kunngjorde det offentlige foredraget, men selv hadde han en løpeseddel i handa. En mann sa til «padre’n» at hvis han, deres «padre», kunne ta imot en løpeseddel, måtte da også andre kunne ta imot dem. Da rev presten innbydelsen i stykker med en gang. Den slags innblanding holdt ikke folk fra å komme til det offentlige møtet. Søndag morgen kl. 10 satt det 511 mennesker i teatret for å høre «Frihet for de fangne». Det var det største offentlige møte Jehovas vitner noensinne hadde holdt i Honduras. Den ettermiddagen ble elleve nye vitner døpt i elva Rio Grande noen kilometer utenfor byen. Alle brødrene spaserte dit. En mann, som tilfeldigvis hadde snakket med et av Jehovas vitner for noen dager siden og som deretter hadde vært med på alle møtene ved konventet, var blant dem som ble døpt. Han er ivrig etter å lære alt mulig nå, så han også kan være med i forkynnelsen, og han ba derfor om å få et bibelstudium i sitt hjem.

Det var også andre steder som skulle besøkes i Honduras, steder hvor det arbeider Gilead-studenter og hvor det bor andre av Herrens folk som ikke kunne komme til det store konventet i hovedstaden. Mandag ettermiddag gikk derfor avdelingstjeneren og broder Morgan ombord i et TACA-fly, for å dra til San Pedro Sula, en by som ligger nordvest for hovedstaden. Mandag kveld satt en forsamling på 92 brødre og velvillige mennesker i Rikets sal, som er i misjonærhjemmet der to Gilead-studenter bor. Brødrene på stedet var begeistret over tilstelningen. Like ved siden av misjonærhjemmet ligger en radiostasjon som gir Jehovas vitner gratis sendetid hver uke. Misjonærene sender noen meget interessante programmer. Det er varmt i San Pedro Sula, og det regner temmelig mye, men Herren velsigner brødrenes anstrengelser for å forkynne evangeliet der.

Tirsdag ettermiddag reiste de to brødrene til La Ceiba, en kystby like nord for Tegucigalpa. På vegen dit stoppet flyet i Puerto Cortez og Tela. Da vi nærmet oss La Ceiba, så vi halmtekte hustak under oss og store områder med banantrær. På nordkysten av Honduras er det fint å dyrke bananer, og folk arbeider nesten bare for fruktkompaniene her. De tre Gilead-studentene som har arbeidet i La Ceiba i omtrent seks måneder, var glad over å se at det kom 41 mennesker til møtet den kvelden. Ti av disse menneskene er nå forkynnere, og det holder på å bli organisert en krets av Jehovas vitner. Mange av de velvillige menneskene her som får høre om sannheten, er aktive i de lokale kirkene, og noen av dem ble bekymret på grunn av prestenes advarsel om at Jehovas vitner bare kom til å selge så mange bøker som mulig, og så dra til en annen by. De ble forsikret om at Jehovas vitner var kommet til La Ceiba for å bli der, og at de holdt på å opprette en fast kretsorganisasjon som skulle praktisere den sanne tilbedelsen der i byen. Disse nye syntes det var interessant å høre om Selskapets arbeid rundt om i verden og å overveie det ansvar som påhviler Jehovas vitner i La Ceiba, nemlig å forkynne sannheten. Det er ikke lett å arbeide her, men brødrene er begeistret over mulighetene for utvidelse.

Broder Morgans og broder Knorrs veger krysset hverandre lørdag den 24. desember. Det flyet Selskapets president kom med til Tegucigalpa, var det samme broder Morgan skulle reise til Nicaragua med. Da hadde han allerede besøkt Britisk Honduras og Honduras. I ti minutter drøftet de forhold i forbindelse med de landene de besøkte, og så var broder Morgan på veg til Nicaragua. Broder Knorr skulle bli tilbake og avgjøre saker som gjaldt avdelingskontoret og misjonærhjemmet. Han tenkte på den gangen han var der i 1946, da arbeidet faktisk bare sto ved sin begynnelse. Syv Gilead-studenter ble sendt dit for å organisere det hele, så evangeliet kunne bli forkynt. Broder Burt ble overført fra Costa Rica til Tegucigalpa, og andre misjonærer som var uerfarne, ble sendt til hovedstaden for å hjelpe til med organisasjonsarbeidet. I 1året 1946 var det gjennomsnittlig bare 19 forkynnere på feltet, og tolv av dem var kretsforkynnere. I 1947 ble arbeidet mer enn fordoblet, da de nådde 45 forkynnere for det året. I 1948 ble det igjen stor framgang. Forkynnertallet gikk opp til 119. I det siste tjenesteåret ble arbeidet igjen mer enn fordoblet hva antall forkynnere angår. Det samlede antall gikk opp til 246. Dette betyr at de har hatt en økning på over 100 prosent i hvert av de siste fire årene. Honduras har følgelig vist seg å være et utmerket felt å fremme Rikets interesser på.

I Rikets sal som ligger i misjonærhjemmet, var det lørdag kveld 66 brødre som hørte på den talen broder Knorr holdt. Her, som i andre land, må brødrene være forkynnere av ordet, og hver enkelt må kunne stå på egne ben som en ordinert ordets tjener. Jehovas vitner holder ikke på med dette arbeidet fordi noen andre også gjør det, de holder på med det fordi de har tatt på seg det ansvar å forkynne ordet for Jehova Guds og hans Sønns åsyn, og ved tiden for Kristi annen tilsynekomst og opprettelsen av hans rike. Selv om de fleste av disse brødrene bare har vært i sannheten omkring et års tid, begynner de å forstå det ansvar Herren har lagt på dem og hvordan de alltid må holde seg trofaste for å vinne evig liv.

Det som misjonærene først og fremst hadde i tankene, var spørsmålet om hvordan de skulle få mer framgang i 1950. Etter å ha tatt forholdene i landet og framtidsutsiktene i betraktning, ble det antatt å være det beste å sende flere misjonærer til de hjemmene som allerede er opprettet, og så snart som mulig åpne et nytt hjem i en annen by. Det finnes en mengde småbyer med befolkning på fra to til fem tusen, og de bør også bli nådd av energiske unge misjonærer som er i stand til å tåle litt av hvert. Forhåpentlig har budskapet om Riket trengt seg inn i andre deler av landet innen året er omme.

Misjonærhjemmet i Tegucigalpa er riktignok vakkert og meget komfortabelt, men det ligger nok i en feilaktig del av byen, så det vanskelig kan gjøres større framgang der i distriktet. Avdelingstjeneren fikk beskjed om å flytte misjonærhjemmet midt inn i Tegucigalpa. Det ligger nå i utkanten av byen. En liten Rikets sal der i distriktet vil kunne ta hånd om den interesse som er vakt rundt hjemmet. Det offentlige møtet som ble holdt en uke før, viste at det er stor interesse i byen, og brødrene kan ta seg bedre av denne interessen hvis hjemmet og Rikets sal ligger mer bekvemt til for folk.

Etterat broder Knorr søndag hadde vært med på det engelske studiet av The Watchtower og det spanske av La Atalaya, og hadde snakket med misjonærene om deres problemer, var hans hyggelige besøk hos denne gruppen slutt. Mandag morgen var han på veg til San Pedro Sula, for å besøke fire andre Gilead-studenter og snakke med dem om deres arbeid. Flyet dro klokka halv ni om morgenen den 26de, og landet i Progreso, noen få kilometer fra San Pedro Sula. Noen minutter etter lettet det igjen, strøk over tretoppene på bananplantasjene og gikk lavt over den rene lille byen La Lima på veg til San Pedro Sula, der det landet fem minutter etter. Dagen ble tilbrakt sammen med misjonærene i hjemmet deres, og kl. 15.30 kom mange av kretsforkynnerne i San Pedro Sula og La Lima til lufthavnen for å se broder Knorr vel av sted til Britisk Honduras. Over tredve brødre var kommet for å hilse på ham, og de beklaget meget at han ikke hadde kunnet være til stede ved konventet deres i Tegucigalpa.

BELIZE, BRITISK HONDURAS

Broder Knorr fikk den samme mottagelse som broder Morgan hadde fått da han kom til Belize i Britisk Honduras. To lastebiler fulle av brødre hadde kommet ut for å hilse på gjestene fra Selskapets hovedkontor. I broder Morgans tilfelle kom flyet to timer for sent, og han landet i mørket. Broder Knorrs fly kom derimot presis, og landet faktisk før den ene vognladningen med brødre var kommet til lufthavnen. For begge to var det en virkelig glede å se disse 65 nidkjære brødrene fra Belize ønske de reisende velkommen til kystbyen sin.

Etterat broder Morgan hadde kommet gjennom tollen, klatret han opp i en av lastebilene sammen med resten av brødrene, og de satte kursen tilbake til byen Belize. Den kvelden ga han dem en rapport om hva som hadde hendt på reisen fram til da. Torsdag morgen ble brukt til å kontrollere avdelingskontorets regnskaper og statistikk, og til å gå over misjonærhjemmets fortegnelser. Om ettermiddagen talte han til brødrene over emnet «Kjærligheten», og klokka syv den kvelden kom det 100 mennesker for å høre det offentlige foredraget. De fleste av dem ble tilbake for å høre på en times tale etter det offentlige foredraget. Den handlet om Jehovas vitners forpliktelse til å lovsynge Jehovas navn.

Reiseplanen gjorde det nødvendig at han dro tidlig fredag morgen, og misjonærene så ham vel av sted på lufthavnen. Været var stygt og siktbarheten dårlig. Da flyet befant seg over Honduras-bukten, kom det inn i svært stygt vær og sterke regnskyll. Det var nødvendig å holde plassbeltene fastspent hele tiden, og det føltes som om flyet kastet seg hit og dit og, gled fram og tilbake i lufta uten å kunne gjøre noe for å mestre de rasende elementers kraft. Bestemmelsesstedet var San Pedro Sula i Honduras, men stormen og tåken gjorde det umulig å lande der, selv om det ble gjort et forsøk. Etterat piloten hadde kretset over flyplassen en stund for å prøve å komme ned, forandret han kursen og landet til slutt på en liten flyplass i Puerto Cortez. Dette betydde at broder Morgan ikke fikk se misjonærene i San Pedro Sula igjen. De sto og ventet på flyplassen der. Da flyet hadde fylt bensin, satte det kursen mot Tegucigalpa. Det var virkelig godt å komme ut av det øsende regnværet og vekk fra den gjørmete flyplassen og kunne se solskinnet i Tegucigalpa da flyet kom dit. Det var her broder Morgan overnattet og så møtte broder Knorr neste morgen da han var ved lufthavnen på veg til Nicaragua.

Tiden mellom broder Morgans og broder Knorrs besøk ble kortere og kortere. Det var bare spørsmål om dager, og for brødrene var det som om de hadde et sammenhengende konvent med en liten hvilepause innimellom. Ved Belize ble broder Knorr kjørt inn til byen med lastebil, og kunne kose seg over å være sammen med brødrene og over å se det vakre landskapet langs med Belize-elva, som virkelig er et jungellandskap. Noen av misjonærene har dratt inn i landet i Britisk Honduras, inn dit hvor mahognitrærne blir felt og tømmeret fløtt nedover elva. Det er blitt organisert seks små kretser i forskjellige deler av Britisk Honduras, og forkynnerantallet i dette landet har vært i en stadig vekst. Da de første Gileadstudentene kom dit i 1946, var det bare tretten forkynnere og en krets i Belize. Nå er det fem og femti forkynnere og seks kretser på forskjellige steder i landet. Da de to lastebilene som var fulle av brødre, kom til Belize, kjørte de rett til Rikets sal. Broder Knorr hadde ikke hatt anledning til å snakke med dem ute ved lufthavnen, så de samlet seg i Rikets sal i noen få minutter, og broder Knorr talte til dem sent på ettermiddagen. Det var meget hyggelig å hilse på noen som hadde vært der ved hans tidligere besøk, og også å se mange nye ansikter og ønske dem alt godt.

Kvelden ble tilbrakt i misjonærhjemmet, der han snakket med misjonærene om deres problemer, og dem var det mange av. Et av de store problemene er vanskeligheten ved å få forkynnerne til å forstå sitt ansvar. Mange nye forkynnere ønsker å tjene Herren, men de forstår ikke hvorfor de skal innvie seg og nødvendigheten av å symbolisere det. Det kreves stor tålmodighet av misjonærene, skal de kunne ta seg av de nyinteresserte. Men nå er jo Herren tålmodig med hele sitt folk i denne gamle verdens siste dager. Da må vi være tålmodige også. I noen land blir menneskene hurtigere klar over sine tjenesteprivilegier enn på andre steder. Så er det også mange mennesker som er fylt av denne gamle verdens vaner og dens religiøse ideer, og det er vanskelig for dem å forandre seg på så kort tid. Brødrene er ikke mismodige, men de trengte veiledning, og de lurte på hvordan misjonærene greidde den samme situasjonen i andre land. Svaret på problemet er at du må vise tålmodighet og kjærlighet til menneskene i det landet du arbeider i. Vi må alltid anerkjenne at menneskene har sitt eget levesett, og at de har utviklet visse vaner gjennom hundrevis av år, og noe av det de gjør og en del av deres tankegang er inngrodd hos dem. Menneskene i Britisk Honduras er sene til å ta imot nye tanker, og en må virkelig være tålmodig for å overbevise dem. Brødrene har imidlertid hatt gode resultater, og nå er det flere som forkynner budskapet om Riket i Britisk Honduras enn det noensinne før har vært.

Ved siden av problemene i forbindelse med misjonstjenesten, er det også andre de har å stri med. Belize har ikke noe vannreservoar som skaffer hjemmene friskt vann. Hvert hjem må ha sin egen tretank eller sementtank og i regntiden lede vannet ned fra taket og oppbevare det til senere bruk. Men disse problemene blir løst, og det blir også problemene i forbindelse med innkjøpene og reisemåten, som er annerledes enn hva misjonærene er vant til fra De forente stater. At man tilpasser seg forholdene, noe alle misjonærer må gjøre i det landet de arbeider i, er viktig hvis man skal trives og ha framgang i tjenesten. Det var virkelig godt å se det store antallet tilhørere ved møtet om kvelden. Misjonærene innbød sine velvillige, og til deres overraskelse kom det 111 mennesker for å høre broder Knorr tale over emnet «Forkynn ordet». Her ble det ansvar som følger med å være en ordinert ordets tjener, lagt klart fram for dem som var forsamlet der: Guds lover gjelder alle mennesker, uansett land, utdannelse eller skikker. Guds lover forandrer seg aldri. Alle enkeltindivider må rette seg etter disse lover og ordne livet sitt så det blir i harmoni med Jehovas hensikter.

Det ser ut til at brødrenes besøk i Belize har vært til hjelp for forkynnerne og de nyinteresserte, slik det også har vært tilfelle i andre land. Det var hyggelig å være sammen med disse brødrene, og det var leitt at besøket ikke kunne vare lenger, men reiseplanen gjorde det nødvendig å dra videre tidlig neste morgen. Alle misjonærene og broder Knorr reiste til lufthavnen i drosje. Han gledet seg på forhånd til å møte igjen Gilead-studentene i San Pedro Sula og Tegucigalpa på vegen til Managua. Etter at Selskapets president hadde tatt farvel med den lille gruppen, slapp han å oppleve samme slags tur som sin sekretær hva dårlig vær angikk, på vegen til San Pedro Sula, men i likhet med sin sekretær fikk han ikke lande i San Pedro Sula, fordi det ikke var noen passasjerer som skulle på eller av der. Dette fikk han vite av flyvertinnen omtrent femten minutter etterat de hadde forlatt Belize. Han var lei over at han ikke fikk se disse misjonærene igjen, men han trøstet seg med at gruppen i Tegucigalpa ville være på flyplassen for å hilse på ham. Men tredve minutter senere sa flyvertinnen at flyet ikke kom til å lande i Tegucigalpa heller, fordi ingen skulle av eller på, og at det i stedet gikk direkte til San Salvador.

Brødrene i San Salvador hadde hørt at broder Knorr ikke skulle lande der når han reiste til Managua, men at han i stedet skulle lande i Tegucigalpa. Både gruppen i San Pedro Sula og den i Tegucigalpa og broder Knorr ble derfor skuffet over at de ikke fikk se hverandre. Nå landet han i San Salvador kl. 10, og han snakket med tollembetsmennene i El Salvador og ba om lov til å gå inn i byen i de tre timene han skulle være der. Han fikk imidlertid beskjed om at passasjerer på gjennomreise ikke hadde lov til å forlate lufthavnen. Med bistand fra en vennlig funksjonær i Pan American fikk han ringt til et drosjeselskap i San Salvador og ba dem kjøre til misjonærhjemmets adresse og si til de menneskene som bodde der at Mr. Knorr befant seg på lufthavnen, og at de skulle ta den samme drosjen og komme ut dit med en gang. Seks av brødrene var tilfeldigvis hjemme, og holdt på å vaske og gjøre rent. De skiftet i all hast og hadde det meget hyggelig sammen med broder Knorr i to timer. De spiste middag sammen på lufthavnen. Tiden var vel anvendt. Det er litt usikkert å reise med fly. Du kan ikke alltid være sikker på hvor du vil lande hen. Men til slutt kommer du iallfall dit du skal.

Like før kl. 13 kom flyet inn, og etter å ha sagt adjø, var broder Knorr på veg til Tegucigalpa, hvor alle misjonærene hadde kommet ut for å møte ham. De trodde nemlig han ville være med det flyet. Så fikk Selskapets president likevel snakke med dem i femten minutter før han reiste videre til Managua.