En oppfordring til lovprising

«Alt som, har ånde, lovpris Jehova! Lovpris Jehova!» — Salme 150: 6, Am. stand. overs.

1. Hvem må vi lovprise? Hvorfor er det stadig mer nødvendig å gjøre det?

JEHOVA, universets store byggmester og livets opphav, fortjener lovprising. Fordi han fant glede i det, påtok han seg villig den byrden å bringe inn i tilværelsen et velordnet skaperverk, en stor mangfoldighet av synlige og usynlige skapninger. Ingen del av hans skaperverk eksisterer uavhengig av ham, og derfor har alle skapninger en forpliktelse mot Gud, og må være med og stemme i vitnesbyrdet om hans overhøyhet ved å vise at hans verk er prisverdig, eller også må de gå til grunne. Det at Harmageddon-slaget nå nærmer seg med raske skritt, gjør at denne saken om lovprising av Gud blir stadig mer presserende i forbindelse med spørsmålet om å overleve. På dette kritiske punkt i verdens historie gjelder det mer enn spørsmålet om hva som er fordelaktig for oss. Dette er en dag da det blir truffet viktige avgjørelser, og det er nødvendig for oss å se kjensgjerningene i øynene og avgjøre hvor vi står i stridsspørsmålet om herredømmet over universet. Er vi for Gud og hans rettferdige rike? Eller knytter vi vår skjebne til denne onde verden under dens fyrste Satan, og er vi tilfreds med det den har å by på og støtter dens mangfoldige planer for menneskeslektens forbedring? Vi kan ikke komme utenom stridsspørsmålet, og tiden er så kort at vi ikke i det uendelige kan gå og grunne på hvilke skritt vi skal ta. Det eneste som kan garantere vår fortsatte eksistens nå, er positiv handling til beste for lovprisingen av Jehova, for Gud bringer nå alt fram til endelig dom. Det som ikke gjenspeiler Guds herlighet, er dømt til ødeleggelse. — Salme 9: 8, 9.

2. Hvor høyt opp går oppfordringen til å lovprise ham? Hvorfor?

² Den inspirerte salmisten visste dette på forhånd, og derfor oppfordrer han «alt som har ånde» til å lovprise Jehova. Han erkjente så helt og fullt hvor absolutt avhengig skapningen er av Gud for å få overleve denne dommens dag, at han går ut over menneskenes verden og utvider sin oppfordring til å lovprise også til de usynlige himler. I høystemte vendinger synger han: «Halleluja! Lov [Jehova] fra himmelen, lov ham i det høye! Lov ham, alle hans engler, lov ham, all hans hær! Lov ham, sol og måne, lov ham, alle I lysende stjerner! Lov ham, I himlenes himler og I vann som er ovenover himlene! De skal love [Jehovas] navn; for han bød, og de ble skapt, og han satte dem på deres sted for all tid, for evig; han ga en lov som ingen av dem overskrider [som ikke skal forsvinne, Am. stand. overs.].» (Salme 148: 1—6) Ikke engang de trofaste åndeskapninger som bor i de usynlige himler høyt over menneskene, er fritatt for å ære Jehova Gud. De må velsigne og lovprise Gud som bevis for at de støtter hans universelle herredømme. De trofaste åndeskapningene gjør dette, for da Jesus ble født, viste de seg sammen med den engelen som kunngjorde det, og ble sett av de gudfryktige hyrdene. «Og plutselig var det hos engelen en himmelsk hærskare som lovpriste Gud og sa: Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker som han har velbehag i.» (Lukas 2: 13, 14, Am. stand. overs.) Nå etter 1914 da Jesus er kommet som konge og sitter på sin makts trone, får disse himmelske hærskarer mer enn noensinne hallene i Guds bolig til å gjenlyde av lovprisingen av ham. — Åpb. 12: 1—12.

3. Hvem på jorden får befaling om å lovprise ham? Hvorfor er det klokt å gjøre det?

³ Det ville være en skjebnesvanger feil å trekke den slutningen at det bare er Guds himmelske skapninger som må lovprise ham. Ingen skapning, hva enten han er i den høyeste eller i den mest beskjedne stilling, er fritatt for forpliktelsen til å ære og herliggjøre sin Skaper. Det var dessuten her på jorden at Guds overhøyhet opprinnelig ble dratt i tvil, og derfor er det her på jorden og i dens omgivelser at spørsmålet om kort tid skal bli endelig avgjort. Da mennesket er skapt slik at det er litt ringere enn englene, gjør det klokt i å legge seg til samme leveregel som de trofaste hærskarer. Hele den livløse del av skaperverket gir til kjenne Guds herlighet, så det er bare rimelig at alle levende skapninger, og da særlig menneskene, som er utstyrt med forstand, skulle slutte seg til resten av skaperverket, englene innbefattet, og kunngjøre Guds tilbedelsesverdige egenskaper og dyder. Salmisten ville ikke overse noe da han oppfordret til å lovprise Gud, og derfor vender han sin oppmerksomhet fra de høye himler og hit til jorden: «Lov [Jehova] fra jorden, I store sjødyr og alle vanndyp, ild og hagl, sne og damp, stormvind, som setter hans ord i verk, I fjell og alle hauger, frukttrær og alle sedrer, I ville dyr og alt fe, krypdyr og vingede fugler, I jordens konger og alle folk, fyrster og alle jordens dommere, unge menn og jomfruer, gamle sammen med unge [barn, Am. stand. overs.]! De skal love [Jehovas] navn; for hans navn alene er opphøyd, hans herlighet er over jorden og himmelen.» (Salme 148: 7—13) Menneskene gjør nå klokt i å gi alvorlig akt på disse ordene, for de betyr liv. En annen av Guds profeter, som skrev om disse siste dager, viser grunnen til dette: «[Jehova] har strid med folkene, han går i rette med [går til dom mot, Am. stand. overs.] alt kjød; de ugudelige overgir han til sverdet, sier [Jehova].» — Jer. 25: 31—33.

4. Har de styrende og folket adlydt denne befalingen? Hva er det som beviser det?

⁴ Når en står like overfor en slik gagnlig formaning og en forutsigelse om fryktelige følger for dem som ikke gir akt på oppfordringen til å lovprise Gud, skulle en vente å finne et stort kor av stemmer som lovpriser den Høyeste, idet de bier på hans frelse. Ulykkeligvis er det ikke slik. Det ligger klart i dagen at ’jordens konger og alle folk, fyrster og alle jordens dommere, unge menn og jomfruer, gamle sammen med barn’, ikke har fulgt veiledningen i Salme 148. Hadde de gjort det, ville det ikke ha vært to totale verdenskriger i dette århundre, hvor praktisk talt alle mennesker, unge og gamle, menn og kvinner ble tvangsorganisert og det ble forlangt at de skulle ta del i nasjonens samlede tiltak mot fienden. Da ville ikke nasjonene nå ha stått overfor det innviklede problem hvordan de skal kontrollere atomkraften for å forhindre en verdenskatastrofe. Da ville ikke militærvesenet ha dirigert de forskjellige lands vitenskapelige anstrengelser mot det mål å framstille enda virksommere redskaper til å bringe død og ødeleggelse. Frykten for en bombe med kosmiske stråler med tusen ganger så sterk virkning som sin forgjenger atombomben ville ikke ha ligget som en mare over de styrende, og de ville heller ikke ha funnet det nødvendig å bruke svimlende summer for å holde tritt med kapprustingen i verden. Nei, i stedet ville de totale anstrengelser til alle nasjoner og folk vært forent og samlet om i fellesskap å lovprise Herren Gud, hvis rike ved Jesus Kristus ble frambrakt i året 1914 som en oppfyllelse av Bibelens profetier.

5. Hvordan beviser dette hvem som ikke er de «foresatte øvrigheter»?

⁵ I lyset av Salme 148 har altså nasjonene sviktet sin høyeste plikt. Mer enn noensinne er det nå klart at de styrende ikke er de «foresatte øvrigheter» som er «innsatt av Gud», og at det ikke er sant som de påstår, at de hersker «ved Guds nåde». Kjensgjerningene viser at de aldeles ikke hersker «til Guds ære», og at de heller ikke er tjenere eller prester som handler på hans vegne. (Rom. 13: 1—4) De tjener heller ikke folkets høyeste interesser, for i samsvar med Jesu forutsigelser nettopp om denne tiden, finner vi at «mennesker faller i avmakt av redsel og gru for det som kommer over jorderike». — Lukas 21: 26.

VILLEDET LOVPRISING

6. Hvem er det som blir lovprist på jorden? Av hvem?

⁶ Ikke desto mindre foregir jordens nasjoner, særlig kristenheten, at de lovpriser Gud. Imponerende kirkebygninger og templer finnes overalt, med en geistlighet som blir betalt for å lede menneskenes lovprisning. Men i stedet for lovprising av Gud er det forherligelse av skapninger som lyder ut over jorden. Menn og kvinner som har vunnet ry på finansielle, politiske, sosiale, militære, religiøse og sportslige områder, blir stadig holdt fram for offentligheten og blir lovprist for sine bedrifter. Menneskene fortsetter å forlate Guds lov, uten protest fra geistligheten, som i virkeligheten ofte går sammen med dem. De forherliger de framstående og vise menn i denne verden, som ligger i den ondes, Satan Djevelens, vold. (1 Joh. 5: 19; Matt. 4: 8, 9) De ulykkelige resultater som alltid har kommet av å prise mennesker, har ikke formådd å bremse denne villedte tilbedelsen. Alle roser seg av sine egne og sine medmenneskers gjerninger, mens derimot apostelen Paulus ga dette råd: «Den som roser seg, han rose seg i Herren!» (1 Kor. 1: 31) De overser den vise erklæringen at det er Gud selv som skal roses, og det av gode grunner: «Verdig er du, vår Herre og Gud, til å få prisen og æren og makten; for du har skapt alle ting, og fordi du ville, var de til og ble de skapt!» (Åpb. 4: 11) Dette innbefatter også lovprising fra menneskeskapningen, som ble brakt inn i tilværelsen for å behage Gud.

7. Hvilken verdensorganisasjon blir tilbedt som avgud? Kommer lovprisingen av den til å bestå?

⁷ Det er ikke bare menneskene som i forening lovpriser visse personer, men nasjonene har også slått seg sammen om å stille opp et stort avgudsbilde som de gir heder og ære. En Forente Nasjoners organisasjon med en verdenshovedstad blir stilt opp som det eneste hjelpemiddel mot de skremmende vanskeligheter som nå tårner seg opp for folk og nasjoner. Ordspråket gir et råd til dem som bare er mennesker: «Ros deg ikke av den dag i morgen, for du vet ikke hva dagen vil føde!» Men de som vil være byggmestere for en ny verden, skryter ubetenktsomt av en «bedre verden av i morgen», som skal komme på grunn av FN’s anstrengelser. De profeterer at denne organisasjonen skal utrette store ting for den lidende menneskehet, og de oppfordrer menneskene til å stole på den og støtte den. De religiøse prester og predikanter gir den sin moralske støtte og betrakter den som Guds middel til å innføre fred. FN er blitt et utskåret bilde som representerer menneskers makt og storverk, og det blir hilst som det som skal frelse verden. Men det kan aldri stå ved siden av Jehova Gud. I den kommende avgjørelse av striden om hvem som er verdig til å bli lovprist, vil ikke Gud la den æren som tilkommer ham, gå til et slikt bilde. Han sier: «Jeg er [Jehova], det er mitt navn, og jeg gir ikke noen annen min ære eller de utskårne bilder min pris.» — Es. 42: 8.

8. Hva burde disse avgudsdyrkerne merke seg, når de undersøker Bibelens historiske beretning?

⁸ De politiske og religiøse ledere ville gjøre klokt i å undersøke tidligere tiders historie for å få avgjort om lignende planer for verdens frelse har hatt hell med seg eller ikke. De kunne med utbytte merke seg det som hendte i tiden etter flommen på Noahs tid, da menneskene prøvde å bygge en overlag storartet by og et tårn som skulle nå opp til himmelen. Alt dette var et tiltak for å holde verden sammen og skape et stort navn for dem selv. Gud holdt seg til sin regel å ikke tillate sin pris og ære å gå til andre. Han forvirret dem som ville være byggmestere, og kullkastet alle deres anstrengelser. Han har ikke forandret seg fra da til nå, og han kommer ikke til å forandre seg i tiden inntil Harmageddon når det gjelder kravet om at han skal bli lovprist. Hvis det tyvende århundres mennesker fortsetter å bygge avgudsbilder, kan de ikke vente noe bedre resultat av sine anstrengelser enn det som Gud har erklært: «Til skamme blir alle de som dyrker utskårne bilder, som roser seg av avguder.» (Salme 97: 7) De kunne med stort utbytte merke seg hvordan Gud ble vakt til harme og nidkjærhet av de utskårne bilder som Israel ga lovprising til, og hvordan han overga denne fortidens nasjon til fullstendig ødeleggelse. — Salme 78: 55—64.

9. Hvilket middel vil Gud bruke til å gjøre lovprisingen av ham selv fullkommen? Når?

⁹ Men de styrende foretrekker å ikke gi akt på de historiske beretninger som er bevart til belæring for dem som vil være virkelig vise. (1 Kor. 10: 11) Uten å ta skrekk av tidligere feilgrep går de videre med sine egne planer, uavhengig av Gud, og samtidig foregir de å anerkjenne Gud. Tilstanden i verden er slik som Esaias var nødt til å beskrive den: «Fordi dette folk holder seg nær til meg og ærer meg med sin munn og sine lepper, men holder sitt hjerte langt borte fra meg, og deres frykt for meg er et menneskebud som de har lært, se, derfor vil jeg gjøre en forunderlig gjerning blant dette folk, ja, en forunderlig gjerning og et underverk; dets vismenns visdom skal forgå, og dets forstandige menns forstand skal bli skjult.» (Es. 29: 13, 14, Am. stand. overs.; 1 Kor. 1: 19) Jehova vil ikke la seg tjene gjennom noen som helst politisk regjering og heller ikke gjennom noe som representerer et avgudsbilde. Det er ved og gjennom Riket at Jehova vil gjøre lovprisingen av ham selv i himmel og på jord fullkommen, og det er grunnen til at Riket er det framherskende emne i Bibelen og til at Jesus lærte de kristne at de alltid skulle be om dets komme. Nå står det åpenbart i himmelsk herlighet, og det kommer snart til å utøve uinnskrenket rettsmyndighet over vår planet jorden. Så den dagen er virkelig kommet da menneskene må avgjøre om de vil tilbe og lovprise andre skapninger og bilder, eller om de vil søke Gud og ære ham.

HVORFOR EN BØR KJENNE OG LOVPRISE HAM

10. Hva betyr det for et menneske å kjenne og lovprise Jehova? Hvorfor det?

¹⁰ La oss nå se praktisk på det. Hvorfor bør et ærlig og oppriktig menneske søke å kjenne Gud og lovprise ham? Når du lever i en verden som er full av mennesker som lovpriser skapninger, full av menneskelagde avguder og prosjekter for å bli rik i en fart, blir det da ikke bare til tap for deg hvis du går den motsatte veg og lovpriser Gud? Hva kan du få ut av det? Sagt med få ord betyr det liv for deg, ikke i seksti eller sytti år, men i år uten tall. Jesus sa: «Og dette er det evige liv at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus.» (Joh. 17: 3; Rom. 6: 23) Ingen menneskelig foranstaltning kan garantere deg så meget som det. Når Gud den allmektige om kort tid kommer til å gi uttrykk for sin rettferdige vrede mot denne onde, skapning-dyrkende verden, blir det bare mennesker med urokkelig tro som kommer til å leve, fordi Guds velbehag er over dem. Mennesker som nå tilber Gud rett, blir «skjult på Herrens vredes dag». (Sef. 2: 3) Derfor må du anerkjenne sannheten i profetens ord: «For stor er Jehova og storlig å lovprise, han skal også fryktes over alle guder. For alle folkenes guder er avguder, men Jehova lagde himlene.» «Fra solens oppgang til dens nedgang skal Jehovas navn bli lovprist.» (1 Krøn. 16: 25, 26; Salme 113: 3, Am. stand. overs.) Du må forstå og innse at din evige skjebne ligger i Guds hånd, og derfor må du forsøke å vinne Guds gunst ved å lovprise hans navn, for «i hans gunst er livet». — Salme 30: 6, Aut. eng. overs.

11. Hvorfor må lovprisingen av ham begynne nå før Harmageddon?

¹¹ La det ikke bli noen misforståelse angående dette! Det er lovprisingen av Gud som sikrer frelse og redning inn i den nye verden med evig liv. Hvis ikke et menneske nå lovpriser Gud ved å bekjenne sin tro, er det ingen varig framtid for ham, og det er heller ikke noen unntagelser fra dette. «For det er skrevet: Så sant jeg lever, sier Herren, for meg skal hvert kne bøye seg, og hver tunge skal prise [bekjenne, Am. stand. overs.] Gud.» «Vend eder til meg og bli frelst, alle jordens ender! For jeg er Gud, og ingen annen. Ved meg selv har jeg svoret, et sannhetsord er utgått av min munn, et ord som ikke skal vende tilbake: For meg skal hvert kne bøye seg, meg skal hver tunge sverge troskap.» (Rom. 14: 11; Es. 45: 22, 23) Den trofaste apostel Paulus hadde altså støtte i Bibelen da han hevdet at det ikke er lovprisingen av mennesker eller bilder, men bekjennelsen, lovprisingen av Gud, som fører til evig frelse. Han ga uttrykk for Guds mening om dette da han sa: «For med hjertet tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse.» (Rom. 10: 10) Det er ikke til å komme utenom at alle mennesker som lever må bøye kne for Jehova Gud og bekjenne hans overhøyhet, og de må begynne nå. Det vil være nytteløst for menneskene å begynne med disse gjerningene til ære for Gud først når Harmageddon bryter løs over jorden, for da er dommen over alle levende mennesker fullført og skarpretterne har fått signalet til å gå i gang. Ingen anger på dødsleiet i Harmageddon-slaget kommer til å bli godtatt. Derfor er det på tide å tenke nøkternt over saken nå mens det ennå er anledning.

12. Hvem er det som nå lovpriser ham mer og mer? På hvilken måte?

¹² I dag finnes det en «stor skare» mennesker «av alle ætter og stammer og folk og tunger» som lovpriser Gud på den rette måten, og deres rekker vokser stadig. (Åpb. 7: 9—17) Sammen med Jehovas vitner løfter de sine stemmer fra alle nasjoner, idet de gjentar salmistens ord: «Halleluja! Min sjel, lov [Jehova]! Jeg vil love [Jehova] så lenge jeg lever; jeg vil lovsynge min Gud så lenge jeg er til. Sett ikke eders lit til fyrster, til et menneskebarn, hos hvem det ikke er frelse! Farer hans ånd ut, så vender han tilbake til sin jord; på den samme dag er det forbi med hans tankes råd.» (Salme 146: 1—4) Jehovas uimotståelige ånd står bak denne lovsyngingen, og ingenting kan stoppe dens vekst. Jehovas vitner og deres medarbeidere vitner på en meget praktisk måte og med mye hardt arbeid om Riket og dets velsignelser for menneskene, når de trasker fra dør til dør og besøker menneskene om og om igjen med Rikets budskap. De oppfordrer menneskene til å slutte seg til dem i lovprisingen av Gud, fordi det er på grunnlag av dette spørsmålet om å lovprise Gud at menneskene nå blir dømt. Som Jesus forutsa, er det nå et stort atskillelsesarbeid i gang overalt blant menneskene. De som stemmer i sangen til Guds ære, blir klassifisert som «får», hvis arv blir evige velsignelser. De som nekter å anerkjenne Gud ved å lovprise hans navn, stiller seg nå blant «gjetene», hvis ende er evig tilintetgjørelse. (Matt. 25: 32—46) Hvor vil du stå? Vil du kunne si, som det ble forutsagt om Jesus, at «jeg vil takke Jehova med min munn, ja, jeg vil lovprise ham midt iblant mange»? — Salme 109: 30, Am. stand. overs.