Verdensomfattende forening av vår lovprising
1. Hvilken verdslig utdannelse er ikke nødvendig for å lære å lovprise ham?
LA OSS nå gå ut fra at du etter å ha overveid de kjensgjerningene vi har behandlet angående betydningen av å lovprise Gud nå ved verdens ende, har et alvorlig ønske om å søke Gud og strebe etter den frelse og de velsignelser han har lovt. Hva bør du gjøre? Skal du melde deg inn på en religiøs læreanstalt og gå igjennom et vanskelig studium som tar mange år, for å forberede deg til å tjene Gud på en måte som vil gjøre deg fortjent til hans frelse? Må du først skaffe deg et vitnesbyrd som beviser at du har fått en høy utdannelse i denne verdens skoler, før du kan håpe å avlegge en bekjennelse med lovprising til Gud? Om det var slik, da ville ikke mange mennesker kunne ha håp om å gjøre seg skikket til den frelse som Gud har lovt. Og hvis det bare er noen få som er i stand til og dyktige nok til å synge Guds pris på den rette måten, hvordan kan vi da forstå disse ordene av Jesus? «Og dette evangelium om riket skal bli forkynt over hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og da skal enden komme.» (Matt. 24: 14, Am. stand. overs., fotnote) Hvordan kunne det være mulig å avlegge et slikt vitnesbyrd for alle folkeslag nettopp i denne generasjonen, som Jesus sa, hvis ikke det var mange, mange mennesker som sang Guds pris? Nei, en slik høyere, verdslig utdannelse er ikke nødvendig for å kunne tjene Gud. Det er grunnen til at det er mulig for Jehova å kalle ut en «stor skare» fra alle folkeslag nå i de siste dager.
2, 3. Hvordan ble dette vist i Jesu tilfelle?
2 Når vi undersøker Bibelens beretning, finner vi at Jesus selv ikke hadde studert ved lovlæreren Gamaliels føtter i Jerusalem, og det finnes heller ingen beretning om at han hadde fått utdannelse i noen slags høyere skole som en nødvendig forutsetning for å kunne begynne det forkynnerarbeidet som Gud, hans Fader, hadde forordnet for ham. Jehova Gud visste hva menneskene behøvde: de behøvde sannheten om ham selv og hans frelses rike. De behøvde hans budskap i en ren og uforfalsket form, uten verdslige utsmykninger, uten tilblanding av menneskers visdom. Så da Jesus sto fram i synagogen i Nasaret, var han ikke kjent av folk som en lærd doktor i teologi eller som en doktor i litteratur, men som en tømmermann, sønn av en tømmermann. Det holdt ikke Jesus tilbake fra å erklære at det var hans hensikt å lovprise Gud ved å bli en forkynner av Jehovas ord, gjorde det vel? Nei, slett ikke, for han tok de hellige skrifter og leste sitt oppdrag fra profeten Esaias’ bok: «Herrens [Jehovas] ånd er over meg, fordi han salvet meg til å forkynne evangeliet for fattige; han har utsendt meg for å forkynne fanger at de skal få frihet, og blinde at de skal få syn, for å sette undertrykte i frihet, for å forkynne et velbehagelig år fra Herren [en tid da Herren mottar, Diaglott].» — Lukas 4: 16—21.
3 Ja, det vakte oppsikt blant folk at Jesus gjorde dette, særlig fordi de visste at han ikke var kvalifisert etter menneskenes målestokk på den tiden. «Jødene undret seg da og sa: Hvordan kan denne mann være skriftkyndig, når han aldri har lært?» (Joh. 7: 15, Am. stand. overs.) Det kan nok være at Jesus ikke var opplært i all sin tids visdom, men han hadde sannheten, som er Guds ord. (Joh. 17: 17) Han visste at det var sannheten som skulle frigjøre menneskene og sette dem i stand til å istemme lovprisingen av Gud til frelse, og han hadde fylt sitt hjerte med denne sannhet fra Guds ord. (Joh. 8: 32) Derfor kunne ikke Jesus la være å gjøre det som han visste var til største gagn for menneskeheten, og, hva som var enda viktigere, til evig ære for Gud og til opphøyelse av Jehovas navn. Trangen til å lovprise Gud var som en brennende ild i ham, og han kunne ikke holde seg i ro. Jeremias følte det på samme måten, for han sa: «Men hans ord var i mitt hjerte som en brennende ild, innestengt i mine ben, og jeg trettet meg ut med å holde meg i tømme, men jeg kunne ikke.» (Jer. 20: 9, Aut. eng. overs.) Jesus anstrengte seg ikke for å holde tilbake sin lovprising. Det er tvert imot skrevet om ham: «Og det skjedde deretter at han dro omkring fra by til by og fra landsby til landsby og forkynte evangeliet om Guds rike, og de tolv var med ham.» — Lukas 8: 1.
4. Hvordan ble dette vist i apostlenes tilfelle?
4 Og hvordan var det så med de tolv som var med ham? De begynte også å lovprise Gud ved å forkynne hans ord og fortelle om hans gode gjerninger. De så fram til Guds frelse, akkurat som vi ser fram til den nå i de siste dager da den er så nær. Hvordan dyktiggjorde de seg til å lovprise Gud? De brukte ikke mange år på å forberede seg til å fortelle andre om det herlige evangelium om Riket. Med unntagelse av Paulus var de ikke menn med verdslig utdannelse, men likevel kunne ikke det hindre dem i å bekjenne med sin munn. Ta for eksempel Peter og Johannes. Selv om de manglet utdannelse etter den tids målestokk, lovpriste de Gud med slik kraft ved å kunngjøre hans frelses veg at det vakte stor forundring blant Jerusalems høye embetsmenn. «Men da de så Peters og Johannes’ frimodighet og fikk vite at de var ulærde og lege menn, undret de seg, og de kjente dem igjen, at de hadde vært med Jesus.» Selv om de ble ansett for å være «ulærde og lege», så hadde de hjerter som var fylt med trang til å lovprise Gud på grunn av det de hadde hørt av Jesus. «Hva hjertet flyter over av, det taler munnen»; derfor talte de ord som lovpriste Jehova. Til disse første kristne sluttet det seg mange som hørte sannheten fra deres munn, og de kom til å utgjøre en stor skare av evangelieforkynnere. De hadde et forråd av kunnskap om Gud og hans rike, og de brakte fram gode ting til beste for alle mennesker. For «et godt menneske bærer fram gode ting av sitt gode forråd, og et ondt menneske bærer fram onde ting av sitt onde forråd. .... For etter dine ord skal du kjennes rettferdig, og etter dine ord skal du fordømmes». (Matt. 12: 34—37) De holdt seg atskilt fra de religiøse skriftlærde og fariseere, som Jesus fordømte som dem som bringer ondt over menneskene. — Matteus 23.
5. Hva er kravene for å kunne forkynne og lovprise?
5 Altså kan hverken utdannelse eller mangel på utdannelse hindre noen fra å synge Guds pris, og ens dyktighet til å forkynne blir heller ikke avgjort av ens sosiale eller økonomiske stilling. En må være ærlig, og ønske sannhet og rettferdighet. Det vil ikke si at det ikke er nødvendig for et menneske i dag å studere Guds ord, for like vel som disiplene måtte lære av Jesus, må vi i dag lære ut fra Bibelen. Det ville være umulig å kunne svare noe menneske angående Guds gjerninger og det håpet du har i Guds løfter, hvis du ikke legger deg etter å studere det som Gud har skrevet om seg selv. Du må alltid være rede til å forsvare det håpet du har, så du kan vekke opp tro i andre. (1 Peter 3: 15) Paulus ga Timoteus et råd i samband med dette. Han sa: «Studér for å vise deg godkjent for Gud, en arbeider som ikke behøver å skamme seg, idet du på rette måten fordeler sannhetens ord.» (2 Tim. 2: 15, Aut. eng. overs.) Timoteus måtte bli dyktiggjort, og vi må bli dyktiggjort i dag.
6. Hvorfor er det nødvendig med studium?
6 Munnen kan ikke tale gode ting for å lovprise Gud, med mindre hjertet er rede til å gi ut budskapet fra sin overflod. Derfor ’tenker den rettferdige i sitt hjerte på hvorledes han skal svare’. (Ordspr. 15: 28) Derfor må du studere! Du må gjøre det for å kunne tjene Gud på den rette måten, og etter som du lærer, må du gjøre bruk av din kunnskap ved å gi den til andre. Dette vil styrke din tro, som er «full visshet om det som håpes, overbevisning om ting som ikke sees», og du blir bedre skikket til å prise Guds gode gjerninger for andre. Ved personlig studium vil du få innsikt i Guds allmakt, du får høre om de undergjerninger han gjorde i fortiden for rettsindige mennesker, og du vil få se hva han lover for denne tiden og for den nye verden som nå er nær. Paulus sier at «troen [kommer] av forkynnelsen [av å høre, Aut. eng. overs.], og forkynnelsen ved Kristi ord». (Rom. 10: 17) Så du må studere Guds ord, og det krever bare at du kan høre og lese ditt eget morsmål.
7. Hva er det derfor nødvendig å gjøre, når en har liten tid til rådighet?
7 Men du sier at du må arbeide åtte timer om dagen fem eller seks dager i uken, og at du bare har lørdag ettermiddag og søndag og noen få aftener fri til annen virksomhet etter eget valg. Det kan så være, og størsteparten av menneskene i alle land har det på samme måten. Likevel er det til dem og til deg at det herlige evangelium om Kristus er blitt forkynt, og du har samme anledning til å høre, tro og lovprise Gud til frelse. Gud gjorde ikke noe feilgrep da han lot evangeliet bli forkynt for deg og lignende mennesker i hele verden, for det finnes mennesker i hele verden som vil lovprise Gud og bli frelst. Gud vet at du har problemer i livet som er felles for alle mennesker, og at du i ditt ansikts sved må fravriste jorden ditt levebrød. Men han vet også at du har tilstrekkelig tid til å høre hans budskap og handle i harmoni med det ved å gi ham den lovprising som tilkommer ham, ellers ville han ikke ha umaket seg med å la evangeliet bli forkynt. Derfor gir han et godt råd til dem i denne onde verden som er ærlige: «Pass derfor omhyggelig på hvordan dere vandrer, ikke som uvise, men som vise, så dere kjøper tiden [kjøper anledningen, fotnote], for dagene er onde. Vær derfor ikke tåpelige, men forstå hva som er Herrens vilje.» (Ef. 5: 15—17, Am. stand. overs.) Det lar seg gjøre for deg å bruke litt tid hver uke til å overveie Guds ord som gjelder denne tiden, og det lar seg gjøre for deg å sette til side noe tid til å lovprise Gud. Men du på din side må ha det ønske og den faste beslutning, ved Guds nåde å ta den vegen som Gud godkjenner.
8. Hvordan blir det bekreftet at dette er praktisk gjennomførlig?
8 At dette er praktisk gjennomførlig, blir bekreftet av opptegnelsene om Jehovas salvede vitner og den store skare mennesker som nå sammen med dem lovpriser Jehova Gud over hele jorden. De fleste av disse menneskene er akkurat som deg. De er fabrikkarbeidere, bønder, akademikere, håndverkere, forretningsfolk, husmødre — de kommer i virkeligheten fra alle livets forhold. Mange av dem har familier å sørge for, og de arbeider for sitt daglige brød. De har husarbeid å vareta; de blir syke nå og da; de kommer sent hjem fra arbeidet av og til, og svært ofte er de trette etter alle de lange timene de må arbeide for å skaffe seg en rimelig behagelig tilværelse. Alle de problemer i livet som du daglig står overfor, må de også stri med, men likevel studerer de Guds ord for å få bedre forståelse, og de bruker noe av sin tid til å synge Jehovas pris. De ser fram til den frelse som Gud har lovt, med dens evige velsignelser. Derfor forstår de at en ikke må bruke alle sine krefter til å sikre seg behageligheter i den nåværende onde verden, og at en ikke bør strebe etter å samle seg skatter som beskyttelse for framtiden. Mens de arbeider for sitt daglige underhold, har de disse ordene av Jesus i tankene: «Samle eder ikke skatter på jorden, hvor møll og rust tærer, og hvor tyver bryter inn og stjeler; men samle eder skatter i himmelen, hvor hverken møll eller rust tærer, og hvor tyver ikke bryter inn og stjeler!» (Matt. 6: 19, 20) De streber etter å samle seg disse skattene hos Gud i himmelen ved å lovprise ham her på jorden, i forvissningen om at denne himmelske skatt vil bli tilgjengelig for dem i fullt mål.
HVORDAN KAN DET GJØRES?
9. Hvordan viser Årboken at hans vitner gjorde dette i 1949?
9 Hvordan lovpriser Jehovas vitner og deres medarbeidere Gud? Ved å forkynne Rikets evangelium. Når vi undersøker Jehovas vitners årbok for 1950, finner vi en beretning om en verdensomfattende virksomhet med å lovprise Gud. Mer enn 317 000 forskjellige personer brukte ca. 53 700 000 timer i forkynnerarbeidet i 1949. De holdt over 167 000 ukentlige bibelstudier i folks hjem uten omkostninger for deltagerne, og sang Guds pris for dem som ønsket å høre. Mens de gikk fra hus til hus og oppmuntret menneskene til å gi akt på evangeliets budskap, leverte de over 15 000 000 bibler, bøker og brosjyrer i menneskenes hjem, på mangfoldige språk. Dessuten leverte de over 13 000 000 eksemplarer av blad som behandler det «gode budskap» til mennesker som gjerne ville vite mer om denne «endens tid» som skal bli etterfulgt av en ny rettferdighetens verden. De fant det nødvendig å arrangere over 174 000 offentlige bibelske foredrag i løpet av 1949, og de bekjentgjorde disse møtene vidt og bredt. Den interesse mennesker som hørte, la for dagen, gjorde det nødvendig for disse forkynnerne å gjøre gjenbesøk i folks hjem over 15 800 000 ganger i løpet av året. Alt dette arbeidet ble gjort i 104 forskjellige nasjoner, kolonier og øyer i havet. Hvordan utførte Jehovas vitner dette? Ved å gå ’fra by til by og fra landsby til landsby og forkynne evangeliet om Guds rike’, slik som Jesus gjorde. Og husk på at det meste av dette arbeidet ble gjort av folk som har familie, sitt daglige arbeid og alle de andre plikter som er felles for alle mennesker. Men de satte av litt tid hver uke til å lovprise Gud, og prøvde å bli «fylt med rettferdighets frukt, som virkes ved Jesus Kristus, Gud til ære og lov». — Fil. 1: 11.
10. Hvilket kursus bruker de for å hjelpe folk til å studere? På hvilke betingelser?
10 Jehovas vitner, som arbeider under ledelse av Selskapet Vakttårnet, er villig til å hjelpe ethvert søkende menneske i hans studium av Bibelen. De har et systematisk og ordnet kursus for studium av bibelske spørsmål. Det er innrettet slik at det passer for den travle dagsorden menn og kvinner har som må arbeide for sitt daglige brød. Dette studiekurset er beregnet på å vare en time en gang i uken, hvilken som helst time som passer deg. I ditt eget hjem kan du på få måneder få mer kunnskap om Bibelen og dens oppfyllelse i vår tid enn du noensinne drømte om å få i hele ditt liv. Hva kommer det til å koste? Absolutt ingen ting, unntagen din tid og den lille anstrengelsen du legger i det. Ja, Jehovas vitner, som i mange tilfelle selv har lært Bibelens sannheter på den samme måten, er villige til å komme hjem til deg en time en gang i uken og hjelpe deg til å forstå det Bibelen sier og hva det betyr i dag, og de kommer ikke til å forlange en øre for denne bibelstudietjenesten. Dette er i samsvar med den innbydelsen som Gud selv sender ut til alle: «Den som hører det, si: Kom! og den som tørster, han komme, og den som vil, han ta livsens vann uforskyldt [fritt, Aut. eng. overs.]!» (Åpb. 22: 17) Og da Jesus sendte de tolv ut for å forkynne at «Himlenes rike er kommet nær», minnet han dem om at de ikke hadde betalt noe for den gode sannhet de hadde fått av ham. Han sa til dem: «For intet har I fått det, for intet skal I gi det.» Ved dette blir Gud lovprist, fordi det er en uselvisk innvielse til å hjelpe andre til å lære om Ham. — Matt. 10: 7, 8.
11. Hvilken kunnskap oppnås ved det? Ved hvilken studieordning?
11 Ved å bruke en lærebok som er skaffet til veie av Selskapet Vakttårnet, kan du ta opp et bibelstudium etter emnemetoden. I løpet av et års tid har du fått behandlet mange spørsmål. Du vet da hvem Jehova Gud virkelig er; hvorfor han sendte sin Sønn Kristus Jesus til jorden og hva Jesus gjorde; hvordan en ulydig kjerub ble Satan Djevelen, Guds motstander, og hvorfor han prøver å oppsluke alle mennesker. Helvete, «treenigheten», Herrens gjenkomst, oppstandelsen, verdens ende, dommens dag, avgudsbilder, sabbaten, bønn, Riket, den «nye jord», innvielse — alle disse og mange andre spørsmål kommer du til å undersøke i løpet av et års tid, og du vil forstå hva Bibelen har å si om dem alle. Hvor meget av dette har religionen kunnet lære deg i mange år? Du har da fått en god, grunnleggende kunnskap om hva Bibelen lærer, og du har lest skriftstedene selv i din egen bibel. Ingen har bedratt deg med listig uttenkte fabler, men du har på rette måten fordelt sannnetens ord. Hele ditt syn på forholdene i verden vil forandre seg, og du får et nytt håp, fordi Gud nå gjennom sitt ord har åpenbart for deg årsaken til vår tids vanskeligheter. Du vil imidlertid ikke være tilfreds med å stanse her, for du vil ønske å gå videre og vokse i kunnskap og forståelse. Du vil stemme i salmistens bønn til Gud, og si: «La meg forstå dine befalingers veg! Så vil jeg grunne på [tale om, Aut. eng. overs.] dine undergjerninger.» — Salme 119: 27.
12. Hvordan virker den kunnskapen vi har fått og verdsatt, på oss?
12 Du vil få erfare at du ikke kan holde deg tilbake fra å fortelle andre det gode budskap du har fått kjennskap til. Det fyller ditt hjerte og brenner inni deg, og det gir deg stor glede å snakke med dine venner og naboer om sannheten. Det et sant at «det er saligere å gi enn å ta», så du kommer til å ønske å følge Kristi Jesu eksempel og fortelle offentlig at «riket er kommet nær». Selv med den kunnskap du har, som du kan synes er begrenset, vil du føle det samme som profeten Esaias, som sa: «Herren Gud har gitt meg en tunge til å undervise med.» (Es. 50: 4, En am. overs.) Du vil ønske å undervise andre, så de også kan lovprise Gud. Profeten Sakarias visste på forhånd hva du og andre som er lik deg, ville gjøre i de siste dager, og derfor sa han: «Dette er det I skal gjøre: Tal sannheten, hver med sin neste.» (Sak. 8: 16, Am. stand. overs.) Og det vil dere gjøre, trygge i bevisstheten om at det er den godkjente måten å lovprise Gud på, og at dere har hans gunst og velsignelse. Dere utfører nå aktivt det som er det viktigste formål med kristendommen, nemlig å gi vitnesbyrd til fordel for Jehova og hans rike ved Jesus Messias. På grunn av det syn dere nettopp har fått av Gud og riket ved hans Kristus, skal «eders hjerte .... glede seg, og ingen tar eders glede fra eder». — Joh. 16: 22.
I GAGNLIG FELLESSKAP
13. Hvorfor har vi plikt til å slutte oss sammen med andre?
13 Det er også andre plikter som faller på dem som har påtatt seg å lovprise Guds navn. Hver enkelt har forpliktelse overfor Gud til å bruke sin tunge til å synge Guds pris for andre. Men han er nå en del av Guds familie, av hans «utvalgte folk», som Jehova nå skjenker sin ånd og velsignelse i deres trofaste tjeneste for Ham, og derfor må den nye forkynner av Riket ikke holde seg borte fra andre som lovpriser Gud på samme måten. I Kristi Jesu og apostlenes dager spredte sannheten seg ut over et vidstrakt område av den dengang kjente verden, som et resultat av deres forkynnelse. Mange mennesker hørte, trodde, la sin tro for dagen og begynte å stemme i lovprisingen av Gud, akkurat som de gjør nå i dag. Disse troende var i en verden som stort sett var fiendtlig stemt overfor sannheten, og derfor ble de på grunnlag av sin felles tro helt naturlig dratt til hverandre. Således finner vi at de første kristne var sammensluttet i forsamlinger eller kretser, som Bibelen kaller «menigheter». — Åpb. 1: 4; 1 Kor. 16: 1.
14. Hvordan ble det vist i den første menighet at det var nødvendig å slutte seg sammen?
14 Kjensgjerningene viser at de som tidligere lovpriste Gud, var sammensluttet i disse «menigheter» eller kretser, og «menighetene» sto i forbindelse med hovedkvarteret i Jerusalem, hvor det var mange apostler og eldre brødre. Alle Jehovas vitner rundt om i verden i dag har på lignende måte forbindelse med det sentrale hovedkvarter ved at de er tilsluttet de lokale menigheter. Denne sammenslutning er meget gagnlig for den enkelte og har Guds velsignelse, for vi leser om Paulus’ og Timoteus’ tjeneste: «Etter som de nå dro fra by til by, påla de brødrene å holde de bud som var vedtatt av apostlene og de eldste i Jerusalem. Så ble da menighetene styrket i troen, og vokste i tall for hver dag.» (Ap. gj. 16: 4, 5) Gud fant det videre tilrådelig å la hele brev, som vi nå har i de greske skrifter, bli sendt til de forskjellige menigheter eller forsamlinger, for å gi veiledning, formaning og irettesettelse til hele kretsen av gudsdyrkere. På den måten fikk menighetene all den oppmuntring og hjelp som hovedkvarteret var i stand til å gi, og dette styrket dem i troen og bidro til en øking av forente lovprisere.
15. Hvorfor har vi ikke råd til å forsømme å komme sammen?
15 Det som var tilfelle i apostlenes dager, er i enda høyere grad tilfelle nå når vi ser at dagen for Harmageddons ulykke nærmer seg med raske skritt. Ingen som ønsker å tjene Gud på en antagelig måte i dag, kan tillate seg å overse påbudet i Hebreerne 10: 25 (En am. overs.): «La oss ikke forsømme å komme sammen, som noen gjør, men la oss oppmuntre hverandre, og det så meget mer som dere kan se at den store Dag nærmer seg.» Det behager Gud at vi kommer sammen til felles studium av hans ord og til samlet virksomhet i tjenesten på feltet, og hans velsignelse viser seg i den store øking i antallet av mennesker som lovpriser ham i alle nasjoner. Vi har ikke råd til å holde oss borte fra Jehovas vitners møter, hvor våre brødre får veiledning og planlegger sin organiserte lovprising. Det er tydelig at Guds gunst hviler over gruppevirksomheten og ordningen med det ukentlige Vakttårn-studium, tjenestemøte og kursus i teokratisk tjeneste, som blir holdt i Jehovas vitners Rikets sal på de forskjellige steder rundt omkring på jorden. Hver enkelt har plikt til å bidra til at disse møtene blir til gagn for hele menigheten og til hans eget åndelige vel. Å forsømme disse menighetens virksomheter når de er tilgjengelige for oss, viser mangel på verdsettelse av Guds foranstaltninger for å hjelpe oss til å lovprise ham og derved sikre vår frelse. En slik forsømmelighet kan føre til at vi viser enda større ringeakt, og til slutt, kan vi gli helt bort fra rekkene av lovprisere.
16. Hvordan må vi bære vårt eget ansvar? Hvem skal vi sammenligne oss med?
16 Når vi samarbeider med en menighet i å utføre forkynnerarbeidet på feltet, må «hver enkelt bære sin egen byrde av ansvar». (Gal. 6: 5, Moff.) Det vil si, hver enkelt forkynner av Rikets budskap er direkte ansvarlig overfor den store Dommer for det arbeid han gjør eller ikke gjør i og sammen med menigheten. Gud krever av enhver en «fornuftig tjeneste» med lovprising, som den enkelte bør utføre etter en passende plan. Hvis han ved Guds nåde er i stand til å gjøre meget i Rikets tjeneste, vil han ikke sammenligne sine resultater med dem en annen har som kanskje ikke kan gjøre så meget, og gripe det som en anledning til å skryte av seg selv blant sine brødre. Han vil forstå at «enhver bør prøve sitt eget arbeid, og da vil den tilfredsstillelse han i tilfelle får, være i henhold til det han selv er, og ikke i sammenligning med andre». (Gal. 6: 4, En am. overs.) Hvis du må sammenligne deg med andre, bruk da Jesus som målestokk og se hvordan du kommer opp mot hans eksempel. Det vil fjerne all konkurranseånd fra menigheten og det som følger med den, nemlig en følelse av motløshet og underlegenhet som har lett for å oppstå hos dem som av en eller annen grunn ikke kan utføre så meget arbeid som andre. For å få virkelig tilfredsstillelse av din tjeneste, må du følge det åndelige råd som Paulus ga kolossenserne: «Hva dere så gjør, legg hele deres hjerte i arbeidet og gjør det som for Herren og ikke for mennesker. For dere vet at det er fra Herren dere skal få arven som belønning. .... Den som gjør urett, skal få igjen den urett han har gjort.» — Kol. 3: 23—25, Weymouth (femte utgave); 1 Kor. 10: 31.
17. Hvordan kan vi bære hverandres og de svakes byrder?
17 Samtidig som hver enkelt må bære sin egen byrde for Gud, har han ansvar overfor andre i menigheten som har den samme tro og som også beflitter seg på å lovprise Gud. Paulus viser dette når han sier: «Bær hverandres byrder, og oppfyll på den måte Kristi lov!» Dette viser at vi ikke, når vi selv lovpriser Gud, må være likegyldige overfor dem som er sammen med oss i troens løp. Hvis hevdelsen og opphøyelsen av Jehovas navn og universelle herredømme ligger oss mest på hjerte, da vil vi innse at våre medarbeideres stadige, trofaste tjeneste vil bidra like meget til å ære Jehovas navn som vår egen lovprising. Og omvendt vil det bringe forhånelse over Guds sak når noen svikter. Så hvis vi er sterke i Herren og i hans veldes kraft og bærer våre egne byrder godt, og kanskje også er bedre økonomisk stillet så vi lettere kan gjøre det, må vi oppfylle vår forpliktelse mot dem som tar del med oss i tjenesten for Gud og som kanskje har det vanskeligere. Selv om vi er sterke, må vi ikke bli utålmodige med dem blant oss som er svake, og vi må heller ikke feie dem til side som om de var av mindre betydning i Guds ordning. Hvis vi gjør det, går vi stikk imot den formaningen som Herren ga gjennom apostelen Paulus. Han sier: «Vi som er sterke, bør bære de byrder som de svake lager for seg selv og oss. Vi skal ikke behage oss selv; hver enkelt av oss må behage sin neste og gjøre godt mot ham ved å bygge ham opp i troen. For Kristus behaget sannelig ikke seg selv, men, som det er skrevet: Deres hån som hånte deg, er falt på meg. — Alle slike ord ble skrevet i gammel tid til belæring for oss.» — Rom. 15: 1—4, Moffatt.
Å GJØRE VÅR FELLES LOVPRISING LETTERE
18. Hvilken ånd må vi bli ledet av i vårt samfunn? Hvordan?
18 For å oppnå det, må vi i vårt samfunn som en gruppe av Guds folk ikke la oss lede av den målestokk eller ånd som leder dem som er utenfor troen i verden. Verden handler ut fra selviskhetens prinsipp, og et menneske blir berømmet for sine bedrifter uten hensyn til hvem han sårer eller skader i den forbindelse. «Den dyktigste overlever» — det er mottoet for denne onde verden, og i sin kamp for å komme på toppen biter og fortærer denne verdens mennesker hverandre, de kjekler og strir, de er opptatt med ufred og bitter rivalisering. Ofte har de det synspunktet at «hensikten helliger midlet», og de tramper ned alt som kommer i deres veg. Slik er det imidlertid ikke blant Guds folk, for de vet at de som gjør slikt, ikke skal arve Guds rike. (Gal. 5: 21) Alle som ønsker å lovprise Jehova, må være ledet av Guds ånd. «Men jeg sier: Vandre i ånden, så skal I 1kke fullbyrde kjødets begjæring. For kjødet begjærer imot ånden, og ånden imot kjødet; de står hverandre imot, så I ikke skal gjøre det I vil.» (Gal. 5: 16, 17) Guds tjenere blir ledet av hans ånd, og derfor må de vandre i ånden i sitt samfunn med hverandre og frambringe åndens frukter. «Men åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, vennlighet, godhet, trofasthet, saktmodighet, selvbeherskelse; mot slikt som dette er det ingen lov.» (Gal. 5: 22, 23, Diaglott) Det er ingen lov som ville forby en kristen å frambringe en overflod av disse åndens gode frukter, og når han gjør det, blir han til velsignelse for dem han er sammen med. Det betyr at vi ikke vil handle umoralsk, drikke oss fulle eller hengi oss til fornøyelser i overmål slik som verden i alminnelighet gjør, men vi vil sindig og nøkternt rette oppmerksomheten først og fremst mot åndelige ting.
19. Hvorfor må vi ikke være nærtagende, overfølsomme og snare til å gjengjelde?
19 Når vi lar oss lede av Guds ånd, vil vi ikke oppføre oss blant Guds folk som om vi ikke tåler at noen kommer nær oss. Det er ikke bra å være så nærtagende og overfølsom at vi opptar hver eneste bemerkning eller ytring som et personlig angrep og prøver å gjengjelde det med samme mynt. Vi må ikke tillate at det vokser opp fordom i oss mot en annen broder eller søster i kretsen, slik at vi ikke kan snakke med henne eller høre ham tale uten at vi blir brakt så ut av fatning av vår fiendtlige innstilling at vi lukker sinnet vårt for de gode ting fra Guds ord som han kanskje legger fram for menigheten i forbindelse med vår felles tjeneste. Dette kan ha en tilbøyelighet til å forbitre vårt sinn og fordreie våre tanker, og det sinnsopprør som blir følgen, vil hindre oss i å få utbytte av møtene. I stedet for å feste vårt sinn på de viktige tingene i tjenesten for Gud, glemmer vi vår felles tjeneste for våre personlige, selviske tilbøyeligheter. Det er også fare for at denne innstillingen kan spre seg som en kreftsvulst til andre i menigheten og på den måten bli til åndelig skade for flere enn oss selv. Vi må bestrebe oss på å overvinne slike ufullkomne tilbøyeligheter ved å vise kjærlighet og overbærenhet.
20. Hvorfor skal vi ikke være skadefro overfor den som har gjort et feiltrinn, men prøve å hjelpe ham?
20 Når vi blir ledet av Guds ånd, vil vi ikke bli viktige, hovne og stolte og tro at vi er kommet så langt at det ikke er mulig for oss å gjøre en synd eller bli overvunnet av motstanderen. «Den som tykkes seg å stå, han se til at han ikke faller!» (1 Kor. 10: 12) Når vi forstår at vi alle er utsatt for fristelser, vil vi ikke føle noen indre tilfredsstillelse ved at en annen broder i menigheten har gjort et feiltrinn. Når vi har kjærlighet, vennlighet og selvbeherskelse, vil vi være ivrige etter å hjelpe denne broderen opp fra hans uheldige stilling. Vi vil ikke gjøre hans byrde tyngre ved å gå til andre i menigheten og hviske til dem hva hans vanskeligheter består i og hvilken feil han har gjort, nei, ikke hvis vi elsker ham og gjerne vil hjelpe ham som et av Guds «får». Vi vil prøve å sette oss i hans sted, og så vil vi gjøre mot ham som vi ønsker at andre ville gjøre mot oss hvis vi hadde gjort det samme feiltrinnet. Dette er kjernen i apostelens råd i Galaterne 6: 1: «Om også et menneske blir overlistet av noen synd, da hjelp ham til rette, I åndelige, med saktmodighets ånd [i en mild ånd, Am. stand. overs.]; men se til deg selv at ikke du og blir fristet!»
21. Hvordan unngår vi å forstyrre en krets når det er gjort oss urett?
21 Sett nå at en broder har gjort en eller annen urett mot oss, kanskje uten å ane det. Hva skal vi gjøre? Skal vi bære nag til ham og være ubøyelige og vente til han kommer krypende, sønderknust og angerfull? Skal vi forlange at han gir oss en offentlig unnskyldning, før vi tar noe skritt til forsoning? Nei, vi kan gå til ham og ordne saken oss imellom, og unngå å sette ham i forlegenhet ved å gjøre det kjent for alle. I en mild ånd vil vi gå til ham på den måten Jesus anviste, og gjøre vårt beste for å få ordnet saken med minst mulig oppstyr. Hvis han ikke vil høre på oss, da kan vi legge saken fram for menighetens representanter så at de, rolig og i en mild ånd, kan tale til rette ham som har forbrutt seg mot oss. (Matt. 18: 15—17) Vi må aldri tape av syne det som tjener til menighetens beste, og i våre bestrebelser for å ordne opp en strid, må vi først og fremst ha i tankene freden og enheten i kretsen, slik at lovprisingstjenesten for Gud ikke blir forstyrret. På den måten gjør vi vårt beste for å beskytte Guds organisasjon, og på samme tid holder vi fast på dem som er våre brødre, så at vi ikke bare forkynner for andre utenfor organisasjonen for å bringe nye inn i Guds hjord. Alt dette legger en byrde på oss, men vi må bære den villig for å hjelpe andre med deres byrde.
22. Hvorfor bør vi være barmhjertige, og heller ikke misbruke andres barmhjertighet?
22 Vi må huske at Jesus ikke sparte seg, men han ’ga livet for sine venner’. Han vandret sikkert nok i Guds ånd da han uselvisk tok på seg vår store syndebyrde, og samtidig bar den hån som falt på Gud. Han gjenspeilte til beste for oss den store barmhjertighet som Gud selv viser, og derved lovpriste han Jehova Gud. Vi må være villige til å vise den samme barmhjertighet mot våre brødre som gjør en feil. Glem ikke den guddommelige lov: «Salige er de barmhjertige, for det skal bli vist dem barmhjertighet!» (Matt. 5: 7, En am. overs.) Vi kommer også til å gjøre en feil før eller senere, og vi kommer til å trenge tilgivelse og gjenreising «i en mild ånd». Men vi må alltid prøve å vise bedring, ellers er en slik barmhjertighet bortkastet på oss.
23. Hvorfor må vi lovprise Gud i dette tidsrommet før Harmageddon?
23 I dag må alle vi som ved Guds nåde og barmhjertighet har fått høre sannheten, stadig være klar over at Jehova tillater dette korte tidsrommet mellom den tiden da hans konge ble satt på tronen og Harmageddons voldsomme utbrudd, forat «dette evangelium om riket» kan bli forkynt. Det er allerede gått seks og tredve år, og anledningen til å lovprise Gud flykter av sted med hvert år som går. Med stadig større kraft blir denne befalingen lagt på oss: «Lovpris Jehova! Lovpris Gud i hans helligdom, lovpris ham i hans makts hvelving. Lovpris ham for hans veldige gjerninger, lovpris ham for hans opphøyde storhet .... Alt som har ånde, lovpris Jehova! Lovpris Jehova!» (Salme 150: 1—6, Am. stand. overs.) Dette er ikke bare en lokal oppfordring til å lovprise Gud, det er en appell til skapningen i hele universet om å stemme i lovsangen til Jehovas pris. Alle mennesker som kjenner Jehova, må lovprise ham nå, så at andre med god vilje kan få størst mulig anledning til å lære om ham og stemme i lovsangen. Alle tilgjengelige instrumenter må tas i bruk for å la lovprisingen av Jehovas herlighet klinge. Ingen må sluntre unna det privilegium å slutte seg til det store hallelujakor, for de eneste skapninger som kommer til å få leve i all evighet, er de som uopphørlig lovpriser Jehova nå på denne «Jehovas dag» og videre i all evighet etter dens fryktelige høydepunkt.