Smaragder — høyt skattede edelstener

SMARAGDER, som er blitt lovprist for sin strålende, grønne farge, har prydet kronjuveler og utsmykket troner i noen av historiens eldste kongelige dynastier. I dag, som den gang, er de symbol på velstand og makt.

Verden over blir smaragder vanligvis ansett for å være mer verdifulle enn diamanter. I regelen er det bare rubiner som anses for å være mer verd. Terri Ottaway, som er geologisk ekspert, hevder imidlertid at «karat for karat er smaragder av høyeste kvalitet de dyreste edelstenene i verden». En smaragd som kan få plass inne i en håndflate, og som veier tre gram, kan være verd så mye som 7,5 millioner kroner, alt etter hvilken kvalitet den har.

Noe av grunnen til at smaragder er så kostbare, er at de er sjeldne. Smaragder er en varietet av mineralet beryll. De består av en kombinasjon av de vanlige grunnstoffene aluminium og silisium med det sjeldne grunnstoffet beryllium. Små mengder sporstoffer, enten krom eller vanadium, gir smaragdene den bemerkelsesverdige grønne fargetonen.

Utvunnet i de tidligste tider

I tusener av år kom nesten hele verdens forsyning av smaragder fra Egypt. De sagnomsuste Kleopatras gruver, som lå omkring 700 kilometer sørøst for Kairo, ble drevet først av egypterne og senere av romerne og tyrkerne. For en anstrengende oppgave det må ha vært! Den brennende ørkensolen, det irriterende støvet og skitten i de underjordiske gruvene må virkelig ha vært en stor påkjenning for arbeiderne. Dessuten måtte alle forsyninger bringes dit med karavaner fra Nilen, noe som tok minst en uke. Til tross for disse enorme vanskelighetene var gruvene i nesten kontinuerlig drift fra omkring år 330 f.v.t. til 1237 e.v.t.

I gammel tid var smaragder meget ettertraktet, både for sin skjønnhet og for sin antatte magiske og helbredende kraft. Det ble påstått at smaragder hadde en helbredende virkning på mange slags sykdommer. Man trodde også at de kunne ha innvirkning på kvinners fruktbarhet og lyst. Forståelig nok utviklet det seg en livlig og innbringende handel mellom Egypt og andre nasjoner så langt unna som India.

Dette monopolet varte helt til de spanske erobrerne kom til Sør-Amerika tidlig på 1500-tallet. Like etter erobret Jiménez de Quesada det som nå er Colombia. Noen år senere, i 1558, oppdaget spanierne en gruve i Muzo. De smaragdene som ble funnet der, var enestående både i kvalitet og størrelse.

Spanierne tok straks gruven i besittelse og gjorde den lokale befolkningen til slaver. De brukte dem til å utføre det harde og risikofylte arbeidet det var å grave ut edelstenene. Innen få år hadde en veritabel flom av store, nesten feilfrie smaragder nådd Europa, og mange av dem fant veien til osmanene, sjahene i Persia og til og med de kongelige i India. Disse steinene ble skåret ut og gravert og dannet grunnlaget for mange kostelige juvelsamlinger.

Høy sikkerhet ikke nok

I vår tid er det de fattigste menneskene i verden som utfører det harde arbeidet med å utvinne disse edelstenene fra et hardt og gjenstridig jordsmonn. Journalisten Fred Ward skrev i denne forbindelse: «Det er smaragdhandelens store ironi at de fleste av de menneskene som finner steinene, ikke engang kan forestille seg at de ville klare å spare opp nok penger til å bære en.» Siden fristelsen til å gjemme en stein og smugle den ut nesten er uimotståelig for mange arbeidere, har de fleste gruvene egne sikkerhetsfolk. Vakter med maskingevær vokter arbeiderne oppmerksomt der de møysommelig graver og skraper.

Men trass i disse tiltakene mener eksperter at en stor del av verdens smaragdhandel fortsatt er illegal. «De fleste smaragder blir omsatt på den internasjonale svartebørs, uoffisielt, usynlig, uten å bli avgiftsbelagt. Nesten hver eneste smaragd av høy kvalitet blir smuglet på et eller annet tidspunkt i sin historie,» sier bladet National Geographic.

Kjøpere — pass på!

På grunn av den måten smaragdene blir til på, kan de ha mange naturlige, innvendige skjønnhetsfeil, som kalles inklusjoner. Når disse skjønnhetsfeilene forekommer på overflaten av en stein, ser de ut som sprekker, noe som skjemmer steinen og i høy grad forringer dens verdi. I århundrer har forhandlere maskert disse sprekkene ved å la de rengjorte og polerte edelstenene ligge i varm sedertreolje eller palmeolje. Varmen tvinger luften ut av sprekkene i steinene og lar olje sive inn, noe som effektivt skjuler feilene. De behandlede edelstenene blir deretter solgt som om de var av høyeste kvalitet. Men i løpet av et par år fordamper oljen, ufullkommenhetene kommer til syne, og kjøperen sitter igjen forvirret og nedslått.

En eventuell kjøper bør også være klar over at det finnes etterligninger. I middelalderen var det vanlig å pusse og skjære til grønt glass for å få det til å ligne på smaragder. I årenes løp er mange troskyldige mennesker blitt narret til å tro at det er ekte vare de har kjøpt, mens de egentlig bare har skaffet seg en imitasjon. National Geographic sier: «De profesjonelle blir lurt så vel som folk i sin alminnelighet.» Men det finnes tester som gjør det mulig for en anerkjent gemmolog å garantere at en smaragd er ekte.

Selv om menneskenes grådighet til en viss grad har brakt smaragder i vanry, er de fortsatt vakre, sjeldne og kostbare. De forblir et høyt skattet under i Guds skaperverk.

[Bilderettigheter på side 25]

Alle smaragdene: S.R. Perren Gem and Gold Room, Royal Ontario Museum; Ancient Egypt Gallery, Royal Ontario Museum