Pesticider dreper mer enn bare insekter

AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I BRASIL

«DEN er førsteklasses,» sier bonden Domingos dos Santos idet han studerer avlingen av kassavaplanter på gården sin i det sørlige Brasil. Han har grunn til å være fornøyd. Bladene på plantene hans ser ut som om de ikke er rørt av skadeinsekter i det hele tatt. Er det nok et kunststykke som er oppnådd gjennom bruk av kjemiske insektmidler? Nei, faktisk ikke. Domingos forteller: «I fjor og i år har jeg ikke trengt å kjøpe så mye som en dråpe med insektmiddel.»

Domingos tilhører en voksende gruppe bønder som er imot det å bruke pesticider for å beskytte avlingene sine.a Isteden gjør de bruk av metoder som gjør at de ikke trenger å bruke, eller i hvert fall kan redusere bruken av, kjemikalier. «Hvilke metoder? Hva er den viktigste grunnen til at noen bønder foretrekker å redusere bruken av insektmiddeldusteren?» spurte jeg Sandro Müller, en agronom som har ledet noen forsøk på en sitrusfruktplantasje nær São Paulo.

Pesticider starter en ond sirkel

For å illustrere én ulempe med å bruke kjemiske insektmidler sier Sandro: «Tenk deg en politistyrke som jager en bande med bankranere. For å komme seg unna løper ranerne inn i en travel kontorbygning. Ettersom ranerne er forsvunnet i mengden, får politiet tilkalt et helikopter som slipper en gassbombe over kontorbygningen. Dette dreper ikke bare ranerne, men også uskyldige kontorfunksjonærer og sikkerhetsvakter som holder til i bygningen. Det er noe lignende som skjer når en bonde bombarderer avlingen gjentatte ganger med sterktvirkende insektmidler. De dreper de skadelige insektene, ranerne, men tar også knekken på de nyttige insektene, sikkerhetsvaktene.»

«Men avlingen er i hvert fall blitt reddet,» legger jeg til. Sandro peker likevel på at det å bruke pesticider ukritisk, starter en ond sirkel. Hvordan det? Noen insekter overlever sprøytingen fordi de er resistente mot visse pesticider. De blir latt tilbake midt i en avling som er uten alle «sikkerhetsvaktene», eller de nyttige insektene — takket være det at bonden har sprøytet.

En overflod av mat og mangel på naturlige fiender sikrer en rask vekst av den resistente bestanden av insekter. Dette gjør at bonden må sprøyte på nytt og kanskje ty til et enda mer sterktvirkende insektmiddel. I noen områder i Sør-Amerika hvor det blir dyrket bønner, sprøyter bøndene avlingene hver uke. Hva blir utfallet av denne sirkelen? En bonde uttaler: «Dersom du sår pesticider, vil du høste gift.»

Bruk av pesticider — det minste onde?

Forskning viser at den som forgifter skadegjørere, også forgifter seg selv. Bare i Brasil blir ifølge tidsskriftet Guia Rural 700 000 mennesker forgiftet av pesticider hvert år — det vil si gjennomsnittlig én person hvert 45. sekund. Verdens helseorganisasjon (WHO) melder at det verden over dør 220 000 mennesker hvert år som følge av giftige pesticider. Dessuten gjør pesticider stor skade på miljøet.

Selv om noen i dag føler at det å åpne en beholder med pesticider nesten er som å åpne Pandoras eske, blir bruk av pesticider ofte av andre igjen sett på som det minste av to onder. De resonnerer som så: Vi kan enten bruke pesticider og få mat, eller vi kan la være og dermed dø av sult. Det blir tross alt stadig flere mennesker på jorden, mens arealet med jordbruksjord minker. Hvis vi skal unngå verdensomfattende sult, må avlingene beskyttes mot insekter som kan ødelegge dem.

Det er klart at skadegjørere på planter er et stort problem. Men heldigvis har stadig flere bønder rundt om i verden oppdaget at det er en bedre måte å bekjempe dette problemet på enn å sprøyte avlingen med store doser med pesticider. Denne bedre måten kalles integrert bekjempelse.

Integrert bekjempelse — et godt alternativ

«Hva er integrert bekjempelse?» spurte jeg professor Evôneo Berti Filho. Han er leder for instituttet for entomologi ved São Paulo universitet i Piracicaba og en framstående forsker innen naturlig bekjempelse av skadegjørere. Professor Berti forklarte at målet med integrert bekjempelse er å redusere bruken av insektmidler til et minimum og bare anvende de insektmidlene som dreper spesifikke skadeinsekter. Begrenset sprøyting blir så supplert med naturlige former for bekjempelse av skadegjørere.

Én slik form for bekjempelse er vekselbruk. Bonden vil da veksle fra år til år med å dyrke for eksempel mais og bønner. Insekter som angriper mais, men ikke går på bønner, vil enten sulte i hjel eller dra sin vei for å lete etter mais andre steder. Så neste gang det blir dyrket mais, vil de fleste insektene være borte — i hvert fall for en stund. Når de maiselskende insektene etter en tid kommer tilbake i store grupper, vil et nytt vekstskifte snart tvinge dem på flukt igjen.

Noe annet som inngår som en del av integrert bekjempelse, er biologisk bekjempelse. Det innebærer at bøndene allierer seg med bakterier, virus, sopp og andre naturlige fiender av skadegjørerne. Brasilianske forskere la merke til at mange larver i naturen døde etter å ha pådratt seg et virus kalt baculovirus. De regnet med at siden viruset ikke er skadelig for mennesker, kunne de sprøyte avlingene med et middel som inneholdt dette viruset. Det ville dermed virke som et biologisk insektmiddel mot larver som tar for seg av avlingene av soyabønner og kassavaplanter. Det virket. Larvene døde noen dager etter at de hadde begynt å spise av de sprøytede avlingene. Ikke nok med det; de døde larvene forsynte også bøndene med gratis ammunisjon til framtidige slag. Hvordan?

Professor Berti forklarer: «Bonden samler ganske enkelt de døde, infiserte larvene og har dem i en mikser som knuser dem. Han filtrerer massen og lagrer den flytende væsken som blir igjen, i en fryseboks.» Siden lar bonden den virusinfiserte væsken tine, blander den med vann og sprøyter blandingen ut over avlingen sin.

Dette biologiske insektmidlet er kanskje ikke så hurtigvirkende som sitt kjemiske motstykke. Ikke desto mindre har det ifølge en forsker en effekt på minst 90 prosent.

Å bekjempe insekter — på den naturlige måten

En annen viktig del av biologisk bekjempelse er det å verve nyttige insekter som sine allierte for å bekjempe skadeinsekter. Men trass i anstrengelser som er gjort for å overbevise bønder om at de bør ta i bruk denne formen for insektbekjempelse, er mange bønder i Brasil og andre steder fremdeles tilbakeholdne med hensyn til dette. Hvorfor? Det ser ut til at tanken om å slippe løs insekter over jordene virker like absurd på mange bønder som tanken om å slippe løs kakerlakker i leiligheter i en boligblokk ville ha virket på mange byfolk. Professor Berti fortalte meg: «For de fleste bønder er alle insekter planteetere. Det siste en bonde ønsker seg, er flere av dem.»

Det er derfor tydelig at biologisk bekjempelse bare vil bli populært når bøndene virkelig forstår at noen insekter er deres allierte. Sent på 1800-tallet gjorde for eksempel fruktdyrkere i California bruk av marihøner. På den tiden hadde skadeinsekter, som ved et uhell var blitt brakt dit fra Australia, angrepet og praktisk talt utryddet alle sitron- og appelsintrær. Det tok marihønene mindre enn to år å bekjempe de invaderende insektene og dermed redde Californias sitrusfruktplantasjer.

En biologisk bekjempelse som gir resultater

Noen bønder i Brasil begynner nå å gjenoppdage hvilken betydning joaninha (lille Johanna, navnet på marihøna der) har som en pålitelig «sikkerhetsvakt». Idet jeg og Sandro gikk nedover langs radene med appelsintrær i sitrusfruktplantasjen som er under hans tilsyn, fortalte han meg: «Joaninhaene bekjemper bladlus på disse sitrusfruktplantene.» Han stoppet opp ved et appelsintre, strakte seg etter en liten gren og bøyde den ned. Bladlus — dovne insekter på størrelse med et knappenålshode — satt der urørlig med sine snabler festet til bladene og sugde saft.

Men disse lusene er mat for «sikkerhetsvaktene». Hos enkelte typer marihøner kan et enkelt individ gumle i seg så mye som 800 lus i løpet av sin levetid. Er det nok til å gi resultater? Sandro svarer: «Ja, hvis du lar det være nok gress og andre plantevekster mellom sitrusfrukttrærne, slik at det blir et hjem for mange marihøner og andre naturlige fiender.» Tidligere, da det ikke ble gjort bruk av biologisk bekjempelse i denne frukthagen, sprøytet man ifølge Sandro kjemiske insektmidler annenhver uke. Takket være naturlige fiender som marihøner og andre insekter trenger man i dag bare å sprøyte insektmidler hver andre eller tredje måned.

Marihøna er bare én av mange naturlige allierte som bøndene kan stole på. Bier, vepser, fugler, edderkopper, frosker og padder, for bare å nevne noen, hører alle med til den hæren som kan bekjempe skadeinsekter, og den er beredt døgnet rundt. Til og med fisk kan erstatte insektsprøyten. Hvordan?

Forskeren Xiao Fan, som arbeider ved instituttet for landbruk og skogbruk i Nanking i Jiangsuprovinsen i Kina, forteller at bruken av insektmidler i Kina ble redusert da man begynte med fiskeoppdrett i vannfylte rismarker. Bøndene trekker et tau over plantene, slik at insektene faller ned i vannet. Fan forklarer: «Fordi sikadene gir inntrykk av å være døde når de faller fra risplantene, blir de et lett bytte for fisken.»

Det at man på denne måten reduserer bruken av pesticider, bidrar også til at nyttige insekter blir bevart. Disse insektene slutter seg til styrken av insektetende fisker i kampen mot skadegjørere. Fan sier at takket være biologisk bekjempelse hører det å bruke store mengder giftige insektmidler fortiden til. Han legger til at de helsemessige og økologiske fordelene er åpenbare.

Det skal innrømmes at hovedgrunnen til at mange bønder velger integrert bekjempelse, har mer med økonomi enn økologi å gjøre. Når alt kommer til alt, betyr en reduksjon i bruk av dyre pesticider at man sparer penger, og det betyr igjen at man oppnår større fortjeneste — noe som har motivert mennesker overalt til alle tider. Men hvis økt økonomisk fortjeneste også fører til mindre gift i avlinger og mindre skade på miljøet, da gagner integrert bekjempelse bøndene, forbrukerne og økologien. Det er som en iakttager uttrykte det: «Med integrert bekjempelse vinner alle.»

[Fotnote]

[Ramme på side 21]

Pesticidarven

Selv om alle bøndene i verden begynte å praktisere integrert bekjempelse i dag, ville pesticidproblemet langt fra være løst. FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) regner med at det er lagret over 90 000 tonn med pesticider i utviklingsland. Tidsskriftet Our Planet, som blir utgitt av FNs miljøvernprogram, sier: «En betydelig del av det som er lagret, er overskudd av pesticider som er mottatt gjennom bistandsavtaler.» Disse lagrene inneholder store mengder DDT og andre pesticider som nå blir betraktet som farlig avfall. Hvis denne pesticidarven ikke blir fjernet, kan man, ifølge Our Planet, «regne med at det vil skje ulykker».

Men det er en dyr affære å rydde opp i dette. Bare det å fjerne pesticidarven i Afrika kan komme til å koste opptil 100 millioner dollar. Hvem skal betale regningen? FAO anmoder de landene som har donert pesticidene, om å hjelpe til og påpeker at «det bør bli søkt om bistand også fra de landbrukskjemiske selskapene, som ofte har spilt en rolle når det gjelder overflødige eller unødvendige pesticidforsyninger». Men så langt har disse selskapene vært «tilbakeholdne med hensyn til å bidra økonomisk til opprydningen av de gamle lagrene» av pesticider.

[Ramme på side 22]

Genmodifiserte planter — hvorfor så omstridt?

Bioteknologi er et annet våpen i kampen mot skadegjørere. I og med at man har fått mer kunnskap om DNA-molekylets funksjon, er forskere blitt i stand til å spleise DNA-fragmenter fra forskjellige arter og utvikle planter som har innebygde forsvarsmekanismer mot skadegjørere.

Et eksempel er mais. Forskere som driver med genteknologi, overførte et gen utenfra til DNA-molekylet i maisplanten. Det innførte genet produserte så et protein som viste seg å være dødelig for skadegjørere. Resultatet ble en genmodifisert maisplante som ikke bukket under for skadeinsekter.

Men genmodifiserte planter er omstridt. Motstandere argumenterer med at disse plantene kan gjøre folk syke, eller at de kan bli hardføre ugressplanter. Noen forskere advarer mot at planter med innebygde insektdrepende gener vil framskynde resistens hos skadegjørerne. Entomolog Berti sier: «Vi burde styre vår begeistring med hensyn til genteknologien. Glem ikke hvor begeistret folk var i 50-årene da insektmidler ble hyllet som vidundermidler. I dag vet vi bedre. Disse midlene har frambrakt vidunderinsekter. Hvem vet hvilke problemer dagens genmodifiserte vidunderplanter kommer til å bringe?»

Selv om alle de biologiske problemene kan bli løst, er det fortsatt noen som har moralske skrupler med hensyn til at vitenskapsmenn ’tukler’ med genetiske koder. Noen mener at bioteknologi kanskje kan løse gamle pesticidproblemer, men at det samtidig vil gi oss nye etiske problemer.

[Bilde på side 23]

En marihøne kan fortære hundrevis av skadedyr