Et språk du ser!

HVORDAN lærte du morsmålet ditt? Antagelig ved at du hørte familiemedlemmer og venner snakke da du var spedbarn. De fleste lærer seg et språk ved å høre og uttrykker seg ved å snakke. Når hørende mennesker skal gi uttrykk for tanker og begreper, formulerer de automatisk talte ord og uttrykk i sitt sinn før de sier dem høyt. Men når et barn er født døvt, kan da sinnet formulere tanker på en annen måte? Finnes det et språk som kan overbringe begreper, både abstrakte og konkrete, uten at det blir frambrakt en eneste lyd?

Kan ses, men ikke høres

Menneskets evne til å tilegne seg og bruke språk er et av de forunderlige trekkene ved menneskesinnet. Men for dem som ikke kan høre, blir det å lære et språk vanligvis knyttet til øynene, ikke ørene. Heldigvis er ønsket om å kommunisere dypt forankret i oss, noe som setter oss i stand til å overvinne enhver tilsynelatende hindring. Denne trangen har fått de døve rundt om i verden til å utvikle mange forskjellige tegnspråk. Som følge av at de har kommet i kontakt med hverandre, er blitt født inn i døve familier eller er blitt brakt sammen på spesielle skoler og i samfunnet ellers, har det oppstått et avansert språk som er tilpasset øynene — et tegnspråk.a

Carl, som bor i USA, fikk dette språket i arv fra de døve foreldrene sine.b Selv om han var født døv, kunne han referere til gjenstander, knytte tegn sammen og uttrykke abstrakte tanker på amerikansk tegnspråk (ASL) i svært ung alder. Når døve barn har døve foreldre som bruker tegnspråk, begynner de vanligvis å lage sine første tegn i alderen ti til tolv måneder. Boken A Journey Into the Deaf-World sier: «Språkforskerne ser nå at evnen til å tilegne seg et språk helt naturlig og gi det videre til barna sine ligger dypt rotfestet i hjernen. Om denne evnen gir seg utslag i et tegnspråk eller et talt språk, er helt uten betydning.»

Sveta er født i Russland og tilhører en familie med tre generasjoner døve. Sammen med sin døve bror lærte hun seg russisk tegnspråk. Da hun tre år gammel begynte på en førskole for døve barn, var hun blitt svært flink til å bruke tegnspråk. Men hun forteller: «De andre døve barna kunne ikke tegnspråk, så de lærte det av meg.» Mange døve har hatt hørende foreldre som ikke brukte tegnspråk. Tegnspråk er ofte noe de har lært på skolen av eldre døve barn, slik at de lett har kunnet kommunisere med hverandre.

I dag lærer stadig flere hørende foreldre å bruke tegnspråk overfor de døve barna sine. På den måten blir barna i stand til å kommunisere på en effektiv måte allerede før de begynner på skolen. Slik var det med Andrew, som bor i Canada og har hørende foreldre. Foreldrene lærte seg tegnspråk og brukte det tidlig overfor ham, slik at han fikk en språklig grunnvoll som han kunne bygge videre på i årene som fulgte. Nå kan alle i familien kommunisere med hverandre om ethvert emne på tegnspråk.

De døve kan formulere tanker, både abstrakte og konkrete, uten at de behøver å tenke på et talt språk. Akkurat som vi alle formulerer tanker på vårt eget språk, tenker mange døve på sitt tegnspråk.

Språklig mangfold

Rundt om i verden har grupper av døve enten utviklet sitt eget tegnspråk eller adoptert trekk fra andre tegnspråk. Noe av tegnforrådet i dagens amerikanske tegnspråk ble hentet fra fransk tegnspråk for 180 år siden. Dette ble kombinert med tegn som allerede var i bruk i USA, og slik oppstod det som nå er ASL. Tegnspråk utvikler seg over mange år og blir foredlet for hver generasjon.

Vanligvis følger ikke tegnspråk den sosiogeografiske utbredelsen til talte språk. I Puerto Rico bruker man for eksempel amerikansk tegnspråk, selv om det er spansk som blir talt der. Både i Storbritannia og i USA blir det talt engelsk, men det førstnevnte landet bruker britisk tegnspråk, som er svært forskjellig fra amerikansk tegnspråk. Meksikansk tegnspråk skiller seg ut fra de mange andre tegnspråkene i Latin-Amerika.

Når en studerer et tegnspråk, blir en slått av den fine variasjonen og den rike uttrykksformen. De fleste emner, tanker og ideer kan uttrykkes ved hjelp av tegnspråk. Det er hyggelig å registrere at det blir utgitt stadig mer litteratur for døve på videokassetter. Man bruker da et naturlig tegnspråk for å fortelle historier, gjengi poesi, beskrive historiske hendelser og undervise i Bibelens sannhet. I mange land er det stadig flere som lærer å skrive og lese tegnspråk.

Å lese noe man aldri har hørt

Når hørende mennesker leser, refererer de som oftest til hørselsinntrykk fordi de husker lyden av ord. Mye av det de leser, forstår de fordi de har hørt det før. På de fleste språk er det slik at de skrevne ordene ikke beskriver eller ligner de tankene de står for. Mange hørende lærer dette vilkårlige skriftsystemet ved å sammenholde det med talespråkets lyder, slik at de kan lese med forståelse. Men prøv å forestille deg hvordan det må være når du aldri har hørt en lyd, et ord eller et språk bli talt i hele ditt liv! Det kan være vanskelig og frustrerende å skulle lære et vilkårlig skriftsystem for et språk som man ikke kan høre. Det er forståelig at det må være en stor utfordring for døve å skulle lese et slikt språk, særlig for dem som har mistet hørselen tidlig i barndommen, eller som aldri har hørt i det hele tatt!

Mange undervisningssentre for døve barn rundt om i verden har oppdaget at det er en fordel å bruke tegnspråk tidlig i barnets språkutvikling. (Se rammene på sidene 20 og 22.) De har kommet til at når små døve barn får se et naturlig tegnspråk og utvikler et språklig fundament, vil de klare seg bedre sosialt, både på skolen og ellers, og det vil også bli lettere for dem å lære seg et skriftspråk.

FNs organisasjon for undervisning, vitenskap og kultur har nedsatt en kommisjon som skal utrede undervisningen av de døve, og den sier: «Det går ikke lenger an å ignorere tegnspråket eller å la være å ta aktivt del i dets utvikling av undervisningsprogrammer for de døve.» Det må imidlertid sies at uansett hvilket valg foreldre som har et døvt barn, treffer når det gjelder barnets skolegang og utdannelse, er det av avgjørende betydning at begge foreldrene engasjerer seg fullt ut i barnets utvikling. — Se artikkelen «For å nå min sønn lærte jeg meg et nytt språk» i Våkn opp! for 8. november 1996.

Å forstå de døves verden

Når døve barn blir døve voksne, forteller de ofte at det de savnet mest hos foreldrene, var kommunikasjon. Jack, en døv mann, forteller at han prøvde å kommunisere med sin gamle mor da hun lå for døden. Hun strevde for å si ham noe, men klarte ikke å skrive det og hadde ikke lært seg tegnspråket. Så mistet hun bevisstheten og døde uten å ha kommet til bevissthet. Tanken på dette plaget Jack. Det fikk ham til å komme med følgende råd til foreldre til døve barn: «Hvis dere ønsker å kommunisere uten problemer og ha en meningsfylt utveksling av oppfatninger, følelser, tanker og kjærlighet med deres døve barn, så bruk tegnspråket . . . For meg er det for sent. Er det for sent for dere?»

Det har i mange år gjort seg gjeldende feilaktige oppfatninger av hvordan de døve har det. Noen har trodd at de døve omtrent ikke kan eller vet noe som helst fordi de ikke hører. Foreldre har overbeskyttet sine døve barn eller vært redd for å slippe dem ut i de hørendes verden. I enkelte kulturer er de døve feilaktig blitt omtalt som «stumme», enda det som oftest ikke er noe i veien med deres taleevne. De kan bare simpelthen ikke høre. Andre har betraktet tegnspråket som primitivt eller ment at det står tilbake for talespråket. Overfor en slik uvitenhet er det ikke rart at noen døve har følt seg diskriminert og misforstått.

Joseph vokste opp i USA i 1930-årene og ble innmeldt på en skole for døve barn hvor det var forbudt å bruke tegnspråk. Han og klassekameratene ble ofte tuktet fordi de brukte tegn, selv når de ikke kunne forstå hva lærerne sa. De lengtet så inderlig etter å forstå og bli forstått! I land hvor det er dårlig med undervisningstilbud for døve barn, er det noen som vokser opp med svært liten skolegang. En av Våkn opp!s medarbeidere i et vestafrikansk land sa for eksempel: «For de fleste døve i Afrika er livet tøft og miserabelt. Av alle funksjonshemmede er sannsynligvis de døve de som er mest forsømt og minst forstått.»

Alle mennesker har et ønske om å bli forstått. Men dessverre er det slik at når noen ser en som er døv, ser de bare en som «ikke kan». De innbiller seg at den døve ikke kan det eller det, og så ser de ikke det den døve virkelig kan. Mange døve oppfatter imidlertid seg selv som mennesker som «kan». De kan kommunisere lett og naturlig med hverandre, bygge opp sin selvaktelse og prestere noe akademisk, sosialt og åndelig. Dessverre har den dårlige behandlingen som mange døve har fått, skapt en viss mistillit til de hørende. Men når hørende viser at de er oppriktig interessert i de døves kultur og deres tegnspråk og behandler de døve som mennesker som «kan», er det utbytterikt for alle parter.

Hvis du kunne tenke deg å lære et tegnspråk, må du huske at språk er et uttrykk for hvordan vi tenker og bearbeider begreper. For å kunne lære et tegnspråk godt må du kunne tenke på det språket. Det er grunnen til at en ikke vil kunne kommunisere ordentlig på et slikt språk hvis en bare lærer seg tegnene fra en tegnspråkordbok. Hvorfor ikke lære av dem som bruker tegnspråk i det daglige liv — de døve selv? Når du lærer et nytt språk av en som har brukt det fra barndommen av, vil det hjelpe deg til å tenke og bearbeide begreper på en annerledes, men likevel naturlig måte.

Døve over hele verden utvider sin horisont ved å bruke et rikt tegnspråk. Se selv hvordan de bruker det.

[Fotnoter]

[Ramme på side 20]

«New York underviser døve på tegnspråk, deretter på engelsk»

Denne overskriften stod i The New York Times for 5. mars 1998. Felicia R. Lee skrev: «I forbindelse med det som blir betegnet som et vendepunkt i undervisningen av døve elever, går byens eneste offentlige skole for døve over til å la alle lærere undervise hovedsakelig på et tegnspråk som er basert på symboler og gester.» Hun forteller at mange pedagoger «sier at forskningen viser at de døves førstespråk er visuelt, ikke verbalt, og at skoler som bruker den metoden de foretrekker, amerikansk tegnspråk [American Sign Language, ASL], oppnår bedre resultater enn andre skoler.

De sier at døve elever må behandles som tospråklige elever, ikke som funksjonshemmede».

Professor Harlan Lane ved Northeastern universitet i Boston sa: «Jeg tror at [New York-skolen] danner fortroppen for en bevegelse.» Han sa til Våkn opp! at skolens mål er å lære elevene engelsk som et språk nummer to som de også kan lese.

[Ramme på side 21]

Det er et språk!

Noen hørende har trukket den feilaktige slutning at tegnspråk er en komplisert form for pantomime. Det er til og med blitt beskrevet som et billedspråk. Selv om tegnspråk gjør utstrakt bruk av ansiktet, kroppen, hendene og kroppens omgivelser, har de fleste av tegnene liten eller ingen likhet med de tankene de overbringer. Tegnet for å «lage» på amerikansk tegnspråk (ASL) gjør for eksempel bruk av begge hender knyttet, med den ene knyttneven over den andre og en bevegelse som om en vrir noe. Dette er et vanlig tegn, men det overbringer ikke nødvendigvis tanken klart til en som ikke behersker tegnspråket. På russisk tegnspråk (RLS) består tegnet for å «behøve» i at en bruker begge hender og holder hver tommel mot langfingeren og så gjør en parallell, sirkelformet bevegelse. (Se bildene på denne siden.) Mange abstrakte begreper lar seg ikke uttrykke ved hjelp av billedspråk. Unntatt fra dette er tegn for konkrete gjenstander som kan være beskrivende, for eksempel tegnene for «hus» og «baby». — Se bildene på denne siden.

Noe annet som kjennetegner et språk, er bruken av et strukturert vokabular som er alminnelig anerkjent. Tegnspråkene har en slik grammatikalsk oppbygning. I en ASL-setning blir for eksempel emnet vanligvis nevnt først, og så blir det nærmere kommentert. Et grunnleggende trekk ved mange tegnspråk er også at tingene er ordnet i kronologisk rekkefølge.

Mange ansiktsuttrykk kan ha grammatikalske funksjoner. De kan for eksempel hjelpe en til å skille mellom et spørsmål og en befaling, en betingelse eller bare en opplysning. Tegnspråkets visuelle natur har gjort det mulig å utvikle slike og mange andre særegne trekk.

[Bilder]

«Lage» på ASL

«Behøve» på RLS

«Hus» på ASL

«Baby» på ASL

[Ramme på side 22]

Virkelige språk

«Stikk i strid med hva mange tror, er ikke tegnspråkene pantomimer og gester, pedagogers påfunn eller symboler fra det som er talespråket på stedet. De finnes overalt hvor det er en gruppe døve, og hvert av dem er et særegent, fullstendig språk som gjør bruk av de samme slags grammatikalske systemer som dem en finner i talespråkene overalt i verden.»

I Nicaragua la skolene vekt på å «drille [de døve] barna i å lese på munnen og å snakke, og som overalt ellers hvor dette er blitt prøvd, var resultatene dårlige. Men det gjorde ikke noe. På lekeplassene og på skolebussene oppfant barna sitt eget tegnsystem . . . Det gikk ikke lang tid før dette systemet kom inn i faste former i det som nå kalles Lenguaje de Signos Nicaragüense». En yngre generasjon av døve barn har nå utviklet et mer flytende språk som er blitt kalt Idioma de Signos Nicaragüense. — The Language Instinct av Steven Pinker.

[Bilder på side 23]

Hvordan man på ASL kan si: «Etter at han hadde vært i butikken, gikk han på arbeid»

1 Butikk

2 han

3 gå til

4 ferdig

5 gå til

6 arbeid