Brasilia — ung, annerledes og i rask vekst

Av Våkn opp!s medarbeider i Brasil

HVOR i verden kunne du ringe til den planleggeren som laget det opprinnelige utkastet til hovedstaden i landet ditt? Hvor kunne du møte den arkitekten som tegnet hovedstadens første regjeringsbygninger og overvåket oppføringen av dem? Og hvor kan du spasere gjennom hovedstaden og vite helt sikkert at alle du ser som er over 40 år, ikke er født der? I Brasilia, hovedstaden i Brasil — en ung, unik by som er vel verd et nærmere bekjentskap.a

Langvarig forspill

Det tar omkring halvannen time å fly fra São Paulo til Brasilia. Komfortable busser greier turen på tolv timer. Jeg valgte bussturen. Det gav meg rikelig tid til å sette meg inn i byens historie.

Helt siden det første organiserte opprøret mot det portugisiske styret fant sted på slutten av 1700-tallet, ble det uttrykt ønske om å bygge en ny hovedstad i Brasil. Like etter at Brasil fikk sin selvstendighet i 1822, foreslo den brasilianske statsmannen José Bonifácio de Andrada e Silva at den framtidige hovedstaden skulle kalles Brasilia, et navn som 1600-tallets karttegnere allerede hadde brukt som betegnelse på hele landet.

I 1891 ble det skrevet inn i landets nye grunnlov at det skulle stikkes ut 14 000 kvadratkilometer på savannen på den sentrale høylandssletten. Der, omkring 100 mil fra kysten, skulle den nye hovedstaden bygges. Ved å flytte hovedstaden innover i landet fra Rio de Janeiro håpet politikerne å sette fart i utviklingen av landets enorme innland. Likevel gikk det enda 50 år uten at noe skjedde. Til slutt, i 1955, endte det langvarige forspillet til byggingen av Brasilia, og en handlingsmettet startfase begynte.

En konkurranse og en plan

Det året lovte presidentkandidaten Juscelino Kubitschek at hvis det var han som ble valgt, skulle den nye hovedstaden bli en realitet før den fem år lange presidentperioden hans var over. I april 1956 ble så Kubitschek valgt.

Noen måneder tidligere hadde myndighetene utlyst en konkurranse: Brasilianske arkitekter, ingeniører og byplanleggere ble oppfordret til å lage en plan for utformingen av den nye hovedstaden. I løpet av noen måneder sendte 26 konkurransedeltagere inn sin versjon av den fullendte hovedstad. I mars 1957 kåret en internasjonal jury vinneren: byplanleggeren Lúcio Costa.

I motsetning til de andre deltagerne hadde Costa levert en besvarelse som bare bestod av noen få skisser og en håndfull sider med tekst som var rablet ned i en fart — en hel by i en brun konvolutt! Han bad juryen om unnskyldning for det sparsomme materialet, men tilføyde: «Hvis det ikke har noe for seg, vil det være lett å kvitte seg med, og da vil jeg ikke ha kastet bort min egen eller noen andres tid.» Juryen likte imidlertid planen hans og bedømte den som «klar, direkte og grunnleggende enkel». Hva gikk planen ut på, og hvordan ble den satt ut i livet?

Et «jetfly» i støvet

En god måte å finne det ut på er å besøke Museu Vivo da Memória Candanga (levende museum til minne om candangoene). Museet befinner seg i en bygning som tjente som hovedstadens første sykehus, og denne bygningen kan derfor sies å være Brasilias vugge. De første barna som ble født i Brasilia for 40 år siden, begynte livet sitt nettopp her. Men i dag er det historien om Brasilias fødsel og barndom man blir kjent med når man besøker det tidligere sykehuset. Ifølge en av museumsplakatene er dette en historie om «støv, telt og betong».

Laureti Machado, som tilhører museets personale, guider meg først gjennom «støvperioden». Hun stopper opp foran et bilde, tatt i 1957, av to grusveier som skjærer gjennom en savanne og danner et kryss midt ute i ødemarken. «Dette bildet fanger inn det aller første stadiet i byggingen av byen,» sier hun. Når vi så betrakter Costas skisser, ser vi at han har krummet en av disse veiene, slik at da arbeiderne, som ble kalt candangoerb, senere gravde ut denne buen i savannen, trådte en figur i form av et jetfly fram i støvet.

Denne uvanlige formen setter fortsatt sitt preg på Brasilia: Et jetfly med en cockpit som peker mot øst, og to buede vinger som strekker seg mot nord og sør. De bygningene som huser de tre hovedinstitusjonene innenfor statsapparatet, befinner seg i cockpiten, forretningsstrøket utgjør flykroppen, og boligområdene danner vingene.

Fra telt til betong

Museets avdelinger for «telt» og «betong» viser hvordan arbeidere over hele Brasil solgte alle eiendelene sine for å kunne reise til anleggsstedet. ’Far kjøpte en lastebil, plasserte hele familien i den — over 20 personer — og kjørte i 19 dager for å komme hit,’ forteller en arbeider som var på plass i august 1957. Andre reiste med buss eller oksekjerre eller haiket. Til sammen var det 60 000 arbeidere som kom.

Denne hæren av bygningsarbeidere, som bodde i telt, var sterkt etterspurt fordi byens innvielsesdato var blitt satt til 21. april 1960. Det betydde at ingeniørene, teknikerne og bygningsarbeiderne måtte skaffe til veie en hovedstad på 1000 dager — en oppgave av enorme dimensjoner! Da innvielsesdagen kom, hadde arbeiderne likevel vunnet kappløpet med tiden. Verdens yngste hovedstad hadde reist seg av støvet på savannen.

Den første og eneste

Beundringen for byen og dem som bygde den, er fremdeles svært merkbar på kontoret til FNs organisasjon for undervisning, vitenskap og kultur (UNESCO) i Brasilia. «Det finnes ikke noe annet eksempel på en byplan som er blitt fulgt så trofast som Costas plan,» sier UNESCOs kulturattaché, Briane E. Bicca. «Dette er en av grunnene til at Brasilia er verdens første og eneste by fra det 20. århundre som er med på UNESCOs liste over verdens fremste kulturminnesmerker.»c

Brasilia er også den eneste byen på listen som fremdeles er under bygging. Dette utgjør en utfordring, sier Bicca. «Hvordan kan vi bevare den opprinnelige byplanen når byen er i ferd med å forandre seg?» Da arkitekt Lúcio Costa ennå levde, fortsatte han å ta imot utfordringen, selv om han var i 90-årene. Han holdt øye med nye byggeprosjekter for å forvisse seg om at de ikke krenket planen hans. Da han for eksempel fikk høre at det var planer om å bygge en lokal jernbane i Brasilia, insisterte han på at togene skulle gå under jorden.

Panoramautsikt

Tiden er inne til å ta en tur rundt i byen. Selv om du er her for første gang, kan du lett finne fram. Det er to hovedavenyer, og byens busstasjon ligger der disse avenyene krysser hverandre. Én aveny går fra vest til øst (fra «jetflyets» haleparti til cockpiten) og gir deg tilgang til hoteller, teatre, banker og butikker. Den andre går fra nord til sør (fra den ene vingespissen til den andre) og fører deg gjennom boligområdene.

Det beste inntrykket av hvordan Brasilia ser ut, får man fra fjernsynstårnet, som er 224 meter høyt og befinner seg i flykroppen, like bak vingene. Med en gratis heistur kan du komme 75 meter over bakken og få panoramautsikt over byens sentrum, som kalles Plano Piloto. Når du ser ut over byens vidstrakte plener, som er så store og tomme at det virker som de støter sammen med himmelen, blir du slått av Brasilias rommelighet. Ja, landskapsarkitekten Roberto Burle-Marx har vært så raus i utformingen av Brasilias parker og plener at byen kan skilte med å ha større grøntområder pr. innbygger enn alle andre hovedsteder i verden.

Mot øst strekker det seg en bred, gressbevokst midtrabatt mellom to veier. Langs veiene står 17 helt like bygninger. Hver av disse kasselignende konstruksjonene huser et departement. Ved enden av midtrabatten finner man Brasilias kjennemerke: to like kupler, en som står rett vei, og en som står på hodet. De er plassert ved foten av to 28-etasjes bygninger som rommer Nasjonalkongressen, Brasils lovgivende forsamling.

Formen på Nasjonalkongressen kan minne litt om FNs hovedkvarter i New York — og ikke uten grunn. En av de arkitektene som var med på å planlegge FN-bygningene, var Oscar Niemeyer — den samme brasilianske arkitekten som tegnet Nasjonalkongressen og nesten alle de andre viktige bygningene i Brasilia. Noen av de fineste bygningene, setet for utenriksdepartementet (Palacio Itamaraty) og setet for justisdepartementet (Palacio da Justiça), befinner seg i nærheten av Nasjonalkongressens tvillingtårn.

Grunnen til at du ikke kan gå deg bort

Brasilia er likevel mer enn en arkitektonisk park. Denne byen er også et velorganisert hjem for tusenvis av mennesker. Mens vi kjører gjennom byens boligområde, sier Paulo, en advokat som bor i Brasilia: «De fleste som har flyttet til Brasilia, synes at byens gode orden er en kjærkommen forandring fra det kaoset de har vært vant til i andre byer.»

Brasilias innbyggere bor i leiegårder. En gruppe av slike bygninger som er plassert rundt en gårdsplass, utgjør et superkvartal. Rekker av superkvartaler legger beslag på byens nordlige og sørlige vinger. Adressene er lette å finne. «N-102-L» sikter for eksempel til byens nordlige vinge, superkvartal 102, bolighus L. Og hvis du husker at kvartalenes numre øker (fra 102 til 116) når du kjører mot vingespissene, kan du neppe ta feil.

For å kombinere god orden med hygge og trivsel er ingen bolighus bygd høyere enn seks etasjer. En av fordelene med det, påpekte Senhor Costa, er at et barn som leker på gårdsplassen, er innenfor hørevidde når moren roper fra vinduet i leiligheten: «Manoel, vem cá!» (Manuel, kom hjem!)

Voksesmerter

Brasilia roser seg av å være en by som er bygd i henhold til planen, men denne planen tok ikke hensyn til de arbeiderne som utførte byggingen. Tanken var at når byen var innviet, skulle arbeiderne plukke opp hammere og murskjeer og vende tilbake til hjemstedene sine. Men arbeiderne hadde naturlig nok ikke lyst til å vende tilbake til områder der det ikke fantes sykehus, skoler eller jobbmuligheter. De foretrakk å bli boende i Brasilia — men hvor?

De hadde ikke råd til å leie de dyre leilighetene de selv hadde bygd, så de slo seg ned utenfor Brasilias grønne belte. På kort tid sprang det opp flere byer, som var større enn Brasilia. I dag er det bare 400 000 mennesker som bor i den planlagte byen, og en rekke leiligheter står tomme; men nesten to millioner mennesker har slått seg ned i de ikke planlagte satellittbyene. Trass i byplanleggernes ideer om sosial likhet har lønnsforskjellene ført til at innbyggerne er blitt henvist til å bo i helt atskilte byer.

Uforutsett stor befolkningsøkning og klasseskille bidrar på sin side til kriminalitet og andre sosioøkonomiske problemer som er et felles trekk for alle storbyer. Brasils unge hovedstad lider av voksesmerter. Velordnede gater og nyskapende arkitektur er tydeligvis ikke nok til å forandre folks hjerte og oppførsel.

«Brasils hjerte»?

Plakater som står langs Brasilias ringvei, minner de tilreisende om at de nå kommer til «Brasils hjerte». Slagordet har et poeng: Selv om Brasilia ikke ligger i landets geografiske midtpunkt, befinner byen seg nesten like langt fra alle de andre større byene i landet. Men hva med slagordets dypere mening? Er Brasilia virkelig brasiliansk i sitt hjerte? Meningene er delte. Bare et personlig besøk i denne unike byen kan gi deg svar på spørsmålet. Men husk at du ikke bør være for rask til å felle en dom over Brasilia. Gi byen tid til å vise hva som bor i den, for som en av innbyggerne bemerket: «Brasília seduz gradualmente.» (Brasilia vinner seg ved nærmere bekjentskap.)

[Fotnoter]

[Bilde på side 15]

En historie om «støv, telt og betong»

[Rettigheter]

Arquivo Público do Distrito Federal

[Bilde på side 15]

Et opptog av candangoer

[Rettigheter]

Arquivo Público do Distrito Federal

[Bilde på sidene 16 og 17]

Panoramautsikt over Brasilia

1. Departementer

2. Kongressens kontorbygninger

3. Høyesterett

4. De tre makters plass

5. Administrasjonskontorer

[Rettigheter]

Secretaria de Turismo, Brasilia

[Bilde på side 18]

Verdens grønneste hovedstad