Julens tradisjoner — hvilken opprinnelse har de?

BÅDE på den nordlige og den sørlige halvkule er julen en av de mest populære høytider, både blant troende og ikke-troende. I Japan, hvor størstedelen av befolkningen tilhører den ikke-kristne shinto-religionen, inntar julen sin plass ved siden av andre feiringer og er blitt en høytid som preges av hemningsløse fester og kommersialisme. Men har julefeiringen alltid vært så verdslig? Hvordan begynte denne årlige høytiden?

Når vi ser nærmere på hvordan julen ble feiret i de første tusen år av vår tidsregning, hjelper det oss til å spore dens opprinnelse tilbake til en før-kristen kilde. Alexander Murray ved Oxford universitet hevder i bladet History Today at mennesker i middelalderen «smeltet sammen eksisterende elementer i hedenske midtvintersriter med julens teologi, som var i ferd med å utvikle seg». Hvordan og hvorfor ble dette gjort?

Før-kristen opprinnelse

Folk i de gamle europeiske sivilisasjonene observerte hvordan solen så ut til å stå stille midtvinters i den sørlige horisont, før den igjen langsomt begynte å stige på himmelen. Dette vintersolvervet (et ord som er avledet av de latinske ordene for «sol» og «stå stille») var, ifølge den julianske kalender, opprinnelig den 25. desember. De samme menneskene fant det lett å trekke en parallell mellom solen og Gud, som Kilden til og Opprettholderen av livet. Den 25. desember i år 274 e.Kr. utropte den romerske keiseren Sol Invictus (den uovervinnelige sol) til keiserrikets viktigste skytshelgen og æret derved Mithra, lysets gud.

Murray skriver om den frafalne kristendom da den stod fram som en ny religion i Romerriket: «Etter mye usikkerhet gikk kristendommen, Mithra-dyrkelsens hovedrival, av med seieren. Men omkring år 300 måtte denne rivalen fremdeles være diplomatisk. Det var da kirken bestemte seg for å lage en høytid til ære for Kristi fødsel (latin: nativitas). (Ingen slik høytid er tatt med i fortegnelser over høytider fra det tredje århundre, og den nye høytiden står først oppført i et dokument fra år 336.)» Hvilken dato ble valgt for denne høytiden? Den 25. desember. «En smart og praktisk avgjørelse som ble tatt av de første kirkefedre,» ifølge boken Discovering Christmas Customs and Folklore. Hvordan det?

Midtvinter var allerede etablert som en tid med festligheter. Man hadde saturnalia, den sju dager lange romerske jordbrukshøytiden til ære for ilden og lyset. Så var det Calendae, en tre dager lang høytid hvor man feiret utnevnelsen av romerske embetsmenn som tjente i et år fra 1. januar. Ettersom saturnalia, Calendae og Mithras fødselsdag til ære for den ubeseirede sol ble feiret hvert år innenfor en kort periode, ble den 25. desember valgt som datoen for feiringen av «Kristi messe». Dette ble gjort for å appellere til hedningene og få dem til å omvende seg til Romerrikets nye statsreligion.

Etter hvert som tiden gikk, bidrog den hedenske tyske midtvintersfesten, Yule, til å styrke skikkene med festmåltider, lystighet og gavegiving. Kjerter (eller stearinlys), vedkubber, eviggrønne dekorasjoner og trær inntok en fremtredende plass i julefeiringen. Men noen vil kanskje innvende at Kristi fødsel må ha blitt feiret av de kristne før den senere ble knyttet til hedenske tradisjoner. Er det riktig?

Ikke feiret av de første kristne

Bibelen åpenbarer ikke den nøyaktige datoen for Kristi fødsel. Og hva mer er, «de første kristne feiret ikke hans fødselsdag,» sier The World Book Encyclopedia. Og hvorfor ikke? «Fordi de betraktet feiringen av fødselsdager som en hedensk skikk.» August Neander er enig. Han sier i Allgemeine Geschichte der christlichen Religion und Kircke: «Fødselsdagsfeiring var i det hele tatt fremmed for de kristne på den tiden.»

Denne undersøkelsen viser tydelig at julefeiringen har sin opprinnelse i hedenske skikker. Som The Economist forklarer, var det først senere at religiøse «skribenter annekterte ’denne lysets høytid [den uovervinnelige sols fødselsdag], for Kristus er verdens lys’, og framholdt (med en mangel på beviser som ikke ville ha blitt godkjent av forkjempere for sannferdig reklame) at Jesus ble født i desember. Det var derfor det presbyterianske Skottland lenge forkastet julen. Det samme gjorde det puritanske Amerika, helt inntil kommersielle interesser gjenskapte den».

Julens tradisjoner gjenopplivet

Ifølge Gavin Weightman og Steve Humphries, som har skrevet Christmas Past, var det i begynnelsen av dronning Victorias regjeringstid (1837—1901) «ingen britiske barn som hang strømpene sine ved peisen på julaften; ingen hadde hørt om julenissen; julekaker fantes ikke; svært få mennesker spiste kalkun første juledag; det var ikke vanlig å gi gaver, og det pyntede og tente juletreet var nesten ikke kjent utenfor det kongelige slott. Første juledag var faktisk ingen viktig dato for noe slags sosialt rituell». Hva ble så gjort for å gjøre julefestlighetene populære igjen?

«Det å forandre flere gamle høytider til én kortvarig, respektabel familiebegivenhet begynte i 1830-årene . . . og var mer eller mindre fullført i 1870-årene, da julenissen for første gang dukket opp i Storbritannia,» sier Christmas Past. Charles Dickens novelle A Christmas Carol, fortellingen om den gjerrige Scrooges som ble omvendt av julens ånd, skapte en velvillig innstilling til de fattige. De usle forholdene og de økonomiske vanskelighetene i byene, som var en følge av den industrielle revolusjon, tilskyndte viktorianerne til å iverksette et slags moralsk korstog, som i den senere edvardianske perioden ble endret til det å vise velgjørenhet bare overfor de «respektable» fattige.

En skribent i London-avisen Catholic Herald har gjort denne iakttagelsen: «Med en generell økende velstand er mange av de uheldige sidene ved middelklassens juleskikker gradvis blitt alminnelig utbredt. Enkelhet og gavmildhet er blitt fortrengt av konkurranse og det å skulle være bedre enn andre. De enkle selskapene som en gang var en hyggelig tilstelning, er blitt erstattet av orgier med en overflod av tungt fordøyelig mat. Familier blir tvunget av denne nye tradisjonen til å tilbringe dager sammen enten de liker det eller ikke, å spille spill som noen av dem avskyr, å se fjernsynsprogrammer som noen av dem ikke kan fordra, og å gi avkall på kontakt med naboer og fremmede på det tidspunkt da velvilje og alminnelig vennlighet skulle råde.

Og hvis man sier dette, hvis man drister seg til å kritisere enten kommersialismen eller de mer sosiale skikkene i forbindelse med det hele, blir man stemplet som en gjerrigknark. Etter min mening har det skjedd noe forferdelig galt med julen de senere år.»

Det kan naturligvis være delte meninger om dette. Men hvordan er det der du bor? Hva kan skje ved juletider i nabolaget?

Julen — en farlig tid

Har du inntrykk av at mange benytter denne anledningen til å spise og drikke for mye? Forstyrrer berusede bråkmakere freden i nabolaget? Selv om mange oppriktige mennesker viser enestående godhet og omtanke i julen, hindrer ikke det at mange familieforhold utsettes for store påkjenninger på denne tiden av året.

Så du kan med rette spørre: ’Hvorfor medfører julen at folk viser en slik dårlig oppførsel?’ Hovedsakelig fordi julen er ikke-kristen, hedensk. Tror du at Kristus finner behag i dette? Det gjør han neppe. Bibelen sier rett ut: «Hva har rettferd med urett å gjøre, og hva samfunn har lyset med mørket? Hvordan kan Kristus og Beliar [Satan] være enige?» — 2. Korinter 6: 14, 15.

Et annet syn

Det kan godt være at du får besøk av et av Jehovas vitner i løpet av julen. Du vil oppdage at de ikke feirer jul. Kanskje du er bekymret for barna deres fordi du tror at de i første rekke går glipp av festlighetene. Men i et intervju i Southampton-avisen Southern Evening Echo kom et vitne, som er far til to, med denne forsikringen: «’Jeg kan forsikre deg at de ikke føler at de går glipp av noe,’ sier John. ’Jehovas vitner ser svært alvorlig på det å skape et lykkelig familieliv. Så samtidig som vi gir barna våre mange gaver gjennom hele året, gir vi dem noe som er mye mer verdifullt, nemlig vår tid og vår kjærlighet.’»

Det er helt sikkert at en slik ekte kjærlighet og interesse i høy grad bidrar til å skape et lykkelig familieliv. Så ville det ikke være bedre at alle, istedenfor å følge juletradisjoner av hedensk opprinnelse, æret Jesus ved å legge for dagen en sann kristuslignende ånd overfor slektninger, venner og bekjente, ja, også overfor fremmede, gjennom hele året?

[Ramme/bilde på side 14]

JULENISSEN

Julenissen er blitt omtalt som «den mest vellykkede reklameskikkelse siden Jesus Kristus». Men hvem var han? Ifølge The Customs and Ceremonies of Britain har han vært «kjent som en vag personifisering av julen i hvert fall siden det 15. århundre . . . og forekommer på et tresnitt fra 1653, kledd omtrent slik vi kjenner ham i dag. Men julenissens besøk julaften, det at han har for vane å komme ned gjennom skorsteinen for å fylle strømper (eller for de mer ambisiøse, putevar), og dette med sleden som blir trukket av reinsdyr, er alt sammen noe som kommer fra USA, tradisjonenes smeltedigel. Denne skikkelsen ble blandet sammen med den europeiske legenden om Sankt Nikolaus av Myra fra det fjerde århundre (som reddet tre piker fra prostitusjon ved i all hemmelighet å gi dem penger til medgift midt på natten, og som i Sinte Klaas’ skikkelse fylte skoene til nederlandsk-amerikanske barn den 6. desember, hans festdag); med den tysk-amerikanske Krisskringle (som belønnet snille barn og straffet slemme barn); og med de skandinaviske eller russiske fortellinger om vetter som bodde på Nordpolen . . . Den sammensatte amerikanske julenissen krysset i all stillhet Atlanterhavet i 1870-årene. Uten at hans rykte tilsynelatende har tatt skade av de utallige kommersielle etterligninger, er han siden da mer og mer blitt et rent verdslig midtpunkt i ’barnas jul’».

[Ramme/bilde på side 15]

JULENS EVIGGRØNNE PLANTER

Kristtorn, eføy og misteltein, som blir beskrevet som «magiske planter som bærer frukt på en død årstid», inntar en fremtredende plass blant juledekorasjonene. Men hvorfor brukes nettopp disse spesielle eviggrønne plantene? Selv om noen tror at de røde fruktene på kristtornen representerer Kristi blod, og at de tornete bladene symboliserer den «kronen av torner» som Pilatus’ soldater spottende satte på Jesu hode, betraktet hedningene kristtornens blanke blad og røde frukter som et maskulint symbol på evig liv. (Matteus 27: 29) De så på eføyen som et feminint livssymbol på udødelighet. Sammen ble kristtorn og eføy deres fruktbarhetssymbol. De hedenske assosiasjoner som mistelteinen vekker, er fremdeles så sterke at boken The Customs and Ceremonies of Britain sier: «Ingen dekoratør vil tillate den i kirken — med unntagelse av i domkirken i York.» Den mest kjente av alle eviggrønne planter er juletreet, som har lange tradisjoner i Tyskland. Det ble gjort populært i Storbritannia av dronning Victorias gemal, prins Albert, og fikk en sentral plass i familiens julefeiring. Siden 1947 har Oslo hvert år sendt et juletre til Storbritannia som gave. Dette treet blir stilt opp på Trafalgar Square i London.

[Bilde på side 16]

Juletreet fra Norge, en årlig gave til Storbritannia