Protestantismens og dine framtidsutsikter
«JEG har studert luthersk teologi i sju semestre nå og er derfor en vordende prest.» Slik begynte et brev som ble sendt til redaktøren av en tysk avis i november 1986. Det stod videre: «Jeg vil gjerne gjøre oppmerksom på at vår opplæring egentlig består i å rive Bibelen i stykker — det er bare permene igjen. . . . Mens studentens tro eller dens grunnlag, Bibelen, blir ødelagt, lærer de fleste lærerne ham om sosialismens ’nye evangelium’ og gir dermed kirken et helt nytt innhold. Gud er død — lenge leve sosialismen! Jesus har råtnet i graven, vi må frelse oss selv! Dette er det budskap som mang en prest tar med opp på prekestolen, søndag etter søndag. Det er tvingende nødvendig at vi får nye muligheter til å lære om Bibelen, men for øyeblikket setter kirken en stopper for det.»
Når Guds Ord får en slik ussel behandling, er det da noe håp om at kirken og dens sognebarn ennå kan ordne opp i sitt åndelige virvar og bli frisk? En bibeloversetter i det 18. århundre sa med rette: «Kirkens helsetilstand blir fastslått på grunnlag av den måten den behandler Skriften på.»
Kan en ny reformator hjelpe?
«Dietrich Bonhoeffer blir for tiden mer æret og sitert enn noen annen teolog i vårt århundre,» sier teologen professor Georg Huntemann. Bonhoeffer, som var et framstående medlem av Bekjennelseskirken, ble fengslet av nazistene i 1943 og henrettet i 1945 fordi han angivelig hadde sluttet seg til en sammensvergelse for å drepe Hitler. Huntemann sier at det kan være at Bonhoeffer er den nye reformatoren kirken trenger. Merk deg følgende utdrag fra noen av de prekenene han holdt. Spør deg selv: Hva ville det bety for den lutherske kirke hvis den tok det han sa, alvorlig? Hva ville det bety for det kirkesamfunn jeg tilhører?
«I religion er det bare én ting som er av avgjørende betydning, nemlig at den er sann.» Dette stemmer med det Jesus sa: «Gud er ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet.» — Johannes 4: 24; se også Johannes 8: 32; 14: 6; 16: 13.
Er du sikker på at alt det ditt kirkesamfunn lærer, virkelig er sant? Lærer det at menneskene har en udødelig sjel, eller er det enig med Bibelen, som sier: «Den sjel som synder, den skal dø»? (Esekiel 18: 4, 20, oversettelsen av 1904) Lærer ditt kirkesamfunn at Gud er navnløs eller heter Jesus, eller er det i overensstemmelse med Bibelen, som sier: «Du, hvis navn er Jehova, du alene er den Høyeste over hele jorden»? (Salme 83: 19, NW) Lærer ditt kirkesamfunn at alle gode mennesker vil bli tatt opp til himmelen når jorden blir ødelagt med ild, eller er det enig med Bibelen, som sier: «De rettferdige skal ta jorden i eie, og de skal bo på den for evig»? — Salme 37: 29, NW; se også Salme 104: 5.
«Den [kirken] må bestrebe seg på å ha en ren lære.» Det stemmer med det Jesus sa: «Ta dere i vare for surdeigen . . . fariseernes og saddukeernes lære.» — Matteus 16: 11, 12; se også 1. Korinter 5: 8.
Godtar ditt kirkesamfunn «et vidt spektrum av individuell tolkning», eller handler det i samsvar med denne gudgitte veiledningen: «Hold øye med dem som skaper splittelse og fører andre til fall ved å gå imot den lære dere har tatt imot. Hold dere unna dem»? — Romerne 16: 17; se også 2. Timoteus 2: 16—18; 2. Johannes 9, 10.
«På dommedag vil Gud absolutt ikke spørre oss: Har dere holdt imponerende reformasjonsfester? Han vil isteden spørre: Har dere lyttet til mitt Ord og holdt det?» Dette stemmer med det Jesus sa: «Mine søsken, det er de som hører Guds ord og gjør etter det.» — Lukas 8: 21; se også Matteus 7: 21; Johannes 15: 14.
Legger ditt kirkesamfunn større vekt på ritualer, seremonier og bygninger enn på å få nøyaktig kunnskap om Guds Ord? Blir det sett på som tilstrekkelig at en går i kirken en gang iblant på helligdager? Det er i strid med den bibelske formaningen om ’ikke å holde oss borte når vår menighet samles, så mye mer som vi ser at dagen [dommens dag] nærmer seg’. — Hebreerne 10: 25.
Oppmuntrer ditt kirkesamfunn deg til å lese Guds Ord hver dag? Gir det deg personlig hjelp til å forstå Bibelen og motivasjon til å gjøre det den krever?
«Religion er arbeid, kanskje det vanskeligste og helt sikkert det helligste arbeid et menneske kan utføre.» Det stemmer med det Jesus sa: «Min mat er å gjøre det han vil som har sendt meg, og fullføre hans verk.» — Johannes 4: 34.
Forteller ditt kirkesamfunn deg at det arbeid Gud har pålagt de kristne i dag, er å forkynne «evangeliet om riket . . . i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag»? (Matteus 24: 14; se også Matteus 28: 19.) Ansporer det deg til å forkynne dette herlige budskap om Riket for dem som ’krever deg til regnskap for det håp du eier’? — 1. Peter 3: 15.
De ovennevnte rådene Bonhoeffer gav sitt kirkesamfunn, var i hvert fall gode. «Men hvorfor blir ikke hans ord, hans reformerende formaning til kirken, tatt hensyn til i det hele tatt?» spør Huntemann. Noe som imidlertid er av enda større betydning, er spørsmålet: Hvorfor blir det tatt langt mindre hensyn til Jesu Kristi myndige ord?
Teologen Ulrich Betz sier at det vesttyske samfunn tenker og handler på en «etterkristen, for ikke å si nyhedensk» måte. Den lutherske kirke må bære ansvaret for de minst 25 millioner medlemmene av det samfunnet som er lutheranere. Et tre som bærer råtten frukt, gir grunn til mistanke, og det gjør også et kirkesamfunn som frembringer uekte kristne. Som Jesus sa: «Et godt tre kan ikke gi dårlig frukt, og et dårlig tre kan ikke gi god frukt.» — Matteus 7: 16—18.
Tenk over følgende og vær ærlig i din vurdering: Hva slags frukt er det ditt kirkesamfunn bærer? Forbedrer det sine medlemmers personlighet? Fremmer det fred og enhet innen familien, i samfunnet og på globalt plan? Er det et vern mot narkotikamisbruk, umoral og kriminalitet? Kan du uten å nøle si at verden ville bli bedre å leve i hvis alle tilhørte ditt trossamfunn?
Les rammen på motstående side og merk deg hvorfor noen tidligere lutheranere i Tyskland vendte seg et annet sted for å få åndelig veiledning etter at de ærlig hadde foretatt en slik vurdering.
Vil du handle når kirken unnlater å gjøre det?
Hvis du etter en slik ærlig betraktning ikke er fornøyd med det du ser, bør du gjøre mer enn bare å beklage deg. Da en journalist kommenterte Karl Barths uttalelse om at en kirke er dens medlemmer, trakk han logisk nok følgende konklusjon: «Kirkens medlemmer . . . er ansvarlige for det kirken sier og gjør.» Spør derfor deg selv: Er jeg villig til å dele ansvaret for alt det mitt kirkesamfunn sier og gjør? Kan jeg virkelig være stolt over å ha alle dets medlemmer som mine åndelige brødre?
Når du tenker over disse spørsmålene, må du ikke overse hvor viktig det som står i Åpenbaringen 18: 4, 8, er. Der står det angående den falske religions verdensrike, som mishager Gud: «Dra bort fra henne, mitt folk, så dere ikke har del i hennes synder og ikke rammes av hennes plager.» For «hennes [plager skal] komme på én dag: pest og sorg og hungersnød, og hun skal brennes opp med ild. For veldig er Gud Herren som dømmer henne».
Du tror kanskje oppriktig at ditt kirkesamfunn ikke er en del av falsk religion, som Gud sier at han snart skal ødelegge. Men ditt liv er avhengig av at du er 100 prosent sikker. Er du det?
Falsk religion har ingen framtid, og det har heller ikke de som støtter falsk religion. Den sanne religion vil bestå i all evighet, og det vil også de som utøver den. Treff ditt valg i overensstemmelse med det.
[Ramme/bilde på side 9]
På sine stevner — for eksempel ved hjelp av slike skuespill som dette — får Jehovas vitner praktisk veiledning i hvordan de kan anvende Bibelens prinsipper i det daglige liv. Dette tydelige trompetsignalet, som er i overensstemmelse med sannheten og ikke er forvrengt av politisk munnhuggeri eller motstridende læresetninger, styrker deres håp for framtiden og motiverer til kristen oppførsel og aktivitet. Overvær et slikt stevne og se selv!
[Ramme på side 11]
Tidligere lutheranere forteller hvorfor de nå er Jehovas vitner
«Det første ved Jehovas vitner som gjorde inntrykk på meg, var den renslighet og ærlighet jeg så på et av stevnene deres. Jeg oppfordrer andre til å overvære et slikt stevne, så de selv kan erfare den ekte kjærlighet som rår blant vitnene.» — W. R., tidligere kirketjener.
«Jeg gikk i kirken hver søndag. Men prekenen, som var høyst 20 minutter lang, besvarte sjelden de spørsmålene jeg hadde om meningen med livet og om livet etter døden. Jehovas vitner gav meg svarene rett ut fra Bibelen, og jeg kunne snakke direkte med dem. Gudsdyrkelse må innbefatte mer enn bare å følge kirkeklokkenes oppfordring hver søndag, synge salmer og høre på en preken. Ingen som oppriktig søker etter sannheten, kan være tilfreds med det! De vil gjøre noe.» — E. B., tidligere søndagsskolelærer.
«Min virksomhet som eldste dreide seg aldri om bibelske saker, bare om rent forretningsmessige saker. Det som var til størst hjelp for meg, var at jeg fikk lære om Guds navn, Jehova, et navn jeg aldri hadde hørt bli nevnt i kirken. Det vell av sannheter Bibelen inneholder, gjorde inntrykk på meg.» — E. M., tidligere eldste i den lutherske kirke.
«Den første gangen jeg snakket med Jehovas vitner, var det lett å se forskjellen [mellom dem og oss]. Det at de ville snakke med meg om Bibelen, var noe helt nytt og fremmed. Det første jeg spurte om, var om de ble betalt for det de gjorde. De sa nei. Det andre jeg spurte om, var om de hadde vært med i krigen. De fortalte at mange Jehovas vitner hadde sittet i konsentrasjonsleir. Endelig hadde jeg funnet noen som om nødvendig var villig til å dø for sin tro.» — H. M., tidligere kirketjener.
«Da jeg bad presten om å forklare meg hvorfor alle prestene hadde sin egen tolkning, sa han: ’Enhver prest har rett til å anskueliggjøre Gud på den måten som vil føre til at det blir funnet best anvendelse for Ham i menigheten.’ Senere gikk jeg på møter i to forskjellige menigheter av Jehovas vitner. Det som slo meg, var at de var helt i overensstemmelse med hverandre. Og talene inneholdt verdifullt stoff som alltid ble støttet av skriftsteder som du straks kunne lese i din egen bibel. For en kontrast til de mange prekenene jeg hadde hørt!» — U. P., tidligere menighetssøster og sosialarbeider i kirken.
[Bilde på side 10]
Områdestevner motiverer Jehovas vitner til å delta i forkynnelsen av Guds rike