’Hvis trompeten gir et utydelig signal . . .’

«GIR trompeten et utydelig signal, hvem gjør seg da klar til kamp?» (1. Korinter 14: 8) Kan det være at den likegyldighet tyske lutheranere — kirkens soldater — viser, kommer av at kirken gir et utydelig signal? Tenk over bevisene.

En identitetskrise

Den lutherske diakonen Wolfram Lackner hevder at protestantismen de siste 200 årene gradvis har forlatt sine opprinnelige trosbekjennelser. Så han mener at den tyske protestantisme nå «befinner seg i en kritisk identitetskrise».

Denne identitetskrisen ble tydeligere i 1930-årene. William L. Shirer sier i sin bok Det tredje rikes vekst og fall: «Protestantene i Tyskland tilhørte ikke en og samme kirke. . . . Da nasjonalsosialismen kom til makten, ble splittelsen . . . enda større. De mest fanatiske nazistene blant dem organiserte i 1932 ’De tyske kristnes trossamfunn’ . . . [og] gikk ivrig inn for nazistenes rasedoktriner og førerprinsippet . . . Mot ’De tyske kristne’ sto en annen minoritetsgruppe som kalte seg ’Bekjennelseskirken’. . . . Mellom disse to sto det store flertall av protestantene, som . . . forholdt seg avventende og stort sett endte med å falle i armene på Hitler.»

Noen av Luthers læresetninger gikk faktisk Hitlers ærend. Luthers «toregimentslære», som går ut på at Gud styrer verden både gjennom verdslige og gjennom kirkelige myndigheter, oppfordrer til fullstendig underkastelse under sivile embetsmenn. Den lutherske publikasjonen Unsere Kirche vedgår derfor at «størstedelen av tysk protestantisme . . . feiret slutten på den demokratiske Weimar-republikken med stor entusiasme og hilste den nye diktatoren med bifall». I betraktning av Luthers sterke jødehat fant ikke kirken det vanskelig å utelukke personer som ikke tilhørte den «ariske» rase, fra prestestillinger.

Men hva med Bekjennelseskirken? I 1934 vedtok den Barmen-erklæringen, som gav uttrykk for at den stod i opposisjon til nasjonalsosialismens ideologi. En utstilling om protestantismen under Det tredje rike som nylig ble holdt i Berlin, viste imidlertid at bare en tredjedel av det protestantiske presteskap støttet Bekjennelseskirken. Og ikke engang alle disse motarbeidet Hitler aktivt. Hitler mistolket tydeligvis motstanden fra dem som motarbeidet ham, ved å tro at den betydde motstand fra kirken som et hele. Boken Der deutsche Widerstand 1933-1945 (Den tyske motstand 1933—1945) hevder at den lutherske kirke på den måten ble tillagt det standpunkt at den øvde politisk motstand, et standpunkt den ikke valgte selv.

Etter Hitlers fall ble det kaos innen kirken. Hvilken av de motstridende fraksjonene hadde vist sin sanne identitet? Hvorfor hadde dens trompetsignal vært så utydelig?

For å klargjøre disse spørsmålene kom 11 ledende protestantiske geistlige sammen i oktober 1945. En av dem var Gustav Heinemann, som senere ble Forbundsrepublikkens president. De avfattet den såkalte Stuttgart-tilståelsen. Til tross for sin motstand mot det nazistiske regime sa de: «Vi anklager oss selv for at vi ikke har vært modigere med hensyn til å bekjenne vår overbevisning, mer trofaste med hensyn til å be våre bønner, gladere med hensyn til å gi uttrykk for vår tro og mer brennende med hensyn til å vise vår kjærlighet.» Disse geistlige håpet at denne erklæringen ville være et tydelig trompetsignal som manet til handling og utløste en ny start.

En religiøs eller en politisk trompet?

Mange tyske lutheranere som muligens er flau over at deres kirke gjorde så lite for å motarbeide Hitler, er i dag snare til å angripe regjeringens politikk. Lutherske prester var for eksempel blant de første som organiserte Europas bevegelse mot atomvåpen. I 1984 begynte en gruppe lutherske prester i Nord-Tyskland å oppfordre vernepliktige til å nekte militærtjeneste. Dette ble imidlertid fordømt av kirken, som sa at dette var å vise «betydelig politisk intoleranse overfor oppfatningene til kristne som mener noe annet». På sin generalsynode i 1986 forsvarte kirken sin rett til å drøfte politiske spørsmål, og så gjorde den det. Den gav uttrykk for skuffelse over resultatene av supermaktenes toppmøte i Island og diskuterte lenge regjeringens politikk i forbindelse med flyktningene, arbeidsløsheten og kjernekraftverkene.

Det er naturligvis ikke alle som er enig i denne politiske aktiviteten. Hvis Luther hadde levd i dag, ville han helt sikkert ha fordømt den, ifølge professor Heiko Oberman, en autoritet når det gjelder reformasjonens leder. Og Rolf Scheffbuch, en luthersk diakon, beklager seg over at den kristne tros ekthet nå for tiden for raskt blir vurdert på grunnlag av ens holdning til apartheid eller rakettspredning.

Det er tydelig at politiske ulikheter er i ferd med å splitte kirken. Det er også tydelig at det «lange kjærlighetsforholdet» mellom kirke og stat viser «tegn på tretthet» og er i ferd med å «ruste», som biskop Hans-Gernot Jung nylig uttrykte det. Dette forklarer de irettesettende ordene som en fremtredende tysk politiker kom med i 1986: «Når kirken snakker mer om skogdøden enn om Jesus Kristus, har den tapt sitt egentlige oppdrag av syne.»

Som navnet viser, oppstod protestantismen som følge av et ønske om å protestere mot det som hadde gjeldt før. Protestantismen har derfor helt fra begynnelsen av vært ganske liberal, åpen for nye ideer, fordomsfri og villig til å tilpasse seg de normer som har vært aktuelle i øyeblikket. Ingenting illustrerer dette bedre enn den protestantiske teologi. Uten en øverste autoritet i lærespørsmål — som Vatikanet er for katolikkene — har hver teolog fått lov til å blåse sin egen trompet når det gjelder teologisk tolkning.

Disharmoniske teologiske trompetister

Dette har ført til noen høyst merkverdige «lyder». Bladet Time gav et eksempel i 1979: «Må du tro på Gud for å være protestantisk prest? Svaret er, som i så mange tilfelle nå for tiden, både ja og nei. Særlig i Tyskland har det i flere tiår vært stor tvil innen den protestantiske kirke. Men i forrige uke avsatte Vest-Tysklands forente evangelisk-lutherske kirke, som hadde bestemt seg for at den måtte sette en grense et sted, . . . presten Paul Schulz fordi han hadde framholdt falsk lære. . . . Siden 1971 har han forkynt at en personlig Guds eksistens er ’et trøstende påfunn fra menneskers side’. . . . Bønn? Bare ’refleksjoner’. . . . Jesus? En alminnelig mann som hadde fine ting å si, og som de første kristne senere glorifiserte som Guds Sønn.» «Schulz’ oppfatninger er ikke nye, ikke engang sjeldne», for under forhørene «appellerte han bevisst til teologistudenter som hørte på, og som innimellom kom med bifallsytringer». Og til tross for at kommisjonen gikk til handling, «holdt den fast ved at den fremdeles foretrekker ’et vidt spektrum’ av individuell tolkning».

En lederartikkel i en avis pekte på dette vide spektrum av individuell tolkning og sa at den protestantiske teologi mangler «begrepsmessig klarhet og teoretisk nøyaktighet», og kaller den for «elementær sammensurium-teologi som ikke er mindre livsfjern enn forslitt dogmatisme». Og i et sveitsisk protestantisk flygeblad sies det: «’Enten eller’ i den kristne oppfattelse» er blitt «erstattet med ’både det ene og det andre’». Det er ikke noe rart at teologene er uenige.a

Kommer Luthers hus til å rase sammen?

Krisen innen kirken er i virkeligheten en troskrise. Men kan en få tro når en blir næret på «elementær sammensurium-teologi» og blir ledet i ’både den ene og den andre’ retning? Kan protestantismen regne med å mane sine tropper til kristen handling med et slikt utydelig trompetsignal?

Allerede i 1932 sa Dietrich Bonhoeffer, lærer i teologi: «Den [den lutherske kirke] prøver å være alle steder, og derfor viser det seg at den ikke er noen steder.» Er det for sent for kirken å finne sin identitet? De fleste kirkelige embetsmenn er enige om at de vanlige gjenopplivningsmetodene ikke vil hjelpe. Det er nødvendig med noe nytt og annerledes. Men hva? Hans-Otto Wölber, en tidligere biskop, sier: «Kirkens framtid er ikke et spørsmål om metoder, men om innhold. . . . Det er budskapet som teller. . . . Med andre ord: Vi er helt avhengige av Bibelen.»

Det er sant.

[Fotnote]

[Ramme på side 7]

Hvem gav et tydelig trompetsignal når det gjaldt kristen nøytralitet?

«Vi vet fremdeles svært lite om hvordan det gikk med dem som nektet militærtjeneste av samvittighetsgrunner under den annen verdenskrig; til nå er det bare dette som er kjent: Blant lutheranerne nektet Hermann Stöhr og Martin Gauger kompromissløst militærtjeneste . . . Det kan oppgis sju navn på katolikker . . . Tyske mennonitter, som tradisjonelt er pasifister, valgte å unnlate å ’følge prinsippet om ikkevold’ under Det tredje rike på grunnlag av en avgjørelse som ble truffet av eldste og tjenere på et møte den 10. januar 1938. Man vet om to kvekere i Tyskland som nektet militærtjeneste. . . . Det kan oppgis sju navn på syvendedagsadventister som nektet å avlegge troskapsløftet . . . og ble henrettet. Jehovas vitner (bibelstudentene) sørget over det største antall offer. I 1939 var det omkring 20 000 personer i ’Det stortyske rike’ som tilhørte denne . . . religiøse organisasjonen. Det anslås at det bare i Tyskland var mellom 6000 og 7000 Jehovas vitner som nektet å utføre militærtjeneste under den annen verdenskrig. Gestapo og SS viet derfor denne gruppen spesiell oppmerksomhet.» — «Sterben für den Frieden» (Å dø for freden) av Eberhard Röhm, utgitt i 1985.