Hvem tjener på hasardspill?

Av Våkn opp!s medarbeider i Italia

’I DISSE tider med økonomisk tilbakegang er det en virksomhet som ikke er rammet av krisen.’ Det italienske bladet Corriere della Sera Illustrato siktet til hasardspill, som er god forretning både i Italia og i mange andre land.

«USA er i ferd med å oppleve en utstrakt legalisering av hasardspill,» sier bladet Fortune. «Lotteriene innbringer enorme summer, . . . nesten 2,1 milliarder dollar i fjor [1983].» Mange kanadiere føler seg også tiltrukket av hasardspill. Ifølge avisen La Presse bruker familier i Quebec mer penger på hasardspill enn på medisiner og tannpleie!

Lotterier, ruletter, terninger og kort blir alt sammen brukt i spill om penger, men det er enda mer populært blant hasardspillerne å vedde om utfallet av boksekamper, fotballkamper og hesteveddeløp. Men som The Complete Illustrated Guide to Gambling sier: «Pasjonerte hasardspillere vil vedde om hvilken av to regndråper som først vil nå den nederste kanten av en vindusrute, eller hvor mange hår en moldvarp har.» I Italia vedder man derfor om utfallet av presidentvalg, hvorvidt regjeringen vil bli sittende eller ikke, ja, til og med hvem som kommer til å bli valgt til pave! Kvelden før en fotballkamp er også en hektisk tid for hasardspillerne, som bruker astronomiske summer på fotballtipping. Avisene kaller det ’Saturday night fever’.

Men hvem er det egentlig som tjener på hasardspill? Er det faktum at millioner, ja, milliarder av kroner blir utbetalt i premier, ensbetydende med at det er lønnsomt å spille om penger?

Hvorfor noen spiller

Sharon og Steve var lykkelig gift. Men da Sharon oppdaget at de var nedsunket i gjeld, tryglet hun Steve om å slutte å spille om penger. Han lovte å slutte utallige ganger, men holdt aldri ord. Sharon fikk helseproblemer, blant annet smerter i brystet. Men det bekymret ikke Steve. Hans eneste tanke var at hvis hun døde, kunne han bruke forsikringspengene til å betale spillegjelden sin.

Dette eksemplet fra virkeligheten, som er gjengitt i Medical Aspects of Human Sexuality, illustrerer hvor grepet enkelte kan bli av å spille om penger. Noen begynner å spille ganske enkelt av griskhet. Men brosjyren Compulsive Gambling sier: «Folk spiller . . . for å bli tilfredsstilt på forskjellige måter. De ønsker å frigjøre seg fra anspenthet og stress, å oppleve spenningen ved å ta sjanser og ved en mulig gevinst, å føle seg oppstemt omtrent som når en har drukket alkohol, og de ønsker selskapelighet og kameratskap. Når de vinner, føler de seg i tillegg mektige, ja, til og med allmektige.»

Det at en vinner til å begynne med, kan være en listig felle. Mange avfeier kanskje en slik gevinst med «begynnerflaks», men andre tolker det som et slags varsel. I en artikkel i Psychology Today ble det sagt: «De ørsmå vinnersjansene — det faktum at 90 prosent av spillerne taper — gjør ikke inntrykk på dem. De føler at det ikke gjelder dem, at de er spesielle.» Denne nærmest sykelige trangen til å benekte kjensgjerninger er et av de første skritt på veien mot å bli en lidenskapelig hasardspiller.

Den italienske avisen Stampa Sera sa at for slike mennesker er hasardspill «et narkotikum de ikke kan være foruten», eller som Giovanni Arpino skrev i Il Giornale nuovo: «Denne lasten blir en uatskillelig del av en selv.» For dem er det å spille om penger en flukt fra et ellers kjedelig liv.

Men selv en person som bare spiller for fornøyelsens skyld, kan bli et offer for stolthet og egoisme. Han vil ikke slutte å spille hvis han taper, og fortsetter å spille hvis han vinner — bare for så å tape igjen.

Er det mulig å øke vinnersjansene?

Selv om hasardspilleren føler seg ’sikker på at han vil vinne’, viser kjensgjerningene at han nesten helt sikkert vil tape! Hvorfor det? Ganske enkelt på grunn av matematiske lover. Hvis du kaster en mynt opp i luften ti ganger, hvor mange ganger tror du det vil bli mynt og krone? Umiddelbart vil du kanskje si fem ganger hver. Men forsøk å gjøre det. Det blir sjelden resultatet. Det vil bare være tilfellet hvis du kaster mynt og krone svært mange ganger. Med andre ord, hvis du kaster en mynt opp i luften et uendelig antall ganger, vil du få like mange ganger mynt som krone. Men hvis du ikke gjør det så mange ganger, kan enhver kombinasjon bli resultatet. Det er derfor umulig å forutsi hvordan utfallet av et spesielt kast vil bli.

Hasardspillerne nekter å innse dette. Hvis en mynt lander på krone åtte ganger på rad, tenker de kanskje med nærmest religiøs overbevisning at neste gang må det bli mynt. Han er så overbevist at han er villig til å vedde en formue på det. Men mynten er ikke i stand til å huske hvordan den landet sist. Vinnersjansene ved hvert kast er fremdeles 50 prosent.

Hvor fåfengt er det ikke derfor å forsøke å forutsi nøyaktig hva som vil skje i et mer komplisert spill, for eksempel black-jack eller rulett! Sjansene for å vinne hele tiden er ganske enkelt mikroskopiske. Det er tilfellet også når det gjelder hesteveddeløp eller fotballtipping, hvor veddemålene er basert på deltagernes dyktighet. «Tid og uforutsett hendelse» snur opp ned på forutsigelsene. (Forkynneren 9: 11, NW) Det er vanligvis heller ikke mulig å øke vinnersjansene noe særlig ved å benytte et såkalt system. I Italia forsøker mer enn halvparten av fotballtipperne dette ved å levere inn flere kuponger. Men det eneste sikre systemet ville være å sende inn alle mulige kombinasjoner av resultatene. Da ville du helt sikkert vinne, men det ville koste mer å levere inn kupongene enn du ville få tilbake i gevinst.

Det er bare dem som formidler veddemålene, som tjener på hasardspill. Kasinoeierne justerer ganske enkelt oddsene i alle spill, slik at kasinoet nesten alltid kommer ut med gevinst. Når det gjelder fotballtipping i Italia, blir det rapportert at bare 35 prosent av den totale innsatsen blir utbetalt i premier. Resten av beløpet beholder tippeselskapene.

Folk som sier: ’Men jeg har alltid hellet med meg,’ eller: ’Jeg har ikke hatt hell med meg ennå, men jeg er sikker på det vil snu seg nå’, lurer derfor seg selv. Det har ingen hensikt å spille om penger. Og mens mediene vier de stadig færre vinnerne stor oppmerksomhet, hører du sjelden om de millioner som taper.

Hasardspill og Bibelen

«Dårskap, last, lidenskap, vanvidd, virkelighetsflukt, eventyr, ville drømmer, lovbrudd og en trang etter å ta sjanser som oppstår igjen straks den er tilfredsstilt — hasardspill er alt dette i tillegg til dagdrømming, dominerende følelser og en lengsel etter å bli rik,» sa bladet La Repubblica. Det er ikke så merkelig at myndighetene ofte nedlegger forbud mot hasardspill, men likevel hyklersk ser gjennom fingrene med det ved å godkjenne kasinoer eller innføre lotto eller lignende spill.

Uansett hvordan mennesker ser på hasardspill, viser Bibelen at det er uforenelig med kristendommen. Noen mener kanskje at spillingen dekker et økonomisk behov. Men Jesus lærte oss å be: «Gi oss i dag vårt daglige brød.» Hvordan kan en person av griskhet spille om penger og samtidig be en slik bønn? Eller hvordan kan han følge formaningen: «Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre [de nødvendige materielle ting] i tillegg»? — Matteus 6: 11, 33.

Bibelen gir også dette rådet: «Vær ikke glad i penger, men vær tilfreds med det dere har.» (Hebreerne 13: 5) Hasardspilleren er ofte alt annet enn tilfreds. Han er i virkeligheten grisk, og Bibelen sier at griske personer «ikke skal arve Guds rike». — 1. Korinter 6: 9, 10.

Noen hevder riktignok at de ikke spiller for pengenes skyld, men for spenningens. Bibelen fordømmer imidlertid i sin alminnelighet dem som ikke følger bibelske prinsipper, men som «elsker lystene høyere enn Gud». (2. Timoteus 3: 4, 5) Jesus sa dessuten: «Du skal elske din neste som deg selv.» (Matteus 22: 39) Hvordan kan en person elske sin neste hvis han prøver å ta fra ham pengene hans? Hvordan kan spill om penger være i harmoni med det grunnleggende prinsippet: «Det er en større lykke å gi enn å få»? — Apostlenes gjerninger 20: 35.

En bør heller ikke overse det faktum at hasardspillere ofte rådfører seg med «lykkeguden», noe Bibelen tydelig fordømmer. — Jesaja 65: 11, NW.

Tenk også over den dårlige innflytelse det å spille om penger har på en kristens «gode vaner». (1. Korinter 15: 33) En kristens liv er preget av hardt arbeid og sparsommelighet. (Efeserne 4: 28) Jesus viste at han ikke var en som sløste. Etter at han på mirakuløst vis hadde skaffet til veie store mengder fisk og brød, gav han ordre om at det som ble til overs, skulle sankes sammen, slik at ikke noe gikk til spille. (Johannes 6: 12, 13) Men i stedet for å følge i Jesu fotspor er hasardspilleren mer lik den bortkomne sønnen i Jesu lignelse, som «sløste . . . bort alle pengene i et vilt liv». — Lukas 15: 13.

Sanne kristne tar derfor avstand fra enhver form for hasardspill. Det spiller ingen rolle for dem om det er små eller store summer det er snakk om. Jesus sa: «Den som er tro i smått, er også tro i stort, og den som er uredelig i smått, er også uredelig i stort.» — Lukas 16: 10.

Interessant nok har Jehovas vitner hjulpet mange til å frigjøre seg fra spillegalskapen. [Se foregående side.] De har ikke lenger det samme behovet for spenning som spillingen dekket, men de har nå en virkelig mening med livet. I stedet for å være opptatt med gjøremål som skader helsen og familien, er de «rike på gode gjerninger». De er gavmilde og legger ikke planer med tanke på hvordan de skal få tak i andres hardt ervervede penger. De er ikke lenger oppslukt av hasardspillets fantasiverden, men har «et fast grep om det virkelige liv». (1. Timoteus 6: 18, 19, vers 19 fra NW) De er på den måten blitt virkelige vinnere!

[Uthevet tekst på side 13]

«De ørsmå vinnersjansene — det faktum at 90 prosent av spillerne taper — gjør ikke inntrykk på dem. De føler at det ikke gjelder dem, at de er spesielle.» — Psychology Today.

[Ramme på side 14]

Jeg var hasardspiller

Tolv år gammel var jeg fullstendig oppslukt av å spille poker. Jeg fortsatte etter at jeg giftet meg, og spilte fra klokken ni om kvelden til fem—seks om morgenen. Da skulle jeg utmattet av tretthet forsøke å gå på jobben, noe jeg ofte ikke klarte.

Spillegalskapen begynte å ødelegge familielivet og meg selv. I poker må du bløffe en god del. Men jeg oppdaget at jeg bløffet og løy også ellers i livet. I tillegg kom de økonomiske problemene. Når jeg vant, måtte jeg ganske enkelt bruke pengene med en gang. De ble derfor ikke lenge i lommen. Snart ble ekteskapet oppløst.

I 1972 banket to av Jehovas vitner på døren min. Da de snakket med meg, tenkte jeg: ’Ingen gjør noe uten å få noe igjen for det. De må ha et skjult motiv.’ (En pokerspiller lærer seg til å være mistenksom overfor alt og alle.) Men etter hvert som tiden gikk, skjønte jeg at det ikke var tilfellet. Jeg gikk på et av møtene deres, og selv om jeg ikke forstod noe, var jeg imponert over den gode orden, harmoni og vennlighet som preget dem.

Jeg begynte å studere Bibelen. Og hva med spillingen? Jeg måtte bryte over tvert med den. Men når Bibelens sannhet kommer inn i ditt liv, mister du motivasjonen for å spille om penger. Jeg arbeidet hardt for å avlegge vanen og greide det. Jeg ble døpt i 1975.

Alt sammen har vært til stort gagn for meg. Helsen er blitt bedre — og jeg har også forbedret min personlighet. Livet mitt er ikke lenger dominert av trangen til å spille om penger, men av åndelige interesser. Tidligere var jeg bare vel ansett blant de andre hasardspillerne. Nå setter hele menigheten hvor jeg tjener som eldste, pris på meg. Jeg forstår nå at hasardspilleren er en taper, og det er Bibelens sannhet som har hjulpet meg til å innse dette. — Innsendt.

[Bilde på side 15]

Kan en kristen spille om penger og likevel be: «Gi oss i dag vårt daglige brød»?