Fanget av fobiene

TRE fjerdedeler av dem som er sterkest angrepet av en eller annen fobi, er kvinner, men statistikken forteller ikke hvorfor. De fleste fobikere blant begge kjønn finner vi i aldersgruppen 25 til 45 år. Årsaken forblir imidlertid ukjent.

«Det er uenighet om hva som er årsaken til fobier,» innrømmet psykiateren dr. Thurlow Oppenheimer da han foreleste for en gruppe terapeuter i New York. Han tilføyde: «Vi befinner oss i en mørk skog av menneskelige konflikter.» Fobiene er et mysterium.

Fobier — forårsaket av hva?

Forskning tyder på at fobier kan ha mange årsaker. Et panikkanfall kan for eksempel være et resultat av en traumatisk opplevelse eller av at en har mistet en av sine kjære. Helen, som er omtalt tidligere, mistet nesten livet i en brann i en campingvogn noen måneder tidligere. Utløste det sjokket hun da fikk, den panikkartede situasjonen i telefonboksen? Ifølge denne teorien kan det ha vært tilfellet.

På den annen side tror mange forskere at fobier er tillært. Ved å betrakte sine fobiske foreldre kan barn etter hvert som de blir eldre, lære å reagere på samme måte som foreldrene. Etter hvert som barnet modnes, kan angsten i noen tilfelle overføres fra den opprinnelige årsaken og komme til uttrykk i en helt annen situasjon. Helen innrømmer: «Jeg har så lenge jeg kan huske, hatt antydninger til lette fobier.» Var den måten hun reagerte på, noe tillært eller noe hun hadde overført? Det kan ingen si med sikkerhet.

Fobier som har sin årsak i bestemte hendelser, er lettere å identifisere. Hvis for eksempel et barn blir bitt eller svært skremt av en hund, kan barnet senere i livet utvikle kynofobi, hundeskrekk. På samme måte kan hydrofobi, vannskrekk, skyldes at man tidligere i livet så vidt har unngått drukningsdøden.

Nyere undersøkelser viser at fobiene kan deles i tre velkjente hovedgrupper. Det kan være nyttig å kunne skille mellom disse. La oss derfor først ta for oss

Den sosiale fobien og den vanlige fobien

Kjenner du noen som er redd for å skrive navnet sitt offentlig fordi de er engstelige for at de skal skjelve på hånden? Eller kanskje du vet om noen som er redd for å snakke i en forsamling eller for å gå i selskaper? Dette er eksempler på sosiale fobier. Slike fobier utløses som følge av at det er andre mennesker til stede.

Vanlige fobier er frykt for spesielle ting eller situasjoner, for eksempel frykt for hunder eller frykt for vann. En overdreven frykt for katter, mus, edderkopper eller høyder er også vanlig. Leger plasserer klaustrofobi, frykt for lukkede områder, i samme kategori, siden den blir utløst av en spesiell årsak og dermed passer inn i mønstret.

For de fleste av oss virker det ufornuftig å bli til de grader lammet av frykt, men det er ikke vanskelig å forestille seg hvor frustrerende livet kan fortone seg for dem som blir grepet av en slik frykt.

Hvorfor ’frykte for frykten’?

Den tredje og mest kompliserte form for fobi er agorafobi. Direkte oversatt betyr ordet «frykt for markedsplasser». Enkelte autoriteter framholder at det agorafobikere egentlig frykter, er det markedsplassen står for, nemlig menneskemasser og følelsen av usikkerhet og at de mister kontrollen, en følelse de ikke har i et mer lukket område. Agorafobikere beskriver lidelsen på forskjellige måter, kanskje som frykt for menneskemasser eller frykt for å forlate hjemmet.

Siden agorafobi omfatter så mye, er denne tilstanden beskrevet som ’frykt for frykten’ eller ’angst for angsten’. Noen agorafobikere blir så hemmet at de for enhver pris forsøker å unngå situasjoner som de føler kan utløse et panikkanfall. Som et resultat av dette blir de mer og mer murt inne av denne besettende fobien helt til de blir så hemmet at de ikke er i stand til å bevege seg.

Er det sinnet som forårsaker det hele? Enkelte forskningsresultater tyder på at agorafobi kan være en fysisk sykdom, en uregelmessighet i nervesystemet. Psykiateren dr. David V. Sheehan, forfatteren av boken The Anxiety Disease, hevder: «Det blir mer og mer klart at vi har å gjøre med en medisinsk sykdom.» Noen mener at dette må være riktig siden injeksjoner med natriumlaktat kan fremkalle panikkanfall hos agorafobikere, slik dr. Ferris Pitts, som er professor i psykiatri ved University of Southern California, påviste. Dette er imidlertid bare én teori.

Det blir systematisk forsket i mange retninger for å finne årsaken til fobier. Noen leter etter en genetisk forbindelse. Andre mener at forstyrrelser i hormonbalansen kan være roten til ondet. Har det noe å si hva vi spiser? Dennis Charney og hans forskningsgruppe ved det medisinske fakultet ved Yale universitet har påvist at koffein kan forårsake «engstelse, nervøsitet, frykt, kvalmefornemmelser, hjertebank, rastløshet og skjelvinger» hos noen agorafobikere.

Det er likevel et faktum at ingen kan peke på en felles årsak til fobier. De er fremdeles et mysterium.

Finnes det noen hjelp for fobikere?

Kan fobier kureres ved hjelp av medisinsk behandling og det brede spekter av dagens medisiner? Det kan se slik ut i noen tilfelle. Men også her varierer individets reaksjon like mye som fobiene de lider av. «Trass i lovende resultater når det gjelder medisinsk behandling av angstnevroser,» sier psykiater David Burns, «finnes det ikke fnugg av bevis for at medisiner alene vil kunne gjøre arbeidet.» På mange fobikere har medisiner overhodet ingen virkning, og hvis de har det, varer virkningen bare i en kortere tid — noen måneder eller bare omkring en uke.

Bivirkninger ved bruk av medisiner må også tas i betraktning. Slike bivirkninger kan ofte være ubehagelige. Det er blitt anslått at på grunn av bivirkningene kan bare 70 prosent av fobikerne ta slike medisiner. I tillegg til søvnløshet, synsforstyrrelser og andre problemer kan medisiner i noen tilfelle gi brukeren symptomer på panikkanfall, noe som selvfølgelig er foruroligende for fobikeren.

Det er derfor ikke uvanlig at fobikere forsøker flere former for behandling i sin søken etter hjelp. «En behandling som har gjort underverker for noen, kan ha liten virkning på andre,» konkluderer Muriel Frampton i boken Agoraphobia — Coping With the Outside World. Homøopati, osteopati, akupunktur og forskjellige andre naturmetoder har alle i tillegg til vanlig behandling ord på seg for å hjelpe noen.a Hva fobikeren personlig foretrekker, er ofte avgjørende for valg av behandling. Det er likevel bra å være oppmerksom på noen problemer i forbindelse med enkelte behandlingsmetoder.

ECT og hypnose

I Storbritannia blir ECT (elektrosjokkbehandling) benyttet i forbindelse med angstnevroser. Svake elektriske strømstøt sendes gjennom hjernen for å fremkalle et svakt krampeanfall. Dette kan ha en gagnlig virkning på pasienten, men i forbindelse med fobier, kan virkningene av behandlingen være kortvarige. Metoden kan også føre til hukommelsestap. Elektrosjokkbehandling er forbudt eller underlagt restriksjoner i deler av De forente stater og i enkelte europeiske land.

Hypnose eller hypnoterapi blir også anbefalt av enkelte leger. Frampton sier imidlertid: «Erfaringen viser at behandlingen er bedre når den omfatter pasientens bevisste vilje.» (Agoraphobia — Coping With the Outside World) De kristne er klar over de farer som er forbundet med å overlate kontrollen over sitt sinn til andre, og de tar derfor avstand fra hypnose.

Betydningen av å hjelpe seg selv

Kan fobikere gjøre noe for å hjelpe seg selv, siden medisinsk behandling har sine begrensninger? Det kan de, og mange leger og terapeuter hevder at det å hjelpe seg selv er den beste behandling når det gjelder fobier. Det kan gi gode og ofte varige resultater.

Pasienten må først av alt lære seg å slappe av. Grundig fysisk avslapning er av avgjørende betydning for å klare å minske den mentale spenning hos pasienten, noe som er ytterst viktig. I samsvar med dette sier psykologen Alan Goldstein: «Vi lærer pasienter som lider av agorafobi, å slappe av, å kontrollere sitt åndedrett og å stenge ute paniske tanker for isteden å konsentrere seg om ’her og nå’, noe som vil hjelpe dem til å unngå panikkanfall.»

Når en er kommet så langt (noe som slett ikke er lett, siden pasienten kan trenge flere uker på å lære seg å slappe tilstrekkelig av), er neste skritt å lære angsten å kjenne og gradvis møte årsaken til den. En dyktig terapeut kan hjelpe en pasient til å lære å kjenne de stadier som leder til et panikkanfall. Pasienten blir så trinn for trinn oppmuntret til å mestre disse stadiene i sitt sinn. Alan Goldstein sier det på denne måten: «Vi hjelper dem til å lære sine følelser å kjenne og å møte dem.»

Ikke alle mestrer denne såkalte desensibiliseringsteknikken, men den kan hjelpe dem som gjør det, til å møte den aktuelle situasjonen som er årsaken til angsten, og til å få bukt med den. Selv om behandlingen ikke resulterer i at man fullstendig blir kvitt angsten, hjelper den fobikeren til å leve med årsaken eller årsakene til den. Terapeuter som gjør bruk av denne metoden, hevder at åtte av ti fobikere vil erfare vesentlig bedring.

Kampen mot frykten

En videreføring av desensibiliseringsmetoden går ut på bevisst å utsette pasienten for årsaken til angsten så lenge som mulig. Dette krever mot og kan i enkelte tilfelle være utmattende og følelsesmessig opprørende. Av den grunn er det som regel best å ta imot slik behandling under ledelse av kyndig personale. Uansett vil metoden i mange tilfelle gi gode resultater.

En foregangsmann på dette området, Tony Elliott, som selv har vært agorafobiker, dannet en organisasjon for fobikere i Nottingham i England. For å hjelpe slike som lider av angst for å reise med tog, ordner han det slik at de kan dra til en jernbanestasjon og sitte i en jernbanevogn som er plassert på et sidespor. Det neste stadiet i behandlingen består i en kort tur med toget inne på stasjonsområdet for så gradvis å øke togreisen med flere kilometer fram til neste stasjon. Leger overvåker hele turen og står klar med beroligende midler.

Resultatene har vært oppløftende. «Jeg kan kurere enkelte opptil 90 prosent,» hevder Elliott. Den samme terapi blir tilpasset buss- og flyreiser, og en rekke organisasjoner gjør bruk av den.b

Empati og religiøs tro

Hvor lett er det ikke å trekke på smilebåndet over andres fobier! Slik angst er imidlertid virkelig og gjør krav på forståelse og inderlig medfølelse. Det er sjelden at fobikere overdriver eller gjør seg til. Angsten kan holde fobikerne i et jerngrep, og de hemninger som angsten forårsaker, er virkelige.

Likevel hender det at velmenende venner bagatelliserer problemet og oppfordrer fobikeren til å ’ta seg sammen’. Det er vanlig å høre bemerkninger som ’Du gir opp for lett!’ og ’Ikke vær tåpelig, det er jo ikke farlig!’ Dette er ubarmhjertig og virker mot sin hensikt. Fobikeren trenger å bli hjulpet og vist empati.

En sterk religiøs overbevisning er en annen viktig faktor som kan hjelpe fobikere. En forfatter sa: «Jeg er absolutt av den oppfatning at en religiøs tro er av betydning for alle sider i livet. De som bekjenner seg til en tro, bør ’mobilisere’ den i kampen mot angsten.»

Det er selvfølgelig et godt råd for en kristen å vende seg til Gud i bønn når en står overfor en situasjon som kan føre til et panikkanfall. Tillit til Gud og til hans kjærlighet og makt kan styrke en mentalt sett. — Filipperne 4: 6, 7, 13.

Den førnevnte forfatteren advarer: «Jeg må imidlertid tilføye at religiøs tro ikke nødvendigvis gjør mirakler eller fører til øyeblikkelig helbredelse.» Det er ingen som hevder at det er lett å overvinne en fobi. Det er en kamp som foregår i sinnet, og det er svært viktig å være utholdende. Den samme spesialisten sier videre: «Hvis du gir opp straks panikken melder seg, er du tilbake i fengslet. Det er bare ved å møte angsten og komme helskinnet igjennom den idet du erkjenner at frykten i seg selv ikke kan gjøre deg noe, at du gradvis kan overvinne angsten og bli fri.»

[Fotnoter]

[Uthevet tekst på side 6]

Ingen kan peke på en felles årsak til fobier

[Uthevet tekst på side 6]

Grundig fysisk avslapning er av avgjørende betydning for å klare å minske den mentale spenning

[Uthevet tekst på side 8]

Det krever mot å møte angsten

[Ramme på side 7]

Ved å legge enten greske eller latinske prefikser til fobi, som er det greske ordet for «frykt», er hundrevis av ord blitt satt sammen for å beskrive angst. Her er noen eksempler på kjente fobier.

agorafobi: frykt for åpne områder

ailurofobi: frykt for katter

akrofobi: frykt for høyder

astrafobi: frykt for lyn og torden

demonofobi: frykt for djevler/demoner

erytrofobi: frykt for å rødme

gefyrofobi: frykt for å krysse broer

hematofobi: frykt for blod

hodofobi: frykt for å reise

hydrofobi (eller akvafobi): frykt for vann

klaustrofobi: frykt for lukkede områder

kynofobi: frykt for hunder

lalofobi: frykt for å snakke

mikrofobi: frykt for bakterier

mysofobi: frykt for støv og skitt

nosofobi: frykt for å bli syk

nyktofobi: frykt for mørket

pyrofobi: frykt for ild

xenofobi: frykt for alt fremmed

zoofobi: frykt for dyr