En advokat ville prøve Gud

MINE foreldre la stor vekt på betydningen av utdannelse. De påtok seg derfor store økonomiske byrder for å kunne sende alle sine åtte barn til katolske skoler.

I mai måned pleide vår familie hver kveld å framsi rosenkransens bønner. Blant katolikkene er denne måneden spesielt viet til Jesu mor, og min bror og jeg pleide av og til i denne tiden å sette opp et lite alter med plass til blomster og en statue av Maria.

I fastetiden pleide vi alle sammen å stå opp klokken seks hver morgen og gå til messe. En sommer var jeg altergutt og assisterte ved to—tre messer hver dag. Den gangen tenkte jeg også på å bli prest.

Tvilen melder seg

Men tingenes tilstand forandret seg. I den videregående skole var jeg sterkt opptatt av idrett, og det medførte at jeg fikk et fotballstipendium som hjalp meg til å finansiere universitetsstudiene. Mens jeg gikk på den videregående skole, begynte jeg også å tvile på min religion. Jeg husker at vi hadde en katolsk prest i et av fagene. En gang skulle vi gå ut fra den påstand at det ikke finnes noen Gud, og så arbeide oss fram til den konklusjon at det må finnes en allmektig Gud. Problemet var imidlertid at da vi kom halvveis i diskusjonen, maktet ikke presten å svare på våre spørsmål i forbindelse med utviklingslæren. Det var også forvirrende å legge merke til hans usikkerhet når han fikk spørsmål av følgende kategori: «Hvorfor må vi kalle deg ’far’, når Jesus sa at vi ikke skulle kalle noe menneske for ’far’?» — Matteus 23: 9.

Samtidig forsøkte jeg å overvinne min tvil. Jeg fortsatte å gå til messe. Det ble verre da jeg fikk stipendiet og begynte å studere ved universitetet i Washington. I likhet med mange andre idrettsutøvere blant studentene begynte jeg å bli fullstendig egoistisk i min religionsutøvelse. Før hver eneste kamp gikk jeg til messe og bad om seier. Etter kampen glemte jeg Gud mens jeg festet med lagkameratene. Dessuten raste Vietnam-krigen på denne tiden, og jeg stilte meg kritisk til det som foregikk. Jeg begynte også å bruke marihuana, og i mitt siste år på college brukte jeg det daglig.

Vi følte at vi ikke hørte hjemme i kirken

I 1968 begynte jeg å studere jus ved det katolske universitetet i San Diego. Her forsøkte jeg å kjøpslå med Gud. Jeg mente at han ville sørge for at jeg fikk gode karakterer, hvis jeg gikk til messe. I løpet av første semester traff jeg Melinda, og sommeren etter giftet vi oss. Dagen etter bryllupet stod vi opp for å gå til messen, men vi kom litt for sent. Da vi hadde stått bakerst i kirken en stund, så vi oss omkring, og deretter så vi på hverandre. Vi følte begge at vi ganske enkelt ikke hørte hjemme der. Følgelig gikk vi, og senere har vi ikke overvært noen messe.

Vår første sønn, Joshua, ble født et par år senere. På den tiden hadde jeg juridisk praksis hos en gruppe advokater som påtok seg forsvaret av ubemidlede mennesker som hadde forbrutt seg mot de føderale lover. Jeg var begeistret for denne jobben, for jeg var blitt ganske radikal på grunn av alt oppstyret i forbindelse med Vietnam-krigen. Jeg mente at jeg kunne skape vanskeligheter for et råttent system ved å bidra til at myndighetene måtte bruke mange penger på rettsapparatet. Samtidig kunne jeg kanskje også hjelpe folk.

Hjelp fra barnevakten

Ved en anledning fikk jeg vervet som forsvarer for en militærnekter. Det viste seg at han var et av Jehovas vitner og ikke ville drepe andre, men gå på fredens vei. (Jesaja 2: 4) Hans redegjørelse og den litteraturen han gav meg, gjorde ikke noe inntrykk på meg. Senere fikk jeg kontakt med Jehovas vitner på en annen måte. Melinda brukte en barnevakt som tilhørte denne menigheten. Dette fikk stor betydning da Joshua begynte å stille enkle spørsmål om Gud og Melinda var i villrede om hva hun skulle svare.

Melinda hadde vokst opp i et katolsk miljø og hadde studert ved et universitet som ble drevet av jesuitter. Likevel sluttet hun å tro på Gud. En gang da hun var på ferie i Roma, bad hun til Gud om å få se paven, for hun tenkte at hun da ville få troen tilbake. Hun fikk også se ham. Det skjedde ved en anledning da han ble båret av noen andre menn. Dette styrket henne ikke i troen, men overbeviste henne tvert imot om at det hun var vitne til, ikke samsvarte med det enkle livet Jesus førte.

Det er derfor ikke så rart at Melinda ikke visste hva hun skulle svare når Joshua kom med sine spørsmål. Men det gledet henne å finne tilfredsstillende svar i boken Lytt til den store Lærer, som barnevakten skaffet henne. Senere traff hun en gammel skolevenninne som var blitt et Jehovas vitne. Melinda spurte henne: «Hvordan kan du finne på å være et Jehovas vitne, og hvordan kan du tro på Bibelen? Den er jo så selvmotsigende.» Den andre spurte forstandig nok om Melinda noen gang hadde lest hele Bibelen. Melinda måtte si nei, og dermed var grunnlaget lagt for et nytt møte mellom dem og et regelmessig bibelstudium.

En grundig undersøkelse av Bibelen

Jeg sa til Melinda at hun gjerne måtte studere Bibelen, bare jeg fikk slippe å ha noe med det å gjøre. Flere måneder senere traff jeg det ekteparet som ledet studiet, men jeg var nokså uforskammet mot dem. Da Melinda spurte hvorfor jeg hadde oppført meg slik, svarte jeg: «De er jo ikke folk. De er bare Jehovas vitner!» Dette ble innledningen til en heftig diskusjon mellom oss. Til slutt slynget jeg ut denne utfordringen: «Bare inviter vitnene hit. Jeg skal være hyggelig mot dem, men jeg skal gjøre det klart for deg hvor dum du er som studerer Bibelen.»

Dette ekteparet, Dan og Sharon, benyttet seg utelukkende av Bibelen da de kom til oss, og de svarte godt for seg under mitt kryssforhør. Det ergret meg at Dan tydeligvis hadde et bibelsk svar på rede hånd hver gang jeg stilte et spørsmål. Vi hadde i alt tre slike møter som nærmest kunne minne om rettslige forhør. Den siste gangen lente Dan seg til slutt tilbake i stolen og sa: «Vet du hva? Jeg liker deg faktisk!» Med den replikken brøt han den fiendtlige stemningen. I den avslappede atmosfæren som fulgte etterpå, viste Dan meg en fantastisk profeti som står i Daniel, kapittel 9, om den ventede Messias. Dette gjorde så sterkt inntrykk på meg at jeg ble sint — ikke på ham, men ved tanken på den overfladiske religiøse undervisningen jeg tidligere hadde fått.

Etter hvert som jeg studerte denne og andre bibelske profetier, fikk jeg en helt annen holdning til Bibelen. Jeg tenkte at min egen opprørske innstilling til menneskelige myndigheter og det at jeg brukte narkotika, kanskje ikke behøvde å skyldes et forherdet hjerte, men kunne være en reaksjon mot et system som trengte å bli avløst av Guds rike.

Mitt narkotikaproblem

Jeg hadde stor glede av å studere Bibelen ved hjelp av boken Den sannhet som fører til evig liv. Men jeg brukte fremdeles marihuana. Jeg tenkte som så at når jeg hadde kommet gjennom jusstudiene mens jeg brukte dette stoffet, kunne jeg naturligvis også studere Bibelen mens jeg brukte det. Jeg var på noen møter i Rikets sal, men jeg ville ikke fortsette med det. Jeg hadde jo 19 års utdannelse og tenkte at det kunne være nok.

Jeg lovte likevel å slå følge med min kone til et mindre møte som ble holdt midt i uken, og som var mer uformelt. De første tre ukene vi skulle dit, kom en klient innom kontoret mitt akkurat idet jeg skulle til å gå, og vedkommende tilbød meg en spesielt sterk marihuana. Da jeg hadde røykt den, var jeg naturligvis ikke i en slik tilstand at jeg kunne gå på et kristent møte. Dermed ringte jeg til Melinda og sa at hun fikk gå uten meg. Til slutt stilte hun meg dette spørsmålet: «Forstår du ikke hvem det er som gjør dette mot deg?» Da måtte jeg innse noe som jeg ikke hadde tenkt på. Jeg likte ikke å bli manipulert, og spesielt ikke av Djevelen. Uken etter ble jeg utsatt for den samme fristelsen på kontoret, men jeg avslo tilbudet.

Jeg måtte spørre meg selv: ’Kan det tenkes at det at jeg røyker marihuana, hemmer meg mer enn jeg er klar over?’ Da jeg reiste på en ti dagers ferie med familien, besluttet jeg meg for at jeg skulle prøve Jehova. Med hans hjelp skulle jeg helt unnlate å bruke marihuana i denne perioden. Jeg var helt overrasket over hvor vel jeg følte meg da vi kom tilbake. Vi studerte også Bibelen hver dag i ferien, og jeg ble mer enn noen gang før overbevist om at Guds Ord er sant. Vår lille ferietur ble virkelig til stor velsignelse for oss.

Jeg kan huske det første møtet vi var på etter at vi kom hjem igjen. Nå satt jeg ikke passiv i et hjørne, men deltok ivrig i det som foregikk. Det var en stor glede for Melinda å se hvordan jeg forandret personlighet. Våre gamle venner i narkotikamiljøet forsvant, og vi kom i stedet i et varmt og rent vennskapsforhold til mange blant Jehovas vitner.

Min advokatvirksomhet ble en hindring

I 1975 ble Melinda og jeg døpt som et symbol på vår innvielse til Jehova. Senere samme år ble vår andre sønn, Jesse, født. Jeg følte på mange måter at jeg hadde Jehovas velsignelse. Men min advokatvirksomhet medførte mange og lange reiser til andre byer, slik at jeg måtte være mye borte fra familien og menigheten. Dette mislikte jeg mer og mer etter hvert som min kjærlighet til den kristne tjeneste økte.

På en av mine reiser traff jeg flere andre Jehovas vitner som var advokater og leger. Spesielt to av dem gjorde inntrykk på meg — to helhjertete menn som hadde vært flere år i heltidstjenesten for Jehova samtidig med at de virket som advokater. Dette vakte et ønske hos meg om å bruke min juridiske sakkunnskap til å forsvare Guds folk og utvide min tjeneste for ham. Jeg tok et avgjørende skritt i denne retning da jeg begynte å bruke 60 timer hver måned i den kristne tjeneste. Dette holdt jeg på med gjennom flere år. Jeg gjorde bare et opphold den måneden da vår tredje sønn, Ryan, ble født.

En av de eldste i vår menighet nevnte en dag at jeg kanskje kunne ha muligheter for å være heltidsforkynner. «Jeg kan umulig makte mer enn jeg allerede gjør,» svarte jeg. «Jeg må jo passe forretningen min, og jeg har også familien å ta meg av.» Men i dagene etterpå kom jeg stadig tilbake til spørsmålet: «Hvorfor skulle jeg egentlig ikke kunne være i heltidstjenesten?» Jeg la saken fram for Jehova i bønn med tanke på hans ord i Malaki 3: 10, hvor han oppfordrer menneskene til å prøve ham og se at han vil velsigne dem.

Tre hindringer som måtte overvinnes

Da jeg tenkte grundig gjennom min situasjon, kom jeg fram til at det var tre hindringer som stod i veien for at jeg kunne være i heltidstjenesten. Jeg måtte ordne meg økonomisk, slik at vi fremdeles kunne klare oss hvis jeg reduserte min advokatpraksis og derfor gikk ned i inntekt. Det første problemet var at jeg måtte selge et hus som jeg eide. Problem nummer to var at en av mine venner blant Jehovas vitner bodde i huset, og jeg ville ikke tvinge ham til å flytte. Det tredje problemet bestod i at jeg drev en advokatpraksis i kompaniskap med andre.

Jeg bad til Gud om at han måtte hjelpe meg med dette hvis han ønsket at jeg skulle være i heltidstjenesten — at han måtte hjelpe meg til å få solgt huset uten å skape vanskeligheter for min venn, og at han måtte hjelpe meg så det ble mulig å få oppløst det forretningsmessige kompaniskapet. Hvis jeg kunne få løst disse tre problemene, ville jeg begynne i heltidstjenesten. Omtrent en uke senere kom leieboeren min med en overraskende beskjed. Han sa at han håpet at jeg ikke ville ta det tungt, men han måtte flytte fordi han hadde fått arbeid i en annen by!

Den dagen han flyttet, kjørte jeg bort for å hjelpe ham med å bli ferdig med pakkingen. På veien stanset jeg ved en jernvarehandel og kjøpte et lite skilt med teksten «Til salgs». Da vi hadde lesset på flyttebilen, satte jeg skiltet i vinduet på forsiden av huset og låste døren. Med det samme jeg kom hjem, sa Melinda at en dame hadde ringt og oppgitt sitt telefonnummer. Jeg ringte tilbake og ble temmelig paff da hun sa at hun ’rett og slett måtte ha det huset’. Hvilket hus var det hun snakket om? Hun fortalte at før hun giftet seg, hadde hun sagt til sin ektemann in spe at hun ville gifte seg med ham hvis han ville gi henne et løfte: Hvis ’drømmehuset hennes’ noen gang ble frembudt til salgs, skulle han kjøpe det til henne. Hun siktet til det huset som jeg nå gjerne ville selge. Selvfølgelig fikk hun kjøpe det!

Like etterpå kom en av mine kompanjonger til meg og fortalte at han hadde besluttet seg for å gå over i en annen stilling, og at han derfor ville oppløse vårt kompaniskap. Jeg kunne ikke fort nok komme meg hjem og få fortalt Melinda og guttene våre hva Jehova hadde gjort for oss. Alle var enige i at det ville være fint om jeg kunne begynne i heltidstjenesten, og jeg begynte i juni 1979.

Har han velsignet vår familie?

I september 1979 ble jeg utnevnt til å være tilsynsmann i menigheten vår. Melinda utførte en utvidet tjeneste gjennom mange måneder og er nå min medarbeider i heltidstjenesten. Våre tre sønner er også aktivt med i det kristne forkynnelsesarbeidet, og vi har stor glede av dem. Ved hjelp av Guds Ord og menigheten har Melinda og jeg lært å være bedre foreldre, og dette har vært til velsignelse for barna.

For over et år siden fikk jeg en ytterligere velsignelse da jeg fikk anledning til å reise til Selskapet Vakttårnets hovedsete i New York for å utføre midlertidig arbeid i forbindelse med den byggingen som pågår der. De første par dagene utførte jeg forefallende kroppsarbeid, og det var en ny opplevelse for meg. Men så oppstod det et midlertidig behov for ytterligere juridisk bistand ved hovedkontoret, og det var en glede for meg å kunne være til nytte i den forbindelse.

Nå er jeg tilbake i San Diego, og jeg må si at jeg opplever mine største velsignelser og gleder i det daglige forkynnelsesarbeidet. En dag banket jeg på døren hos en mann som avviste meg temmelig tvert. Jeg gikk videre til andre beboere i blokken. Da jeg forlot bygningen, kom mannen ut og bad meg komme tilbake. Han fortalte da at han faktisk hadde vært opptatt med å be til Gud om hjelp til å ordne opp i sitt problemfylte liv. Da jeg banket på, ble han irritert fordi han ble forstyrret i bønnen. Etter at han hadde avvist meg, gikk det opp for ham at mitt besøk kanskje var et svar på hans bønn. Han sa: «Derfor forstår jeg nå at jeg bør høre på det du er kommet for å fortelle, uansett hva det måtte være.» Det gjorde han også, og etter å ha studert Bibelen i et år, er han nå blitt en døpt forkynner.

Jeg har også hatt en velsignelse som er litt utenom det vanlige, ved at jeg har kunnet besvare spørsmål fra de innsatte i de lokale fengslene. Jeg leder bibelstudier med menn i San Diegos fengsel i tillegg til med mange andre som jeg treffer ute i tjenesten, så tilværelsen kan være ganske travel. Av og til må jeg anstrenge meg for å tilpasse advokatvirksomheten min til det arbeidet jeg har å gjøre som heltidsforkynner. Som oftest lar det seg ordne slik at jeg går i retten i morgentimene og har resten av formiddagen fri til å utføre felttjeneste. Kontortiden har jeg lagt til ettermiddagen, og om kvelden kan jeg gå tilbake til tjenesten og til min bibelstudievirksomhet.

Når jeg tenker på hvordan livet mitt kanskje ville ha artet seg hvis jeg hadde fortsatt å bruke narkotika, og hvis jeg ikke hadde lagt av min opprørske holdning, setter jeg stor pris på de velsignelser Jehova har latt meg få del i ved at han har trukket meg inn i et godt forhold til ham og til den kristne menighet. Uten hans velsignelse kunne jeg ikke ha oppnådd det lykkelige familieliv jeg nå kan glede meg over, i tillegg til at jeg får være med i et forent, verdensomfattende kristent samfunn. Jeg kan av hele mitt hjerte forsikre deg om at hvis du prøver Jehova, så vil han øse velsignelser ut over deg i rikt mål. — Fortalt av Jim McCabe.

[Uthevet tekst på side 12]

Jeg spurte meg selv: «Kan det tenkes at det at jeg røyker marihuana, hemmer meg mer enn jeg er klar over?»

[Bilde på side 9]

Jeg studerer Bibelen med innsatte

[Bilde på side 10]

Guttene våre liker å delta i tilbedelsen sammen med oss