Bibelen eller tradisjonen? — et dilemma for oppriktige katolikker

BIBELEN er i de senere år blitt stadig mer tilgjengelig i katolske land. I Spania er det for eksempel utgitt flere oversettelser av Bibelen på kastiljansk de siste 50 årene enn i løpet av de foregående 500 årene. Og franske katolikker har nå fått flere bibler som er godkjent av kirken, og som er oversatt fra originalspråkene. Engelsktalende katolske teologer har også laget noen nye oversettelser av Bibelen.

Så i dag kan enhver katolikk som vil lese Bibelen, gjøre det. Men han må lese en utgave som er tilbørlig godkjent, og som inneholder forklaringer. Hvorfor stiller den katolske kirke denne betingelsen? Fordi den hevder at den også har fått åpenbaringer fra Gud gjennom en annen kilde — tradisjonen — og slike forklaringer anses for å være nødvendige for å få det som kommer fra den ene kilden, til å stemme overens med det som kommer fra den andre. Hvilken av disse to kildene legger kirken størst vekt på — Bibelen eller tradisjonen?

Tillatt, men ikke nødvendig

Boken A Catholic Commentary on Holy Scripture stiller spørsmålet: «Er det nødvendig å lese Bibelen for å oppnå frelse?» Den svarer: «Det finnes ingen allmenngyldig befaling, verken fra Gud eller fra apostlene, om at alle de trofaste — hver mann, hver kvinne og hvert barn — bør lese Bibelen selv.»

Så mens den katolske kirke nå gir sine medlemmer lov til å lese Bibelen og til og med gir fullstendig avlat «hvis lesingen pågår minst en halv time», betrakter den ikke det å lese Bibelen som en nødvendighet.a Et fransk katolsk bibelleksikon, Dictionnaire de la Bible, forklarer hvorfor: «Tradisjonen er den mest alminnelige kanal som troens lære kommer til menneskeheten gjennom. Bruken av Det nye testamente kom senere. Det inneholder ikke hele troen, og det er ikke nødvendig å bruke det.»

Tradisjonen kommer foran Bibelen

Det er altså ikke et krav for katolikker å lese Bibelen. Og hvis de likevel leser den, må de huske at den kommer i annen rekke, etter tradisjonen. Den katolske kirke hevder at de første kristne var avhengig av muntlig tradisjon før de mottok det skrevne Ord, og at Skriften følgelig må forstås i lys av tradisjonen, slik den er blitt bevart av kirken.

En bok som er skrevet for å hjelpe fransktalende katolikker til å lese Bibelen, bekrefter dette. Den sier: «Den guddommelige åpenbaring, også den som overveiende blir uttrykt i skriftene, er blitt betrodd et trofast samfunn, den levende kirke. Dette reiser det viktige spørsmål om forholdet mellom Bibelen, tradisjonen og kirken. . . . Dette tilføyde lys [i skriftene] som en gang ble gitt, føyes sammen med og fullstendiggjør tradisjonens skatt. . . . Skriftene er derfor fullstendig avhengige av tradisjonen.» — Initiation Biblique, sidene 963, 971.

Hvor stor tillit vil en oppriktig katolikk få til Bibelen når han leser i en bok som er skrevet av en katolsk professor i Den hellige skrift: «Tradisjonen går foran Skriften, omslutter den, følger den og er mer vidtfavnende enn den»?b Eller hvilke refleksjoner vil han gjøre seg hvis han tar fram det katolske oppslagsverket A Catholic Dictionary og leser: «Kirken . . . bekrefter at hele Skriften er Guds ord, men samtidig holder den fast ved at det finnes et uskrevet Guds ord som kommer foran Skriften»?

Et dilemma for katolikker som leser Bibelen

I flere hundre år godtok de fleste katolikker kirkens dogmer uten å gjøre innvendinger, for lekmenn hadde ikke noe å gå etter når de skulle bedømme hvorvidt kirkens læresetninger var i samsvar med sannheten. De fleste lærte trossetningene utenat ved å bli undervist i katekismen. Hvis de bad kateketen eller presten om å forklare læresetninger som var vanskelige å forstå, for eksempel treenighetslæren eller Marias ubesmittede unnfangelse, fikk de høyst sannsynlig til svar: «Det er et hellig mysterium.»

Men det annet Vatikankonsil forandret visse ting. Den romersk-katolske kirke gjennomgikk en aggiornamento, en fornyelse, som gav katolikker mulighet til å foreta selvransakelser som de tidligere ikke hadde kunnet foreta. Vatikankonsilet gav grønt lys for utgivelsen av ytterligere «passende og korrekte oversettelser» av Bibelen, og det gav katolske biskoper befaling om å «gi de trofaste som var betrodd dem, passende veiledning i riktig bruk av de guddommelige bøker». Så nå kan alminnelige katolikker skaffe seg bibler, lese dem og sammenligne det de leser, med det de har lært.

Men denne radikale forandringen har ikke funnet sted uten at det har skapt problemer. Mange katolikker oppdager for første gang i sitt liv at mange av kirkens dogmer ikke finnes i Bibelen. Det gjelder blant annet dette med mariadyrkelse, bønner til «helgenene», ærbødighet overfor relikvier, avlat, skjærsilden og limbus.

Angående det sistnevnte innrømmer A Catholic Dictionary: «Det hersket en naturlig avsmak for den trosoppfatning at de som ikke hadde begått noen synd, skulle pines i helvete, og denne vanskeligheten fikk teologene til å anta forskjellige teorier som en utvei.» Læren om limbus var én slik teori.c

Men Bibelen sier at de døde sover i graven, og at de skal få en oppstandelse. (Forkynneren 9: 5, 10; Johannes 5: 28, 29) Siden sjelen ikke er udødelig, kan en ikke bli pint i helvete. Så det var ikke nødvendig å oppfinne teorien om limbus for å komme ut av en teologisk knipe. Dette er bare ett eksempel på det dilemma mange katolikker som leser Bibelen, nå befinner seg i. Hva skal de tro på — menneskelagde tradisjoner eller Bibelen?

Et dilemma for den katolske kirke

Men problemet stikker dypere enn som så. En prest ville sannsynligvis omgå det ovennevnte dilemma ved å si: ’Det er ikke noe problem. Åpenbaringen i Bibelen er blitt komplettert av tradisjonen. Godta kirkens tradisjon.’ Men det er ikke så enkelt som det.

Jesuittprofessor Paul Henry ved det katolske institutt i Paris skrev: «Skriften er normgivende når det gjelder livsførsel, tilbedelse, moral og kirkens teologiske læresetninger. Den er ikke normgivende i den forstand at alt som er åpenbart eller ønsket av Gud, er tydelig presisert i Skriften, men i den forstand at ingenting av det som blir gjort eller lært ufeilbarlig av kirken, kan være i strid med Skriften.»

Det er ille nok å hevde at tradisjonen kompletterer Bibelen. Det i seg selv er i strid med det katolikker kan lese i Bibelen i 1. Korinter 4: 6. Ved at den katolske kirke doserer dogmer som ikke finnes i Bibelen, og som dessuten tydelig er «i strid med Skriften» — for eksempel dogmet om et brennende helvete, om skjærsilden og om limbus — bringer den seg selv opp i et dilemma. — Esekiel 18: 4, 20, GN; Romerne 6: 23.

Sammenlign tradisjonen med Bibelen

Under det annet Vatikankonsil oppfordret den katolske kirke offentlig «alle de trofaste kristne» til «å lese de guddommelige skrifter ofte». A Catholic Dictionary sier dessuten: «En katolikk er i sin fulle rett når han med fullstendig tillit tror at kirken ikke kan forkynne en lære som er i strid med Skriften.» Vi oppmuntrer oppriktige katolikker til å følge kirkens oppfordring til å lese Bibelen og til selv å finne ut om det er noen katolske læresetninger som er «i strid med Skriften».

Dette er viktig hvis de ønsker å følge den oppfordring som ble gitt ved den tredje generalforsamling som det katolske verdensforbund for det bibelske apostolat holdt. Det ble sagt at katolikkene bør begynne å undervise i Bibelen. Denne oppfordringen og det den innebærer, vil bli behandlet i den neste artikkelen.

[Fotnoter]

[Uthevet tekst på side 5]

Finnes det «et uskrevet Guds ord som kommer foran Skriften»?

[Uthevet tekst på side 6]

Er det sant at «ingenting av det som blir gjort eller lært ufeilbarlig av kirken, kan være i strid med Skriften»?

[Bilde på side 6]

Det annet Vatikankonsil forandret visse ting

[Rettigheter]

UPI/Bettmann Newsphotos